TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL
- Meningen med motstand Leder av Knut Olav Åmås
- Veien til helvete Øyvind Berg
- Drømmen om den gode Dagblad-debatten Halvor Finess Tretvoll
- Det Pusur ikke tør si Morten Harper
- Debatt på samtiden.no
Stein Lillevolden
Narkotika – den demoniserte fienden
Lengre straffer, sikrere fengsler, strengere narkotikakontroll, høyere murer: Narkotikakontrollen ekspanderer i den herskende samrøren mellom populisme, sensasjonsjournalistikk og gallupdemokrati. De kyniske kriminelle skal og må tas hardt, ropes det i takt med Fremskrittspartiets fremgang. Men i den mer sementerte virkeligheten bak murene er det de svakeste og mest nedkjørte fangene som må sone hardest.
Lettelser i straffen tilkjennes bare dem som gjør seg fortjent til det gjennom å være disiplinerte og rusfrie. Kontrollteknologien er urinprøven – et dømmende ritual omtrent like nyansert og treffsikkert som vikingenes jernbyrd, der den mistenkte skulle bære glødende jern og ble erklært uskyldig bare hvis han ikke hadde brannsår tre dager etter testen.
Over tusen års fengselsstraff utmåles hvert eneste år bare i narkotikasaker i Norge, nesten en tredjedel av all straff som totalt idømmes her i landet. Statistisk er det også sannsynlig at du er en del av det massive flertallet i Norge som virkelig er drittlei all kriminaliteten og gir din stemme til et av de mange politiske partiene som går inn for enda hardere straffer mot narkotika, tyveri, vold og faenskap, for det gjør de fleste. De siste 15 år har det skjedd en dobling i antall idømte fengselsår totalt. Antallet år for narkotikaforbrytelser er mer enn femdoblet i samme tidsrom. Det narkotikafrie Norge er en sterkere ideologisk trosbekjennelse på Stortinget enn noe annet. Overgrep i den gode hensikt har lang tradisjon her i landet.
Nils Christie kaller narkotika "den gode fiende" i samfunnets valg av hva som skal bekjempes av sosiale problemer. I sammenheng med innstrammingene i fengselsvesenet dukker narkotika også her opp som hovedfienden, som må bekjempes med alle tilgjengelige kontrollmidler. Michel Foucault beskrev i sin klassiker Det moderne fengsels historie hvordan "det fengselsaktige" har est ut i samfunnets kontroll- og disiplineringsmetoder som helhet. I fengslene opplever vi nå den nye kontrollsituasjonen mer som om "det samfunnsaktige" er i ferd med å sprenge seg inn gjennom murene og innhente oss, ved at Uropatruljens mål og metoder har blitt det organiserende prinsippet for narkotikakontrollen også innenfor murene.
Det har allerede fått store følger for fangene. Fengslene har fått en omreisende og svært pågående narko-visitasjon med snusende hunder og deteksjonsmidler på sprayboks som skal avsløre om det har vært narkotika på cella. Både hundene og sprayboksene har en egen evne til å gjøre utslag på de underligste ting, men først og fremst sprer de stress og uro. Det er akkurat som i tollen. Selv om en ikke har så mye som en flaske for mye, blir de fleste stresset på grunn av den skjeve autoritetssituasjonen.
I fengsel er det som å leve med grensepassering hele tiden. Når som helst kan du bli strippet eller avkrevd urinprøve på de tynneste mistanker. Etter vennebesøk på cella får du en fast ekstravisitt av hanskekledde voktere som kler deg naken, går gjennom tøyet ditt og besiktiger kroppen din, noe som effektivt dreper oppstemtheten etter besøket og gløden i kinnene etter avskjedsklemmen. I det nye Ringerike fengsel har de gått enda et skritt videre, og forlanger at du stiller deg skrevende naken over et speil, slik at vokterne ikke behøver å bøye seg ned for å se opp i rumpa på deg. Når du så kommer opp på cella er alle tingene dine rotet gjennom og det er hundespor i senga. Alle brevene dine blir lest av sensuren, telefonsamtalene avlyttet. En god del fanger orker ikke eller finner seg ikke i alle krenkelsene. De slutter å motta besøk og kutter kontakten med verden utenfor, som er besværlig nok om du ikke skal bli tråkka på hver gang du kommer i nærheten av den. Det er enklere å bli fange på fulltid, selv om det ikke gjør overgangen lettere når du blir løslatt.
