Kan satiriske tegneserier forandre verden? En ny generasjon amerikanske serieskapere vil i alle fall få folk til å le mens de prøver. I motsetning til sine norske kolleger er de ikke redd for å være ensidige og agiterende. Men de er ikke enige om det viktigste er en artig leseopplevelse eller å mobilisere en folkebevegelse.

Glem republikanske elefanter, demokratiske esler og gråtende frihetsgudinner. Amerikanske satiretegnere har omsider byttet ut metaforene. Nå er det generalissimo El Busho, sosialklienten Lucky Duck og en nesevis pingvin som preger serierutene. I hvert fall i de mange ukentlige gratisavisene i de amerikanske storbyene. Denne nye generasjonen serieskapere er i eller omkring trettiårene, venstreradikale og populistiske. De leverer noe av den skarpeste politiske satiren for tiden i noe medium.

Den mest markante serieskaperen er Tom Tomorrow, som lager This Modern World. Han startet serien som en reaksjon på det han mente var feilfokusering og forvrengning i de amerikanske massemediene. Tomorrow har fortalt at det ble åpenbart for ham under Golfkrigen på begynnelsen av nittitallet, da amerikanske medier skapte et bilde av at befolkningen støttet presidenten og krigføringen. En antikrigsdemonstrasjon samlet 100 000 personer, men fikk samme dekning i nyhetssendingene som en gruppe på 15 personer som brente et irakisk flagg til støtte for krigen.

For Tomorrow er det å lage tegneserier aktivisme. Han kommenterer aktuelle hendelser, men setter vel så ofte sin egen dagsorden og fokuserer på saker som ellers får liten oppmerksomhet. Om sin egen påvirkningskraft sier han:

Du må ville redde verden for å komme deg opp hver dag og gjøre en slik jobb, men for å beholde forstanden må du samtidig forstå at du ikke kommer til å greie det. Riktignok får jeg mye post fra folk sent i tenårene som har vokst opp med seriene mine, og som forteller at jeg har vært med og formet deres syn på verden, men jeg tror det er alt du kan håpe på.1

Tomorrow har flere ganger startet mindre, men målrettede, politiske kampanjer gjennom seriene og sin egen nettside. Den konservative radio-talkshowverten Rush Limbaugh er blant personene Tomorrow aldri blir lei av å kritisere. Seneste fremstøt fra Tomorrow er boikott av Limbaughs annonsører og systematisk kildegransking av alle påstander i programmene hans.

Selv om Tomorrow ikke våger å tro på sin egen innflytelse, viser oppslutningen om slike kampanjer at han er en politisk aktør mer enn en tradisjonell satirisk observatør. Under presidentvalgkampen i 2000 engasjerte han seg åpent for De Grønnes kandidat Ralph Nader. Tegneren av serien Tom the Dancing Bug, Ruben Bolling, avviser derimot slike aktivistiske ambisjoner. For ham er det satiren i seg selv som er det viktige. På spørsmål om han har sittet foran TV'n og hørt noe som er så tåpelig at han straks setter seg ved tegnebrettet, svarer han:

Absolutt for å gjøre narr av noe, men det kommer aldri fra et aktivistisk ståsted. Jeg tror aldri at jeg skal endre noe, og det er ikke en gang målet mitt.2

Bush som Clinton-klone

Tomorrow heter egentlig Dan Perkins. This Modern World startet allerede i 1989 i det nå nedlagte San Francisco-magasinet Processed World. Fokuset for serien var kritikk av forbrukersamfunnet, og den hadde en antiautoritær, postpunk "gjør-det-selv"-holdning. Serien trykkes nå ukentlig i rundt 150 publikasjoner, deriblant ukeavisen The Village Voice og nettmagasinet Salon.com. Tomorrow har fått en rekke priser for serien, bl.a. Robert F. Kennedy Journalism Award som hedrer verk som forsvarer vanskeligstilte befolkningsgrupper.

