Det er nesten umulig fange essensen av Sør-Afrika med ord. Sør-Afrika er et fantastisk land og Sør-Afrika er et forferdelig land. Til samme tid, på en gang. André Brink har forsøkt å gripe landet litterært siden 1960-tallet. Han har skrevet om apartheid og rasisme, vold, kjærlighet og erotikk og ble kjent som en viktig opposisjonell forfatter. I dag fremstår André Brink som mindre radikal.

Det var gjennom André Brinks bøker jeg først lærte om Sør-Afrika. I juni i år flyttet jeg tilbake til Norge etter å ha bodd i Sør-Afrika i halvannet år. Da Brink besøkte Norge i høst møtte jeg mannen som først vekket interessen min for det konflikt- og kontrastfylte landet.

Før apartheids fall virket situasjonen i Sør-Afrika relativt enkel sett utenfra. Vi var mot de hvite rasistene, og for de undertrykte svarte. Med stolthet bar vi buttons hvor det sto "Free Nelson Mandela", og gjennom Amnesty sendte vi opprop til den sør-afrikanske regjeringen. Vi visste ikke at det eksisterte en egen gruppe mennesker i Sør-Afrika som ble kalt fargede, at det fantes flere millioner av indisk herkomst og at disse var henholdsvis nummer tre og to på rangstigen for menneskelig verdi. At de hvite slett ikke var en ensartet gruppe som alle harket på g-ene. At svarte hatet fargede, at indere hatet fargede, at hvite hatet andre hvite. Men at også mange arbeidet sammen, likte hverandre og fryktet hverandre, på en og samme tid. Slik er det i dag også. Bare mer forvirrende. Hvem som er gode og hvem som er onde er en enda større utfordring å finne ut av. Jo mer en lærer landet å kjenne, jo mer forvirret blir man. Derfor blir enhver fremstilling av Sør-Afrika en forenkling.

I boken En lenke av stemmer (1983) siterer André Brink Roland Barthes: "Historien er alltid og fremfor alt et valg og begrensningene ved dette valget." Den gang siktet Brink sannsynligvis til apartheid-regjeringens fremstilling av virkeligheten, men det gjelder også hans egen historiefortelling.

André Brink er en svært respektert mann i Sør-Afrika i dag. Han oppfattes ikke lenger som revolusjonær, men heller som en "respektert, eldre, litterær statsmann", som en Brink-kjenner beskriver ham. Det påpekes at han, i likhet med nobelprisvinneren Nadine Gordimer, kanskje er mer kjent i utlandet enn i Sør-Afrika. Vi i utlandet ville gjerne høre om apartheidstaten, og André Brink var en av de opposisjonelle forfatterne som fortalte oss ting han ikke kunne si i hjemlandet. Ifølge forfatterkollega Engemi Ferreira har ikke Brink fått den annerkjennelsen han fortjener i Sør-Afrika. Likevel mener hun Brinks litteratur aldri er blitt oppfattet som politisk inspirerende, men heller som gode historier. André Brinks sørafrikanske leserkrets har vært, og er fortsatt, i all hovedsak hvite intellektuelle, og av dem igjen er det flest afrikaans-talende som er lojale lesere.

På 1960-tallet fikk Brink medieomtale av to grunner: Han hadde et utsvevende privatliv. Ifølge Ferreira var og er han "svært glad i kvinner både på og utenfor boksidene". Noen av hans tidligste bøker ble oppfattet som mykpornografiske. Dette passet dårlig med den pietistisk-kalvinistiske apartheid-regjeringens moralske holdning. Den andre grunnen til den offentlige oppmerksomheten var at han var med i en gruppe av unge afrikander-litterater kalt Sestiger, som betyr 60-årene. De gjorde opprør mot det bestående apartheid-styret, og ble oppfattet som "svært avant-garde". Sestigerne ble sterkt mislikt av mange afrikandere og sett på som forrædere. En av sestigerne, Breyten Breytenbach, dro i eksil til Frankrike. Da han i 1975 kom tilbake for å motta en pris, ble han kastet i fengsel i syv år, anklaget for terrorisme.

Brink ble aldri fengslet, men fikk likevel erfare hva det kunne medføre åpenlyst å være uenig i maktens politikk. Flere av romanene hans ble forbudt i hjemlandet. Telefonen ble avlyttet, posten åpnet, han ble utsatt for harde forhør av sikkerhetspolitiet og opplevde at både bilen og huset ble forsøkt påtent. Han ble også forrådt av en kvinne han anså for å være en venn, men som viste seg å jobbe for det beryktede sikkerhetspolitiet.

Han har fått erfare hvordan litteraturen hans har påvirket mennesker.

– Det mest rørende minnet jeg har, var da boken Hvit tørketid igjen ble lovlig i Sør-Afrika. Unge, hvite afrikaans-talende mennesker skrev til meg og fortalte at boken hadde fått dem til å forstå at svarte også var mennesker, forteller han.

André Brink ser noen år yngre ut enn sine 66. Han er kledd i hvit skjorte, mørke cordfløyelsbukser og en umoderne brun skinnjakke. Han er høy og har en akademikerslapp kroppsholdning. Brilleglassene har en ukledelig gulfarge, men er sikkert behagelige. Brink er en korrekt og høflig mann som svarer ordentlig på alle spørsmål. Den svake rullingen på r-en avslører at engelsk ikke er morsmålet. "The rreal worrld", sier Brink. Han skriver like gjerne på engelsk som afrikaans, og utgir bøkene sine på begge språk samtidig. Åtte språk behersker han.

I mange romaner, essay og noveller har Brink beskrevet Sør-Afrikas traumatiske historie. Tolv av romanene er oversatt til norsk, som er ett av tretti språk bøkene hans er kommet ut på. Han arbeider også som kritiker, og har vunnet prestisjefylte priser i hjemlandet.

Det skulle mye mot til å være i opposisjon mot apartheidregjeringen på 1970-tallet. Særlig hvis man som Brink tilhørte "Guds utvalgte sørafrikanske folk", boerne, eller afrikanderne, som de kaller seg selv. Boer betyr egentlig bonde, og brukes i dag som en nedsettende betegnelse. Afrikander betyr ganske enkelt afrikaner, men skillet mellom en african, en svart person, og en afrikander var – og er fortsatt – svært tydelig. Afrikanderne var opprinnelig utvandrere fra Holland, og ble arkitektene bak apartheid da nasjonalistene tok makten i 1948.

André Brink ble født i en tradisjonell afrikander-familie på det lille stedet Vrede i provinsen som den gang het Orangefristaten, i dag Fristaten. Brink unngikk de verste konfliktene med foreldrene ved aldri å diskutere politikk med dem. Brink er gift for tredje gang, og har mange barn og barnebarn. I 1991 ble han professor i litteratur ved Universitetet i Cape Town.

Under apartheid ble kunst og kultur oppfattet av motstandsbevegelsen utelukkende som et middel i kampen mot den rasistiske staten. Noen vurdering på estetisk grunnlag fantes knapt.

– I apartheid-årene spilte kunst og kultur en stor rolle. På grunn av sensuren måtte man finne alternative måter å nå ut til publikum for å gjøre dem oppmerksom på hva som skjedde i samfunnet, og appellere om handling. All form for kultur var svært viktig. Høytlesning av poesi kunne fylle en hel fotballstadion med tilhørere, forteller Brink.

Teatrene fungerte som politiske arenaer hvor folk fikk vite hva som virkelig skjedde i de svarte bydelene. Men myndighetene fulgte med også her. Gikk man for eksempel på en forestilling med aktivisten og dramatikeren Athol Fugard, risikerte man at sikkerhetspolitiet kom for å arrestere både publikum og skuespillere.

En av André Brinks tidligste romaner, Kennis van die Aand (1973), på engelsk Looking on Darkness, var den første afrikaans-språklige boken som ble forbudt av apartheid-regimet. Forleggeren Daantjie Saayman sto bak utgivelsene til Sestigerne, og publiserte en rekke bøker som ble forbudt. Saayman kom seg aldri helt økonomisk etter tapt rettssak og ankesak om Kennis van die Aand. Men for Brink var forbudet på mange måter positivt. Det var slik sensuren fungerte i Sør-Afrika – folk løp og kjøpte bøker til forfattere "i faresonen" så snart de kom ut, i tilfelle de ville bli forbudt.

Apartheidregjeringen oppfattet den opposisjonelle afrikaans-språklige litteraturen som den største trusselen, fordi det var kritikk som kom fra egne rekker. Afrikanderne skulle være de som fremstilte og opprettholdt "sivilisasjonen".

– Vi hadde for så vidt ikke noen egen apartheid-litteratur i Sør-Afrika. Måten status quo ble opprettholdt på i afrikaans-språklig litteratur, var ved aldri å nevne en svart person. De store gårdene, som afrikanderne drev, kunne ikke eksistert uten svart arbeidskraft. Svarte arbeidet både på jordene og som hushjelper, blant annet med ansvar for å servere "baas" – sin herre. Da virker det underlig når det i afrikaans-språklige romaner står at "te serverer" – som om teen serverer seg selv, forteller Brink.

Den opposisjonelle kulturen slet også med interne konflikter. ANC arrangerte kongresser og seminarer om kulturens rolle, og gang på gang ble det gjentatt at kulturen skulle tjene kampen. "Art pour l’art" var bare en dårlig vits. Inntil ANCs juridiske ekspert Albie Sachs på en kongress i 1990 sa at kulturen alt for lenge var blitt vurdert og analysert på feil grunnlag. Sachs mente at kunsten mistet estetisk kvalitet ved å være så politisert. Ifølge Sachs var det på høy tid å begynne å vurdere kultur etter estetiske krav, ikke etter hvor mye agitasjon og hvor mange kamprop den inneholdt. Debatten pågikk i sørafrikanske avisspalter i årevis.

– Mange var opptatt av kultur på grunn av den motstanden mot apartheid som ble promotert og agitert. I dag finnes det ikke lenger noen interesse for kunst og kultur i Sør-Afrika. Da apartheid forsvant og sensuren ble opphevet, forsvant elektrisiteten som hadde eksistert blant de opposisjonelle kunstnerne. Før følte kunstnerne at de var involvert i et svært viktig arbeid. Nå er mange forvirret over hva de skal gjøre nå som de kan gjøre alt, mener Brink.

I dag vurderes kunst og kultur ut fra estetisk kvalitetskriterier. Ingenting annet. Endel forfattere har sluttet å skrive som følge av det. Dette er bare tåpelig, mener Brink. Selv har han ikke noe problem med å finne tema å skrive om.

– Du skriver ikke på grunn av et fenomen som apartheid. Apartheid var bare én form for urettferdighet. Hvis en vil skrive om urettferdighet og grusomhet, finnes den alltid og overalt. Også i Norge, eller USA. Kvinner i Sør-Afrika har for eksempel svært mye å kjempe for fremdeles. Kvinnefrigjøringen har kommet svært kort, sier André Brink.

Det er ikke helt riktig at folk i Sør-Afrika ikke lenger bryr seg om kultur nå som den har mistet sitt politiske slagkraft. En fersk undersøkelse referert i den sørafrikanske avisa Sunday Independent viser at folk vil ha kultur. De vil ha tilgang til teater, til musikkundervisning til barna sine, til å gå på kino. Selv blant de absolutt fattigste i landet ønsker faktisk åtti prosent økt tilgang til kulturtilbud. Tre av fire av disse har aldri sett et teaterstykke eller selv hatt anledning til å delta i noen form for kulturell aktivitet.

Derfor er det påfallende at satsingen på kultur er så laber som den er i Sør-Afrika dag. Både den tidligere statlig finansierte kulturen og den tidligere opposisjonelle kulturen har store problemer med å overleve i det nye demokratiske Sør-Afrika. Dagens regjering vil ikke støtte det den ser som kulturelle rester fra apartheid-tiden. Det betyr at klassiske vestlige kulturuttrykk som symfoniorkestre, operaer, balletter og enkelte teatre har måttet legge ned. En delårsak til nedleggelsene er frykten for kriminalitet. Disse institusjonene var lokalisert i byene, spesielt i Johannesburg, og mange våger ikke å dra inn til bykjernene lenger. De tidligere så vibrerende opposisjonelle teatrene makter heller ikke kombinasjonen av et sviktende publikum og en markedsliberal økonomisk politikk. Og det tar lang tid å bygge opp levedyktige institusjoner på nytt.

André Brink fremstår stort sett som forfatteren vi kjenner fra bøkene: rettskaffen og opplyst. Men innimellom høres han ut som en gjennomsnittlig hvit sørafrikaner. Han forteller om sønnen med høy utdannelse som ikke får jobb på grunn av den lovfestede kvoteringen av svarte i arbeidslivet.

– Jeg er for radikal kvotering. Det er absolutt nødvendig. Men det er synd at det er mange udugelige som får jobb på den måten, sier Brink.

Arbeidsledigheten blant hvite sørafrikanere er steget fra fem til åtte prosent. For landet som helhet har ledigheten for lengst passert tretti prosent.

De fleste hvite sørafrikanere lever bak høye gjerder toppet med en type farlig piggtråd som er ulovlig i Norge. De har fremdeles sine svømmebassenger og hushjelper. Og de lider av kollektiv frykt. Frykt for at barna skal få dårligere utdanning, frykt for at de ikke skal få jobb, frykt for å miste privilegiene de alltid har hatt. Og ikke minst frykt for det ukjente.

Sør-Afrika har verdens høyeste antall anmeldte voldtekter i forhold til innbyggertall, likevel er mørketallene enorme. I 1997 anslo det sørafrikanske politiet at annehver kvinne i Sør-Afrika ville bli utsattt for voldtekt i løpet av livet. Halvparten av landets 43 millioner lever under fattigdomsgrensen, som er 353 rand (388 kroner) i måneden per voksne i en husholdning.I en fersk rapport referert i den sørafrikanske avisen Mail&Guardian antas det at så mye som hvert fjerde dødsfall i Sør-Afrika skyldes aids. Over tyve prosent er analfabeter, men så mange som 60 prosent antas å ikke lese godt nok til å komme gjennom en bok. Dessuten koster bøker i Sør-Afrika minst like mye som de gjør i Norge. Tar vi i betraktning at det generelle prisnivået er en tredel av det norske, sier det seg selv hvor mange det er som har mulighet til å eie bøker, og slik få kjennskap til en betydelig forfatter som Brink eller noen av de nye svarte forfatterne.

I Norge er Brink særlig kjent for bøkene Utsikt til regn (1982), En lenke av stemmer (1983) og En terrorhandling eller Krepsen venner seg til det (1991). Hans største litterære suksess er Hvit tørketid (1981) som kom ut på engelsk i 1979 og ble filmatisert i 1989. Filmen En tørr hvit årstid med Donald Sutherland og Marlon Brando gjorde mange i Vesten oppmerksom på det som skjedde i Sør-Afrika. Romanen var sterkt påvirket av likvideringen av apartheidmotstanderen Steve Biko og en rekke andre aktivister på 70-tallet. Brink har fortalt at han var nær ved å gi opp prosjektet fordi han ble så plaget av sikkerhetspolitiet under arbeidet.

Men i ettertid, når faren er over, og aktivismen likeså, framstår fortiden lett i et nærmest romantisk skjær for Brink.

– Under en konferanse i Salzburg for noen år siden skulle forfattere i nylig frigjorte land diskutere litteraturens endrede rolle. Vi endte med å snakke om "gode, onde gamle dager med sikkerhetspoliti og sensur. Det kameratskapet vi hadde den gangen, var helt unikt. Samholdet mellom svarte og hvite kunstnere var sterkt og spesielt. Vi er fremdeles venner, men vi har ikke lenger en god grunn for å treffes så ofte, forteller Brink.

I sin nyeste roman Attråens rett skriver Brink om dagens Sør-Afrika. Vi møter den 65 år gamle enkemannen Ruben Olivier som nylig er blitt pensjonist. I Rubens store hus flytter den 29 år gamle leieboeren Tessa inn. Ruben forelsker seg hodestups, men Tessa, som er en lystløgner og nærmest nymfoman, holder ham på avstand. I stedet må han lide seg gjennom Tessas nattlige eskapader som et taust vitne i naborommet.

– Med apartheid-regimets fall åpnet det seg et helt spekter av nye emner å skrive om. Situasjonen under apartheid tilsa at skulle jeg skrive en kjærlighetshistorie, måtte politikken komme i forgrunnen, sier André Brink.

– Det som konkret utløste ideen til romanen, var en av mine tidligere studenter som fortalte meg, tilsynelatende upåvirket, at hun hadde fått utført en abort. Hun hadde hatt tre elskere på en gang, og visste ikke hvem faren var. Det gjorde meg oppbrakt at hun tok så lett på det, forteller Brink.

– Det gjorde meg også klar over at jeg holder på å bli gammel. Jeg innså at jeg snart må pensjonere meg. I Sør-Afrika må du nå pensjoneres når du fyller 65. Frykten for å bli overflødig, å ikke ha noe å gjøre, skremte meg. Den eneste måten å håndtere det, var å skrive om det. Dette er eneste gang i livet mitt hvor skrivingen har fungert terapeutisk. Dessuten handlet en av mine tidligste bøker, Ambassadøren (1986), som jeg skrev da jeg var i 20-årene, om forholdet mellom en eldre mann og en yngre kvinne. Den gangen tenkte jeg at jeg ville komme tilbake til emnet når jeg ble eldre selv.

Ruben representerer det gamle Sør-Afrika. Han er afrikander, men har en mer positiv holdning til svarte enn det mange andre i hans folkegruppe har. Tessa representerer det nye Sør-Afrika. Hun er på ingen måte politisk, noe som er typisk for unge både hvite og svarte vellykkede sørafrikanere i dag. De er bare interessert i å tjene penger, hevder Brink.

I Rubens hus holder også husholdersken Magrieta og spøkelset Antje til. Antje var en slave som ble kjøpt til huset på 1700-tallet. Hun ble sin eiers elskerinne. I dag går Antje rundt og blander seg opp i unge Tessas seksualliv. Hun har meninger om dette og hint, og Magrieta bruker henne flittig som rådgiver.

