I sitt essay om Maktutredningen ved halvgått løp, sier filosofen Espen Søbye fra Statistisk Sentralbyrå at "artikler i antologier er en skjermet næring". Deretter går han i gang med å bevise at det slett ikke behøver å være tilfelle. Søbye liker litteratur med klare standpunkter og uten forbehold. Og han lever i høyeste grad opp til egne idealer, på dette punktet. Men han gjør det lett for seg selv. Ved hjelp av fantasifulle antagelser og forakt for elementære saklighetsnormer konstruerer han arbeidsformer, meninger og motstandere som han deretter kan ta klart og uforbeholdent avstand fra.

Et bokessay i et tidsskrift som Samtiden kan reise et dilemma for de omtalte. Ved litteraturanmeldelser er det kutyme at forfattere ikke svarer. I den vitenskapelige kulturen er kritikk og dialog en bærebjelke. Jeg velger å svare Søbye. Det er gode grunner til ikke å skjerme essaynæringen i dette tilfelle, selv om det kan innvendes at strenge krav til faglig etterrettelighet og belegg ikke gjelder for et kulturtidsskrift som Samtiden. Og særlig ikke for Søbyes anmeldelse, siden han vurderer Maktutredningen ut fra sine personlige kriterier for faglitteratur.

Som medredaktør for to av bøkene i Maktutredningens serie er jeg glad for at også artikkelsamlinger kan gi reaksjoner og stimulere til debatt. Søbye har poenger jeg er enig i. Han har noen feiende flotte formuleringer og det er mulig å lære noe av enkelte av hans påpekninger, for eksempel om bruk av nasjonalregnskapsstatistikk. Søbyes troverdighet og min vilje til å lytte fordamper imidlertid når han trekker sine poenger alt for langt, og dessuten kombinerer dem med vrange tolkninger og urimeligheter.

Søbye har også gjentatt og "utdypet" deler av sin kritikk gjennom intervjuer i Klassekampen, Dagsavisen og NRK Radio. Journalister har ofte stor apetitt på kontroverser, men mangler like ofte tid, vilje og evne til å undersøke kritikerens premisser og kvalifikasjoner. Dette skaper rom for folk som Søbye og noen av vennene som titter frem bak ryggen hans. Når Maktutredningen ved Østerud tar til motmæle, gjør man ikke noe forsøk på å vurdere hans argumenter. I stedet tolkes Maktutredningens kritikere inn i en offerrolle mens Morgenbladet og Klassekampen roper om maktmisbruk. Det er noe patetisk ved først å angripe med overskriftsvennlige usakligheter for deretter å bli offererklært i neste trekk. Jeg tror ikke Søbye med venner egentlig synes synd på seg selv, men det var kanskje like greit å skifte tema? En avis som Morgenbladet ville vært mer tro mot sitt dekonstruktivistiske program hvis den avstod fra å konstruere melodrama og i stedet reflekterte over den makten folk som Søbye forvalter: den bisarre formen for dagsorden-makt skrikhalser kan få på lån i et mediesamfunn med postmoderne innslag.

Representanter for maktutredningen har allerede påpekt det urimelige i Søbyes omgang med salgsstatistikk og bevilgningsrammer. Han tar for eksempel den totale budsjettrammen og deler på antallet bøker gitt ut til nå (ville SSB-mannen Søbye regnet ut BNP per innbygger i Norge ved å ta BNP for ett år og dele på halvparten av landets befolkning?), han bruker foreløpige salgstall uten å kvalifisere og har et svært snevert begrep om formidling. Jeg skal la disse temaene ligge i det videre, og i stedet svare på deler av Søbyes faglige kritikk.

Søbye bruker nesten konsekvent et negativt ladet språk. Da jeg var liten kalte vi folk som Søbye for "vriompeiser". Han plukker ut tekstbrokker, vrir på dem, og stiller retoriske spørsmål uten å gjøre noe forsøk på å leve seg inn i forfatternes faglige motiver. I stedet tilskriver han oss utenomfaglige motiver. Og de er aldri hyggelige. I Søbyes univers er folk redde for kritikk, redde for meningsmangfold, maktsøkende og kyniske. I tillegg er menn kvinneundertrykkende, skravlende, sludrende og ignorante. Denne verdensanskuelsen er tilsynelatende så rotfestet i Søbyes sinn at han ikke trenger å argumentere for den. Han kaster et overfladisk blikk og slynger sine misantropiske diagnoser ut mot det meste av det han ser.

