Utgangspunktet for denne artikkelen er at jeg har registrert en viss uvilje mot samfunnsforskningen, både blant politikere, hos forskere på ander felt, som naturvitenskap og teknologi, og i forskningsrådets toppledelse. Hva uviljen bunner i, er ikke helt klart. Jeg vil her konsentrere meg om det synspunkt at en god del samfunnsforskning inneholder for mye lettbent ideologi, og for lite velbegrunnet samfunnskritikk. For å drøfte gehalten i dette synet, kan det være nyttig å reflektere litt over hva som kan ligge i begrepet "samfunnskritikk". Slik jeg ser det, er dette en overskrift på et viktig ideal som det verken er mulig eller ønskelig å definere på en entydig måte. Dette vil jeg vise ved hjelp av et par eksempler.

Da regjeringen oppnevnte Verdikommisjonen i januar 1998, gikk det frem av forarbeidene at den bygget på en samtidsdiagnose som gikk ut på økende "grådighetskultur" og "moralsk forvitring". Denne diagnosen var basert på magefølelsen til mange middelaldrende mennesker. Men den var også faglig fundert i vel ansett samfunnsvitenskap, og da spesielt i Ottar Helleviks bok, Nordmenn og det gode liv (1996). Hans analyse er basert på store spørreundersøkelser, utført av Norsk Monitor. Svarene forteller blant annet at noen flere mennesker i 1995 enn i 1985 rapporterte at de snek på trikken, stjal håndklær på hoteller, og ville beholde penger hvis de fant dem på gaten. Helleviks tolkning av disse dataene er at det har skjedd et mer allment forfall i retning av en "slappere moral" og mer "materialisme-egoisme".

Denne diagnosen, og dens ledsagende medisin, som ved Verdikommisjonens oppnevning gikk ut på å "snu nedbrytende utviklingstrekk" og "styrke nasjonale fellesverdier", var noen uenige i, blant annet filosofen Torben Hviid Nielsen (1998) og meg selv som sosialantropolog (Gullestad 1998b). Vi gikk hver for oss ut i offentligheten med et annet syn. Basert på vår forskning i henholdsvis internasjonal modernitetsteori, historisk materiale (Hviid Nielsen 1998) og norske selvbiografier (Gullestad 1996), så ikke vi noe ensidig forfall i befolkningens moral. Noen av Norsk Monitors data kan tolkes som litt mindre alvorlig enn det Hellevik gjør. Trikkesnikingen kan for eksempel ses som en konsekvens av mindre personale på trikkene. Dessuten har enkelte holdninger uten tvil endret seg til det bedre. For eksempel er det blitt noe større forståelse i samfunnet for situasjonen til samer, tatere, homofile og en del andre grupper som tidligere ble oppfattet som annerledes i negativ forstand. Verdinormene har endret seg mot noe større individualisering og pluralisme, og dagens mennesker strever med nye moralske dilemmaer som tradisjonelle begreper og indikatorer ikke helt fanger inn. Derfor mente både Hviid Nielsen og jeg at den viktigste utfordringen nå ikke er å forsterke nasjonale fellesverdier, men å utvikle demokratiet ved å begrunne nye verdier og utvikle nye institusjonelle praksiser som gjør det mulig å leve sammen som forskjellige.

Hvem av disse forskerne var så samfunnskritiske, og da ut fra hva slags definisjon av samfunnskritisk forskning? Hellevik var åpenbart mest kritisk i den forstand at han faktisk kritiserte noen, nemlig Norges befolkning, og da særlig ungdommen, for en slappere moral. Samtidig lot han folk forbli i sine fordommers lune varme. Gullestad og Nielsen kritiserte ikke noen, men utfordret til gjengjeld utbredte tenkemåter. Samtidig ga Verdikommisjonen indirekte oss rett da den høsten 1999 presenterte sin midtveisrapport overfor media. De la da hovedvekten nettopp på de spørsmål vi hadde tatt opp, noe som kanskje tyder på at denne tolkningen etter en tid kan komme til å fortone seg som en ny form for politisk korrekthet.

