Etter tjueen år er jeg tilbake, her, i denne gamle byen som betyr så enormt mye for meg – for mitt liv og mitt forfatterskap. Jeg har ikke tenkt å skildre byen for dere, dens innbyggere som kjenner den bedre enn meg. Jeg skal fortelle dere hva denne evige byen betyr for meg, for mitt strabasiøse liv og mitt spesielle forfatterskap.

Diyarbakir, i legendenes vugge, minner meg ofte om legender, fortellinger og historier som skildrer utsatte menneskers skjebner og livsvilkår. Diyarbakir minner meg om den utsatte – den utsattes tålmodighet og motstandskraft. Om legenden og fortellingen, deres kolossale kraft, en glød som aldri slukner, en ild som aldri dør ut. Om forskjellige språk og kulturtrekk, skikker og sedvaner, forhold som nødvendigvis inngår i enhver god fortelling. Diyarbakir påminner meg om mennesker av ulik natur og med forskjellige livsskjebner bak seg, som enten møtes, krysses eller ligger i strid med hverandre.

Alle byer har mer enn ett liv; hverdagslivet, det politiske livet, det kulturelle eller åndelige livet – det usynlige livet har blitt skapt gjennom årtuseners skikk og bruk. Alle byer formes, oppleves og skildres ut ifra disse forskjellige dimensjonene. Følgelig varierer fornemmelsen av en by sterkt fra menneske til menneske. Når det gjelder byen Diyarbakir, må man legge til det bildet av byen som har blitt utformet av "fremmedes" iakttagelser, deres utsagn og skildringer. Men det Diyarbakir som tilhører meg, består hovedsakelig av dens kulturelle, åndelige liv, dens skikker og sedvaner, dens legender og fortellinger. Min by er den som avspeiler og gestalter seg i disse. Hverdagens uavbrutte støy og vrimmel, politikkens overdrevne propaganda og budskap, øyeblikkets lidelser og ønsker, dagens vrede og vold som blusser opp og slokner like lett som en gnist, er ofte forvirrende vitnesbyrd om en bys sjel. Den beste måten å trenge inn i en bys sjel er å lytte til fortellingenes, legendenes, historiens milde og lette åndedrag; å studere bygninger, ruiner og forfalne murer, vegger, broer, dører som med sine innskrifter, utsmykninger, relieffer og billedmotiver selv i dag, på en rolig og taus måte, vitner om historiens gang og minner den enkelte om den svunne tid. Alt dette er ikke bare en sorgtung skygge fra i går, det forteller oss noe om dagen i dag. Det er gjennom disse milde åndedragene som såvidt kan fornemmes, de tause, stramme motivenes iboende og levende sjel at man kan forstå en bys vesen, finne en vei som leder en inn i byens virkelige hjerte.

Når ble Diyarbakir grunnlagt, og av hvem? Det foreligger ingen eksakte opplysninger, men man vet at byen allerede på 3000-tallet f.Kr. var betydningsfull og var en av de første, faste bosetningene i øvre Mesopotamia, i området mellom Tigris og Eufrat, og den blir beskrevet i alle kjente, hellige skrifter. Vi vet at denne kurdiske byen i tur og orden har vært sentrum for Hurri- og Mitanni-rikene, assyrere, Urartu-kulturen, Makedonia, seleukidere, parthere, Romerriket, Bysants, persere, umayyader, abbasider, seldsjukker, fyrstedømmet Merwan og osmaner. Hundrevis av fyrster, emirer, khaner, sultaner, konger, keisere, vesirer, hærførere, herskere, vismenn og rettslærde, sjeiker, historieskrivere, kalligrafer og intellektuelle har oppholdt seg her, levd her eller reist igjennom disse traktene. De lette, milde åndedragene som jeg nevnte, og som er igjen fra disse svundne tider, kan fornemmes i hvert eneste motiv, utsmykning, relieff og innrisset skrift på Diyarbakirs eldre bygninger, så tallrike at man snubler over noe av dette for hvert skritt man tar. De har alle på hver sin måte vært vitne til menneskehetens ferder på like nært hold som Tigris der den flyter rundt byen Diyarbakir i sin vide bue.

