I. Angrepet

Morgenbladet kan bli et viktig forum i det intellektuelle Norge - og annerledes enn de dominerende formene for journalistikk i Media Thule.

Det viser seg raskt at avisens to ledende signaturer i åpningsfasen, ansvarlig redaktør Alf van der Hagen og redaktør Jon Hustad,1 har valgt én spesiell sak som profilerende i denne viktige åpningsfasen. På forsiden i første utgave av Morgenbladet i tabloidformat, 7. november 2003, pryder kontrafeien til Karsten Alnæs hele forsiden. Typografien varsler: «Historien om et plagiat». På forsiden 14. november får saken navnet «Alnæs-skandalen». Deretter heter det konsekvent «Alnæs-saken».

Det dreier seg om Karsten Alnæs' fembindsverk Historien om Norge som kom ut i årene 1996-2000. Denne fortellende serien spenner over 3000 sider. Verket hadde i all hovedsak fått en meget god mottakelse. Karsten Alnæs hadde også mottatt den prestisjetunge Sverre Steen-prisen i 2000 hvor det i begrunnelsen blant annet het: «I sitt arbeid har Alnæs trukket store veksler på bidrag fra tallrike faghistorikere, samtidig som stoffet er gitt en personlig vinkling. Dermed bringes også deres arbeid ut til et bredt publikum.»2 Utdeler av prisen er HIFO, Den norske historiske forening, som organiserer 1200 norske historikere.

Tre år senere går Morgenbladet til angrep. I en hardtslående kampanje rettes skytset mot en populær forfatter, og mot Gyldendal. Et smart valg for en profilerende kampanje. Slik kan Morgenbladets nye redaktører vise intellektuelt mot og uavhengighet i det kulturelle feltet.

På lederplass 14. november setter ansvarlig redaktør Hagen skapet på plass. Med henvisning til forholdet til bruken av åtte faglitterære verk som Morgenbladet og andre aviser hadde belyst, så faller dommen:

Alle historikere låner fra hverandre. Men her er det snakk om mer enn lån. Det er blant annet snakk om passasjer med direkte avskrift, uten anførselstegn. Det er snakk om utilbørlig lån av litterære grep. Og det er snakk om mildt sagt mangelfulle henvisninger til sekundærlitteratur. Alnæs har i en lang rekke passasjer fungert som et medium for andres formuleringer og andres originale tanker og analyser. At han har nevnt de fleste av forfatterne bakerst i boken, gir ham ingen rett til å behandle stoffet slik han har gjort. Kort sagt, Karsten Alnæs har gjort 'utilbørlig bruk av andres åndelige eiendom'. Det er ett ord på dette, ifølge fremmedordbokens definisjon, og det er plagiat.

Gyldendal blir så, etter å ha profittert på andres originalitet, som det het, oppmodet om å betale «tilbake noe av profitten», i form av et fond på fem millioner kroner.

II. Gyldendals spake svar

Det kokte. Det så unektelig stygt ut. Å undersøke påstandene nøyaktig krevde tid. Forholdet til et stort antall kilder måtte undersøkes grundig. Gyldendals svar ble avventende. Kjernen i svarene var likevel dette:

Deler av kritikken er viktig, og både forfatteren og Gyldendal tar den til seg med stort alvor. Men andre deler av den, som inneholder påstander om plagiat og avskrift, er så fortegnet at vi er nødt til å klargjøre hvilke faktiske feil som er funnet, og på hvilket nivå de ligger.

For det første er det selve kildehenvisningene: Her har vi dessverre uteglemt noen få kilder fullstendig, slik at de ikke engang er nevnt i kildene bak i boka. Dette gjelder så langt vi kan se fire kilder av til sammen nærmere 1300. Dette er alvorlig nok, og vil selvfølgelig bli rettet i nye utgaver.

For det andre gjelder det sitatpraksisen. Det gjelder helt forskjellig praksis for vitenskapelig forskningslitteratur på den ene siden og populærlitteratur for allmennheten, som Alnæs' bøker er, på den andre. I slike bøker har det til alle tider vært vanlig med en enkel kildeliste bak, ikke alltid det heller. En slik kildeliste har selvfølgelig Alnæs, den er endog svært omfattende og spesifiserer kildene til hvert enkelt kapittel og ofte hvert underkapittel. Kildehenvisningene utgjør til sammen nærmere 100 sider med referanser til ca. 1300 kilder.

