Verdikommisjonen er blitt latterliggjort fra første stund i de store norske massemediene. Sluttrapportene som ble presentert på forsommeren i år er knapt blitt lest ordentlig av en eneste journalist. En ikke-dialogisk kampanje fulgte kommisjonen til siste slutt. Samtiden har bedt Nina Dessau lese og svare: Er det virkelig ingenting der? Hennes svar er mer nyansert og respektfullt.

Etter at mediestøyen har lagt seg rundt Verdikommisjonen, er det tid for å se på innholdet i kommisjonens sluttrapporter – slik de nylig ble lagt frem for pressen og offentligheten. Verdikommisjonen tar opp spørsmål som kommer til å være sentrale i lang tid for Norge og en rekke andre land. For eksempel om vi skal velge å øke bevisstheten om "egne røtter", fremheve etniske forskjeller mellom mennesker og dyrke de nasjonale idealene – eller om det tvert imot er viktigere å øke bevisstheten om både egen og andres menneskelighet. Kort sagt: Hva skal tas vare på og føres videre?

Redelighet er ingen selvfølge

Noen måneder etter at Verdikommisjonen la på bordet sine rapporter, la danske myndigheter frem "Grundlæggende værdier og normer i Danmark" som en del av Indenrigsministeriets rapport "Udlændinges integration i det danske samfund".1 Fristelsen til å definere egne "nasjonale" verdier med utgangspunkt i kontrasten til utlendinger og deres verdier, er til stede i hele Europa, også i Norge. Før jeg går nærmere inn på Verdikommisjonens rapporter, bør jeg derfor understreke at det ikke er en selvfølge i dag at det gjøres et redelig forsøk på å kartlegge verdiene i ens eget samfunn. Det er ikke vanskelig å forestille seg at noe som lignet den begredelige danske øvelsen om verdier, kunne ha blitt skrevet også i Norge. Danmark tilhører jo de få promillene av menneskeheten som vi synes det er "naturlig å sammenligne oss med".

Mønsteret som de danske myndighetene har fulgt, finnes i forskjellige former over hele Europa, iallfall i deler av landenes opinion. Man tar utgangspunkt i at utlendinger skal "efterleve og tilslutte sig" grunnleggende nasjonale normer og verdier. Respekt for landets lover er det første som nevnes. Selv om lovbrudd allerede har sine strafferammer, stilles det spesielle krav til etterlevelse og tilslutning overfor utlendingene: "Vi har ikke i øvrigt forholdt os til, i hvilket omfang danskerne tilslutter sig og efterlever de grundlæggende værdier og normer i Danmark." Denne setningen oppsummerer nokså vanlige holdninger med en form for ufrivillig byråkratisk humor: Det er ikke så farlig i hvilken grad det "innfødte" flertall slutter seg til landets egne verdier, bare utlendingene gjør det, eller anerkjenner disse verdienes overlegenhet. Men hvordan kan de som forsvarer slike holdninger være i stand til å ta vare på sitt samfunns reelle verdier –midt i et slikt etisk rot?

I tillegg skal andre uspesifiserte verdier og normer, som ikke er klare eller viktige nok til å kunne lovfestes, respekteres av utlendingene. Listen kan tydeligvis alltid utvides etter behov: "Denne opstilling av grundlæggende værdier og normer samt brud herpå er naturligvis ikke udtømmende". (Her også tror jeg at andre enn meg vil se en del ufrivillig humor …)

Danske myndigheter hadde ønsket å kunne gi "en udtømmende vurdering af, hvorvidt målet er opfyldt". Målet er altså at utlendingene skal tilslutte seg og etterleve grunnleggende danske verdier. Danske myndigheter kommer med noen få eksempler som de kaller "indikatorer på enkelte delområder". Det virker som om målet tolkes dithen at det skal være minst mulig forskjell mellom den rotdanske befolknings holdninger slik de lar seg måle gjennom opinionsundersøkelser, og innvandrernes holdninger målt på samme vis. Ett eksempel: Når det gjelder likestilling mellom menn og kvinner, vises det til at 92 prosent av befolkningen anser det for naturlig at man deler på husarbeidet, mens 88 prosent av utlendingene gjør det.

Det danske eksemplet viser hvor omfattende etisk forflatning en slik tenkemåte fører med seg. Utlendingene skal tilegne seg "nasjonale" verdier, helst til siste prosentpoeng. Samtidig utviskes forskjellen mellom hva som er en virkelig samfunnsverdi og hva som bare er statistikk – med statistikken som den store vinneren.