Man bør her snakke om en spesiell egenskap av stor betydning som er unik for Diyarbakir, og som ikke kan tillegges noen av dens nabobyer – Baghdad, Teheran, Tabriz, Damaskus, Aleppo og Istanbul, for å nevne noen: Diyarbakir har aldri vært tyranniets, hatets og vredens sentrum. Den har nesten alltid vært de undertryktes hjemsted, et tålmodighetens og utholdenhetens fristed. Diyarbakir har ikke under noen historisk epoke fungert som sete for de store herskernes og imperienes tronsal. Like lite som den har vært okkupasjonsstyrkers og armeers hovedleir eller diverse hensynsløse keiseres, lederes, hærføreres og tronpretendenters blodstenkte hovedkvarter. Den har heller ikke vært et rikt og praktfullt kultursentrum for "kunnskap og lærdom" for sultaner, fyrster og pasjaer som bruker disse sentrene for å rettferdiggjøre sine ugjerninger, og som hersker med tvang og vold, med sverdet og geværet. Diyarbakir har aldri fungert som beleirer, men har så godt som alltid vært beleiret. Byen har aldri angrepet noen, alltid blitt angrepet, den har aldri satt fyr på noen by, men har gang på gang blitt brent ned.

Diyarbakir har aldri spilt noen viktig rolle for disse erobrerne, men den har vært en nødvendig base og et stoppested for deres ekspedisjoner mot nye verdener og kulturer. Fra Diyarbakir har de hatt de andre under oppsikt, byen har tjent som deres borg ved "den ytterste grensen" når de har hatt til hensikt å erobre andre folkegrupper. Dette særpreget har gjort Diyarbakir til et slags nav i området for alle språk, religioner, kulturer og sivilisasjoner, samtidig som de har gjort byen til en bro der folk fra ulike kanter har møttes og krysset hverandres veier.

Vi vet hva broer er, de tilhører alle og ingen. De er både sentrum for alt, og bortenfor alt. De både vekker og former nysgjerrighet og lengsel. De er både vitne til den enkelte reisende som alltid er på vei, og til hele vår felles historie som jo består av en strøm av reisende. Broer tilhører på samme tid her og oss og der og de andre. De binder sammen "det her" med "det der", "oss" med "dem", "disse traktene" med dem på den andre siden. En av de vanskeligste oppgavene i hele verden er å være en bro, tror jeg. Ettersom alle som går over en bro gjerne vil herske over den, utforme den etter eget hode og smak og sette sine spor på den for all evighet. En bro må derfor ha en enorm tålmodighet og evne til både å stå imot tidens evige strøm og tidsstrømmens uavbrutte og kraftige bølger – for at den skal kunne gjennomføre sin oppgave og smelte "det nye" sammen med sin særegne karakter.

Diyarbakir er sannsynligvis en av de få byene i hele verden som alltid trofast har fungert som en bro og utvist en grenseløs tålmodighet, utholdenhet og styrke til å stå imot. Uten noensinne å ha blitt et hovedkvarter for noen politisk eller militær hersker, har den holdt ut gjennom utallige okkupasjoner, angrep, ødeleggelser og ulykker. Og isteden for å gå under, har Diyarbakir vokst og utviklet seg, beriket sitt kulturliv og sin åndelige rikdom, og overlevd helt til i dag.

Byer er som mennesker, de fødes, vokser opp, utvikles, finner sin rolle – og så litt etter litt dør de og forsvinner. Byer har også et hjerte som banker heftig, blod som strømmer i "deres årer", et raseri som ofte er hensynsløst, en smerte og sorg som er dyp, en hukommelse som er ransakende og et beskyttelsesinstinkt som verner om deres fremtid. Historien er til dels en søppeldynge for byer som en gang skinte som stjerner og siden har gått under på grunn av forskjellige katastrofer, ulykker, okkupasjoner og tilintetgjørelser. En by som i sine glansdager var et lysende kultursentrum, har ofte forfalt til ruinhauger der bare gjenferd driver omkring. En mektig hovedstad har blitt overgitt og forvandlet til et forbannelsens sted, en attraktiv by har, fra tid til annen under historiens gang, blitt til en sørgelig, forkullet ruin. Som all menneskelig erfaring kan bevitne: Ingen ting varer evig, alle ting er forgjengelige, såvel mennesker som byer.