Når jeg trekker frem dette eksempelet, er det derfor ikke for å identifisere hvem som var mest samfunnskritisk eller hvem som har mest rett, men for å vise at uenigheten i seg selv fungerer samfunnskritisk; at samfunnsforståelsen hele tiden drives frem ved hjelp av idébrytning. Vårt demokratiske system er avhengig av denne typen vederheftig argumentasjon fra ulike ståsteder og med ulike metoder, og dette har samfunnsforskere bidratt med helt siden klassikerne Marx, Weber, Durkheim og den hjemlige Eilert Sundt. For samfunnsforståelsen er mangfoldet i perspektiver en nødvendig verdi, ikke en uheldig omstendighet.

Hvis jeg likevel skal forsøke å kretse inn hva jeg selv forstår som samfunnskritisk forskning, vil jeg legge vekt på at den problematiserer etablerte fortolkningsrammer og belyser maktforhold som i hvert fall noen mennesker opplever som problematiske. Den må alstå være forankret i reelle samfunnsproblemer, samtidig som en utfordrer den konvensjonelle forståelsen av disse problemene. Slik jeg tolker klassikeren The Sociological Imagination av C. Wright Mills (1957), var det nettopp dette han kalte den sosiologiske fantasi (og som jeg vil kalle sosial fantasi). Slike problematiserende analyser kan etableres på mange ulike måter: ved hjelp av samfunnsteori, ved å presentere nye fakta, ved sammenlignende studier i tid og rom, ved å undersøke problemoppfatningene til grupper som ellers ikke kommer til orde i offentligheten, og ved å forfølge både positive og negative bivirkninger av ulike tiltak. Det er snakk om en form for langsiktig kvalitet i forskningen som går på tvers av det konvensjonelle skillet mellom anvendt forskning og grunnforskning. Forskerne må på samme tid både eksponere seg for ulike gruppers problemoppfatninger og beholde en viss distanse til dem.

Et interessant eksempel på sosial fantasi er de nye teoretiske perspektiver på "samfunn" som nå konkurrerer med den innforståtte selvfølgeligheten som er knyttet til lokalsamfunnet og nasjonen. Blant annet har begrepet diaspora kommet mer i forgrunnen. Dette begrepet går på tvers av nasjonalstatlige territorier, og inviterer til å oppdage nye typer prosesser og sammenhenger. Diaspora-begrepet er en teoretisk videreutvikling av et gammelt begrep, knyttet til jødenes historiske erfaringer. Jøder er gjerne borgere av det landet de bor i, de er deltakere i egne institusjoner og nettverk på tvers av nasjonalstater, og de har et spesielt forhold til Israel som sitt mytiske hjemland. De står derfor i et interessante spenningsfelt mellom integrasjon og anderledeshet. Mens en i tråd med et majoritetsperspektiv før så slike minoritetserfaringer som negative avvik, er de nå blitt eksemplariske for nye tendenser, og da spesielt for de spenningsfylte "samfunn" som nå etableres av migranter og flyktninger.² Dette er igjen en av de mange ulike tendenser som nå ofte samles under overskriften globalisering.

Hvis noen nå skulle mene at disse luftige drøftingene har liten relevans for byråkrater, politikere og næringslivsledere som behøver svar på langt mer matnyttige spørsmål, så tar de fullstendig feil. De transnasjonale perspektiver som her antydes, vil ha enorme konsekvenser hvis de blir tatt alvorlig. Da måtte man blant annet revurdere en del av den omfattende diskvalifisering (Grønhaug [1975] 1979) man nå ureflektert påfører flyktninger og innvandrere. De bedømmes ofte utelukkende ut fra hva de eier, produserer og har kunnskap om innenfor nasjonalstatens snevre ramme, i stedet for i lys av de mange kunnskaper og lojaliteter som faktisk inngår i deres livsverden.

