– Sosialdemokrater har aldri helt skjønt hva sivilsamfunn egentlig skal være godt for.

Selvsagt er det fint med en flora av fritids-organisasjoner, idrettslag, avholdslag, menigheter og kirkesamfunn, stiftelser og selvhjelpsordninger, kooperativer, fagforeninger, pasientorganisasjoner, miljøaktivister, antikapitalister, velforeninger og besøksvenner. Men at rasekattklubben, Rotary og Røde Kors skulle ha noen funksjon utover det de til enhver tid driver med, er en fremmed tanke.

Deres bidrag må nødvendigvis være begrenset, for velferd bygges ovenfra gjennom politikk, planer og profesjoner, ikke gjennom tilfeldige ordninger fra sivile aktører. Skal slike grupper få statsstøtte bør de fremme velferdsstatens mål, ikke sine egne, mener sosialdemokratene.

Gammelmodig reguleringspolitikk
I dag vinner markedsliberale styringsprinsipper terreng. Offentlig forvaltning forvandles til serviceapparat med ansvar for markedstilpassede tilbud til "kunder" og "brukere". Men på det sivile feltet driver staten i hovedsak en gammelmodig reguleringspolitikk, der vilkåret for statsstøtte er at sivile aktører er med på å realisere offentlige velferdsmål. Sosialdemokratene kjemper mot liberalismen, men har ikke forstått skillet mellom markedsliberalisme og sivil liberalitet. Sivil liberalitet innebærer frihet til å utfolde seg på egne kulturelle premisser, uten plagsom detaljstyring fra statens side.

Sosialdemokratenes manglende evne til å se betydningen av sivilt engasjement er tema for denne artikkelen. Kilden til dagens syn er en historisk forankret uvilje mot konkurrerende politiske bevegelser, slike som på 1920- og 30-tallet kjempet med arbeiderbevegelsen om politisk makt og innflytelse. I ettertid har politiske fiendebilder hindret en forståelse for at alle sivile aktører bidrar til å binde samfunnet sammen, uavhengig av hvilken sak de kjemper for, og det er senvirkningene av disse fiendebildene sosialdemokratiet fremdeles sliter med.

Mange av tenkemåtene som preget arbeiderbevegelsen har etter hvert blitt allment tankegods. Det sosialdemokratiske styringsregimet bæres ikke bare oppe av SV og Arbeiderpartiet, men også av de borgerlige partiene. Dette regimet preges av sentral styring og fordeling av midler til organisasjonene. Mens offentlig sektor fristilles og nærings-livet omstilles til global konkurranse, holder staten fast ved byråkratiske, statlige fordelingsordninger overfor sivile aktører.

Det sivile samfunn
Ideen om at det finnes et sivilt samfunn ved siden av stat og marked, er ikke ny. Hegel pekte på at lokal praksis knyttet til bygda, menigheten og slekten var arnested for moralske normer. Mangfoldet av lokale moralnormer ble "destillert" og løftet opp som fundamentet for statens maktutfoldelse. Slik hvilte staten på folkelig moral, og bekreftet den gjennom praktisk politikk.

Lenge var ideene om det sivile borte fra politikk og forskning. Men da de kommunistiske regimene i Øst-Europa brøt sammen på slutten av 1980-tallet, avdekket de samfunn med svake eller fraværende sivile strukturer. Mange mente at problemene med kriminalitet og vold nettopp skyldtes fraværet av moraldannende, sivile fellesskap. De var blitt utradert under den totalitære kommunismen. Interessen for tradisjonen spredte seg vestover, og statsviteren Robert Putnam påviste at sivile sammenslutninger er viktige, ikke bare fordi de kjemper for en god sak, men fordi de skaper sosiale nettverk, fellesskapsfølelse, kollektiv identitet og tillit. Sivilt samhold betyr noe for demokratiet; det er gjennom deltakelse i organisasjoner, i debatt og i omgang med andre det politiske engasjementet holdes ved like. Sivile fellesskap betyr også noe for tilhørighet, til samfunnet, naboen, de andre eller de som er verre stilt. Samfunnssolidaritet krever, kort sagt, sivil praksis for å la seg opprettholde.