Den vesentligste forskjellen mellom byer og mennesker har med tiden å gjøre. Menneskets tid på jorden er kort, byens er lang. Det menneskelige tidsbegrepet er innskrenket og begrenset, mens byens er vidt og nesten grenseløst. Menneskets liv består av korte øyeblikk, byens av et langt overblikk. Likevel kan man se på byer som gode forbilder for oss mennesker, for våre liv og handlinger. En av de evnene som mennesket har utviklet i betydelig grad, er kunsten å imitere, herme, ha forbilder og ta etter andre.

Jeg har i løpet av min levetid tatt etter mange andre mennesker, imitert, blitt påvirket av og hermet etter mye. Men det viktigste av alt og alle har vært denne urgamle byen Diyarbakir, som i mine øyne alltid har stått som et symbol for hele regionen. Mitt temmelig merkelige liv har for det meste forløpt i fremmede verdener, i storbyer som Ankara, Istanbul, Stockholm, Paris og London, der jeg noen ganger har bodd for kortere tid, noen ganger i lengre perioder. Jeg har vandret rundt i mange byer i verden. Jeg har alltid, som storbymenneske, forsøkt å lytte til byens hjerteslag, fornemme den ånden som besjeler de figurene og motivene som pryder dens portaler, husvegger, bakgårder, gatehjørner, palasser, residenser, tårn og murer. Jeg er overbevist om at hver eneste by, med farger og lukter, har gjort meg en smule rikere såvel i sansene som i sjelen. Mitt liv og mitt forfatterskap rommer uten tvil spesielle egenskaper, følelser, opplevelser, farger og smaker fra alle byer som jeg har besøkt og bodd i.

Men det er to byer som har gjort meg til den jeg er: Stockholm og Diyarbakir. Stockholm, hvor jeg nå har bodd i over tjue år, ble mitt vindu mot verden. Jeg er sterkt knyttet til Stockholm hvor jeg har opplevd mitt livs både aller mest smertefulle og lykkeligste tid. Hver eneste gate, hvert eneste torg i Stockholm bærer med seg en erindring om et eller annet, jeg vet nøyaktig hvilke bøker og hvilke forfattere som fins på de fleste antikvariatenes og biliotekenes hyller. I Stockholm lærte jeg meg nye språk, satte meg inn i nye kulturer. Jeg ble kjent med nye mennesker, fikk nye venner, fikk en enorm interesse for den svenske og skandinaviske litteraturen, jeg ble en del av den. Vinduet mot verden åpnet seg opp for meg og jeg fikk skue ned i dypet av verdenslitteraturen. I Stockholm ble jeg borger i både Sverige og Skandinavia, og verdensborger, alt på en gang. Hele mitt forfatterskap, mine seks romaner som jeg har skrevet på kurdisk og alle mine andre bøker, har jeg skapt i denne perlen blant Nordens byer.

Likevel må man ikke glemme én ting: Jeg levde i eksil i Stockholm. Jeg var en fremmed der, langt borte fra mitt hjemland, mitt språk, mine kulturelle røtter, min naturlige omgivelse, den som visste hvem jeg var og som kjente meg. Jeg var ikke noe annet enn en fremmed som søkte beskyttelse der, en som man definerte som "innvandrer", en person uten egenskaper. Forholdene i og ulikhetene mellom Sverige og Tyrkia eller Anatolia er som natt og dag. Disse ekstreme forskjellene, sammen med opplevelsen av "ikke å bli gjenkjent – ikke å kjenne igjen", av "ikke å bli forstått – ikke forstå", dessuten å være avskåret fra enhver mulighet for å oppnå en verdig plass i samfunnet, hører til ekstiltilværelsens uutholdelige sider.

For å være i stand til, under slike vanskelige omstendigheter, dels å stålsette seg, beskytte seg selv, dels fornye seg, og kanskje mest av alt å utvikle seg intellektuelt og komme så langt at man blir skapende og klarer å begynne å virkeliggjøre sine drømmer, forutsetter at det enkelte menneskes drivkraft og lidenskap er dypt og alvorlig forankret. Uten støtte og mektige urkilder, uten noen solide forbilder som inspirasjon, klarer ingen å oppnå et fremgangsrikt og skapende liv som intellektuell.