I løpet av nittitallet utviklet Tomorrow serien til en allmenn, alternativ nyhetskommentar. Han introduserte dessuten den freidige pingvinen Sparky, som fyller både rollen som kommentator og revolverjournalist. Typiske temaer i serien er miljøvern, våpenpolitikk, budsjettunderskudd, krigføring, sensur, trendhysteri og medias manipulasjon. Et underliggende tema i hele serien er kritikk av det amerikanske topartisystemet. I flere episoder etter presidentvalget har han argumentert for at Bush-regjeringen står for en videreføring av Clintons politikk, med eksempler fra miljøpolitikken: høyt tillatt arsenikknivå, manglende oppfølging av internasjonale klimaforpliktelser og oljeboring i Alaska.

Tomorrow bruker mange slags dramatiserende grep for å poengtere satiren, men i hovedsak er serien formet som samtaler, monologer eller nyhetsmeldinger. Ofte overdriver han meningsmotstandernes uttalelser: De sier direkte det Tomorrow mener er underforstått i retorikken deres. Presidenten og ministrene er gjennomgangsfigurer, sammen med personer fra senatet, kongressen og næringslivet. Tomorrows omformuleringer er spekulative, men han er påpasselig med å angi når han bruker faktiske sitater. Ved siden av de autentiske personene bruker Tomorrow egne figurer, som den generiske, naive amerikaneren Biff. Serien har en lystig, omsorgsfull fortellerstemme, og bildene minner om fotostatkopier av femtitallets reklame og offentlige informasjon. Det viktigste satiriske grepet i serien er nettopp kontrasten mellom denne overfladiske lykken og de aktuelle samfunnsproblemene.

Uten ironisk beskyttelse

Det siste halvåret har This Modern World særlig handlet om terrorisme og krigsforberedelser. Serien er mest underholdende når Tomorrow gjør de politiske resonnementene absurde. I en kommentar til konflikten med Irak viser han George Bush forkynne at fordi månen en dag kan komme til å bryte ut av banen rundt jorden og krasjlande, skal han bruke atomvåpen for å sprenge den.

Mest politisk utfordrende er serien når den har en mer tradisjonell reportasjeform, hvor Tomorrow iscenesetter nyheter han har gravd frem. TV-predikanten Pat Robertson har hevdet at sekulariseringen av USA er skyld i terroraksjonene 11. september 2001. Tomorrow trekker frem at Robertson har investert i gruvedrift i Liberia, i kompaniskap med landets diktator Charles Taylor. Diktatoren har mot betaling gitt sentrale personer fra al-Qaida skjul i landet. Heller ikke slike "reportasjer" er uten punchline: Donald Rumsfeld medgir at de ikke har funnet bevis for forbindelser mellom Hussein og bin Laden, men en kobling mellom al-Qaida og Robertsons Christian Broadcasting Network. Bush beordrer: Send inn troppene!

Det er liten tvil om at norske satiretegnere som Knut Nærum (Bloid), duoen Sven Tveit og Jarle Grinde (Prima Sekunda) og Karine Haaland har et venstreradikalt politisk ståsted. Nærum står til og med på årets valgliste for RV. Selv om vi kan merke en viss politisk tendens, er de norske serieskaperne påpasselig med å kritisere og karikere figurer fra alle politiske leire. De våger eller ønsker ikke å ta standpunkt i seriene. Tom Tomorrow følger ikke noe slikt ideal om fritt sparkende satire. Han er bevisst ensidig, og komikken er ofte underordnet agitasjonen. Det gjør at serien innimellom virker like nedlatende og bedrevitende som den propagandaestetikken han parodierer. Samtidig er det imponerende at han i motsetning til sine norske kolleger dropper den ironiske beskyttelsesdrakten, og forteller oss hva han faktisk mener. Dermed blir han selv en politisk aktør som kan rammes av andres satire.

En heldig and

Det er ingen dansende biller i Tom the Dancing Bug. Seriens tittel henspiller nettopp på hva den ikke handler om: enkle dyr som Pusur, Grimmy og andre seriekjendiser. Det finnes heller ingen Ruben Bolling. Signaturen er pseudonym for bankmannen Ken Fisher, som siden 1990 har laget ukentlige avsnitt av serien. I likhet med Tomorrows striper trykkes serien i The Village Voice og Salon.com, samt et sekstitalls andre medier.