Også den kommunitaristiske bevegelsen hadde sitt utspring i USA. Som bevegelsens ildsjel la sosiologen Amitai Etzioni grunnen for et lokalpolitisk engasjement rettet mot å trekke innbyggerne mer aktivt med i lokale velferdsaktiviteter. Too many rights, too few responsibilities, hevdet Etzioni, den sterke forankringen av velferd i rettigheter har fratatt folk anledninger til å delta i utformingen av lokale ordninger. Profesjonene må fravristes sine kunnskapsmonopoler, hevdet han, og folk må gjenerobre ansvaret for lokal velferd.

I Europa har sivilsamfunnstradisjonen inspirert en ny politikk overfor mangfoldet av folkelige aktiviteter. Ved hjelp av termen sosial økonomi setter EU nå søkelys på sivilt funderte måter å organisere økonomisk virke på. Familiebarnehager, små næringsdrivende, bofellesskap for eldre, behandlingstilbud for stoff- og alkoholmisbrukere, arbeidsløse m.m. kan organiseres kollektivt på måter som fremmer fellesskap framfor individualisme. EUs initiativ har ført til en oppblomstring for nykooperative ideer over store deler av Europa. Ideologisk har de sin frontlinje mot den globale kapitalismen, mens staten er en venn og samarbeidspartner.

I Norge er det få slike impulser å spore, til tross for at nykooperativismen bygger på arbeiderbevegelsens gamle former for samvirke. For norske sosialdemokrater synes ikke slike organisasjonsformer å være noe alternativ til "markedet". Likevel er det tegn i tiden som peker mot revitalisering, naboer og lokalsamfunn kan på nytt ta kontrollen over det lokale samvirkelaget, for å nevne et eksempel.

Det kontekstuelle menneskesynet
Ny politisk interesse for det sivile har sitt faglige motstykke i en filosofisk debatt som har pågått en del år. I 1971 revitaliserte John Rawls ideen om at det går an å skape universelt gyldige rettferdighetsnormer som en kan resonnere seg fram til, om en bare fristiller seg fra egne interesser og kulturelle bindinger. For dette synet fikk han motbør fra framtredende filosofer som Alasdair MacIntyre, Michael Sandel og Charles Taylor. De står alle for det en kan kalle et kontekstuelt menneskesyn. Kontekstualistene hevder at ideen om mennesket som iscenesetter seg selv ut fra egne forestillinger om det gode liv, overser de sosiale rammenes, kontekstens, betydning. Forut for all identitetsdanning går sosiale, meningsbærende strukturer som er med på å forme vår evne til å se muligheter og begrensninger i verden rundt oss. Å hevde at hver og en av oss står fritt til å konstruere oss selv, er å overse de sosiale rammenes betydning for all selvrealisering. "Det vi er, er vi innenfor rammen av kulturelle fellesskap," hevder Charles Taylor, og setter med det ord på kontekstualistenes kjernebudskap.

Dette budskapet burde sosialdemokratene ta inn over seg. Det dreier seg om å forstå at frihet og behovet for sosial tilhørighet er to sider av samme sak. Markedets og etter hvert også velferdsstatens frihetsretorikk – gleden ved å kunne velge mellom ulike konsumvarer eller velferdstilbud – har en tendens til å overse at også konsumvalg påvirkes av de kontekstene som omgir dem. Friheten fra tidligere tiders plikt- og ansvarsnormer er ikke en frihet til å konstituere seg selv på egne premisser, noe som i seg selv er en umulighet, men til å kunne velge mellom de alternativene som markedssamfunnet har å by på.

Å tro at det moderne mennesket er "fristilt" og kan "konstruere" seg selv gjennom konsumhandlinger, er altså ikke hele sannheten. Ordet konstruksjon gir assosiasjoner om identitetsbygging som viljebestemt og målrettet – en besnærende, men uriktig tanke. For det er ikke mulig å komme helt løs fra egen kulturell kontekst uten å fristille seg fra seg selv, og det er en vanskelig øvelse. Løftet om selvrealisering gjennom konsumhandlinger overser betydningen av markedsføring og smaksmanipulasjon som påvirker våre valg, ofte uten at vi er klar over det. Fortsatt formes vi i kulturelle kontekster, de ser bare ikke ut som i gamle dager.