Jeg pleier alltid å si, med Gombrowicz’ ord, at eksilet samtidig er en kirkegård. Et menneske i eksil er som oftest dømt til et liv i periferien av samfunnet og av sin by, til å leve i små, isolerte kolonier med landsmenn fra nesten over alt i verden, i et miljø som mest av alt ligner på tilværelsen i en bikube som er fylt med spetakkel fra uavbrutte konflikter, motsetninger og bråk, fritt for alt som kan kalles konstruktive impulser, men desto mer fylt av destruktive tankeganger. Det nye samfunnet, særlig de intellektuelle og kulturelle kretsene, nøler lenge før de slipper inn og aksepterer l’etrangé. Man befinner seg uavbrutt i en tilstand preget av dobbelt utlendighet, redsel, mistenksomhet og engstelse overfor det nye og det gamle. Hva skal et menneske i eksil gjøre når dets kontakt med hjemlandet av åpenbare grunner allerede er nesten ikke-eksisterende? For en kurder med urgamle normer, som etter flere tusen år stadig lever i et lukket samfunn og med få erfaringer fra eksil i den vestlige verden, er situasjonen, intellektuelt sett, virkelig katastrofal.

I hvilken grad har jeg lykkes i å komme meg igjennom denne uhyggelige situasjonen? Jeg vet ikke helt. Men i dag blir mine bøker og essays utgitt i store deler av verden. I Tyrkia har mine bøker på tyrkisk og kurdisk allerede fått en stor lesekrets, de leses, diskuteres og debatteres. Den kurdiske romanen og romanforfatteren, som begrep, åpenbares kanskje for første gang i Tyrkias litteraturhistorie. Denne gledelige utviklingen gir meg, tross alt, mot til å si at jeg har lykkes i å rive i stykker den tvangstrøyen som innvandrergruppene rundt meg utgjorde. Jeg tror jeg har lykkes i å fjerne meg fra det rommet av dysterhet og pessimisme som jeg hele tiden har måttet holde på avstand.

Hvis det overnevnte er mer en sannhet enn en ønskedrøm, da har Diyarbakir hatt nøkkelrollen i denne utviklingen. For Diyarbakir var en av de kildene som ga meg krefter – til å holde ut eksiltilværelsen, til å kunne fornye meg og utvikle meg, til å kunne utvikle et forfatterskap. Ja, det var i Stockholm, i Europa, som jeg utformet og skapte mitt forfatterskap og mine bøker. Men hvis Diyarbakir ikke hadde vært til, hvis ikke Diyarbakir hadde fulgt etter meg som en skygge og ikke hadde fylt hver eneste avkrok i mitt lille arbeidsrom, hadde sannsynligvis ikke noe av alt dette skjedd.

Det er nå på tide å minnes den lidenskapelige bypoeten Kavafis: "Ej nya platser skall du finna, skall ej finna andra hav/ Och staden den skall följa dig. På samma gator skall du vandra/ i samma grannskap skall du åldras/ i dessa samma hus ditt hår skall gråna och bli vitt / Till denna stad du alltid kommer fram." (Fra Staden av Konstantin Kavafis i svensk oversettelse av Gottfried Grunewald.)

Byer er som fargerike, uforglemmelige barndomsminner. Hvor man enn begir seg, slipper de aldri taket i deg, de følger med deg, som Kavafis sier. Hvis dere har innåndet den milde luften av den svunne tid i en by, hvis dere virkelig har opplevd bruset fra alle lydene som strømmer opp fra dypet, hvis dere i deres hjerter har fornemmet sorgen i de gamles blikk og sett lykken tindre i barns øyne, hvis dere har merket dere de lumske fellene som løse brosteiner har stelt i stand på et eller annet fortau, da kommer dere, så lenge dere lever, igjen og igjen til å gjenoppleve den byens hviskende lyd og vesen. For luften, ånden, bruset kommer alltid til å følge dere og forenes med ny luft og ånd, et nytt brus som dere senere vil fornemme.