Hva er så forutsetningene for å få til mer av den typen forskning som går ut over konvensjonell visdom? For å besvare dette spørsmålet, er det viktig å ha klart for seg at man ikke kan vente at alle skal like samfunnskritisk forskning, i hvert fall ikke med en gang. Tvert i mot, kan man gå ut fra at kunnskap som utfordrer innforståtte maktrelasjoner vil virke foruroligende, og noen ganger møte motstand og kunnskapsvegring hos oppdragsgiverne. Derfor sier det seg egentlig selv at denne forskningen behøver et visst frihetsrom for å kunne fungere.

Dette forholdet kom blant annet til syne da et stort forskningsinstitutt (som ikke er min egen arbeidsplass) nylig skulle lage en presentasjon av seg selv. Forskerne argumenterte for at "samfunnskritisk forskning" skulle stå sentralt i instituttets målsetting, mens den administrative ledelsen mente at ordet "samfunnskritisk" ville avgi gale signaler overfor de departementer som er deres hovedoppdragsgivere. Folk i departementene ville tolke dette som undergravende virksomhet, ble det hevdet. Av denne grunn ble resultatet at ordet "samfunnskritisk" ble fjernet fra presentasjonen. Denne diskusjonen tror jeg ikke bare er en strid om ordet samfunnskritisk, men også om hva det betyr å drive forskning av høy internasjonal kvalitet. Hendelsen sier dermed noe om de institusjonelle rammer mye samfunnsforskning er underlagt. I mange andre OECD-land er det et problem at samfunnsforskningen i for stor grad er lukket inne i den akademiske verden. I Norge er problemet snarere omvendt, at koblingen til oppdragsgiverne er for tette. Det innebærer en fare for bare å reprodusere problemoppfatningene til dem som betaler for forskningen, i stedet for å bringe nye perspektiver.

Nå kan selvfølgelig forskningsmiljøene kritiseres i den grad vi ikke holder de faglige faner høyt, på tross av alle slags signaler og rammebetingelser. Den kritikken må vi ta alvorlig. Samtidig vil vi gjerne arbeide for større forståelse for hva som er samfunnsforskningens genuine bidrag. Forskere skal ikke gi oppskrifter eller fatte beslutninger, men bidra med et dypere og bredere beslutningsunderlag både for de såkalte brukerne og for allmennheten. I den handlingsorienterte forskningen må vi se det som en positiv utfordring at temaområder bestemmes av andre enn oss. Samtidig må vi kjempe med nebb og klør for å få avgjørende innflytelse på problemstillingene. Det er nemlig i høy grad problemstillingene som skiller klinten fra hveten i forskningen. I den grad oppdragsgiverne synes at forskningsresultatene de får på bordet bare er prosentbelagte ekko av deres egne synspunkter, er det ikke nødvendigvis fordi forskerne mangler teoretisk fantasi, men fordi oppdragsgiverne har gått for langt i å bestemme problemstillingene og fordi tidsrammene er for korte. Sterke krav til kortsiktig og instrumentell nytte virker mot den hensikt å få frem kritisk drøfting basert på sammenlignende studier og grunnleggende teori- og begrepsutvikling.

Ofte tar rammebetingelsene heller ikke høyde for at en del av den mest nyskapende samfunnsvitenskapelige forskningen i dag gjerne skjer i grenselandene mellom samfunnsfag, på den ene siden, og henholdsvis naturvitenskap, teknologi, medisin og humaniora, på den andre. På dette feltet kan nettopp forskningsinstitutter som Institutt for samfunnsforskning (ISF) ha en fordel. Vi kan lettere drive flerfaglig og tverrfaglig grunnforskning på bestemte temaer enn det tradisjonelle universitetsinstitutt. Også problemorientert flerfaglig og tverrfaglig forskning kan nemlig være grunnforskning, og også forskningsinstitutter driver grunnforskning.