I 1986 laget Bolling som student den første versjonen av serien for skoleavisen Harvard Law Record. Han brukte pseudonym fordi det føltes mer bekvemt at de andre på skolen ikke visste hvem som laget serien. Det ble praktisk da Bolling i en stripe angrep dekanen på skolen, som uten hell kontaktet redaktøren for å finne ut hvem tegneren var.

Serien er sammensatt. Det kan gå flere måneder mellom hver gang Bolling bruker en bestemt figur, og det finnes ingen faste motiv eller en fast tegne- og fortellerstil. Slik har serien fleksibilitet, og lar Bolling tilpasse formen til de temaene han tar for seg. Han bruker ofte velkjente virkemidler fra populærkulturen. Selv om han teknisk sett er en enkel tegner, fungerer også de ironiske heltepastisjene. Den allmektige superhelten God-Man er uttrykk for USAs utenrikspolitiske ambisjoner. Billy Dare er en krysning av Tintin og Hardyguttene, men plassert i mer dagsaktuelle og virkelighetsnære omgivelser. Bolling bruker sine voksne erfaringer, forståelse og intelligens i et serieunivers som har nesten barnslig temperament og innfallsrikdom.

Det er økonomi og sosialpolitikk som har preget Tom the Dancing Bug de siste månedene. Bolling har spesielt festet seg ved en leder i Wall Street Journal om at de fattige er "Lucky Duckies" som ikke beskattes nok. I en rekke striper, tegnet i Disney-aktig strek, har Bolling ironisk skildret rikingene som kutter ned skatten og anstrenger seg for å spare pengene sine – men Lucky Duck får likevel nyte goder som mat i fengslet og kollektivtransport.

Stripene skyr konflikter

Amerikanske tegneseriestriper, altså serier som trykkes i avisene, har tradisjonelt styrt unna politikk og kontroversielle samfunnsspørsmål. I den grad de har satiriske elementer, er det som en mer tidløs menneskelig komedie. Alle de kjente stripene som Knøttene, Blondie og Tommy og Tigern selges gjennom syndikater som har som mål å få seriene inn i flest mulig aviser. De vil ikke ha provoserende striper som kan irritere lesere og føre til at redaktører dropper serien. Selv om samfunnsforhold tas opp i Aaron McGruders Boondocks, er likevel hovedfokuset figurenes personlige problemer.

Det store unntaket er Garry Trudeaus Doonesbury, som siden 1970 daglig har kommentert politiske forhold. Trudeau er kjent for å ha sendt en av figurene sine på ekspedisjon inn i Ronald Reagans hjerne, og skildret Bill Clinton som en vaffel. Det er imidlertid lenge siden Doonesbury provoserte eller inspirerte leserne. Ved at serien har blitt allment akseptert, har den også mistet mye av brodden. Det skyldes nok mer idétørke hos Trudeau enn bevisst styring fra syndikatets side. Med seriens kjendisstatus hadde Trudeau lett fått stor medieoppmerksomhet hvis syndikatet sensurerte stripene, og han kunne fortsette å lage serien direkte for de største avisene som i dag trykker den. Trudeau valgte selv å holde tilbake de nye stripene uken etter 11. september fordi de var kritiske mot Bush.

Grådighet eller galskap?

Politisk satire i andre amerikanske tegneserier enn avisstripene har vært preget av idiotisering, anført av magasinet MAD: Politikerne gjør gale valg fordi de er gale. I sekstitallsårgangen av MAD kan vi for eksempel lese musikalparodien East Side Story om konfliktene i FN mellom øst- og vestblokken. Nesten legendarisk er omslaget fra oktober 1963, der Castro tenner en fet smellsigar. MADs satire var ofte oppfinnsom og morsom, men lite egnet til å dra i gang noen meningsfull debatt. Bladet kunne imidlertid mobilisere leserne. Tullekampanjen for å gjøre gallionsfiguren Alfred E. Neuman til president fikk formidabel oppslutning.

Tomorrow, Bolling og de andre nye serieskaperne liker også å fremstille øvrighetspersoner som duster, men viser samtidig hva slags hensyn og interesser som ligger bak valgene deres: De er styrt av grådighet snarere enn galskap.