En offentlig politikk som sikter mot å frigjøre den enkelte fra underliggende moralske strukturer vil altså gi dårlige resultater. Staten kan nok forsyne oss med individuelle rettigheter, men i siste instans hviler et fungerende samfunn på en vilje til å opptre moralsk i forhold til andre. Også markedet er i siste instans avhengig av en tillit som oppstår utenfor markedet selv. Evnen til moralsk atferd dannes ikke av staten eller nærings-livet, og er heller ikke medfødt. Formingen av individuell ansvarsmoral foregår i familien, i utdanningssystemet og i de sivile strukturene som til sammen utgjør "samfunnet".

Dette synet har hatt vanskelig for å slå igjennom i praktisk politikk. Sosialdemokratiet er ikke uten arvestoff fra den totalitære sosialismen, og har langt på vei overtatt troen på at all sosialisering bør foregå med statens hjelp, gjennom institusjoner hvis kvalitet og faglige innhold garanteres av det offentlige. Synet på "framskrittet" som skapt av fagfolk og iverksatt gjennom statlige velferdsreformer, er dypt rotfestet i det norske samfunn. Men sosialismen overså betydningen av sivile strukturer, og sosialdemokratiet tenderer i dag mot å gjøre det samme.

Medborgerskap og sivil deltakelse
Mange politiske regimer har prøvd å integrere sivilt engasjement i en utvidet forståelse av medborgerskapet. Men det er ingen enkel oppgave. Medborgerskapet, slik det ble utformet av den britiske velferdsideologen T.H. Marshall i årene etter annen verdenskrig, var en liberal konstruksjon. Ved å fristille individet fra fattigdom og tyngende forpliktelser skulle den enkelte få tid og anledning til å øke sitt politiske engasjement. Men velferdsrettighetene har, slik Habermas uttrykker det, snarere ført til en medborgerlig privatisme, tilbaketrekning fra den politiske sfæren, enn til økt engasjement. En grunn kan være at Marshall overså at individuelle rettigheter ikke nødvendigvis styrker kollektivt, politisk engasjement. Når den enkelte blir fristilt fra nære, forpliktende bånd til de andre, undergraves de praksisformene som skaper dette engasjementet. I så fall betyr det at nye velferdsrettigheter ikke styrker politisk deltakelse, men svekker den.

Verken Marshall eller sosialdemokratene forsto at velferdsstaten ikke kunne være et sosialt kollektiv, slik arbeiderbevegelsen en gang var det. Derfor har også det å engasjere seg kollektivt for staten innenfor rammen av et utvidet "sosialt" medborgerskap blitt et vanskelig konsept. Skal medborgerskapet utvides til sivilsfæren vil frivillig arbeid bli en plikt, og dermed ikke lenger frivillig, men tvang. I England har Blairs regjering prøvd å bruke de frivillige til å løse ulike offentlige oppgaver. Slave labour for New Labour, var responsen de fikk. Å jobbe frivillig krever en "vi"-følelse, delaktighet i noe en selv har skapt, og dette engasjementet lar seg ikke uten videre styre dit myndighetene vil.

Interessen for sivilsamfunnet dreier seg altså om det en kan kalle sivile kulturer; betydningen av å høre til, påta seg forpliktelser, være del av et "vi" og evne til å akseptere annerledeshet og mangfold. Arven fra sosialismen tilsier ikke at sosialdemokratiet skal inkorporere slike moraldannende kulturer som viktige for framskrittet. Det er paradoksalt, for arbeiderbevegelsen var jo nettopp tuftet på indre kultur og enighet. Evnen til solidaritet er produkt av kollektive strukturer, og skal en kunne holde solidariteten ved like, må en også sikre disse underliggende kollektivene. Dette forsto ikke Arbeiderpartiet, som trodde at det var like enkelt for folk å vise solidaritet med staten som med arbeiderbevegelsen. Det var feil, og resultatet har vært en gradvis erosjon av den politiske viljen til å stå "last og brast" med grupper lenger nede på velferds- og inntektsstigen.