Maktutredningen har et mandat, en organisasjonsform og en tidsramme (fem år, mot ti år for den forrige utredningen) som fører til at et flertall av bøkene vil ha mange forfattere. Søbye hevder at utredningen er tilbudsstyrt "pallevare fra oppdragsforskningens overskuddslager", og mener at vi isteden burde "ansporet til artikler som ellers ikke hadde blitt skrevet". Dette er et klart standpunkt, uten forbehold – og i tillegg morsomt. At beskrivelsen også er uetterrettelig og absurd generaliserende overfor alle de forskere som har arbeidet frem nye tekster på oppdrag for Maktutredningen, har Søbye kanskje ikke problemer med. Men Samtidens lesere og redaktør kan ha interesse av noen fakta før vrangforestillingene får feste seg hos andre enn Søbye selv. Utredningens antologier har samlet erfarne professorer og nyutklekkede forskere. Empirisk og historisk orienterte forskere har publisert sammen med fagfeller med en mer teoretisk og systematisk legning. Til sammen 70 forfattere og 58 artikler omfattes av Søbyes pallesnekring. I sin iver etter å ta Maktutredningen som institusjon, frakjenner han rundt regnet 67 av disse personenes engasjement i utredningen enhver faglig ære.

Derfor må det være tillatt å opplyse om at bøkene i hovedsak springer ut av prosjekter som er blitt til i forhandlinger med fagmiljøer og enkeltforskere, etter en rammeplan som den sentrale forskergruppen har utarbeidet og diskutert på forhånd. Mye er skjedd i norsk samfunnsforskning siden den forrige maktutredningen. Sammenlignet med 1970-tallet er samfunnsforskningen i dag mer moden, bredere og sterkere institusjonalisert. Det ville vært lite klokt og en tanke arrogant å overse all den kunnskap om det norske samfunnet som er spredd rundt i miljøene. Av dette følger det at én viktig oppgave for Maktutredningen er å samle gode forskere, stimulere dem til å skrive seg inn i vår kontekst og på denne bakgrunn skrive overgripende og konkluderende artikler og kapitler. Kvaliteten på dette arbeidet kan selvsagt diskuteres, men vi er uenige i en kritikk som forutsetter at dette er en forfeilet arbeidsmåte.

Som redaktør for Mot et globalisert Norge (og Den fragmenterte staten – som kom ut etter at Søbye hadde publisert sitt essay) har jeg vært med på prosesser av nettopp den type Søbye etterlyser: vi har "ansporet til artikler som ellers ikke hadde blitt skrevet", og redigert dem gjennom flere runder med kritikk og diskusjon. De andre redigerte bøkene er blitt til på samme måte. Resultatet er nok preget av tilbudet i den forstand at vi ikke alltid får folk til å arbeide med det vi spør dem om. Vi kan heller ikke trylle frem en ekspertise som ikke finnes. Dette forklarer også noe av kjønns(u)balansen i bidrag på enkelte felter.

I retorikken omkring "forbehold" og "standpunkter" ligger ett av Søbyes hovedanliggender: "Den nye maktutredningen viser at byråkratiets språk er blitt forskningens språk". Han tilføyer at "Østeruds globaliseringsbetraktninger" – og da vel også mine? – "skiller seg ikke fra liknende studier som sendes ut fra byråkratiene i EU, Verdensbanken og OECD, eller fra Norges Bank eller Finansdepartementet for den saks skyld". Det er ikke lett å vite hva dette betyr, og hva slags språk- og argumentasjonsstudier det bygger på – bortsett fra at det ikke er positivt ment.

En som bare har lest Søbyes kommentarer, har ikke mulighet til å danne seg noe inntrykk av hva Øyvind Østerud og undertegnede har satt oss fore med utgivelsen av Mot et globalisert Norge, og dermed heller ikke i hvilken grad vi har lykkes eller mislykkes. Søbye mener "det er nesten ikke til å tro" at det ikke er noen referanser til Attac-bevegelsen i det han kaller en bok om globalisering. Av dette slutter han at vi er redde for meningsmangfold. Samtidig overser han to avgjørende momenter, tidsrekkefølge og relevans.