Jeg har utviklet dette kurdiske forfatterskapet under meget vanskelige forhold. Jeg befant meg langt borte fra de stedene der språket ble snakket og jeg kunne ikke høre språkets pulserende hjerteslag. Jeg hadde i det store og hele ikke tilgang til noen av de grunnleggende midlene som trengs for et forfatterskap. Jeg husker godt at da jeg i all forsiktighet begynte å snakke om at jeg tenkte å skrive en roman på kurdisk, da ble til og med mine aller nærmeste skeptiske. Jeg som til de grader levde langt borte fra en leserkrets, som det til og med var usikkert om eksisterte, som nesten ikke leste noen romaner i det hele tatt og i hvert fall ikke en eneste en på sitt eget morsmål, hvordan skulle jeg frembringe en roman for en leserkrets som manglet alt det man forbinder med en romantradisjon? Dessuten på et språk som i så lang tid hadde vært forbudt, uten mulighet for å utvikle seg? Selv om jeg skrev denne romanen, hvordan skulle jeg kunne utvikle et kvalitativt godt språk på kurdisk, et språk som knapt har noen moderne litterære frembringelser å vise til? Mine forfattervenner spurte meg forsiktig, antageligvis ut ifra omtanke for meg, hvorfor jeg ikke isteden for å skrive på kurdisk valgte meg et allerede utviklet litterært språk med en etablert leserkrets, tradisjon, marked, presse og kritikerstand.

Jeg vet ikke, men jeg gad vite om det ikke er Diyarbakir som har inngitt meg følelsen av og interessen for dem som har lykkes å virkeliggjøre det som er annerledes. Til tross for at jeg visste at det verken var særlig rasjonelt eller smart, holdt jeg fast ved å utvikle den kurdiske romanen. Det går knapt an å beskrive hvilken anstrengelse som krevdes for å utvikle et romanspråk, for å befeste den kurdiske romanens begreper og grunnleggende egenskaper, for å oppnå en annerledes roman, utforme en teknikk, tone og stil som passet til det kurdiske språket. Men den tyngste oppgaven var tross alt å legge grunnlaget for en ny tradisjon. Jeg følte meg ofte nedtrykt og syntes at mitt arbeid var meningsløst. Skuffelsene var mange og håpløsheten stor. Jeg sto ofte dypt fortvilet og bedrøvet foran vinduet på arbeidsrommet mitt og grublet over min situasjon og mitt forfatterskap. Uten å kunne skrive en eneste setning sto jeg der helt til det ble morgen og tittet ut på de store, tunge snøflakene, som alltid like stille og reserverte dalte ned i Stockholms kalde vinternetter og iherdige taushet.

Men der og da hadde jeg Diyarbakir, som kom til unnsetning hver gang jeg kjente meg motløs. Diyarbakir gjennomsyret hvert ord, hver mening, hver eneste side i bøkene jeg hadde lest, hver eneste hylle i mitt bibliotek, hvert eneste strøk i maleriene og bildene i mitt arbeidsrom, og smøg seg hensynsfullt tett inntil øret mitt uten å forstyrre nattens intense taushet og hvisket med fløyelsbløt stemme: Hold ut, stå imot, ha tålmodighet! Prøv å ikke tenke kortsiktig! Prøv å ikke se tiden som en rekke øyeblikk, se på og opplev den som om den var uendelig. Det sømmer seg ikke for deg å høre på og ta til deg ord som uttrykker bitterhet, hat, misunnelse og sjalusi! Ikke glem at ingen menneskelig lykke, intet menneskelig verk blir skapt uten lidenskap og lidelser! Lær deg kunsten å skape et verk ut av lengsel og sorg som skjenker menneskene glede, sørg for å bli noenlunde god til denne kunsten! Du må forvandle din konstante ensomhet, sammen med det verket du skaper, til en lykke som blir tilgjengelig for alle og overalt.

Ja, hver eneste gang henvendte Diyarbakir seg til meg: Lytt til min stemme, min pust, opplev meg som et forbilde for deg. Har ikke jeg under historiens gang stått imot Aleksanders drøm om å herske over hele verden, Tigranes den stores lanse, romernes tokter, bysantinernes renkespill og intriger, umayyadernes flereggede sverd, abbasidernes svik, hamdanernes kavalerier, seldsjukkernes ridende sultaner, Timer Lenks erobringstokt, Akkoyunlu-tyrkernes vrede, sultan Mehmet Erobrerens befalinger som var skarpere enn noe sverd, sjah Ismaels løgn, osmanernes despoti og dagens herskere som verken har samvittighet eller hjertelag? Har jeg ikke i flere tusen år stått imot grusomheter, katastrofer, ulykker, okkupasjoner og utplyndringer?