Eksemplet har lite å gjøre med likestilling mellom kjønnene som samfunnsverdi. De er tall som forteller oss hva det statistiske flertall av danskene foretar seg, eller rettere sagt mener de bør foreta seg, i år 2001. De forteller oss lite om hvor mye det danske samfunn har tenkt å satse på likestilling. Både lovverk og holdninger med hensyn til likestilling har vært og vil fortsette å være i stadig utvikling. Når man bruker dagens anerkjente holdninger til å fastslå sin egen moralske overlegenhet overfor utlendingene, blir likestillingsverdier frosset fast. Spørsmål om maktstruktur og likeverd forsvinner. Det er lite å strekke seg etter her, sosialt og moralsk. Både for dem som er født i Danmark og for dem som ikke er det. Man har bare registrert at åtte prosent av de som er født i Danmark og tolv prosent av de som er født i utlandet, ikke er konforme med flertallets uttrykte norm.

Et lands egenart forflates der denne tenkemåten brer seg. De "danske" verdiene som Indenrigsministeriet nevner er for eksempel ikke spesielt danske. Danskene selv har bidratt svært lite til dem, og nordmenn har i den store sammenheng bidratt lite til sine "norskeste" verdier. For eksempel kristendom, demokrati, parlamentarisme … for ikke å snakke om ærlighet og hardt arbeid, som gjerne blir "norske" verdier når man henvender seg til utlendinger. (Eller tyske hvis man er i Tyskland … eller amerikanske i USA.) Det samme gjelder for de "nasjonale" verdiene i Indonesia, Elfenbenkysten, og overalt hvor det pågår et intenst arbeid med å bruke etnisk-definerte verdier for å sikre sin egen gruppe makt over andre. Etisk og kulturell fattigdom følger med: "Utenlandske" verdier er ikke verdt å tilegne seg – utlendingenes verdier er altså mindre verdt. Dermed blir det uunngåelig at de bevisst eller ubevisst ses på som mindreverdige.

På et helt annet nivå

Den norske Verdikommisjonens rapporter befinner seg på et helt annet nivå enn den danske oppsummeringen – ikke bare i omfang, men i selve premissene den har arbeidet ut fra. Kommisjonens tilblivelse og mandat er som kjent blitt grundig kritisert. Det er ikke mitt tema her. Verdien av kommisjonens arbeid må derimot vurderes på lengre sikt sammenlignet med alternativene. Og ett av alternativene er en slik etisk forflatning som danske myndigheter nå har satt sitt offisielle stempel på.

Sluttrapportene fra Verdikommisjonen innholder en kortere, felles del ("Et brev om frihet"), en samling av prosjektrapporter og forslag om de sentrale temaene man har valgt å arbeide med ("Valgt felleskap") – og dessuten en mer sprikende og personlig essaysamling om det kommisjonen ikke kunne samles om.

Verdikommisjonen hadde som mål å bidra til en verdimessig og samfunnsetisk mobilisering, og mener å ha oppnådd et mangfoldig engasjement lokalt. Rapportene viser noe av dette. Sett under ett blir inntrykket likevel at mobiliseringen var meget begrenset. Dette til tross for mange engasjerte innlegg på arrangementene, og til tross for at det åpenbart er lagt ned mye arbeid i å være tilgjengelig og engasjerende for en del tusen nordmenn. Kommisjonen har søkt å unngå en formanende tone, og den har stort sett greid det. Det er lagt vekt på å skrive på en måte som skal være tilgjengelig for et bredt publikum. De forskjellige temaene i rapportene munner ut i konkrete forslag eller anbefalinger. Jeg anbefaler leseren en tur til nettstedet www.verdikommisjonen.no om så bare for å se omfanget og mangfoldet av kommisjonens arbeid.

Moralisering versus moralske krav

Kommisjonens rapporter fremstår ikke som moraliserende. At vi ikke vil ha formanende pekefingre er blitt en banalitet for de fleste av oss – alt som lukter av moralsk formynderi i det offentlige rom skal lukes ut.