Bare noen få av satiretegnerne har sluppet til hos de store seriesyndikatene. I stedet selger de seriene direkte til ukeaviser og nettsteder. Både serieskapernes aktivistiske agenda og egendistribusjonen har røtter tilbake til seksti- og syttitallets Underground-serier. Disse seriene var imidlertid mer utopiske, og mindre opptatt av den aktuelle politiske debatten. De var generelle ytringer for miljøvern og narkotikalegalisering, og mot forbrukersamfunnet og alminnelig skikk og bruk.

Serieskaperen Ted Rall har i boken Attitude intervjuet og samlet serier av de mest markante nye satirikerne. I forordet trekker han frem ukeavisenes vilje til å prøve nye ting som en forutsetning for trenden med politiske serier:

Selv om seriene mine nå går i både dags- og ukeaviser, er slike gratis ukeaviser som The Village Voice og Sacramento News & Review uendelig mer mottagelig for den typen serier jeg lager. Redaktørene i disse avisene tror ikke at det er en bestemt måte å tegne serier på. (…) De har yngre og smartere lesere enn dagsavisene. Og ingen bekymrer seg for at et par frekke ord vil få en gammel dame til å si opp abonnementet.3

Søk og skyt

Ted Rall er det nærmeste tegneseriene kommer en Michael Moore. Han har særlig markert seg etter 11. september 2001, med voldsom kritikk av amerikanske myndigheters reaksjon og krigen i Afghanistan. Serien Search and Destroy trykkes sporadisk på norsk i bladet Larsons gale verden.

Etter å ha fått avslag fra en bråte avisredaktører, begynte Rall i 1987 å henge opp kopier av seriene sine på lyktestolper og bussholdeplasser rundt omkring i New York. Det førte til at han ble kontaktet av mindre blader som ville bruke seriene hans, og etter hvert kom han på trykk i ukeavisen NY Perspectives.

Rall lager tre striper i uken, og skriver en ukentlig kommentarartikkel. I likhet med Ruben Bolling selger han seriene gjennom Universal Press Syndicate. Stripene trykkes i omkring 140 publikasjoner, halvparten av dem ukeaviser. Rall har også laget flere tegneserieromaner. De nyeste er dokumentarboken To Afghanistan & Back og fremtidsfabelen 2024. Han fikk både i 1995 og i 2000 Robert F. Kennedy Journalism Award for stripene sine.

Redskap for forandring

Det er et erklært mål for Rall å videreføre satiretradisjonen fra Thomas Nast, som var USAs viktigste avistegner i andre halvdel av 1800-tallet. Nast så på redaksjonelle tegninger som et redskap for samfunnsforandringer. På 1870-tallet førte han en effektiv kampanje mot New Yorks politiske regime Tammany Hall, og den korrupte anføreren William M. "Boss" Tweed. Nast kritiserte regimets sammenblanding av politiske interesser og personlige vennskapsbånd.

Rall er opptatt av å være dissident. Han lager sjelden striper om temaer som det er generell enighet om. I et intervju forteller han at hovedmålet er å få leseren til å tenke annerledes:

Først og fremst er målet mitt å få leseren til å se på et tema eller en sak på en ny måte. Hvis du kan få folk til å sette spørsmålstegn ved innarbeidede holdninger, har du åpnet tankene deres. Jeg er ikke propagandamaker, men det er bare fordi jeg ikke er flink til det.4

Beryktede terror-enker

Terroraksjonene 11. september 2001 og USAs krig mot Afghanistan ga Rall anledning til virkelig å spille ut dissidentrollen. Særlig omdiskutert ble stripen "Terror Widows" fra februar i fjor, hvor Rall fremstilte enkene etter Twin Towers-ofrene som PR-kåte og pengegriske. "Jeg venter fortsatt på at Kevin skal komme hjem, men jeg vet at han aldri gjør det. Heldigvis holder de 3,2 millionene jeg fikk fra Røde Kors meg varm om natten", sier en av Ralls enker. Det ble også reaksjoner da han kort tid senere harselerte med New Yorks brannmenn.