Etter hvert vil skadevirkningene av en velferdspolitikk som undergraver tilhørighetselementet i sivile fellesskap bli mer synlig. Tradisjonelt foreningsliv er sårbart, og bukker raskt under for markedskrefter og kommersialisering. Statens oppgave må være å demme opp for erosjon av disse systemene, ikke å påskynde utraderingen av dem. Men for et sosialdemokrati som aldri har hatt noe grep om hvordan dette bør gjøres, er det ingen enkel oppgave.

Den gjensidige dugnadskulturen
Hva består særnorsk sivil egenart av? Dugnaden, som opprinnelig var tuftet på former for gjensidig hjelp mellom frie og selveiende bønder, har eksistert siden middelalderen. Språklig skriver dugnad seg fra å due, som også er stammen til dygd eller dyd. Å gjøre noe for andre var en dyd av nødvendighet og hadde både et praktisk og et moralsk element. Gårdsdugnaden besto i å hjelpe hverandre i spesielt arbeidskrevende situasjoner som begravelser, bryllup, innhøsting og husbygging. Det urbane motstykket til dugnaden var stiftelser, fond og gavebrev fra handelsstand og borgerskap til fattige og trengende. Helt fra 1200-tallet finner en slike ordninger i de større byene, først som ansvar for fattige og syke, senere også til utdanning, eldreomsorg, og kulturelle og religiøse formål.

Opplysningstiden la grunnlaget for folkebevegelsene og det moderne foreningslivet. Folkebevegelsene skapte ideologiske frontlinjer og kamp om menneskenes sjel. Ulike bevegelser sto mot hverandre. Kirken, det borgerlige samfunn, bønder og arbeidere hadde alle sine egne sammenslutninger som kjempet deres sak. Da parlamentarismen ble innført, var de politiske partiene knyttet til sitt sivile segment gjennom den store floraen av lag og organisasjoner. Sivil og politisk organisering var to sider av samme sak, og vektleggingen av demokratiidealer tok også bolig i de frivillige organisasjonene, som Francis Sejersted viser i Norsk idyll?.

Den ideologiske kampen mellom bevegelsene kan det sies mye om, men la meg gjøre en lang historie kort. I årene mellom 1. og 2. verdenskrig fikk arbeiderbevegelsens måter å fortolke sivilt virke på, gradvis et overtak på de andre. Mens sivile initiativ – begravelseskasser, eldreomsorg, fattighjelp m.m. – fra arbeiderbevegelsen ble karakterisert som solidariske og rettferdige, ble tilsvarende i borgerlig eller religiøs regi stemplet som filantropiske og veldedige, forsøk på å dekke til sosial urettferdighet og dermed opprettholde en borgerlig samfunnsstruktur. Borgerskapets utdeling av klær, brensel og mat til de fattige ble fordømt, og organisasjoner som utviklet slik praksis ble uglesett. Dermed stigmatiserte arbeiderbevegelsen sivile strukturer som i prinsippet fungerte på nøyaktig samme måte som deres egne. Sivilsamfunnet ble delt i to, vi og de andre, og denne todelingen har sosialdemokratene senere hatt trøbbel med å overskride.

Sivilsamfunnet manglet lenge en samlende forståelse, en helhetlig ramme som inkluderte det store mangfoldet av aktiviteter. Av grunner som kan være vanskelige å forstå, vant filantropene fram med frivillig organisasjon som fellesbetegnelse. Ideen om sivil innsats som "frivillig" er en arv fra 1800-tallets britiske filantropi og markerte opprinnelig kontrasten mellom et moralsk forankret engasjement for de fattige, og offentlige, påtvungne løsninger. I Norge utgjorde den urbane filantropien i siste del av 1800-tallet bare en beskjeden del av det norske sivilsamfunnet. Forsøk på å skape en arbeidsdeling etter britisk mønster, der organisasjonene skulle ta seg av "verdige trengende" mens staten skulle håndtere de "uverdige", falt raskt sammen – borgerskapet i byene hadde ikke ressurser nok til å ivareta sin del. Hvorfor da velge dette som fellesbetegnelse? Hvorfor ikke snakke om dugnadsorganisasjoner eller dugnadsfeltet? En forklaring kan være at frivillig-betegnelsen skapte det Nils Christie har kalt en god fiende; en som var lett å få øye på og bekjempe, og som sto i klar kontrast til de verdiene arbeiderbevegelsen selv søkte å fremme. For arbeiderbevegelsen gjorde termen det mulig å opprettholde skillet mellom "vi" og "de andre".