Nina Dessau
Nå skal ingen motsi oss
- Nye holdninger i innvandringsspørsmål nedfeller seg stadig i nye politiske standpunkter og restriktive lovforslag. Meget sterke følelser er satt i sving. Kadra-saken og Fadime-saken blir oftest nevnt som katalysatorer for disse endringene.
- På samme tid som disse to sakene fant det sted to hendelser av svært forskjellig omfang: På verdensbasis skapte terrorangrepene 11. september 2001 et tidsskille. På hjemlige fronter befestet "imam-saken" et klimaskifte i den norske offentligheten.
- "Avsløringene" kom i ett sett, og en del meget viktige glidninger i massemedienes arbeidsmetoder og folks forståelse av det flerkulturelle Norge kunne finne sted og installere seg nesten umerkelig.
Juli 2000: Nettstedet fundamental.net med Shabana Rehman som redaktør, sender Jeanette Holm sammen med Hege Storhaug til de to største moskeene i Oslo, for å gjøre lydopptak med skjulte mikrofoner. Holm spiller rollen som "Aisha", en ung pike som faren slår og truer med tvangsekteskap. Temaene er altså tvangsekteskap og vold.
Begge imamene tar umiddelbart og utvetydig avstand fra vold og tvangsekteskap, og tilbyr gjentatte ganger sin hjelp til "Aisha". De fordømmer mangelen på moral i Norge, men henviser samtidig til norske lover som en støtte for "Aisha". De har begge et gammeldags syn på kjønnslikestilling. Hun blir likevel oppfordret til å ta en høyere utdannelse enn det hun sier hun har tenkt seg.
Imamene framstår som to ganske forskjellige mennesker: Atta Ul-Mustafa byr på egne erfaringer i det han tror er en sjelesorgsituasjon, han blir opprørt og oppgitt over det "Aisha" forteller, og kommer med moderne tolkninger av islam. Neemat Ali Shah står fram som mer reaksjonær i sine religiøse synspunkter. For begge er det et helt sentralt punkt at hun som muslim kan gifte seg med hvem hun vil – norsk, indisk, pakistansk, svart eller hvit er ikke poenget – bare han er muslim.
Dette er ingen nyhet, her er ingen avsløringer som kan rettferdiggjøre bruken av skjulte opptak. Altså ingen sensasjon i år 2000. Opptakene blir ikke brukt.
Sindre Rinke Bangstad og Munzoul M. Assal
Unni Wikan og multikulturalismens utfordringer
bokessay
Tvangsgifte, æresdrap, kvinnelig omskjæring. Dreiningen i norsk offentlig debatt om innvandrere har vært dramatisk. Disse begrepene fremstår nå som nøkkelbegreper i det offentlige ordskiftet om innvandrere i Norge, selv om overgrep av denne typen representerer en trussel bare for et lite mindretall av innvandrere. Antropologen Unni Wikans fremstilling av utfordringene for et multikulturelt samfunn er preget av selektiv kildebruk, empiriske unøyaktigheter og en polemisk form som ikke gir rom for nyanser.
Vi tar for oss Unni Wikans tre siste bøker, Mot en ny norsk underklasse fra 1995, Generous Betrayal fra 2002 og For ærens skyld fra 2003. Wikans fremstilling i disse bøkene hviler i realiteten på et begrep om 'kultur' som hun ved flere anledninger tidligere har tatt avstand fra. Hennes siste bok, som kom i vinter, peker imidlertid frem mot en nyansering som kan bidra til å utforme svar på et av det multikulturelle samfunns hovedutfordringer, nemlig hvordan vi kan ivareta det flerkulturelle individet såvel som det sosiale fellesskap det inngår i.
Nina Refseth
Kor blei det av boka?
Norske forlag har det godt. Gjennom reguleringar, overføringar og støtteordningar har vi vakse oss store og feite, og aldri før har vi gitt ut så mange bøker. Når nokon da begynner å mumle om at dei vil endre rammevilkåra, kryp forlagsfolk kollektivt inn på kontora og roper på kulturen. Men det kan lett høyrast ut som om det er pengane våre vi sit og held på. Kvifor snakkar ikkje forleggjarar meir om bøker?
Ein kulturredaksjon kan aldri bli for liten. Det var tidlegare kulturredaktør i Expressen, Leif Zern, som sa dette i ein diskusjon. Tilsynelatande verkar dette merkeleg. Kva slags mål er det å vere minst mogleg? Bør ikkje ein kulturredaksjon vere stor og kraftfull for å halde oppe kvaliteten og levere premissane for dagsorden i samfunnet? Bør ikkje kulturverksemder, på same måte som andre forretningsverksemder, vere mest mogleg profesjonelle?