Hvert eneste ark som Diyarbakirs historie er nedskrevet på, er blodig og forferdelig. Hvert eneste ark er fylt med smerte og sorg. Men den samme Diyarbakir har med tålmodighet og utholdenhet maktet å omdanne smerten og sorgen til seier og fremgang. Seier er ikke å herske med sverdet høyt hevet eller geværet klart til skudd, tvert imot, det er med tålmodighet og utholdenhet at man kan oppnå en holdbar og varig kontinuitet. Sverdets makt er kortvarig, primitiv, grov, overfladisk og forgjengelig. Tålmodighetens og utholdenhetens seier er dyptloddende, bestående og udødelig. Alle mennesker som vil oppnå en varig seier eller oppnå fremgang som består, gjør best i å velge bort samvittighetsløse erobreres eller okkupanters tvang og vold og isteden sørge for å utruste seg med Diyarbakirs tålmodighet, motstandskraft, medfølelse, barmhjertighet, kjærlighet og respekt. Bare slik kan man virkeliggjøre og opprettholde livsgnisten i menneskets forhåpninger og sanne lykke.

Hvordan er det mulig at Diyarbakir selv i dag kan bevare en like stor livslyst som den som fantes i begynnelsen for fem tusen år siden, i motsetning til nabobyene vestover, Troja, Efesos, Phaselis og Babylon, Ninive i øst, som alle har gått under? Hvordan er det mulig at det kurdiske språket snakkes av og lever videre hos minst 25 millioner mennesker uten noensinne å ha vært offisielt språk i noe land og allerede fra forrige århundrskifte ha vært forbudt som undervisningsspråk i skolen? Ikke nok med det, det har dessuten alltid vært sett ned på, krenket og et mål for den ene assimileringskampanjen etter den andre. Hvordan er det mulig at kurderne, som aldri har vært styrt av en egen sentral myndighet, som alltid har blitt underkuet, sveket og utsatt for folkemord helt frem til vår tid, like ufortrødent har orket å stå imot?

Alle de som leter etter svar på slike spørsmål, og som gjennom dem håper å oppnå en erfaring, en opplevelse, slik jeg gjør, bør rette blikket mot Diyarbakir og dens egenskaper, dyder, granske og forsøke å begripe dem, oppleve dem. Samme Diyarbakir som ble grunnlagt ved bredden av den floden som ga vann til Edens hage, den tredje som renner gjennom Assyria ifølge første Mosebok. Er det en tilfeldighet at profeten Job, kjent for sin tålmodighet, kom fra dette området, og at Noah, som reddet menneskeheten, steg ut fra arken i disse områdene? Vi må ikke glemme spørsmålet til profeten Job: "Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte?"

Nå skal jeg avslutte med å si at Diyarbakir i dag, for en forfatter og kunstner, burde være en av verdens mest stimulerende byer. For Diyarbakir er den byen der det menneskelige dramaet, både før og nå, mer enn noe annet sted har utspiller seg. Er ikke ordet og litteraturen til for mennesket? Er ikke den litterære teksten et speil mennesket kjenner seg igjen i?

"I seg selv et helt museum med steininnskrifter," blir det sagt om Diyarbakir-borgens mur, hvis berømmelse vi alle kjenner så godt til, og som er den lengste i verden, etter den kinesiske. I tillegg til alle sine relieffer, figurer, utsmykninger og innskrifter, har denne borgen også mange tårn og porter som vitner om dens tusenårige historie. En av portene heter Dagkapi (Fjellporten). I Adil Tekins bok Diyarbakir gis det følgende opplysninger om denne porten: "Den ligger på nordsiden av byen. Det er den eneste av portene som bevoktes av runde tårn på hver side. På utsiden har den en inskripsjon på latin av den romerske keiseren Valentinianus og en på gresk av den bysantinske keiseren Teodosius II, videre fins det relieffer med ulike motiver fra samme periode og inskripsjoner som forteller om reparasjoner som ble utført i den abbasidske og merwanske perioden." Værsågod, her har vi en interessant og viktig historie som rommer tusentalls, titusentalls menneskelige dramaer, en historie med forferdelige og uhyggelige katastrofer, ønskedrømmer og forhåpninger, altså en historie som kan gi materiale for ikke bare én litterær tekst, men mange gode historier til et helt forfatterskap. Hvis dere har evnen til å besjele portene, tårnene, relieffene, utsmykningene, tekstene og innskriftene, hvis dere er lydhøre nok til å fornemme Diyarbakirs tålmodighet, smerte, lengsel og håp, da kan dere sikkert, tålmodig, komme dere igjennom alt det som byen tilbyr og skape gode litterære verk som skildrer både den tragiske historien, med hendelser som aldri er blitt behandlet litterært, og de tilhørende menneskelige dramaene og sinnstilstandene, like viktige nå som da. Denne stort sett glemte og urørte historien venter ennå, selv i dag, på forfattere og kunstnere som kan levendegjøre den.