Egalitære strukturer
For det er ikke filantropi som er det mest framtredende ved det norske sivilsamfunnet. For det første er våre fellesskap langt på vei tuftet på egalitære strukturer. Dugnaden er tuftet på bytte mellom likestilte, ikke på gaverelasjoner. For det annet har prinsippene for politisk organisering smittet over på organisasjonene. Sammenslutninger har – som partiene – tradisjonelt vært ordnet hierarkisk med lokalforeningen på bunnen og sentralstyret på toppen. Samordningen mellom ulike ledd har skjedd ut fra demokratiske prinsipper. Den sterke vektleggingen av demokrati som samordningsform er langt på vei et særnorsk fenomen. Filantropien er derimot tuftet på individuelle donasjoner.

For det tredje er vårt sivile felt lite preget av former for statsskepsis som en finner i mange andre land. Med velferdssamfunnet som kollektivt prosjekt har ikke så mange sivile aktører protestert mot statlig kolonisering. Hyppig samhandling har ført til at sivile og offentlige mål har flytt sammen: Statlig idrettspolitikk iverksettes gjennom idrettsorganisasjonene, bistandspolitikk gjennom bistandsorganisasjonene, holdningsarbeid mot rus gjennom avholdsorganisasjoner osv. Mangelen på autonome, sivile inntektskilder som fond og stiftelser, har styrket avhengigheten av staten, men også av medlemmenes ubetalte dugnadsinnsats. I andre land hvor den politiske skepsisen mot velferdsstaten har vært større, har det også vært større uvilje mot å bli en del av det offentlige velferdsprosjektet. Samarbeid, men på en armlengdes avstand har lenge vært mottoet til de frivillige organisasjonene i England.

Sivilsamfunn som særinteresser
Da arbeiderbevegelsen startet oppbyggingen av det som skulle bli den moderne velferdsstaten, fulgte uviljen mot sivile aktører med på lasset. Norske sosialdemokrater valgte langt på vei å neglisjere de samfunnsmessige virkningene av sivilt engasjement. Det moderne samfunn skulle tuftes på politiske valg og offentlig administrerte løsninger. Velferdsstaten var uferdig, men hadde i prinsippet et grenseløst ansvar. Intet anliggende var for ubetydelig, ingen gruppe for liten til å påkalle offentlig politikk. Der velferdsstaten ekspanderte, måtte sivilsamfunnet vike.

Sivile aktører ble tolket som bærere av særinteresser. Motsatsen til særinteressene var flertallsinteressene, slik disse kom til syne gjennom arbeiderklassen. Sivile aktørers viktigste oppgave ble, slik Karl Evang uttrykte det, å artikulere medlemmenes krav og sluse disse inn i det politiske systemet hvor de ble gjenstand for politiske prioriteringer. De aller fleste organisasjoner aksepterte denne rollen, og resultatet ble, slik den første maktutredningen påpekte, omfattende korporative sammenvevinger av stat og sivilsamfunn.

I 1930-årene delte Einar Gerhardsen sivilsamfunnet i tilhengere og motstandere. Hovedmotstanderne befant seg på det helse- og sosialpolitiske feltet. Deres virksomhet ble fortolket som umoderne, uregulert, urettferdig og tilfeldig. Helse skal ikke kombineres med frelse. Velferdspolitikken skulle tuftes på profesjonell kompetanse der amatørenes velvilje ble erstattet med faglige funderte løsninger. Dette førte til en erosjon av sivile praksisformer, og dermed også av grunnlaget for å opprettholde sivile kulturer. I land som Italia, Nederland og Tyskland fikk derimot religiøse aktører rom for å utvikle sine egne, trosbaserte tilbud.