Søbye opplyser om at han selv har vært med å gi ut fagbøker. Da har han kanskje erfart at det kan ta tid? Vår bok ble planlagt i 1999 og i hovedsak skrevet våren og sommeren 2000. Attac er en bevegelse som primært er opptatt av demokratisering av verdensøkonomien og særlig forholdet mellom den rike og den fattige verden. Ifølge Attacs hjemmeside ble Attacs internasjonale nettverk dannet i desember 1998, men det vokste seg stort først i 2000. Det fikk sin norske avdeling våren 2001.Viktigere enn kronologien er det likevel at boken ikke handler om globalisering i seg selv. Den handler om hvordan norsk politikk og norsk politisk handlingsrom påvirkes av globalisering. Det går frem av tittelen, forordet, innledningen og hvert eneste kapittel. Likevel har ikke Søbye fått det med seg.

Jeg ser frem til at Søbye forklarer oss hvor mye og gjennom hvilke mekanismer Attac har påvirket norsk penge-, olje- eller klimapolitikk, eller de andre sektorene som analyseres i boken, frem til år 2000.

Søbye har også problemer med å skjønne vår diskusjon av tesen om hyperglobalisering som faglig posisjon. Begrepet er for øvrig ikke vårt – det er, som vi gjør rede for i boken, tatt fra den amerikanske debatten. På ett punkt avfeier han hele posisjonen med at den har "angivelige" tilhengere, men like før hevder han at den burde ha kommet til orde i en bok som tar sikte på å være tverrfaglig. Han liker heller ikke at vi som ett av fire kjennetegn for tesen om hyperglobalisering sier at den "grenser opp til teknologisk/økonomisk determinisme". Han synes denne formuleringen er for vag, men mener samtidig at det neppe finnes determinister. Forstå det den som kan.

Det vi mener er at flere av de tidlige (i hovedsak nyliberale og nymarxistiske) bidragene til globaliseringsdebatten uttrykte seg på en måte som med rimelighet kan beskrives som deterministisk. Denne litteraturen (som Søbye ikke røper noen kunnskap om) var rik på bidrag som sa at det foregikk et "race to the bottom" og at stater av konkurransehensyn derfor "må" føre en liberal-minimalistisk økonomisk politikk. Nyliberalerne hilste denne utviklingen velkommen, mens marxistene mente at det kapitalistiske systemet må forkastes. Men begge leire argumenterte med økonomiske imperativer, gitt en globalisert kapitalistisk verdensorden.

Samtidig ville nok de færreste av disse forfatterne omtalt seg selv som determinister. Hvis de ble presset ville mange av dem også ha tatt enkelte forbehold. Jeg har selv vært vitne til slike utvekslinger ved internasjonale konferanser om globalisering. Noen av de mest entusiastiske hyperglobalistene har da også inntatt mer moderate posisjoner etter hvert. Vi har hatt en faglig utvikling med et lett gjenkjennelig mønster: Strukturendring og konjunkturbevegelser går hånd i hånd, og enkelte tidlige observatører la overdreven vekt på det strukturelle elementet. Det er alltid lett å overdrive den varige betydningen av endring når man ser verden fra bunnen eller toppen av en konjunkturkurve – vi så det sist i forbindelse med IKT-boomen på verdens børser.

Hensikten med kapitlet som Søbye i hovedsak mener er "å polemisere mot tilhengere av tesen om hyperglobalisering", er ikke polemisk, men å ordne en enorm litteratur som tar for seg til dels svært generelle spørsmål. I hvilken forstand vårt kapittel er polemisk blir ikke gjort rede for. Stiller vi opp stråmenn, kan Søbye påvise at vi gjengir andre forskeres arbeider på en urimelig eller forvridd måte? I så fall ber jeg gjerne om unnskyldning. Men da må anmelderen makte å gå fra påstand til begrunnelse, fra litterær genre til faglig kritikk.