Men jo meir eg har tenkt over det, dess betre har eg kome fram til at påstanden er. Eg har funne ut at den er minst like gyldig for bøker som for aviser og tidsskrift, og at veksttanken og profesjonaliseringsomgrepet er i ferd med å ta eit klamt og kvelande nakketak på sjølve grunntanken bak forlagsverksemda.
Henrik Hellstenius
Samtidsmusikkens usynlighet i mediene
Det står en evig kamp mellom misfornøyde kunstnere og forurettede kritikere. Nå tar vi den en gang til, denne gangen med kunstmusikken som objekt. Vi spør: Hvorfor er ikke norske storavisers musikkritikere til stede for å gjøre kunstmusikkens samtidsuttrykk begripelig for sine lesere?
… og jeg ser for mitt indre blikk at Ashkenazys finger henger en evighet i luften over tangentene …
Kulturredaktør Jan E. Hansen fra Aftenposten tegner i luften over et imaginært piano.
Pianisten venter i det som føles som en uendelighet, og jeg opplever at Ashkenazy gir Chopins klaverkonsert en helt ny og dypere betydning med denne uutholdelig dramatiske pausen.
Hansen sitter på et podium i et møterom i Hotel Norge. Det er under Festspillene i Bergen i mai 2000. Han er invitert av Norsk Komponistforening og Norsk Kritikerlag til å snakke om den moderne kunstmusikkens stilling i offentligheten. Den musikken som kalles "samtidsmusikk", eller "sånn-Arne-Nordheim-musikk".
… og når Ashkenazy endelig, etter det som oppleves som en evighet, slår den etterlengtede tonen – da, da er det at strofen fra dette diktet kommer til meg ...
Kulturredaktøren har kommet med fly fra Oslo, ene og alene for å være med på dette møtet. Han er hedersgjest. Det er sjelden Norsk Komponistforening får en profilert kulturredaktør til å stille opp i en slik debatt. Det er forventninger til hva han vil si. Endelig vil en av maktpersonene i norsk kulturpresse seriøst reflektere over kunstmusikkens bortgjemte posisjon i norsk medier.
Til min forbauselse åpner han sitt innlegg med å sitere Per Aabel. Han hadde betrodd kulturredaktøren personlig at selv om han hadde vært danser og skuespiller, "så var da dog musikken den deiligste kunstarten av dem alle".
Ikke akkurat en pangstart på et innlegg i denne forsamlingen. Etter en del andre løse tråder, som heller ikke har med seminarets tema å gjøre, lar Hansen oss forstå at vi er kommet til innleggets høydepunkt. Rosinen i pølsa er nok en personlig historie, denne gangen om hans møte med pianisten Vladimir Ashkenazys innspilling av en av Chopins klaverkonserter. Hansen gjør det klart for forsamlingen at dette er et stykke musikk han har hørt mange ganger, i mange innspillinger. Etter å ha hørt veldig mange tolkninger, fortsetter han, trodde han at han kunne konserten ut og inn. Men det er her Ashkenazy, bare ved å forlenge en pause i et avgjørende øyeblikk, gjør kulturredaktøren euforisk:
… og det er når Askenazhys finger endelig treffer tangentene, etter denne intense pausen, at ordene kommer til meg. Fra diktet til Karin Boye: "Ja visst gör det ont när knoppar brister."
Salen er full av musikkjournalister og komponister. De er kommet for å delta i en debatt som blir solid avsporet før den i det hele tatt kommer i gang.
Hans W. Kristiansen og Willy Pedersen
Når skeiv teori blir levd liv
"Jeg kaller meg ikke noe som helst. Jeg er et seksuelt vesen. Sånn er det", sier "Roger", en ung mann i begynnelsen av tyveårene. Han vegrer seg mot termen homofil som han føler omverdenen vil klebe på ham. Flere hevder at begreper som lesbisk, homofil og heterofil er på vei ut. Er slike betegnelser etterlevninger fra forrige århundres forståelse av kjønn og seksualitet?