Andre sivile felt befolket av arbeiderbevegelsens venner og tilhengere fikk en vesentlig vennligere behandling. Et godt eksempel gir idrettsfeltet. Idretten var, slik Rune Slagstad har påpekt i De nasjonale strateger, et viktig virkemiddel for arbeiderbevegelsen. Etter 2. verdenskrig var den borgerlige idretten nedkjempet, og idretten fikk være herre i eget hus. Den utviklet seg til å bli et sivilt felt med varige særordninger; offentlig finansiering kombinert med fravær av statlig innblanding. Idretten ble en liberal lagune i et sivilt landskap som ellers måtte underlegge seg sosialdemokratiske styringsprinsipper. Rundt 1980 svekkes disse båndene, og det vokser gradvis fram en statlig idrettspolitikk som begrenser idrettens selvråderett.

Barne- og ungdomsorganisasjonene utgjør et tredje eksempel. "For enhver bevegelse er det nødvendig å sørge for en regelmessig tilgang på unge og friske krefter," skrev Einar Gerhardsen i 1931. Opprinnelig var sivile ungdomsorganisasjoner integrert i moderbevegelsene, men på 1970-tallet forlangte staten at dersom en ville ha statsstøtte til barne- og ungdomsarbeidet måtte dette organisatorisk skilles fra moderorganisasjonen. Slik atskillelse ga rom for alternativ sosialisering, påvirket av statens oppfatninger av hva som er god barne- og ungdomspolitikk. Bare enkelte kristne organisasjoner motsto denne fristelsen til å oppnå statsstøtte. De valgte å beholde barn og unge som en integrert del av organisasjonen.

Da den første offentlige utredningen om de frivillige organisasjonene så dagens lys i 1988, i NOU 1988:17 var det filantropiske perspektivet dominerende. Kanskje ikke så uventet, for utredningen ble ledet av tidligere statsminister Lars Korvald fra KrF, som nok bar på et ønske om å bedre arbeidsvilkårene for de kristne organisasjonene. Utredningen drøftet hvordan rammebetingelsene for frivillige aktiviteter kunne forbedres. Organisasjonene ønsket at statsstøtte skulle ha form av generell skatte- og avgiftslette, snarere enn spesifisert prosjekt- og driftsstøtte. Dette ville gi dem større armslag og mindre avhengighet av staten, en modell som er valgt i mange andre land, blant annet England og USA. Men i Norge sa statens representanter i utvalget, senere også Finansdepartementet, plent nei. Den sosialdemokratiske styrings- og reguleringspolitikken ser ikke sivilsamfunnet som noe unntaksrom, og staten har få hemninger i de kontroll- og revisjonskravene som pålegges amatørdrevne foreninger. Stortingsmelding nr. 27 fra 1996/97, som handlet om statens forhold til frivillige organisasjoner, brakte ikke med seg vesentlige endringer i dette bildet.

Forretning framfor forening
Utover i 1980-årene slår den nyliberale bølgen inn over sosialdemokratiske velferdsidealer over hele Europa. Doktrinen om velferd som et rent statlig anliggende får en knekk. Den utfordres på den ene siden fra markedsliberalismen og på den andre fra sivilsamfunnstradisjonen. Markedsliberalistene viser seg uten tvil som de mest innflytelsesrike. De fortolker sivile sammenslutninger som non-profit-aktører hvis fremste fortrinn er å produsere velferdsgoder bedre og rimeligere enn staten. I Anthony Giddens’ tredje vei er sivilsamfunnet redusert til nettopp dette: fortjenestefrie velferdsprodusenter som kan påta seg oppgaver for det offentlige. Med dette grepet omdanner nyliberalistene det sivile engasjementet til en økonomisk dyd. Ideelle foreninger og billig arbeidskraft kan spennes for offentlig oppgaveløsing og redusere et kostnadsnivå som truer med å velte det sosial-demokratiske velferdskonseptet.

