Makt- og demokratiutredningen er evaluert – med mange gode poenger og problemstillinger – av Espen Søbye. Det skjer i artikkelen "Maktutredningen – en gravsang for fornuften?" i Samtiden 4/2001. Men den har også klare svakheter: Kriteriene for godt og dårlig virker helt tilfeldige. Leseren forstår ikke hvorfor han omtaler enkelte artikler, mens han overser alle de andre. Det er også mye han ikke ser. Det kan skyldes hans arbeidsplass: Statistisk Sentralbyrå.

Søbyes evalueringsgrunnlag er åtte bøker fra Makt- og demokratiutredningen og statistikk. Han har talt sidetall, opplagstall, salgstall og antall bokanmeldelser i dagspressen. Og Søbye er en mann som åpenbart liker klare standpunkter. Derfor feller han uten å nøle følgende allmenne dom over arbeidet: "Maktutredningen viser at byråkratiets språk er blitt forskningens språk." "Mottakelsen av bøkene og salgstallene kunne tyde på at det var avantgardister på ferde, men innholdsmessig er bøkene pallevare fra oppdragsforskningens overskuddslagre." Han etterlyser "entydige og avklarte begreper om makt og demokrati". Tidsskriftets redaksjon følger opp Søbyes dommedagsvisjoner. "Maktutredningen: en utredning foran undergangen?" står det på forsiden av Samtiden.

Min påstand er at Søbye er for bundet av tall og statistikk og har et noe gammeldags syn på vitenskapelighet. Begge deler skaper blindhet. Og en ufølsomhet for studieobjektet.

For å ta tallene først: Er anmeldelser i dagspressen et godt mål på forskningens betydning og innflytelse i samfunnet? Nei, selvsagt ikke. Det finnes andre medier enn avisen. For å ta et eksempel fra en av mine egne bøker, Avmakt. Skjebne, frigjøring eller maktbase? Den ble ikke anmeldt i dagspressen, men omtalt og debattert i flere radioprogrammer; blant annet i en hel sending i Sånn er livet. Innholdet i boken fant også veien til mang en avis. En av dem var Paul Otto Brunstads artikkel om kjedsomhet og makt; den fikk for eksempel et stort oppslag i Dagbladet. Men boken ble ikke nevnt; det var ingen "anmeldelse". Pressen skjuler ofte sine kilder: Det er journalisten og hans "funn" som fremheves.

Man kan også spørre om det er en svakhet ved faglitteraturen at bøkene ikke anmeldes. Det kunne vel også være en svakhet ved dagspressen? Det er ingen nødvendig sammenheng mellom kvalitet og anmelderi; det ser man av omtalen av biografier. Bøker med høy kjendisfaktor blir omtalt i lange baner, helt uavhengig av bøkenes litterære og innholdsmessige verdi.

Så til behovet for entydige og avklarte begreper om makt og demokrati, som "heller ikke Siri Meyers antologier har hatt som mål", som Søbye formulerer seg. Nei, selvsagt ikke. Begreper kan skape klarhet og orden, men de kan også bidra til å opprettholde gamle og fastfrosne bilder av verden. Det må vi unngå dersom vi skal være gode fortolkere av vår egen samtid. For å forstå dynamikken i de sosiale og kulturelle prosessene, enten de nå kalles for globalisering, individualisering, eller ny teknologi, må ulike stemmer og erfaringer få komme til orde, nye begreper og tankefigurer dannes og prøves ut, før de får sette seg som vitenskapelig sannhet i entydige og avklarte begreper.

Avmakt er ikke et vitenskapelig begrep. I BIBSYS står ordet oppført med noen få titler, som spriker i alle retninger: Det har ikke dannet noe forskningsfelt. Begrepet makt derimot, disponerer over hele biblioteker. Boken var et forsøk på å gjøre begrepet avmakt brukelig for vitenskapelige formål, slik at man kan få øye på makten fra en ny synsvinkel. Makten skaper sin egen blindhet; den kan være lettere å se for den avmektige. Som eksistensiell erfaring er avmakten mangefasettert og kan inngå i ulike maktspill: den kan til og med brukes som maktmiddel. Boken gir mange eksempler fra avmaktens domene, uten at erfaringene er abstrahert og generalisert for å gjøre avmakten "entydig og avklart"; noe som ville innebære en lukking av begrepet. Lukkede begreper egner seg godt for byråkrater og styringsivrige politikere, men ikke for god tenkning. Åpne begreper er bedre tankeredskaper. Men de lar seg ikke alltid instrumentalisere og skaper ikke nødvendigvis "klare standpunkter".