Enkelte som skriver i den tradisjonen som på norsk gjerne kalles "skeiv teori" (fra engelsk: queer theory) fremmer slike standpunkter. Den norske litteraturviteren Nils Axel Nissen mener at folk flest i løpet av det 20. århundre måtte akseptere at en stor gruppe mennesker ikke fant det naturlig å dele liv og kjærlighet med en av motsatt kjønn. Men ikke før hadde en vent seg til tanken om at mennesker kan inndeles i heterofile og homofile, sier Nissen, dukker det opp mennesker som ikke finner seg til rette med verken den ene eller den andre betegnelsen. – De som i dag regner seg selv som "queer", skeive, tilhengere av "stilig sex" eller biseksuelle, er bare en fortropp, en avantgarde. Vi kan betrakte dem som fremtidens mennesker, hevder han.
En annen norsk representant for dette tenkesettet, litteraturviteren Pål Bjørby, uttrykker seg på lignende måte: "Det er de som synes queer er sexy, utfordrende, overskridende – et generasjonsskille i Foucaults ånd, der queer står som siste term i de siste to hundre års konstruerte kronologi: sodomitt-homoseksuell-gay-queer. Slik antydes det at noe nytt skal være i emning, at konturene av et helt endret seksuelt landskap er i ferd med å komme til syne.
Uansett om slike påstander stemmer eller ikke – atskillige ungdommer har nok de siste årene latt seg inspirere av dette tenkesettet, i strevet med å utforme sine livsprosjekter og i arbeidet for å etablere sin seksuelle identitet. I en annen sammenheng har vi undersøkt om det finnes mer generelle tegn til endringer av den typen queer-teoretikere antyder, i befolkningen av unge voksne som helhet. Her vil vi i stedet dukke ned i én enkelt livshistorie.
Richard Goldstein i samtale med Knut Olav Åmås
Kultur og kjønn i det nykonservative USA
samtaler i samtiden
I slutten av juni 1969 er Richard Goldstein en fersk, ung journalist i ukeavisen The Village Voice i New York. Han lener seg ut av vinduet i aviskontorene for å se hva som skjer utenfor baren i etasjen under, Stonewall i West Village. Transvestitter slåss med politiet og trigger et kjønnsopprør som blir startskuddet for homofil frigjøring i Vesten. Goldstein er gift med en kvinne og tenker ikke på at det som skjer har noe med ham å gjøre. "Jeg håper virkelig de folka får rettighetene sine", sier han til en kollega.
11. september 2001 er Richard Goldstein en erfaren, middelaldrende redaktør i The Village Voice. Han lener seg ut av vinduet i leiligheten sin i Christopher Street i West Village for å se hva som skjer noen kvartaler lenger sør på Manhattan. To passasjerfly styrtes inn i World Trade Center. Amerikansk og internasjonal politikk blir preget i overskuelig fremtid. Goldstein er partner med en mann og er en av USAs fremste homofile opinionsledere.
Kjønnsopprøret på Stonewall-baren og terrorangrepet på World Trade Center, to bilder av USA. De er sentrale i Richard Goldsteins tankeunivers.
Han ble USAs første rockejournalist da han begynte i The Village Voice i 1966. Han var den første som skrev om det ukjente bandet The Doors, om en sanger som het Janis Joplin og om en bildekunstner som het Keith Haring. I et halvt liv som journalist har Goldstein analysert sammenhengene mellom kultur, politikk og kjønn i Amerika. På 60-tallet skrev han om motkulturene, på 70-tallet de politiske frigjøringsbevegelsene, på 80-tallet aids-epidemien. Han var den første som skrev om graffiti som kunst og var med på å skaffe The Village Voice en Pulitzer-pris for en artikkelserie om aids i Afrika.
Med 250 000 i papiropplag og 150 000 lesere av nettutgaven er The Village Voice USAs største ukeavis. Den har stort sett unge lesere, som annonsørene er ute etter; alle avisensinntekter kommer fra annonser. Eierne, som redaksjonen ikke vet hvem er, krever høy lønnsomhet av avisen. Det har den. The Village Voice gir leserne mer seriøst stoff om kommersiell underholdning og kultur enn noen annen avis, men også mye politisk og analytisk stoff. Nå skriver Goldstein en bok som skal hete The Culture of Cruelty. Den dreier seg om sadomasochisme i populærkulturen, blant annet Eminem.