Slike enkelttilfeller kan virke som kalkulerte provokasjoner. Men når man leser et større utvalg av seriene, er det tydelig at Rall ikke er noen oppmerksomhetssøkende posør. Han undervurderer den retoriske kraften i stripene sine når han sier at han ikke kan lage propaganda. I de fleste stripene er det et klart polemisk poeng som Rall resonnerer oss frem til eller argumenterer for. Det lille formatet spisser argumentasjonen, og det er sjelden han bruker plass på å problematisere sitt syn. Eventuelle motsetninger er bare med for å polarisere og synliggjøre motstandernes gale synspunkter.

Selv om agitasjonen er ensidig og åpenbar, er stripene ofte overbevisende. Dels er Rall flink til å krydre stripene med obskure fakta som gir troverdighet. Og dels gjør den karikerte tegnestilen, en snodig blanding av Grimmy-tegner Mike Peters' markante streker og de skarpe, geometriske formene i sovjetisk 20-talls propaganda, at vi leser serien mindre kritisk bevisst enn en alminnelig tekst. Det er jo artig tegnet, så da passer det vel med litt overdrivelser. Selv oppsummerer Rall agendaen sin slik:

Det folk ikke forstår, er at jeg lager tegneserier, og at jeg gir f i alt annet. Jeg kommer aldri til å si: "Jeg burde ikke lage denne serien fordi jeg kan få trøbbel." Det eneste spørsmålet for meg er: "Er det Sant med stor S, og er det bra?" Hvis det går gjennom den testen, er jeg i gang.5

Kamp om oljen

Rall har tatt for seg Afghanistan-krigen både i avisstripene og i boken To Afghanistan & Back. På oppdrag fra en radiostasjon og The Village Voice reiste han til Afghanistan vinteren 2001/2002. Boken inneholder bl.a. flere essay og en lengre tegneserie om denne reisen.

Det er ifølge Rall økonomiske interesser som ligger bak USAs angrep på Afghanistan. Flesteparten av de 19 flykaprerne hadde saudi-arabisk pass, men de var alle etniske egyptere. De tilhørte terrorgruppen Islamsk Jihad, som er tilknyttet og får midler fra al-Qaida, men likevel er en egen organisasjon. Hvis målet var å straffe terroristene, mener Rall det naturlige ville vært å presse egyptiske myndigheter til å bidra i oppsporingen av denne gruppen. Rall oppsummerer krigen slik: Osama bin Laden er ikke tatt, Mulla Omar går fri. Men det har omsider blitt fart på et rørledningsprosjekt som skal frakte olje og gass tvers gjennom Afghanistan.

I en stripe fra oktober 2001 forklarer Rall at rørledningen ble planlagt av det amerikanske selskapet Unocal Oil. Den skulle opprinnelig frakte naturgass fra Turkmenistan til Det indiske hav, men etter at man fant store oljeforekomster under Kasakhstans stepper omfattet prosjektet også oljetransport. På grunn av det ustabile forholdet til Iran ville amerikanske myndigheter og Unocal Oil frakte råvarene til kysten gjennom Afghanistan og Pakistan.

Rall viser til de nære forbindelsene mellom oljeindustrien og president Bush (eller bananrepublikkdespoten Generalissimo El Busho slik Rall tegner ham). Han hevder at USA ga opp Nordalliansen i 1994, og satset på Taliban. Men heller ikke Taliban-regimet kunne gi sikre rammer for prosjektet. Terroraksjonene ga ifølge Rall USA en perfekt unnskyldning til å etablere et mer trofast regime. Hamid Karzai, som er president i Afghanistan, er tidligere ansatt i Unocal Oil.

Stemme til de stumme

Peter Kuper er redaktør og medstifter av det politiske tegneseriemagasinet World War 3 Illustrated (startet i 1979). Det utgis sporadisk på eget forlag, og Kuper lager fremdeles de mest direkte politiske seriene sine her. Magasinet har vært viktig som arena for nye serieskapere, og Kuper ser på magasinprosjektet som et statement i seg selv:

På mange måter ser jeg magasinet som et mikrokosmos av den typen samfunn jeg vil leve i. Det er inkluderende og åpent for flere slags ideer og stilarter, og streber ikke etter å være en privat klubb. (…) Å få et magasin til å fungere er en god begynnelse for å se om du kan forme et nytt samfunn som ikke utsletter seg selv.6

Kuper startet i 1993 stripeserien Eye of the Beholder i New York Times. Serien er nå omdøpt til Topsy Turvy, og trykkes i flere ukeaviser og på flere nettsteder. Kuper lager dessuten X & Y for MAD, og har gitt serien en nødvendig oppdatering både i tegnestilen og historiene. Tittelen på Kupers samlebok Speechless sier det meste om ambisjonene i de politiske seriene hans: å gi stemme til de svakeste både i USA og globalt.