Spesielt vil jeg fremheve betydningen av å se samfunnsfag og humaniora i sammenheng. Begge disse områdene har et dobbelt ansvar som går ut på både å publisere internasjonalt, og å bidra til den norske offentligheten på norsk. Samfunnsforskere er blant de flinkeste i klassen når det gjelder forskningsformidling. Hver eneste dag er aviser og andre massemedia fulle av artikler av, intervjuer med og referanser til samfunnsforskning. Men dette betyr ikke at vi ikke kan bli flinkere. Å bli flinkere innebærer blant annet mer bevissthet om at det allerede ligger en tenkt mottaker bakt inn i hvordan hele forskningsprossessen er organisert, og denne innbakte mottakeren bestemmer langt på vei hvem som senere kan nyttiggjøre seg forskningsresultatene. I tillegg kreves det mer sjangerbevissthet. Det er for eksempel nødvendig å bryte den konvensjon at samfunnskritikk formidles ved hjelp av en fortelling som sier at noe har blitt verre, og dermed at det var så mye bedre før.

Som formidler kan ikke samfunnsforskeren unngå å opptre politisk, i en viss allmenn forstand. Ethvert forskningsarbeid er nødvendigvis preget av sin tid og dens politiske forhold. Vi kan derfor ikke overskride de historiske rammene for vår egen kunnskapsutvikling. Samtidig er det en del av samfunnsvitenskapenes faglighet hele tiden å reflektere kritisk over hva disse rammene er, og å motvirke ureflekterte ideologiske bindinger. I norsk samfunnsforskning har vi for eksempel en spesielt solid tradisjon når det gjelder å se samfunnet "nedenfra", fra synsvinkelen til mennesker som på en eller annen måte er marginaliserte.³ Denne tradisjonen (som mye av min egen forskning er en del av), har ikke vært uten en viss idyllisering. Vår offentlige samfunnskritiske rolle har langt på vei vært rollen som forsvarer, som selvbestaltede forsvarsadvokater for marginaliserte levesett. Det jeg har kommet til å erkjenne, er at en ansvarlig og kritisk samfunnsforskning ikke er det samme som alltid å skulle forsvare. Heller enn å konsentrere seg ensidig om den ene marginaliserte parten, for eksempel et lokalsamfunn i kystnorge, eller et innvandrermiljø i Oslo, kan fokus utvides til å omfatte selve maktrelasjonen og hvordan den opprettholdes.

Dette siste eksempelet demonstrerer at refleksjon er viktig. Forskeren og forskningen er på en måte selv en del av det problemfeltet som studeres. Slik jeg ser det, er det imidlertid ikke nok bare å reflektere over egne erfaringer, vi bør også skape et visst rom for å kikke hverandre i kortene. Jeg vil derfor så sterkt jeg kan argumentere for mer kunnskapsstudier og forskning om forskning. På grunn av kortsiktig nyttetenkning, er dette feltet meget svakt utviklet i Norge. Samfunnsforskere trenger støtte fra denne typen forskning for å kunne stå i mot det press vi er underlagt. I tillegg er grunnleggende vitenskapsstudier noe samfunnsfag og humaniora i fellesskap kan bidra med til hele forskningsverdenen. Det dreier seg om vitenskapsteori, vitenskapshistorie, samt studier av kunnskapsutvikling og bruk av forskning. Det ville bety en surdeig for alle områdene hvis dette omfattende og mangslungne feltet ble styrket. Forskning er en så sentral del av dagens samfunn, at det er underlig om vi ikke kunne bruke en del ressurser på å undersøke og reflektere over dens betingelser og roller i samfunnet.

Komplekse moderne samfunn er helt avhengige av det refleksjonsrom som samfunnsfagene og de humanistiske fagene kan gi. Vårt viktigste bidrag er hele tiden å styrke medborgernes forståelse av sosiale endringsprosesser, ved å formulere begreper og fortolkninger på bakgrunn av solid empirisk kunnskap. På denne bakgrunn er alle ankepunktene mot samfunnsforskningen betenkelig. I forskningsrådet har den kortsiktige samfunnsforskningen økt i omfang på grunn av stigende etterspørsel, samtidig som denne økningen har ikke vært fulgt opp med en tilsvarende styrking av den langsiktige forskningen.