Irene Engelstad
Familie, identitet og fortelling i 1990-tallsromaner
bokessay
1990-tallet er fortellingens gjenfødelse og fornyelse. Det ser ut til at alle profesjoner, fra teologi og jus til psykologi og markedsføring, har oppdaget fortellingens betydning og kraft. Dette gjelder også forfatterne, de som kan gi historiene en dikterisk utforming. Det fins en sterk språklig bevissthet hos 1990-tallsforfatterne, som litt uventet knyttes til en sterk tro på fortellingen og til at den kan formidles uten metalitterære forklaringer eller unnskyldninger.
Vi finner en uttrykt bevissthet hos forfatterne og deres romanpersoner om at det å forstå og kjenne seg selv, det å ha et selv og en identitet, er nært knyttet til det å "holde en fortelling gående", som sosiologen Anthony Giddens har uttrykt det, til det å kunne skape en sammenhengende fortelling om sitt liv. Vi skaper oss selv gjennom å fortelle, sier psykologen Jerome Bruner, og føyer til at selvet er et produkt av at vi forteller. Fortellingen er en måte å tenke på og et middel til meningsdannelse. Og fortellingen gir grunnlag for å leve seg inn i en annens bevissthet og forstå hva som foregår der.
I Jan Kjærstads Forføreren, første bind av trilogien om Jonas Wergeland, skjønner Jonas at "han må fortelle seg selv, at han må skape sin egen historie". Jeg skal ikke gå nærmere inn på Kjærstads verk. Her er det fem andre romaner som skal få danne grunnlaget for noen betraktninger om 1990-tallets norske romanlitteratur. Det er Hanne Ørstaviks Kjærlighet, Kyrre Andreassens Barringer, Jonny Halbergs Trass, Bergljot Hobæk Haffs Skammen og Nikolaj Frobenius' Latours katalog. Når vi tenker på at det i denne perioden er utgitt bortimot 1000 norske romaner, kan det virke frimodig å trekke fram bare fem. Men jeg skal bruke disse romanene til å beskrive et par områder – kall det gjerne tendenser – som interesserer meg. Jeg har særlig festet meg ved disse forfatternes utforskning av sammenhengene mellom identitetssøken, familieforhold og det å fortelle. De tematiske og idémessige kategoriene, skal også forbindes med noen estetiske retninger. Dessuten skal jeg trekke inn noen andre romaner som eksempelmateriale.
Familie, identitet og fortelling er temaer som har mange indre forbindelseslinjer. Tre av titlene peker på det vi kan kalle familieord: kjærlighet, trass og skam. Det er ord som sier noe om relasjoner og om hvem vi er. Tittelen Barringer viser direkte til forskeren som ga navn til et enormt krater i Arizona, og på et metaforisk plan til utforskningen av hva som har forårsaket en stor ødeleggelse i hovedpersonens liv. Latours katalog peker på den framstillingsformen hovedpersonen Latour selv har mest tiltro til, katalogisering av navn og hendelser, altså en form for ikke-fortelling.
Forfatternes uttrykksformer varierer fra en streng minimalisme, en såkalt fåmælthetens retorikk, til den nye realismen som er kalt skittenrealismen, og til en uren romanform preget av sjangerblanding og større språklig utfoldelse. Alle disse trekkene er særlig tydelige også i 1990-tallets romandiktning mer generelt.
Mia Berner
Å rygge i oppoverbakke
En vestvendt ungpike fra Stavanger og Jæren med sterke bånd til Atlanteren som har tilbrakt nesten hele livet østpå, i Sverige. En filosof og logiker som lever av å undervise i sosiologi. En sosiolog som studerer psykologi og får fullmakt til å drive en klinikk med mange ansatte, men ikke vil ha en pasient så mye som en time. Den som vil lese mer om dette stupide mennesket kan gjøre det her.
Samtiden har bedt meg skrive min intellektuelle selvbiografi. Og jeg skriver: Jeg ble født i 1923 i Stavanger, en by med femti tusen innbyggere og ingen oljeindustri. Derimot femtitre menighetshus som alle lå i samme lange gate. Hver eneste dag gjennom syv års folkeskole gikk skoleveien min forbi Ledaal, som hadde vært i Alexander L. Kiellands slekt. Stavanger var Kiellands by og jeg skjønte det tidlig. Kielland var min Aiskhylos, min Tsjekhov, Virginia Woolf, James Joyce eller Raymond Carver.