Øyet som ser

En Topsy Turvy-stripe består av fire ruter og er uten tekst. Serien har ingen faste figurer, men oppbyggingen av stripene er lik: De tre første rutene hopper tilsynelatende usammenhengende fra motiv til motiv, før den fjerde og siste ruten viser hvilket ståsted stripen ses fra. Kuper veksler mellom politiske poeng og sosiale situasjoner. De politiske stripene er mer abstrakte og tidløse enn hos Tomorrow og Rall. Kuper bruker sjelden faktiske personer eller hendelser som utgangspunkt. Stripene er allmenn sivilisasjonskritikk.

I en stripe viser bildene: et væpnet ran – et gjengraid med maskingevær – en mann som skyter seg selv – og en fornøyd våpenhandler. I en annen stripe ser vi: sebraer – flodhester – løver – og jegeren med rifla klar. Stripene er enkle bilderesonnementer om hvem som er ansvarlig for eller nyter godt av det som skjer.

Årsakskjeder er også utgangspunktet for Kupers tegneserieroman The System, inspirert av kaosteori. Serien viser hvordan et bysamfunn henger sammen; hvordan enhver persons handlinger får virkninger for andre, virkninger som igjen forplanter seg videre. Det er ingen vanlige sceneskifter i serien. Bildemotivene refererer til hverandre slik at overgangene mellom sekvensene er gradvise. Dermed forsterker formspråket Kupers poeng om at handlingene er knyttet sammen i en årsaksrekke.

Kuper gjentar seg selv en del i seriene, og flere av stripene er i overkant banale og forutsigbare. Den karakteristiske tegnestilen med scratchboard eller spraymaling og stensil gjør imidlertid seriene såpass visuelt slående at det er mulig å tilgi ham enkelte svakere striper. Kupers bidrag til The Comics Journals spesialutgave om patriotisme er i prinsippet en serie han har laget mange ganger før. Likevel er det noe ved stilen og timingen som er fascinerende. Første rute er en stilisert tegning av et fly på vei inn i Twin Towers. Gjennom gradvise overganger mellom bilderutene havner vi i et bombet Afghanistan hvor en far gråter over sin døde sønn. Refleksen i øyet hans er to streker, som blir til en siste rute lik den første. Og slik henger ting sammen, ifølge Kuper.

Sløvinger med mening

Jen Sorensen er den yngste og minst kjente av serieskaperne i denne artikkelen. I likhet med de andre fire publiseres hun jevnlig i magasinet The Funny Times. Serien hennes heter Slowpoke, og den trykkes også i flere mindre ukeaviser. Seriens filosofi ligger i navnet: Slowpoke kan noe omtrentlig oversettes til slaraffenliv, og er det motsatte av stress. "Mine sløvinger er ikke apatiske, de forstår bare ikke hensikten med å haste fra et rødt trafikklys til det neste, eller å kjøpe ferdigmat i stedet for å smøre seg en sandwich", forklarer hun på nettsiden www.slowpokecomics.com.

De fleste kvinnelige amerikanske serieskapere er mest opptatt av menstruasjon, abort og trasige menn. Markante serieskapere som Julie Doucet, Roberta Gregory og Debbie Drechsler bryr seg om lite annet enn de helt intime problemstillingene. I Ralls antologi Attitude, som gir en oversikt over de nye satiretegnerne, er Sorensen og Stephanie McMillan (som står bak serien Minimum Security) de eneste kvinnene.

Sorensens Slowpoke veksler fra sosial satire om kaféintellektuelle til mer politiske temaer. I de politiske stripene kommenterer hun særlig det økonomiske klasseskillet, og det hun mener er markedstilpasning av hele samfunnet.