Hvis dere ikke blir underholdt av eller er interessert i historie, så værsågod, bare se dere omkring her og nå. Så sent som år 1925 ble det ført krig her utenfor Diyarbakirs festningsmurer og i løpet av en time en tidlig sommermorgen ble femti kurdiske ledere ført til galgen. De forhatte militærfengslene står hardnakket igjen midt i Diyarbakir, fylt med minner om pårørende av oss som ble drept under tortur, eller ble mishandlet til døde. Blodet fra alle de kurdiske intellektuelle, uerstattelige hver og en av dem, som i de siste femten årene har blitt myrdet utenfor sine hjem, i smugene eller under broene av mordere som er satt til å utføre herskerens grusomme ordre, har ennå ikke tørket. For ikke å snakke om de hundretusenvis med hjemløse, arbeidsløse kurdere – Midtøstens annenrangs borgere – som har blitt tvunget til å utvandre hit etter at deres hjembyer har blitt brent ned og jevnet med jorden, og som nå med Jobs tålmodighet forsøker å holde ut i slummen i utkanten av Diyarbakir. Og all den smerte og sorg som mennesker hver dag utsettes for? Og all lengsel og håp som hver dag tennes i den utsatte med morgenens første solstråler. Slik er virkeligheten i dag: folk som er blitt ofre, undertrykte mennesker som er frarøvet muligheten til å gi uttrykk for det de gjennomgår og for sin ubegrensede smerte, sorg, håp og motstand.

Vi må nok en gang huske på følgende: legenden, fortellingen, litteraturen gir stemme til ofrene, de undertrykte, de som ikke har noe eget.

Diyarbakir, min evige kilde til tålmodighet, er stadig som et ubeskrevet blad. Den gamle borgen, en festningsmur av svarte granittblokker, står og speider ut over Tigris; murene – for tiden vanskjøttede – som har forsvart byen mot erobrernes piler, lanser og kanonkuler; de utallige tårnene, overlesset med utsmykninger, relieffer og inskripsjoner, skuer langt avgårde og holder utkikk; portene som har hver eneste viktige begivenhet risset inn på latin, gresk og arabisk, og som under verdenhistoriens gang har tillatt mang en berømt khan, sultan og konge å ri inn i byen; de utallige gjestgiveriene og husene med mange værelser, bakgårder med fontener som har gitt plass til karavanene som har vært på vei fra den vestlige verden til Mesopotamia, Persia, Asia og Kina; badene, med ornamenter i marmor og høye hvelvinger, der hundretusensvis kjente og ukjente reisende har vasket vekk reisestøvet; residensene og villaene, med gitter foran vinduene og bakgårder med søyleganger og hvelvinger, med sin særpregede arkitektur, som i hundrevis av år har huset byens honoratiores og adelsfamilier; kirkene, bygd i mesopotamisk, bysantinsk og romersk stil, med sine spennende tårn, har i to tusen år tjent som hylningsplasser for de eldste innbyggerne i regionen, alt fra assyriere, syrianere, kaldeere, nestorianere og armeniere; moskeene, de ydmykes beskyttede bønnerom, minareter og universiteter, som er blant de flotteste eksemplene på islamsk arkitektur; de antikke broene som knytter byen til både interessante og betydningsfulle områder like i nærheten, de smale, svale gatene som knytter sammen ulike bydeler hvis innbyggere representerer forskjellige språklige, religiøse og andre grupper, husene med de store bakgårdene, de berømte fontenene med vann som spruter ut av løvegap og torgene hvor bruset fra menneskestemmene aldri stilner; og dessuten Hiddekel, altså Tigris, som ifølge en av de hellige skriftene vanner Eden … alt dette som til sammen utgjør Diyarbakir som venter på å skildres og forenes med verden og verdenslitteraturen.

(Oversatt fra svensk av Erik V. Jacobsen)