Vår teknikk var å skille ut og illustrere fire premisser vi mener kjennetegner hyperglobalistene for deretter å konfrontere disse med litteratur som gir andre implikasjoner med hensyn til globaliseringens drivkrefter og politisk handlingsrom. Jeg blir gjerne med på en diskusjon av hvor godt eller dårlig vi har lykkes med dette, men skulle vi gjennomført vår analyse uten forbehold og uten en viss forsiktighet slik Søbye later til å ønske, ville det øket sannsynligheten for at vi tilskrev kolleger motiver og meninger de ikke har. I motsetning til Søbye synes vi det er et poeng å unngå slikt. Både av respekt for andre, og for å skape rom for faglig meningsutveksling snarere enn polemikk og skinndebatter. Generelt må det være bortimot umulig å leve opp til Søbyes krav. På den ene side klinger begrepet "polemisere" negativt også i hans munn, samtidig oppfordrer han til og bruker selv en argumentasjonsteknikk som skaper og inviterer til polemikk.

Ved å kutte ut begrunnelse og erstatte analyse med retoriske spørsmål, rekker Søbye å si mye usaklig og stygt om mange kolleger i løpet av en relativt kort artikkel. Det groveste og mest hinsides angrepet blir ikke oss, men Andreas Føllesdal til del. Føllesdal må få svare for seg selv, hvis han orker. Tilfellet er verdt å nevne fordi det illustrerer Søbye, og hans omgang med saklighetsnormer, på en klar måte: Tidlig i sitt bidrag til Om makt – teori og kritikk beskriver Føllesdal analytisk filosofi som en tradisjon som "legger vekt på å gjøre rede for begrunnelseskjeder og argumenter". Føllesdal sier ikke noe som helst generelt om andre tradisjoner i filosofien her. Hans mandat var da også å gi en analyse av Rawls og maktbegrepet, ikke å skrive en innføring i filosofisk tenkning mer allment. Søbye bruker likevel denne formuleringen som påskudd til å stille følgende spørsmål: "Mener virkelig Føllesdal at filosofien før det forrige århundreskiftet og samtidig ikke-analytisk filosofi ikke legger vekt på å gjøre rede for premisser og begrunnelseskjeder". Føllesdal skriver: "hvis A så B", Søbye leser: "hvis ikke-A så ikke-B". Her er vi bokstavelig talt på et nivå som belønnes med stryk på ex. phil.

På dette punktet nøyer imidlertid ikke Søbye seg med retoriske spørsmål, han går – på samme ulogiske grunnlag – et skritt videre og sier: "Det er rart å lese en artikkel om "rettferdighet som rimelighet" og om vilkår for demokrati som er så opptatt av å frakjenne andre filosofiske posisjoner forutsetningene for å delta i en meningsfull samtale". Med mitt kjennskap til Føllesdal og hans arbeider, vil jeg tippe at han ville svare at også for eksempel kontinental filosofi kan være analytisk, og at også ikke-analytisk filosofi utmerket godt kan oppfylle alle rimelige kriterier for å delta i en meningsfylt samtale.

Det helt sentrale poenget her er imidlertid at Føllesdal i den omtalte artikkelen overhodet ikke berører slike spørsmål. Å komme frem til at han er opptatt av å frakjenne andre filosofiske posisjoner noe som helst på bakgrunn av denne artikkelen, er et utrolig tankesprang. Det er så urimelig at også den som ikke har lest Føllesdals artikkel kan ane at Søbyes tankesprang er en vrangvillig feilslutning. At Samtidens redaktør, som selv er skolert i filosofi, ikke har reagert på Søbyes "resonnement" på dette punktet og sett grunn til å minne om elementære prinsipper for redelig argumentasjon, er overraskende.

Jeg har bare møtt denne typen "diskusjonsteknikk" en gang tidligere i mitt liv. Det var da jeg var studentpolitiker for Sos Front på 1980-tallet og stadig måtte gå nye ørkesløse runder med evig sinte og "jeg er mer radikal enn deg" etterlevninger av AKP (m-l) og KUL. Jeg vet ikke hvor Søbye står politisk i dag, men det kan synes som om hans intellektuelle stil ble formet i en student-kommunistisk bakevje på 1970-tallet en gang, uten å ha utviklet seg nevneverdig siden.