Carlo Ginzburg i samtale med Trygve Riiser Gundersen
På historiens nattside
samtaler i samtiden
Det høres ut som noe fra en skikkelig suspekt historisk roman: Våren 1321, i påskeuka, begynner det i Sør-Frankrike å versere et rykte om en sammensvergelse for å drepe alle kristne. Brønner skal være forgiftet over hele Frankrike. Raskt sprer ryktene seg til andre deler av landet, etter hvert også ut over det som i dag er landegrensene til Sveits og Spania. I noen av krønikene som er bevart, er det de spedalske som blir beskyldt for å stå bak komplottet.
Andre steder fortelles det at jødene samarbeidet med de spedalske om forgiftningene. Og andre steder igjen er det de muslimske kongene i Granada eller i Tunis, eller sultanen av Babylon, som har betalt jøder og spedalske for å drepe de kristne. Ryktene fører til forfølgelser og massakrer over hele landet. Raskt kommer også tilståelser og utfyllende fakta for dagen: Lange og detaljerte beskrivelser viser hvordan giften har blitt plantet i brønnene, de medsammensvorne blir angitt, og brev og dokumenter forteller om jødenes forhandlinger med sarasenerne og om planene som finnes for det jødisk-spedalsk-muslimske styret som skal overta Europa etter katastrofen.
Som følge av hendelsene våren 1321, blir spedalske over hele Frankrike internert. Målet var å bryte forbindelsen mellom de smittede og resten av samfunnet, og å hindre de spedalske i å formere seg. Dette er det første store innesperringsprosjektet vi kjenner til fra europeisk historie, og det setter premissene for leprabehandlingen i mange hundre år framover. For jødene er resultatet pogromer og kjetterbål, beslagleggelse av verdier, eksklusjon fra handel og næringsvirksomhet, og fra 1323 av et kongelig edikt om forvisning fra det franske riket. Da har Kongen allerede sommeren 1321 gitt sin offisielle bekreftelse på at anklagene mot jøder og spedalske er vel funderte, og må tas på alvor.
Denne historien innleder den italienske historikeren Carlo Ginzburgs verk Storia notturna (1989), som nylig kom på norsk med tittelen Nattens ekstase. En dechiffrering av heksesabbaten. Ginzburg forfølger utviklingen i 1321 i minste detalj, etter hvert som ryktene sprer seg fra by til by og anklagene blir stadig mer utfyllende. Han mener at konspirasjonsteoriene som tar form i disse månedene utgjør en av de viktigste forutsetningene for et fenomen som i de følgende hundreårene skal sette sitt avgjørende preg på europeisk historie: forestillingen om heksesabbaten.
Joar Tranøy
Ytringskamp fra galehuset
Vilkårene for ytringsfrihet for innlagte i lukkede psykiatriske institusjoner er vanskelige. For første gang blir deler av Arnold Juklerøds pasientjournal i denne artikkelen brukt til å dokumentere at Juklerøds arbeid for ytringsfrihet viser at selv lukkede systemer er sårbare for protest nedenfra formidlet gjennom mediene. Juklerødsaken viser at ytringsfrihet ikke er et selvsagt gode vedtatt av politiske myndigheter, men en menneskerettighet som det må kjempes for.
Arnold Juklerød (1925–96) ble kjent for sin mangeårige kamp mot det han selv oppfattet som skadelig psykiatrisk behandling. Hans innsats styrket rettsvernet for psykiatriske pasienter, bl.a. gjennom lettere adgang til journalinnsyn og mer pågående kritikk fra opinionen i forhold til lukkede psykiatriske systemer.
Arnold Juklerøds kamp mot psykiatrien hadde bakgrunn i hans engasjement mot nedleggelse av Holtane skolekrets i Kragerø kommune i 1968. Juklerød ledet en aksjonskomité mot nedlegging av en barneskole. Han påstod at nedleggingen ikke hadde hjemmel i lovverket. Det viste seg senere at Juklerød hadde rett. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet innrømmet i et brev til Juklerød i 1995 at myndighetene handlet uten hjemmel i lovverket da skolen ble nedlagt.
Mitt ærend her er å belyse Arnold Juklerøds arbeid for offentlighet, journalinnsyn og menneskerettigheter fra 1974 til 1985 – det året han ble tvangsutskrevet fra Gaustad sykehus. Framstillingens hovedkilde er sykehusets egen journal.
Innhold 2 2003
- Meningen med motstand Leder av Knut Olav Åmås
- Veien til helvete Øyvind Berg
- Drømmen om den gode Dagblad-debatten Halvor Finess Tretvoll
- Det Pusur ikke tør si Morten Harper
- Debatt på samtiden.no
SAMTIDEN: TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL