– Den kollektive fornektelsen av realitetene i den globale oppvarmingen er fortsatt stor, også i Norge. Den er blitt betegnet som en selvmorderisk tafatthet, og gis gjerne to forklaringer: Den ene fokuserer på politiske og økonomiske interesser i verdens største maktsentra, den andre på enkeltmenneskets vanskeligheter med å ta det som er truende og voldsomt innover seg. Mellom disse to forklaringsmodellene er det åpenbare forbindelseslinjer.

De massive endringer i klimaet som kan ventes, er blitt varslet for lenge siden, men mye tyder nå på at de kan komme tidligere enn antatt. Den globale oppvarmingen er i gang, og sannsynligheten er stor for at både tempo og omfang er blitt undervurdert. Dette gjør det desto viktigere å begrense de fremtidige klimaendringene. Samtidig kreves nye tilpasninger til de forandringene som allerede er uunngåelige.

Den hete sommeren
Sommeren 2003 fikk folk i Europa en forsmak på hva global oppvarming kommer til å innebære: En langvarig, ubehagelig og noen ganger drepende hete skapte praktiske problemer i et omfang som ikke lar seg fornekte. Elektrisitetsdistributører, bønder, folk som arbeider i jernbaneselskap og atomkraftverk, maskinoperatører, helsedirektører og kyllingprodusenter: Mange av dem ble konfrontert med praktiske spørsmål av den typen som ikke lar seg ønske bort. Selv industrier som er vant til å arbeide med høye temperaturer, som stålindustrien, opplevde produksjonsproblemer med maskindeler som etter hvert ikke tålte den vedvarende heten. Avkjølingsmulighetene var for få. Også sterkt automatiserte bedrifter fikk problemer, følsomme maskiner viste seg å være sårbare for ukontrollerbare temperaturvariasjoner. Veier har smeltet og må repareres, store og kostbare omlegginger planlegges i jernbanesektoren. Jernbaner må simpelthen kunne tåle både ekstrem kulde og ekstrem hete bedre enn de gjør nå. Mange steder må dreneringen forbedres, på grunn av flere og sterkere flommer. Agronomer diskuterer konkrete valgmuligheter for å ta kommersielt i bruk flere plantesorter med større motstandsevne under ekstremt varierende forhold. Men selvfølgelig finnes det også dem som har tjent på hetebølgen: vann- og iskremprodusenter, klimatiseringsanleggsselgere, begravelsesbyråer med flere. Noen av dem må også justere sitt planleggingsarbeid.

På globalt nivå gjøres det langt mindre enn det minimum som er nødvendig for å forebygge og planlegge. Jeg kunne selvfølgelig sitere side etter side med positive tiltak både fra enkelte regjeringer og enkelte selskaper, sterke reaksjoner både fra politikere og publikum, og mye nyttig og nødvendig arbeid som utføres. Men globalt sett dominerer handlingslammelsen. "Bærekraftig" forblir et honnørord i hvert fall i Norge, samtidig som vi vet at den utviklingen vi deltar i, er det motsatte av bærekraftig.

En av årsakene til dette er godt kjent: De mektigste selskapene i verden har lenge ført en kamp mot enhver form for reell politisk handling som kan stoppe den globale oppvarmingen. Deres makt skyldes ikke minst at de har innflytelse på kongressen og regjeringen i USA. Amerikanske oljeselskaper og kullindustrien har stått i første rekke når det gjelder å bekjempe tiltak mot global oppvarming. Men nesten alle industrielle sektorer har på ulike måter blitt involvert i dette, ikke minst gjennom de bånd som er knyttet til Bush-administrasjonen, det nykonservative høyre og deres internasjonale nettverk av tenketanker. Oljelandene Saudi-Arabia og Kuwait har tjent den amerikanske regjeringen spesielt trofast i denne sammenheng.

Mektig påvirkning av vår virkelighet
Flere kanaler for innflytelse og makt blir tatt i bruk, noe prosessen rundt Kyoto-avtalen til fulle viser. Der ble de brukt på hvert trinn av prosessen: Først gjaldt det uthaling og forvirring rundt arbeidet med den første internasjonale avtalen for å begrense global oppvarming. Da avtalen endelig kom i stand i Kyoto, gjaldt det å tømme den mest mulig for innhold. Deretter gjaldt det å hindre iverksettelse av avtalen.

Men denne kampen handler om langt mer enn diplomatisk press og aktiv lobbying under klimaforhandlingene. Den finner sted innenfor en bestemt ramme: En langvarig kamp om å definere virkeligheten for verdensopinionen på en bestemt måte. Våre meninger og forestillinger og dermed våre egne liv blir påvirket av massiv, systematisk manipulasjon. Selv når denne manipulasjonen ikke virker direkte, har den samlede effekten en innflytelse på vår framtid som kan komme til å bli avgjørende i negativ retning.

Angrep på vitenskapen
Det skal mye til for å rettferdiggjøre denne massive anti-klimapolitikken, blant annet må vitenskapen angripes med alle midler.1 Og det ser vi nå skje. Senator Inhofe, formann for det amerikanske Senatets miljøkomité, holdt i juli 2003 en tale som dessverre er typisk i denne sammenhengen.2

Senator Inhofe fortalte at han blir angrepet av miljøekstremistene, de driver med skremselspropaganda. "Senatet opplevde lignende skremsler i 1992. Da hadde noen (senats)-medlemmer fått tak i data som antydet at et hull utviklet seg i ozonlaget over den nordlige halvkulen. Senatet fikk panikk, og kjørte med 96 mot 0 stemmer gjennom et hasteforbud mot enkelte KFK. Bare to uker senere produserte NASA nye data som viste at det første funnet var grovt overdrevet, og ozonhullet aldri har utviklet seg" (min utheving).

Dette sa ikke senatoren i 1992 – men i fjor sommer. Så fortsetter han: "Mange studier har vist at global oppvarming kan være fordelaktig for menneskeheten". Dette fordi den gjennomsnittlige innhøstingen "er 30 prosent høyere i en CO2-beriket verden. Jeg gjentar: produktiviteten er 30 prosent høyere i en CO2-beriket verden. Dette er ikke noe man kan ha forskjellige meninger om, men et veletablert fenomen."

Dette er en grov forvrengning av fakta. Så kan man spørre: Er senator Inhofe representativ for amerikanske politikere? Enkelte vil hevde at han bare er representativ for ekstreme politiske strømninger. Selvfølgelig kan både Bush-administrasjonen, de store oljeselskapene og tenketankene komme med mer sofistikert stoff enn dette.

Ingen marginal forvillelse
Før man avviser Inhofes tale som eksempel på marginal forvillelse, må man huske på at han faktisk leder miljøkomiteen i USAs senat. Talen ble holdt i forbindelse med USAs avvisning av Kyoto-avtalen – det vil si i forbindelse med en sak som denne senatoren, hans parti og maktkomplekset bak Bush-administrasjonen faktisk vant. Se hva American Enterprise Institute (AEI) skriver om FNs konferanse om bærekraftig utvikling i Johannesburg: De "fryktet utfallet" av konferansen og ble "behagelig overrasket" fordi "the radicals were sent packing" og "global oppvarming ble knapt nevnt. Derimot vant USA en knusende seier (…) da forhandlerne forkastet spesifikke mål for fornybar energi som vind og solenergi, som europeerne begjærlig hadde forfulgt."3 AEI blir kalt den mektigste tenketanken i Washington,4 og har sterke bånd til Bush-administrasjonens nærmeste krets. Både visepresident Dick Cheney og presidentens bror Jeb Bush har sittet i AEIs styre, sammen med representanter fra Motorola, American Express og ExxonMobil.

USA er det landet der det arbeider flest fremragende forskere og der mye av kunnskapen vi i dag har om klimaendringene er produsert. Kontrasten mellom denne samlede vitenskapelige kunnskapen og det senator Inhofe står for, kunne ikke vært større. Senatorens tale illustrerer at det simpelthen ikke finnes grenser for de metodene som tas i bruk for å villede opinionen.

Senatorens "forsvar for CO2" er ikke hans eget påfunn. Han siterer mange forskere. Mange av dem er velkjente "skeptikere" med veletablerte bånd til olje- og kullindustriens egne institutter, og i varierende grad til floraen av nykonservative tenketanker. Andre er forskere med resultater som blir tatt helt ut av sin sammenheng.

Disse kildene listes opp og siteres på en måte som minner om sponsingmetodene til ExxonMobil. Verdens største selskap støtter organisasjoner som benekter den oppvarmingen som har funnet sted, som benekter menneskelig påvirkning av klimaet, som hevder at kampen mot klimaendringene er en konspirasjon fra FN for å knekke den amerikanske økonomien, eller som sier elegant at utslippene skal begrenses, men at man skal overlate til industrien å frivillig begrense egne utslipp. I tillegg kommer de som mener at økt CO2 vil være fordelaktig. Hva som egentlig sies spiller liten rolle, det viktigste er det samlede resultatet av påvirkningen. Om ikke annet, oppnår man å spre forvirring – og forvirring rundt klimaspørsmålene er en av hovedstrategiene for det maktkomplekset som dominerer verden i dag. En strategi som kan brukes på mer eller mindre sofistikerte måter, alt etter målgruppe.

Forvirring som strategi
Å bruke forvirring som strategi ble meget godt oppsummert av en ledende rådgiver i et internt notat til det republikanske partiet i USA: "Velgerne tror at det ikke er noen konsensus om global oppvarming blant forskere. Skulle publikum tro at det er vitenskapelig enighet, vil deres synspunkter om global oppvarming endre seg tilsvarende. Derfor må dere fortsette å gjøre mangelen på vitenskapelig sikkerhet til en sentral sak i debatten."5

Dette blir spredt videre på mange måter. Det siste tiåret har det funnet sted en eierkonsentrasjon i verdens største medier som savner sidestykke i historien. Trådene mellom de største medieeiere og mange av de største selskapene i verden er blitt tettere på kryss og tvers. De største mediene setter dagsordenen, og i flere år har vi levd med noe som kalles "klimadebatt" – en falsk debatt fordi den er basert på en orkestrert løgn: at det finnes stor uenighet om global oppvarming blant forskere. Det motsatte er faktisk tilfelle: Når det gjelder de sentrale fakta finnes det en overveldende konsensus blant forskere. Kloden er blitt oppvarmet og vil fortsette å bli oppvarmet i lang tid framover, og menneskeskapte utslipp bidrar til denne oppvarmingen. Prosessen som har ført til en slik enighet er historisk helt enestående. Aldri før har en samlet internasjonal elite av forskere deltatt år etter år i en vitenskapelig prosess, samtidig som de er blitt motarbeidet av både verdens mektigste multinasjonale selskaper og flere regjeringer med USA i spissen.6 Tallene fra FNs klimapanel er en minimumskonsensus som har blitt til under sterkt press om å mene noe annet, eller i hvert fall noe mindre. Til tross for dette presset har enigheten om grunnleggende konklusjoner bare blitt sterkere år for år.

Dette skyldes ikke bare at forskerne har fått avklart eller presisert en rekke problemstillinger i løpet av disse årene. Det skyldes også den reelle klimautviklingen. Usikker-heten er derimot stor når det gjelder hvordan endringene vil arte seg regionalt og lokalt, og ikke minst hvor fort de vil komme.

En anvendelig strategi
Påstanden om manglende vitenskapelig enighet er meget anvendelig. Så å si hver eneste regulering eller miljøstandard i USA er blitt angrepet de siste årene, alltid med samme påstand: "Det finnes ikke noe vitenskapelig grunnlag." De eksemplene jeg gir nedenfor viser noen av forbindelseslinjene mellom svært berømte tenketanker, små, bisarre organisasjoner, multinasjonale selskaper med olje- og kullindustrien i første rekke, og den indre kretsen i Det hvite hus. De viser de hvor systematisk og skruppelløst påstandene om manglende vitenskapelig grunnlag brukes, uansett tema.

Mye av det som nå kommer, skulle jeg gjerne ha kunnet avvise som marginalt tøv – dessverre er det ikke mulig i dagens politiske situasjon.

Ikke fnugg av bevis: asbest
De første dokumenterte varslene om asbestens helsefarlige egenskaper kom for over hundre år siden. Siden har studie på studie dokumentert det vi nå vet: Svært mange mennesker har allerede dødd av asbest-fremkalt kreft, og mange vil dø i årene som kommer. Mange venter på erstatningssummer som alt i alt utgjør svært store beløp. Derfor finnes det også folk som Art Robinson,7 som skriver at det ikke finnes "fnugg av bevis" for at asbest er helseskadelig. Robinson er medforfatter, sammen med Willie Soon og Sallie Baliunas, av skrivet "Forskere sier det er ikke noe bevis for katastrofal menneskeskapt global oppvarming".8 Han mener at asbestforbudet er basert på "junk science"9 og at miljøaktivistene er ansvarlige for størsteparten av dødsfallene i World Trade Center – fordi de har "demonisert" asbest.10 Etter hans oppfatning forårsaket forbudet mot asbest størstedelen av dødsfallene den 11. september, fordi mangelen på asbest svekket tårnstrukturen og fikk tårnene til å rase sammen tidligere enn de ellers ville gjort. Hans påstander ble tatt seriøst og diskutert i New York Times,11 som riktignok var uenig – mens Wall Street Journal skriver at asbest er "et ikke-eksisterende helseproblem".12

Samarbeidet mellom asbestvennen Robinson og to av de mest markante klimaskeptikere – Soon og Baliunas – er ikke tilfeldig. De synspunktene overlapper hverandre i visse miljøer. Science and Environmental Policy Project (SEPP) viser et eksempel på dette: Organisasjonen ble skapt av en av de mest brukte klimaskeptikere i 1990-årene, Fred Singer, som også har mottatt støtte fra ExxonMobil. SEPP er primært engasjert i kampen mot ethvert tiltak for å bremse den globale oppvarmingen, men Michael Bennett, forfatter av The Asbestos Racket. An Environmental Parable, er også knyttet til SEPP. Singer er dessuten ekspert for Marshall Institute, også støttet av ExxonMobil. Denne institusjonen deler mange "eksperter" med forskjellige foreninger – som for eksempel Western Fuel Association – foreningen til den amerikanske kullindustrien. Soon, Baliunas og Fred Seitz (som også var med i styret til SEPP) er noen av dem. Soon og Baliunas er blant de mest brukte "skeptikere", for eksempel i den høytidelige høringen hvor senator Inhofe holdt den talen jeg siterte fra ovenfor. Begge mottar støtte fra Marshall Institute og av American Petroleum Institute, oljeindustriens kollektive stemme. Begge har bidratt til Greening Earth Societys blad13 – en gruppe som står for CO2-berikelse av kloden på den måten som inspirerte senator Inhofe.

Soon, som ble brukt som motvekt til den samlede vitenskapelige kunnskap på dette området, og som skriver bøker sammen med asbestvennen sitert ovenfor, uttaler seg også som vitenskapelig autoritet om helserisikoene knyttet til kvikksølv. "Epidemiologiske studier" om dette er også "vitenskapelig usikre", mener vår astrofysiker. I dagens USA pågår det en politisk kamp rundt kvikksølv – for å holde kostnadene ved kullverkene nede.

"Skeptikeren" som offer
Når ofrene for terroristangrepet på World Trade Center presenteres som ofre for miljøaktivistene, er det et ekstremt forsøk på å innta offerollen. Mye vanligere er det at skeptikerne presenteres som ofre for oppfatningene til det etablerte samfunn, til tross for at de har verdens største selskaper og verdens mektigste regjering i ryggen.

De store PR-selskapene vet hvor effektiv offerrollen er. Nichols-Dezenhall er et PR-selskap som har spesialisert seg i å slåss for store selskaper som får kritikk for sin forurensing. I 2002 sponset dette firmaet et seminar om "Stopping Eco-extremism (…) to protect free enterprise".14 Medsponsoren var Competitive Enterprise Institute, en nykonservativ tenketank knyttet til de mektigste tenketankene i Washington, og sterkt involvert i klimaspørsmålet.

Den som kan fylle de visuelle arenaene i offentligheten med sin offerrolle, vinner PR-krigen, ifølge Dezenhall. "De store selskapene jeg representerer som mediakonsulent (…) har lært å slå tilbake, slå angriperne først og noen ganger klart å oppnå offerrollen i medie-melodramaet," forklarte Dezenhall, som kommenterte teknikken med å angripe motstanderen slik: "Da kardinal Joe Bernardin ble anklaget for å ha misbrukt en korgutt, tok ikke angrepene slutt før Bernardin hadde sørget for å ødelegge korguttens rykte totalt. Det er hva jeg gjør. Jeg juler opp korgutter, og det ser ikke pent ut. Likevel blir det slik."

For ellers tar folk korguttens parti. Disse uttalelsene sier mye om både den sviktende etikken og den store aggressiviteten i den krigen om opinionen som nå foregår.

Ikke en gang potensielt farlig
Standardene som skal beskytte befolkningen mot radioaktiv stråling angripes på samme måte: med påstanden om at de ikke hviler på "vitenskapelige konklusjoner, til tross for tiår med forskning".15 "Debatten raser," forteller New York Times: "Tilsynsmyndighetene oppfører seg som om enhver eksponering for menneskeskapt stråling – som fra atomkraftverk – er potensielt risikabel."

Utsagn som at standarder ikke hviler på vitenskapelige konklusjoner er ganske slu formulert – som om offisielle standarder skulle hvile på noen definitive vitenskapelige konklusjoner. Slike standarder blir normalt fastsatt etter en helhetsvurdering, hvor forskjellige typer kunnskaper – med forskjellige grader av sikkerhet og usikkerhet – og forskjellige hensyn inngår. (Standardene om radioaktiv stråling ble justert nedover etter hvert som kunnskapene økte). Men saken handler ikke om hvorvidt helhetsvurderingen kunne gjøres bedre. Amerikanske tilsynsmyndigheter angripes for å få fastslått at stråling fra atomkraftverk ikke en gang er potensielt risikabelt. New York Times forklarer at landet konfronteres med "et voksende problem om hva man kan gjøre med atomavfall og forsvarsanlegg. Det er som med andre giftige stoffer i miljøet: jo strengere standarder, desto mer koster det å overholde dem". Der er vi vel ved sakens kjerne.

Klimaspørsmålene viktigst
Den siste varianten av strategien "Ikke noe vitenskapelig bevis", handler om sukker. Kaare Norum, som leder Verdens Helseorganisasjons arbeid mot fedme, ble konfrontert med følgende påstand: Det finnes ikke vitenskapelig grunnlag for å si at for mye sukker fører til overvekt. Påstanden ble framført av Bush seniors gudsønn på vegne av Bush-administrasjonen, og ble for sikkerhets skyld gjentatt om "junk food". Sukkerindustrien støtter aktivt Bushs valgkamp.

Det finnes mange flere eksempler, som utslipp av bly og SO2. Det er i klimaspørsmålene at forvirringsstrategier har blitt mest systematisk brukt internasjonalt, og det er nok på det området de har hatt størst effekt i Norge. Ellers hadde ikke selv presumptivt seriøse aviser stadig kommet med kommentarer av typen: "Har vi skylden? Debatten raser. Det finnes vel ingen debatt hvor så mange presumptivt høyt begavede og kunnskapsrike forskere er så uenige."16 Forvirringsstrategiene faller uten tvil i god jord blant mange. Det er behagelig å bli beroliget, og forsikret om at vi ikke trenger å foreta oss noe mer enn det vi gjør.

Bildenes makt
Hittil har jeg omtalt skrevne ord og argumenter, men som vi vet sier et sterkt bilde mer enn tusen ord … både når det gjelder å bekymre og å berolige. Vi har knapt noensinne fått sett så mange idylliske bilder i norsk presse, som sommeren 2003. Glade barn lekende i fontener, yndige jenter i forskjellige stillinger – fotografenes oppfinnsomhet syntes å øke i takt med dødstallene. Den 9. august trykket for eksempel Aftenposten et vakkert og lett sensuelt bilde av unge jenter som leker i vannstrålene, som illustrasjon til en artikkel som handlet om "død og ødeleggelse", femti dødsfall og titusener mål med nedbrent skog. Har nyheter om femti dødsfall noensinne blitt illustrert på denne måten tidligere? Dagen etter illustrerte et særdeles koselig og gledesfylt bilde av tre leende jenteunger at "I går kom nyheten": "Det nye subtropiske klimaet vil gi Sør-Europa og deler av Sentral-Europa ekstrem varme og besværlige somre." I VG ble den første nyheten om at hundre mennesker hadde dødd av hetebølgen i Frankrike, annonsert som en bisetning under tittelen "Europeisk hete gir høyere strømpriser". Den var illustrert med enda et vakkert bilde av en nydelig jente, på en bakgrunn av grønt gress.17

Alle kan ikke være kjæledyr
Det er selvfølgelig ikke noe galt i å illustrere idyll på tvers av ødeleggelsene – tvert imot, idyllen er også en realitet, den trengs og den skal nytes. Men her nøytraliseres skremmende nyheter med en flom av vakre bilder. Vi har sett koselige og morsomme bilder av kjæledyr som ble pleiet mot varmen – idylliske bilder. Vi vet knapt at millioner av kyllinger kreperte i varmen (for eksempel over fire millioner i Frankrike, seks millioner i Marokko), sammen med mange titusener av gris og andre dyr.

Om menneskene som døde, fikk vi høre at de var gamle og syke, utlagt: De skulle likevel dø snart. En beroligende tanke, men saken er at vi skal alle dø før eller siden – og de fleste vil heller dø siden enn før. Dersom de som døde skulle ha dødd meget snart uansett, ville overdødeligheten blitt kompensert av underdødelighet snart etter. Det skjedde ikke. Men det stemmer at det døde atskillig færre barn enn voksne – først og fremst fordi energiløse og syke barn ble passet på, dag etter dag og natt etter natt, av engstelige foreldre.

En kollektiv blindhet skapes og vedlikeholdes. Noen enkelthendelser slås stort opp: flom, hete eller brann – men på en måte som bidrar til virkelighetsfornektelse. Ikke-hendelse eller spektakulær hendelse, det blir nesten det samme når dette presenteres som noe som vil forbli utenfor vår hverdag, ikke som en del av prosesser og strukturer som er på vei til å skape en ubeboelig verden.

Tidlige varsler, sen respons
Vi skånes for de skremmende bildene, mens et svært ladet ord som "skremselsbilder" brukes flittig. Anklagene om "å tegne skremselsbilder" antyder at realiteten ikke er skremmende, eller at den framstilles mer skremmende enn nødvendig. Og slikt har selvfølgelig forekommet, både fra industrien og fra miljøbevegelsen sin side. Det skulle vært interessant å sammenligne de to. Når nye regler er blitt innført for å beskytte miljø og helse, har industrien ofte tegnet svært dystre bilder om ødelagt konkurranseevne, nedleggelse av arbeidsplasser i stor stil, eller dårligere produkter.

Industrien konfronteres sjelden med sine tidligere dystre spådommer. Fagfolk og miljøvernere takkes sjelden for dem de har kommet med, enda det ofte er på grunn av deres advarsler at de mest skremmende bildene ikke er blitt realisert – nettopp fordi advarslene omsider ble hørt. En svært interessant rapport fra EU, Late lessons from early warnings samler tolv studier om hvordan alvorlige trusler mot helse og miljø ble håndtert over tid – for eksempel asbest, KFK og kugalskap.18 De har i hvert tilfelle undersøkt når de første seriøse advarslene kom, hvordan denne informasjon ble brukt – eller ikke brukt, og har analysert erfaringene. Det er klare felles trekk: Det kan ta flere tiår, til og med et århundre, fra de første alvorlige advarslene til en kollektiv, tilpasset respons. Uten skremmende varsler ville responsen uteblitt. De verste scenarioene ble ikke realisert – derimot skapte sene reaksjoner store, kostbare skader.

Anklager om politisk korrekthet
Å antyde at noe er politisk korrekt har i mange sammenhenger vist seg å være en effektiv måte å diskvalifisere motstanderen på. De virkelige maktforholdene ignoreres, og anklageren kan posere som den som går mot strømmen, den enslige helten, samtidig som han eller hun behager dagens makthavere. "Skeptikerne" senator Inhofe siterte for eksempel, poserer som ofre for FNs klima-panel og/eller alle anerkjente forskerne – mens de tjener verdens ubestridt mektigste maktkompleks, som hittil har fått viljen sin.

Konstateringer og framtidsbilder kan ikke bedømmes ut fra hvor skremmende de er eller ikke er – det er simpelthen rasjonelt å bli skremt av noe skremmende. Advarsler bør bedømmes ut fra hvor rasjonelle og saklige de er – noe anklagene om politisk korrekthet i hvert fall ikke er. Det er heller ikke uttrykk som "edle sjeler" – som om det ikke var i ens egen interesse å begrense skadene på klimasystemet vi alle er avhengige av.

Frykten og behovet for rasjonalitet
Forvirrings- og beroligelsesstrategier har som sagt effekt ikke minst fordi det er ubehagelig å tenke på global oppvarming. Mange vil i god tro gripe begjærlig til det minste påskudd til å la være. Frykten diskuteres lite, dermed vet vi lite om hvor mye bevisst og ubevisst frykt den globale oppvarmingen skaper. Med frykten blir det lett å skape irritasjon over "skremselsbilder", og tilslutning til hva som helst som kan dempe frykten.

De som har opplevd "ekstremvær" – som heten i Chennai og Sevilla, flommene i Tyskland og Kina, brannene i California og Portugal – unngår ikke frykten for at dette vil gjenta seg. For et par måneder siden var det Australia som led under nye varmerekorder. Ekstremhendelser har alltid vært traumatiske for mange: Men nå er det god grunn til å frykte at det vil gjenta seg, altfor snart, og i tillegg at det kan bli verre. En slik situasjon påkaller angst. Den angsten snakkes det svært lite om.

Frykten er knyttet til vårt behov for at det skal være en form for rasjonalitet og kontinuitet i verden rundt oss. Den typen utvikling vi nå blir solgt er globalt ødeleggende, og dermed totalt irrasjonell – en slik grunnleggende irrasjonalitet er mer skremmende enn noe annet. Hvis irrasjonaliteten rår, tar vi gjerne imot hvilken som helst erstatning: Vi lever med den rasjonaliteten og den kontinuiteten vi får.

Masseødeleggelsesvåpen
Det kan se ut som vi foretrekker å betale for aviser som hver dag forteller oss om en hjemlig og kontrollerbar fare – min favorittittel sist sommer var "Tøfler er farlige",19 men "det er livsfarlig å spare på varmtvann" er ikke dårlig heller.20 Tøfler makter vi å hanskes med. Mer seriøst er skremselsbildene av terrorismen – som fiender har muslimer større troverdighet enn tøfler. Det vakte oppsikt da Sir John Houghton betegnet den globale oppvarmingen som et masseødeleggelsesvåpen.21 Han sammenlignet "krigen mot terrorisme" med klimaendringene som er der, som vil tilta i styrke, og som tar livet av stadig flere. Det ble sagt at han forsøkte å "sexe opp" budskapet med å skape assosiasjoner til terrorisme. Er det terrorismen eller Bushs machostil som er sexy? De akselererende klimaendringene er i hvert fall ikke det. Siden brukte både Blairs fremste vitenskapelige rådgiver og Canadas miljøvernminister den samme sammenligningen, og fortalte USA at de svikter i kampen mot klimaendringer.

Sexy eller ikke, assosiasjonen er fruktbar på flere måter: De som har størst makt til å påvirke virkeligheten har lenge vært opptatt med aktivt å påvirke verdensopinionen på alle disse feltene. Evnen til å prioritere mellom farene er ikke medfødt, den må læres, som en del av enhver oppdragelse. Men vi betaler hver dag frivillig for å avlæres kunnskap som bokstavelig talt er avgjørende for vår overlevelsesevne.

En slags fiktiv verden
Tafattheten i den norske debatten synes påtagelig, ikke minst når det gjelder vår egen framtid. Mens en del har svelget forvirrings- og beroligelsesstrategier rått, er andre mest opptatt av hvorvidt Norge er "flink i klassen" når det gjelder CO2-utslipp. Det er vesentlig nok, men med dette har man knapt begynt å forholde seg til de akselererende klima-endringene. I tillegg synes faren for brå klimaendringer å bli mer presis og truende etter hvert som årene går. Det er kort og godt ikke noen vei utenom en betydelig reduksjon i utslipp av drivhusgassene. Dette innebærer mentale og praktiske omstillinger som vil være vanskelige, men mindre smertefulle enn alternativet "business as usual" som fører oss nærmere for hvert år til en global katastrofe. Vi kan ikke leve med politikere som ignorerer dette.

Selv om Norge skulle være i en relativt heldig situasjon de neste tiårene, er det simpelt-hen urealistisk å forestille seg at Norge kan leve uanfektet i sin egen verden, mens de menneskelige, økonomiske og politiske kostnadene av klimaendringene bare vokser. Vi har ikke lenger tid til å la oss forvirre eller berolige.•

Mer om denne artikkelen


Noter
1. Dette ble dokumentert sist i februar 2004 i rapporten fra USAs Vitenskapsakademier, og tatt opp i et brev fra seksti prominente amerikanske forskere, hvorav 20 Nobelprisvinnere.
2. "Catastrophic global warming alarmism not based on objective science" http://www.epw.senate.gov/beta/text/.
3. James Glassman (American Enterprise Institute): "A Bright Idea on Development", Wall Street Journal, 6.9.02.
4. Se f.eks. Aftenposten 1.2.04.
5. Senere lekket, og rapportert bl.a. i The Guardian 4.3.03.
6. En detaljert beskrivelse i Jeremy Leggett: The Carbon War, Routledge, New York 2001.
7. Se www.accesstoenergy.com.
8. Se i Soon, Baliunas, Robinson: Global Warming. A Guide to the Science, Fraser Institute, Vancouver 2001.
9. Jon Dougherty, WTC collapse due to environmentalism? WorldNetDaily.com, 20.11.01.
10. Terrorists 1,000 and Environs 5,000, Access To Energy sept. 2001.
11. James Glanz and Andres C. Revkin: "Haunting Question: Did the Ban on Asbestos Lead to Loss of Life?" New York Times, 11.9.01.
12. Kimberley A. Strassel: "The EPA Comes Clean on Asbestos", Wall Street Journal, 19.10.01.
13. Se www.greeningearthsociety.org.
14. http://www.cei.org/gencon/003,02409.cfm.
15. USAs General Accounting Office, som er Kongressens organ.
16. Aftenposten 18.8.03.
17. VG, 12.8.03.
18. European Environment Agency, Late lessons from early warnings: the precautionary principle 1896-2000 Environmental issue report No 22.
19. VG 17.8.03.
20. Dagbladet 7.9.03.
21. Houghton er tidligere sjef for Storbritannias Meteorological Office.