I både afrikaans-språklig fortellertradisjon, og hos svarte folkegrupper, finnes det alltid spøkelser og overnaturlige hendelser. Brink husker fra barndommen gamle menn i familien og hans svarte barnepike fortelle overnaturlige historier. En del av apartheid-statens kulturpolitikk var å presse et eurosentrisk kultursyn på befolkningen, og skvise ut den tradisjonelle afrikanske kulturen. Brink ser det som en berikelse å kunne benytte de forskjellige fortellertradisjonene. Han henter også inspirasjon fra de magisk-realistiske trekkene i sør-amerikansk litteratur.

Kjærlighet, sex og spøkelser fyller ikke hele handlingen i romanen. Samfunn og politikk fungerer som et bakteppe. Brink har fått med det meste som skjer i hjemlandet, med fokus på det negative. Det er med en hvit manns øyne vi får skildret samfunnet: hvite som ikke får jobb på grunn av den lovbestemte kvoteringen av svarte i arbeidslivet, vold, korrupsjon, fattigdom, et nærmest ugjennomtrengelig byråkrati, konflikter mellom hvite og svarte og mellom fargede og svarte, hekseri og overtro.

Det kan nesten bli for mye av det onde. Det skjer så mye grusomt i André Brinks bok at en kan lure på om det hele ikke blir karikert. Det avviser Brink.

– Jeg ville ikke lage en katalog fylt med skrekk og elendighet. Jeg bygde bare på hva som skjedde i min umiddelbare nærhet. En kvinne i gaten der jeg bor, ble stukket i hjel med kniv av en innbruddstyv. Huset til hushjelpen min brant ikke ned bare en gang, som det gjør i boka, men tre ganger. En kvinne ble drept rett utenfor sitt eget hjem fordi hun angivelig var en heks. Selv om fokus er på kjærlighetshistorien mellom Ruben og Tessa, kunne jeg ikke ekskludere resten av landet. Når du er oppmerksom på hva som skjer, kan du ikke late som det ikke eksisterer. Det kan virke overdrevet, men det er det ikke. Definisjonen av hva som er normalt er ganske annerledes i Sør-Afrika enn den er her, sier André Brink.

Når Brink sitter og forteller virker det rett frem og enkelt å forstå. Han er en velartikulert mann. Det er ordene som står i sentrum. Han er rolig, sikker og distansert. Under hele samtalen vår sitter han i ro, han verken gestikulerer med hendene eller flytter på beina en eneste gang. Brink gir intervju etter intervju, og selv om han nok er blitt stilt de samme spørsmålene en god del ganger i sitt liv, svarer han fortsatt utfyllende. Og han er slett ikke redd for å kritisere de han forsvarte under apartheid. Han gir ikke uttrykk for mye håp på Sør-Afrikas vegne. Regjeringen og andre fremtredende personer som deltok i kampen mot apartheid får gjennomgå for korrupsjonsproblemene i landet. Mennesker han for få år siden roste.

Det virker som Brink er blitt mindre radikal på sine eldre dager. Litt overraskende forteller han at hadde han vært på sine barns alder, ville han vurdert å emigrere, slik hauger av spesielt unge, hvite, velutdannede sørafrikanere nå gjør. Noen, både blant radikale og konservative, mener de som drar sin vei svikter landet, siden Sør-Afrika trenger alle som blir utdannet ved universitetene. Det pågår en alvorlig "brain-drain" i landet. Særlig leger og annet helsepersonell orker ikke lenger å arbeide i overfylte sykehus når de kan tjene fett i England eller Australia. "Packing for Perth" er et velkjent uttrykk i Sør-Afrika.

Men alt er ikke helt mørkt. – Vi må se ting i perspektiv. Hvis vi sammenligner situasjonen i dag med slik den var for bare ti år siden, ser vi at vi har kommet enormt langt. Da er det nesten ugjenkjennelig. I alle fall for meg. For de fattige svarte menneskene i bydelene har det skjedd omtrent ingenting. Det er bekymringsfullt. Men vi går i riktig retning. Hvis vi er tålmodige og klarer å stoppe den åpenbare korrupsjonen, kan ting begynne å skje mye raskere.

André Brink illustrerer det positive med en liten historie:

– Den åtte år gamle sønnen til en hvit venn av meg har fått en svart kamerat på skolen. En dag kom faren for å hente kameraten, og vennen ble behørig introdusert. Dagen etter sprang den hvite gutten bort til kameraten sin og sa "Du har aldri fortalt at pappaen din er svart!"