Moralisering er ikke det samme som moralske krav. Moraliseringer eller formaninger rettes først og fremst mot andre. Formanende pekefingre rettes bare unntaksvis mot en selv. Ved å formane andre skaffer man seg i det minste "moralsk" overlegenhet, og som regel makt i et eller annet maktspill. Det kan selvfølgelig i enkelte situasjoner være gode grunner til å gjøre dette, men generelt sett er det et sunnhetstegn når folk flest reagerer negativt mot moraliseringer.

Det er ikke de moralske kravene man bør være redd for. Et reelt moralsk krav kan vurderes, diskuteres, avvises – det er noe som skjer på det etiske plan. Den som moraliserer, har derimot tunge samfunnskrefter bak seg; vissheten om hva som er anerkjent, presset mot konformitet.

Her er to stemmer som med halve kloden og mange år mellom seg gir uttrykk for den samme krevende moral. Den indiske forfatteren Arundhati Roy skriver i et engasjert essay mot den indiske atomprøvesprengningen i 1996:

Nært beslektet er Walt Whitmans oppfordring hundre og femti år tidligere:

Mitt poeng er selvsagt ikke at Verdikommisjonen skulle ha kommet med noe lignende. Jeg vil vise at to stemmer fra den moderne tid – som stiller opp moralske krav uten referanse til noe religiøst, nasjonalt eller etnisk fellesskap – kan ha en sterk tiltrekningskraft. De er ikke redde for sterke moralske krav. Men de lover oss noe også, med ordene kjærlighet, skjønnhet, glede og sjel.

Hvordan ordene brukes

Jeg ba søkemotoren om å lete etter skjønnhet, glede og sjel i Verdikommisjons-rapportenes to første deler. Det var fort gjort.

Ordet "skjønnhet" finnes én gang, i forbindelse med unge jenters opptatthet av egen kroppslig skjønnhet. Ordet "glede" forekommer fem ganger: I uttrykket "seksuell glede" i forbindelse med omskjæringsdebatten, som én av Idrettsforbundets offisielle grunnverdier, og en tredje gang om franske interesser som investerte i Norsk Hydro i forrige århundre, "til glede for både dem selv og for oss".

De to siste gangene gjelder det prosjektarbeid om mennesker i dødens grenseland, og et læringsmiljø "som gjør at elevene med glede og iver holder ut på skolen i ti lange år". Oppramsingen sier samtidig noe om bredden i rapportenes interesseområder.

Ordet "sjel" er nevnt to ganger i de kollektive delene av Verdikommisjonens sluttrapporter, først i følgende setning: "En av de mest markante danske designere, Peter Ravn, tok opp fenomenet ‘det besjelede produktet’: Produktet skal ha personlighet." Forekomst nummer to er når det fremheves "kor viktig det er å ta vare på lokal kultur og lokale tradisjonar for å gje lokalsamfunnet sjel".

Man fornemmer et merkelig slektskap mellom de to utsagnene: Skal lokalsamfunnet bygges opp som besjelede produkter, skal merkevarebygging og nasjonsbygging gå sammen på lokalt nivå? Man skal i hvert fall gi sjel til lokalsamfunnet. Har ikke lokalsamfunnet med alle sine tradisjoner sjel fra før? Eller var den ikke tidsriktig designet?

Dette må ikke misforstås dithen at Verdikommisjonens rapporter fremstår som spesielt tørre eller gledesløse. I så måte gjenspeiler de heller vår hverdag, verken mer eller mindre. Men har man ikke dermed gått glipp av en viktig dimensjon i verdispørsmål?

Rapportene er i høy grad bygget opp slik at forskjellige temaer leder frem til hvert sitt konkrete forslag. Dagspressen har vist større interesse for de "konkrete forslag" enn for noen andre synlige aspekter ved kommisjonens arbeid, og på en måte satt likhetstegn mellom konkrete resultater og konkrete forslag – som om ikke hvem som helst kunne komme med et eller annet utspill som kan kalles "et konkret forslag".

Verdikommisjonens forslag presenteres, slik jeg forstår det, først og fremst for å illustrere at det kan (og bør?) være en direkte linje mellom en felles etisk refleksjon og hverdagens politiske og sosiale virkelighet. Slik sett – og ikke som en liste over løsrevne forslag – fortjener forslagene som kommisjonen kom frem til, mer konstruktiv og seriøs oppmerksomhet enn de til nå har fått i norsk presse.

Essaysamlingen kalt "Mange meninger: Bidrag til verdisamtalen" og de tilknyttede prosjektene, inneholder flere artikler som er blitt publisert som kronikker tidligere, men som tåler å leses på nytt. Les for eksempel Dag Hareide om krigen mot Serbia.4 Hareide diskuterer hvorvidt krigen var etisk eller politisk velbegrunnet, og viser til mangelen på debatt om et så viktig spørsmål. Artikkelen er like aktuell i dag som da den ble skrevet.

Norge gikk til angrepskrig, men dette faktum er effektivt sortert ut av den kollektive norske bevisstheten. Det er bare i virkeligheten at vi er blitt et land som fører angrepskrig. Norges selvbilde er derimot uberørt og inkluderer ikke noe så upassende. Siden har vi kunnet lese i pressen at Norge vil bruke tre milliarder kroner til å utstyre sine F-16-fly med tidsmessig bombeutstyr for bedre å være i stand til å bombe kirsebærtrær sammen med de store.5 Denne politikken er heller ikke en del av vårt selvbilde. Den etiske debatten om disse spørsmålene er fremdeles skral. Akkurat de milliardene er unntatt fra all politisk bevilgningsdebatt.

Verdikommisjonens styringsgruppe sier at det ble foretatt verdivalg "av dyptgripende karakter" under Balkan-konflikten, uten at dette satte noe som helst preg på noen offentlig debatt. Dét ønsket Verdikommisjonen å rette på, og den kom derfor med en "klar oppfordring om en mer grunnleggende debatt om bruk av væpnet makt i det internasjonale samfunn, med et klart fokus på de etiske verdier som bør og må stå i fokus for enhver debatt om krig og fred".

Samtidig sier kommisjonen i oppsummeringen av debattene at: "Verdikommisjonens deltagelse i denne debatten var ikke et forsøk på å ta side i en komplisert politisk debatt. I Verdikommisjonens styringsgruppe var meningene delte om riktigheten av Norges og NATOs krigføring. (…) Det må understrekes at ønsket om en slik grunnleggende debatt er noe både pasifister og forsvarsvenner, NATO-skeptikere og NATO-tilhengere, bør kunne enes om."6 Man kan sikkert enes om "ønsket om en slik grunnleggende debatt". Men ønsket vil mest sannsynlig forbli et fromt ønske så lenge man forsøker ikke å ta side i kompliserte politiske debatter. Spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å oppnå en bred samfunnsmessig mobilisering uten å ta side i de mest grunnleggende politiske debatter. Verdikommisjonen har ikke lykkes med det.

En annen betydningsfull, klassisk skillelinje nevnes flere ganger7 av Dag Hareide, men blir på sett og vis liggende der: Det finnes en konsensus i Norge mellom politikere, fagforeningsledere og næringslivsledere om at Norge trenger en vedvarende økonomisk vekst. Slik får vi høyere levestandard, flere arbeidsplasser, mer omsorg og blir dermed lykkeligere.

Det er vanskelig å finne en religionsstifter eller klassisk filosof som er enig i et slikt resonnement. Hareide gjengir et utvalg av sitater fra verdens største religiøse og etiske tradisjoner. De viser at "et felles verdigrunnlag bygget på verdens religioner vil utfordre radikalt den moderne materialismen og troen på økonomisk vekst" – selv om løsningene varierer fra krav om radikal eiendomsløshet til måteholdets filosofi.

Noe av det kommisjonen selv har vurdert som mest vellykket, er dialogen mellom trosretninger. Rapportenes tekster rundt disse spørsmålene lider likevel under en grunnleggende tvetydighet i premissene. Kapittel 6 i rapportenes del 2, "Det flerkulturelle Norge", er delt i tre: "Tros- og livssynsdialogen – nasjonalt og regionalt", "De nasjonale minoriteter og storsamfunnet" og "Samiske verdier".

Tros- og livssynsdialogen finner altså sin plass i den samme inndelingen som myndighetene gjennomfører administrativt – mellom samer, nasjonale minoriteter og "andre" minoriteter (de unasjonale?). Religion etnifiseres og etniske grupperinger sementeres under forenklede bilder av egen religion.

Deltakerne i dialogen har mye å si om skillelinjer og livssynsgrenser. Oddbjørn Leirvik, for eksempel:

Dette er en svært interessant erfaring. Men den var altså ikke påtrengende nok til å påvirke rapportenes struktur på noen måte. Hvorfor er disse skillelinjene som vi finner "i dei avgjerande spørsmål" så lite synlige i rapportene, sammenlignet med de administrative og stadig mer etnifiserende skillelinjene?

Tvetydigheten og etnifiseringen gjenspeiles for ofte i språkbruken. Jeg kan ikke la være å stusse når jeg leser at en artikkel "behandler tanker om krig og fred hos Gandhi, Dalai Lama og Spinoza" (som kommer fra henholdsvis hinduistisk, buddhistisk og jødisk tradisjon).9 Her går etnifiseringen på bekostning av både filosofi og historie. For bare å nevne Spinoza: Kastet ut fra sin menighet i ung alder, beskrevet som rasjonalist, hans filosofi sterkt knyttet til og i reaksjon mot Descartes … Svært mye er blitt sagt om hvilke kilder som har inspirert ham mest. Skal det brukes to ord om Spinoza, er det ikke "jødisk tradisjon".

Dobbelthet som ligger dypt

Det ville ikke være noe poeng å ta opp slike detaljer om ikke denne dobbeltheten lå så dypt i kommisjonens arbeid. I en av rapportenes mest interessante tekster (Oddbjørn Leirvik igjen) kan vi lese : "Det er derfor grunn til å advare mot at en økende kulturarvbevissthet – i kombinasjon med statskirkeordningen – fører til en sterkere nasjonalisme med kristent, evangelisk-luthersk fortegn i vårt land".10 Den kongelige resolusjonen som satte ned Verdikommisjonen ville derimot øke denne allerede økende kulturarvbevisstheten: "Det ligger en viktig og spennende utfordring i det å øke bevisstheten om egne røtter og egen identitet." Setningen glir så godt inn i tidens ånd at vi knapt legger merke til følgene av den. Dét er dagens egentlige politiske korrekthet. Hva om utgangspunktet har vært: "Det ligger en viktig og spennende utfordring i det å øke bevisstheten om egen og andres menneskelighet"?

Det er neppe noen av Verdikommisjonens medlemmer som direkte vil motsi det siste. Og i kommisjonens rapporter er det mange flere enn Oddbjørn Leirvik som snakker i denne retningen. Likevel: Det blir et avgjørende valg i tiden som kommer, for Norge og andre land, om man velger å øke den såkalte kulturarvbevisstheten på bekostning av bevisstheten om felles menneskelighet, eller ikke. Slike spørsmål forblir uforløst i Verdikommisjonens rapporter.

Det skulle være opplagt at vi ikke finner et greit, hendig og bærbart sett verdier i Verdikommisjonens rapporter. De fleste journalistene spurte likevel etter hvilke verdier man hadde kommet frem til da kommisjonen avsluttet sitt arbeid.

Kommisjonens medlemmer svarte da "frihet", et mangfoldig begrep. "Brev om frihet" gjør et forsøk på å vise dybden i det. "Friheten, det er de andre,"11 sa Octavio Paz da han parafraserte Sartres "Helvete, det er de andre".

Kanskje har Verdikommisjonen ført Norge ett skritt bort fra å la sine grunnleggende verdier defineres i motsetning til andres verdighet.

1. Indenrigsministeriet, "Udlændinges integration i det danske samfund", august 2001.

2. Arundhati Roy: "The End of Imagination", 1996.

3. Walt Whitman i forordet til Leaves of Grass fra 1855.

4. Dag Hareide: En rettferdig krig? i sluttrapport fra gruppe 5, "Vold og Krig"

5. Aftenposten 21.8.00 og 23.4.01.

6. "Valgt fellesskap", del 5 "Vern om menneskeverdet", Høringer om krig.

7. Dag Hareide: "Den økonomiske utviklingen – hva skjer med naturen og de fattige?" i "Valgt felleskap", sluttrapportens andre del.

8. Oddbjørn Leirvik: "Kva er det som samlar og skiljer – kven?" i heftet "Flere religioner og livssyn – felles verdier".
Ble laget til Verdikommisjonens rådsmøte i Trondheim 15.11.98.

9. I "Valgt felleskap", del 6. "Det flerkulturelle Norge", kommisjonens oppsummering av Den nasjonale tros- og livssynsdialogen, nasjonalt og regionalt.

10. Oddbjørn Leirvik: "Kva er det som samlar og skiljer – kven?"

11. Octavio Paz: On poets and others (oversatt av M. Schmidt) Carcanet, Manchester 1987.