Nyliberalismen har på nytt tydeliggjort sosialdemokratiets problemer med å håndtere sivilt engasjement. Dugnadstradisjonen løfter opp egenverdien av at folk løser problemer sammen, at de deltar i lag og foreninger, at det gis rom for lokal, kulturell egenart, og at amatører og ildsjeler fortsatt får utfolde seg. Men slik utfoldelse lar seg ikke så lett kombinere med krav om faglighet, universalisme og statlig finansiering. Fra å være en dyd på 1970-tallet har populisme – sivile initiativer fra grasrota – blitt et skjellsord. Å åpne for sivile idealer på annet enn marginale flater ville være det samme som å stille spørsmålstegn ved grunnverdier om likhet, statlig ansvar og faglig trygghet. Da er det lettere å si ja til et kompromiss med den nyliberale politikken som ikke utfordrer betydningen av profesjonalitet og statlig ansvar, og som dessuten påtar seg å løse effektivitetsproblemene i offentlig sektor.

Sosialdemokratiet beveger seg derfor nå mot en markedsliberal fortolkning av sivilsamfunnet. Vekten på samhold og kollektiv realisering tones ned. Organisasjoner blir bærere av brukerinteresser, de skal formidle medlemmenes konsumpreferanser til et serviceorientert, offentlig velferdsapparat. Eller de blir fortjenestefrie produsenter som kan påta seg oppgaver mot betaling. Organisasjoner for barn, unge, eldre og funksjonshemmede veves inn i den kommunale tjenesteproduksjonen som brukerrepresentanter, eller de får kroner i klubbkassa for å gjøre en jobb for kommunen. Slike instrumentelle grep innebærer en avpolitisering av sivile aktører og en nedtoning av deres indre samhold og fellesskapsfølelse. På dette punktet er moderne velferdsideologi forbløffende symmetrisk med markedstenkningen. Vi ser konturene av en velferdsstat og et næringsliv som begge fortolker sivilt engasjement i et kunde- og brukerperspektiv. Fortsatt skal vi være engasjerte, men primært i å bedre vår egen status som brukere og konsumenter. De nye sosialdemokratene ønsker at sivilsamfunnet skal bidra til å gjøre oss til et folk av kompetente kunder. Staten tilrettelegger ulike områder for markedskonkurranse, og kapitalens ønsker om fortjeneste holdes i sjakk ved at konsumentsuvereniteten rår. Sivilsamfunnets nye rolle vil være å representere brukere og forbrukere og dermed sikre at markedskreftene holdes i sjakk. Sosialdemokratiets framtidssamfunn har ikke sosialismen, men konsumerismen som overgripende ideologi.

Marked og sivilsamfunn
Framstilt på denne måten blir det klart at norske politikere ikke har fått øye på det viktige skillet mellom markedsliberalitet og sivil liberalitet. Sivil liberalitet dreier seg om sosiale systemers rett til å eksistere på egne kulturelle, sosiale og økonomiske premisser. Gruppetilhørighet er avgjørende for å unngå et atomisert, individualisert skrekksamfunn. Derfor må staten være med på å skjerme sivile strukturer fra krefter som truer med å omdanne dem til aggregater av konsumenter og kunder. Staten må respektere sivile enheters indre selvstyre på en helt annen måte enn i dag.

Men dette er ingen enkel sak. Det kan oppstå konflikter mellom selvstyre og statens ønsker, mellom organisasjonenes rett til å bestemme over seg selv og statlige krav til hvordan de bør være. Kulturelle praksisformer som bryter med norsk lov eller den enkeltes rett til å bestemme over eget liv, må vike. Men i land som har lengre tradisjoner for multikulturalitet enn vårt, stiller mange spørsmål om hvor langt flertallet – staten – har rett til å gå i å påføre mindretallet normer og praksisformer som strider mot deres tro og levemåte. I Norge er det i første rekke samer, sigøynere og tatere (eller reisende) som har måttet føre kulturell kamp mot storsamfunnet.