Denne manglende prioriteringen kan skyldes at samfunnsforskningen taper i konkurranse med mer verdsatte forskningsmål. Det kan vi i så fall ikke annet enn å ta til etterretning. Men den kan også skyldes at deler av eliten ikke ser noen hensikt i å legge forholdene til rette for samfunnskritiske miljøer som tenker dypt og formulerer skarpe og utfordrende analyser. Hvis det siste er tilfelle, ser jeg en stor fare for demokratiet.

1. På det seminaret der denne artikkelen ble først holdt som foredrag, snakket direktøren for Norges forskningsråd, Christian Hambro, om sine "ankepunkter" mot samfunnsforskningen, mens historikeren Francis Sejersted la vekt på at det er en grunnleggende asymmetri mellom samfunnsfag og andre forskningsområder på den måten at enhver samfunnsviter vil anerkjenne behovet for forskning innenfor medisin, naturvitenskap og teknologi, mens det omvendte ofte ikke er tilfelle.
2. De bor spredt, men ved hjelp av moderne kommunikasjonsteknologi kan de delta i viktige beslutninger i hverdagen til nære familiemedlemmer, ikke bare i andre land, men også i andre verdensdeler (se for eksempel Fuglerud 1999).
3. Denne forskningstradisjonen har jeg diskutert og evaluert i artikkelen "Kunnskap sett nedenfra" (Gullestad 1999c). Se også Gullestad 1999a,b,d.

Engelstad, Fredrik, 1996: Norsk sosiologi siden 1969: Problemer og utfordringer. Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 2: 224-251.

Hellevik, Ottar, 1996: Nordmenn og det gode liv. Norsk Monitor 1985-1995. Oslo: Scandinavian University Press.

Nielsen, Torben Hviid, 1998: "Apropos verdikommisjonen". Nytt Norsk Tidsskrift 1998 (2): 169-175.

Fuglerud, Øivind, 1999: Life on the Outside: The Tamil Diaspora and Long Distance Nationalism. London: Pluto Press.

Grønhaug, Reidar, 1979 [1975]: "Nordmenn og innvandrere. Om etnisitet og klasse som to ulike forutsetninger for sosial deltakelse". I Reidar Grønhaug, red. Migrasjon, utvikling og minoriteter. Oslo: Universitetsforlaget: 125-145.

Gullestad, Marianne, 1996: Hverdagsfilosofer: Verdier, selvforståelse og samfunnssyn i det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

Gullestad, Marianne, 1998a: "Kulturforskningens normative og politiske aspekter". Kulturstudier nr. 1: 69-94.

Gullestad, Marianne, 1998b: "Forfall eller endring?" Aftenposten (I dag) 31. mars, "Mange former for storhet". Aftenposten. (Kulturdebatt) 17. August. "Myten om homogenitet". Aftenposten (I dag) 15.oktober. Det mangfoldige Norge. (Kronikk). Bergens Tidende 22. Oktober. Om å være trygg i sitt eget. Aftenposten (Kronikk) 27 november.

Gullestad, Marianne, 1999a: "Kunnskap for hvem?" Norsk Antropologisk Tidsskrift, 1999 nr. 2.

Gullestad, Marianne, 1999b: "’Det norske’ sett med nye øyne". I Atle Møen og Rasmus T. Slaattelid red. Det sivile samfunn: verdiar, oppseding og offentleg meining. Oslo: Aschehoug, 1999.

Gullestad, Marianne, 1999c: "Kunnskap sett ‘nedenfra’". Nytt Norsk Tidsskrift nr. 4: 336-354.

Gullestad, Marianne,1999d: "Faglig autoritet og sosial musikalitet". I Erik Rudeng, red. Kunnskapsregimer. Oslo: Pax forlag 1999: 208-216.

Mills, C. Wright 1959: The Sociological Imagination. Oxford: Oxford University Press.

Skjervheim, Hans, 1976: Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Tanum-Norli.