Begreper er ikke nøytrale redskaper; det ligger bestemte føringer og fortolkninger i deres former. Som i kravet om entydighet og klarhet, som Søbye gjør seg til talsmann for. Derfor har også forfattere og kunstnere, som gjør bruk av andre uttrykksformer enn begreper, vært en del av min utforskning av makt og demokrati. Det gjelder både innenfor og utenfor bøkenes permer. Jeg viser til boken Makt og umoral, hvor nordiske forfattere og intellektuelle skriver essays, dikt og fiksjonsfortellinger. Og jeg viser til Makten går til scenen, et samarbeid med dramatiker Jesper Halle, instruktør Terje Mærli og skuespillere på Nationaltheatret, til forfatterdialogen Maktens pris, med Per Aage Brandt og Georg Johannesen i Tromsø, til en tilsvarende dialog – og et jazzorkester – under Litteraturfestivalen på Lillehammer. Og til et samarbeid med Museet for samtidskunst, som vil resultere i kunstutstillingen Midlertidige utopier i januar 2003. Dette er verken ren forskning eller ren kunst, og definitivt ikke "formidling": det dreier seg om bastardsjangre som gir stemme, sanselighet og tankefigurer for erfaringer som ikke fanges opp i vitenskapsbegrepets former. Bastardsjangre kan synliggjøre maktrelasjoner hvor vitenskapens sjangre kommer til kort.

Det er også noe ved dagens samfunn som inviterer til åpne, snarere enn lukkede begreper. I den klassiske velferdsstaten var politikkens mål å skape økt produktivitet, økte inntekter og en rettferdigere eller mer lik fordeling av velferdsgodene. Det var liten uenighet om hvem det skulle deles mellom, for de sosiale identitetene var en lett overskuelig treenighet av klasse, næringsinteresse og ideologi. Det er dette som ligger til grunn for det eksisterende partisystemet. Men den klassiske velferdsstaten, dens politiske språk og dens samfunnsbilde har mistet troverdighet og tillit. Det har skjedd ikke bare i Norge, men også internasjonalt; noe vi bl.a. kan se av strategidokumenter fra internasjonale bistandsorganisasjoner. Her handler ikke "utvikling" lenger utelukkende om økonomisk vekst og fordeling av materielle goder. Vi hører tydelige stemmer fra et helt annet vokabular og et annet virkelighetsbilde. Det tales om "identiteter", et "meningsfullt liv", om utvikling som en utvidelse av menneskets valgmuligheter. Med andre ord: Politikken er i ferd med å bli "kulturalisert".

Det ser vi også i internasjonal politikk. Det er ikke lenger ideologier som skaper kriger, som kampen mot kommunismen. I dag er Norge i krig – gjennom medlemsskapet i NATO – mot noen vi kaller for "muslimer". Men den kulturaliserte politikken har ikke utmyntet seg i et politisk språk som er like tydelig og klart som det klassiske velferdsstatens språk. Derfor har den heller ikke nedfelt seg i entydige og avklarte vitenskapelige begreper.

"Identitetspolitikk" kaller Christine Antorini, Henrik Dahl og Lars Goldschmidt dette nye synet på samfunnet i den danske boken Det nye systemskifte (2001). Identitetsdannelse kan foregå på mange måter og være mange ting. Ulike begreper, teorier og tankefigurer strides. Ett kjennetegn har allikevel identitetspolitikken; den skaper et annet handlingsrom for politikken enn i et samfunn av klasser, næringsinteresser og ideologier. Kanskje er det både vanskeligere å handle, eller mindre påkrevet, enn innen den klassiske velferdsstatens rammer. Mens fordelingspolitikken var handlingsorientert – det dreide seg om "å gjøre" – handler identitetspolitikken om "å være". Og det eksistensielle mangfoldet er stort: det lar seg ikke redusere til en forskjellsløs størrelse som skulle være "norsk kultur" eller "det norske samfunn".

Dette nye handlingsrommet mellom stat og samfunn er lite utforsket. Det kan bare gjøres ved å danne nye begreper og prøve ut nye erkjennelsesformer. Med lukkede, entydige og avklarte begreper kommer vi ingen vei. Klare standpunkter har sine like klare begrensninger.