Ingen tyggegummi på Saddam

Den karikerte streken, med runde, koselige figurer, gir serien et innbydende utseende, og det er lett å komme inn i Sorensens småabsurde satiresnutter. Hver stripe er en selvstendig kommentar, men serien har noen få gjennomgangsfigurer. Rollene som oppblåst direktør og USAs president fylles for eksempel av den selvhøytidelige Mr. Perkins, en gentleman med dress, slips og grammatikalsk korrekte setninger.

De siste månedene har Sorensen kritisert bedrifters hyklerske veldedighet, lederutdanning og Bush-regjeringens skattereform. Mer generell kapitalismekritikk kan vi finne i en stripe der hun viser hvordan merverdien øker jo fjernere investoren er fra selve produksjonen. Hun trekker problemstillingen ut i det absurde ved å la en hjerne på glass, som er koblet til en datamaskin, investere og tjene mest av alle. USAs motstand mot å spre kondomer for å bekjempe aids kommenterer hun ved å tegne amerikanske konservative utkledd som 1700-tallets puritanere. Og konflikten USA-Irak tar hun på skolebenken: Bush er læreren som ransaker Saddamy for tyggegummi, mens Kimmy får blåse bobler i fred.

Sorensen mener tegneserier er særlig godt egnet til satire om de tåpelige fenomenene hun ser rundt seg:

Målet mitt med Slowpoke er å presentere et solid stykke humor, helst med en eller annen form for sosial eller politisk kommentar som avdekker tåpelige sider ved amerikansk livsførsel. Noen av stripene mine er mer direkte politiske enn andre, men jeg prøver vanligvis å få frem et poeng, selv om det bare er en tilfeldig kulturell observasjon. Tegneserier er et glimrende medium for å vise akkurat hvor absurd noe er, uten å måtte si det direkte.7

Noter
1. Rall, Attitude, s. 29. Alle oversettelser er mine egne.
2. Groth, The Comics Journal #247, 2003, s. 60
3. Rall, Attitude, s. 8-9
4. Rall, Attitude, s. 116
5. Groth, The Comics Journal #247, s 93
6. Rall, Attitude, s. 40-41
7. Rall, Attitude, s. 46

Litteratur
Bolling, Ruben: All I Ever Needed To Know I Learned From My Golf-Playing Cats, NBM, New York 1997
Bolling, Ruben: Tom the Dancing Bug, Harper Perennial, New York 1992
Diverse: Funny Times Presents The Best of the Best American Humor, Three Rivers Press, 2002
Groth, Gary (red.): The Comics Journal # 247, Fantagraphics Books, Seattle 2002
Groth, Gary (red.): The Comics Journal Special Edition Vol. 3. Cartoonists on Patriotism, Fantagraphics Books, Seattle 2003
Kuper, Peter (red.): World War 3 Illustrated # 32, Eget forlag 2002
Kuper, Peter: Speechless, Top Shelf Productions, Marietta 2001
Kuper, Peter: Mind's Eye, NBM, New York 2000
Kuper, Peter: Topsy Turvy, eget forlag 2000
Kuper, Peter: The System, DC/Vertigo, New York 1997
Kuper, Peter (red.): World War 3 – Confrontational Comics, Four Walls Eight Windows, New York 1995
Rall, Ted: To Afghanistan & Back, NBM, New York 2002
Rall, Ted (red.): Attitude. The New Subversive Political Cartoonists, NBM, New York 2002
Rall, Ted: 2024, NBM, New York 2001
Rall, Ted: Search and Destroy, Andrews & McMeel, Kansas 2001
Sorensen, Jen: Slowpoke. Café Pompous, Eget forlag, Charlottesville 2001
Tomorrow, Tom: The Tom Tomorrow Treasury, St. Martin's Griffin, New York 2002
Tomorrow, Tom: When Penguins Attack!, St. Martin's Griffin, New York 2000
Tomorrow, Tom: Penguin Soup for the Soul, St. Martin's Griffin, New York 1998
Tomorrow, Tom: The Wrath of Sparky, St. Martin's Griffin, New York 1996

Nettsider
Ruben Bolling
Peter Kuper
Ted Rall
Jen Sorensen
Tom Tomorrow