At det offentlige skal avstå fra å trenge inn i sivile rom er ikke noe enkelt krav. For velferdsstaten har dårlig kontroll med sin egen ekspansjon. Utdanningsinstitusjonene har ansvar for å trekke til seg nye studenter, og nyklekkede profesjonsutøvere er velferds-statens stormtropper. For dem er sivilsamfunnet et uncharted land, et ukolonisert felt der det fremdeles er rom å ta i besittelse. De siste tiårene har fritids-, kultur-, idretts- og nærmiljøfeltet blitt gjenstand for et økende antall utdanningstilbud, og med dem følger en profesjonalisering som i neste runde skaper lønnsarbeid. Krav om lønn og meningsfullt arbeid fra disse nye yrkesgruppene skaper press, både på organisasjoner og offentlige budsjetter. Slik vil for eksempel kommunale kulturskoler etter hvert erobre det sivile kulturfeltet med nye krav til kompetanse og kvalitet, krav det er vanskelig å innfri på ren amatørbasis. Denne ekspansjonen illustrerer et av velferdsstatens store dilemmaer: Den har ingen klart definerte yttergrenser. Det finnes i prinsippet ingen felt som ikke kan dekkes av en offentlig ordning.

Bildet av et autonomt sivilsamfunn som utfolder amatørvirksomhet frikoplet fra stats- og markedskrefter, er altså i ferd med å bli fortid. Det moderne samfunn påvirker i dag sivile strukturer langt sterkere enn sosial-demokratiet noen gang har vært i stand til. Individualiseringen bryter ned kollektiv ånd, forening blir forretning, og kontingenten blir betaling som gir tilgang til organisasjonenes "produkter". Erfaringer fra USA tyder på at klassiske, sivile foreningsstrukturer nå er i forvitring. Bøkene Bowling Alone og Democracies in Flux av Robert D. Putnam viser hvordan folk tenderer mot å realisere det gode liv for seg selv, framfor å gå sammen med andre. I Norge kan vi se at antallet trofaste medlemmer synker i antall, det er ikke lenger oppslutningen om ideene som binder, men produktet, det sammenslutningen kan vise fram av attraktive tilbud. Morgendagens sivilsamfunn vil med stor sannsynlighet se annerledes ut enn det gjorde i går, og dette stiller nye krav til den politiske forståelsen av feltet.

Nye demokratiformer
En politisk nyorientering vil også kreve et oppgjør med klassiske, sosialdemokratiske styringsregimer på dette feltet. Detaljstyring og -kontroll av marginale beløp til lokale foreninger hører fortiden til. For foreninger kan statsstøtte i dag utløse kontrollkostnader som langt overstiger omfanget av støtten. Også den nasjonale forestillingen om at sivile sammenslutninger skal a) være demokratisk organisert, b) ha registrerte medlemmer og c) være tilsluttet en nasjonal organisasjon er et effektivt hinder for sivilt mangfold. Ikke minst får sammenslutninger for innvandrere merke dette. Tuftet på religiøse eller etniske prinsipper uten formelle medlemsskap og med uformelle lederskap, bryter de med våre tilvante ideer om sivil organisering.

Ideen om sivil liberalitet – det vil si større takhøyde for sivile ytrings- og organisasjonsformer – kan godt kombineres med et modernisert sosialdemokrati. Denne formen for mangfold utgjør ikke noe brudd med sosialdemokratiske idealer. Men ideen om at organisasjonenes fremste funksjon er å være skoler i demokrati, slik maktutrederne nylig har påpekt, er tilbakeskuende. Moderniseringen av feltet vil etter hvert erstatte demokratiske styringsformer med andre former for koordinering. Å insistere på demokratisk styring etter det representative, hierarkiske prinsippet, slik store deler av statsforvaltningen nå gjør, er å insistere på organisasjonsformer som gradvis er i ferd med å miste sin betydning. Derimot ser vi tendenser til at direkte demokrati vinner fram, lokale grupper bestemmer over seg selv, relativt fristilt fra moderorganisasjonen. Også diskursdemokratiske ideer har framgang. Nye organisasjoner (som Bellona) har gjennomslag i samfunnsdebatten uten å ha medlemmer i ryggen.

Hvor går veien videre? Til tider kan det være vanskelig å se forskjellen på en varig samfunnsendring og en konjunkturbølge. Tegn i tiden kan tyde på at nyliberalismen er i ferd med å bli tømt som politisk prosjekt. Frihetsidealer som har rådd grunnen siden tidlig på 1980-tallet, er i ferd med å tape terreng. Ideer om tilhørighet, fellesskap og tillit er igjen på frammarsj, men ikke upåvirket av det nyliberale tankegodset. Det sivile engasjementet er ikke borte, men vil i framtiden anta nye former.•