I tillegg til dette har Alnæs hundrevis av kildehenvisninger i selve teksten, noe som er uvanlig i tilsvarende bøker, man kan bare sammenligne med norgeshistoriene til Aschehoug og Cappelen. Alnæs drev denne praksisen så vidt at vi i forlaget syntes det ble for mye av hensyn til tilgjengeligheten, og strøk mange. Dette må vi ta ansvaret for. Dette er alltid en vanskelig vurdering, særlig når man benytter seg av mange ulike kilder.

Underveis i arbeidet ble vi imidlertid oppmerksomme på at praksisen har endret seg, og krav om «vitenskapelighet» har spredd seg til populærhistoriske bøker. Derfor har vi gjennomført dette mer konsekvent i Historien om Europa, og vi foretar en full gjennomrevidering av Historien om Norge slik at kildene krediteres i den løpende brødteksten i enda større grad, i tillegg til i litteraturlisten bak i boka.3

Vårt forsøk på å gi svar uten de store retoriske effektene, måtte ha fortont seg som puslete saker.

26. mars 2004 er Alf van der Hagen morsk på lederplass.4 Redaktøren skal ha seg frabedt at han har drevet noen kampanje. Dette i motsetning til hva hans kollega Hustad hadde proklamert i Dagbladet fire måneder tidligere.5 Uten forbehold konkluderer Hagen: «Faktum er at saken handler om avskrift». Faktum er som kjent et begrep hentet fra jussen og rettssalene.

Løpet som begynte med forsideoppslaget 7. november «Historien om et plagiat» og som på lederplass 14. november ble karakterisert som «en arbeidsmetode», fullføres uten nøling. Dét skal redaktøren ha. Han skal også ha noe annet. Leser en gjennom den samlede medieomtale, har Morgenbladet langt på vei vunnet kampen om «avtrykket», som det heter.

Karikert kommer dette til uttrykk i Nationens kommentar 6. mars under tittelen: «Historien om tyveri, slurv og kulturskandale».6 Det skrives om «hundrevis» av tilfeller. Og det konkluderes: «Da kalles det ikke lenger for lån, men systematisk tyveri, og slikt er ikke lov, selv i den noe beskyttede forlagsbransjen.»

Et karakterdrap er fullført. En forfatter og et forlag er strippet for ære og anstendighet. Knapt en motforestilling er det plass til.

III. Kvantitet, kvalitet og metode

I sin oppsummering 26. mars henviser redaktør Hagen til at «historieprofessor Jan Eivind Myhre har fremholdt at det finnes 1300 referanser i verket. Så langt har Myhre bare hørt om én som ikke er misfornøyd med måten han er brukt på».7 La det ligge at det var Alnæs og Gyldendal som pekte på at det er rundt 1300 referanser å finne i verkets kildeoversikter. Det interessante er den retoriske funksjonen redaktørens bruk av tall har. Han henviser åpenbart til intervjuet kollega Jon Hustad hadde med professor Myhre i Morgenbladet 12. mars.8

Her refereres det til at HIFO har fått henvendelser, tall nevnes ikke, utover det upresise uttrykket «mange henvendelser» og Myhre skal altså ha gjennomgått dem og gir på dette grunnlag sin karakteristikk. Et inntrykk om overveldende kvantitet i fusket er effektivt etablert. Det hele gis professoral og kvalitativ tyngde.

En del av bakgrunnen var at arbeidsutvalget i HIFO 13. november 2003 ryddig ba sine medlemmer å «kartlegge i hvilken grad Alnæs har kopiert andres arbeider i sin fembinds Norges historie». Jeg siterer fra brevet arbeidsutvalget sendte sine 1200 medlemmer. Like ryddig var det av HIFO å sende resultatet av denne kartleggingen til Gyldendal 6. februar 2004.9

Det er dette materialet Morgenbladet og professor Myhre refererer til.

Vi har deretter gjennomgått materialet.

I alt er det tale om sju - 7 - henvendelser. Av dem kommer en fra professor Myhre. En annen dreier seg om andre spørsmål enn det HIFO vil kartlegge.

Av de øvrige fem er to påpekninger av feil som er alvorlige. Det ene tilfellet er behørig omtalt i Morgenbladet. De tre øvrige må sies å tilhøre andre kategorier.

En historiker påpeker et sitat som han synes ikke er «spesielt graverende, men på kanten».

En annen historiker tar opp bruk av to referanser, og påpeker at Alnæs i kildegjennomgåelsen skriver at han har hatt glede av historikernes arbeid. Om denne første referansen heter det at den holder. I den andre referansen er det tale om tolv linjer i anførselstegn som om den er hentet direkte fra primærkildene. Dette via historikerens moderniserte gjengivelse. Han konkluderer med at Alnæs i tillegg til sitattegn, som Alnæs bruker, «nok burde ha referert til meg».

En tredje historiker påpeker at Alnæs to ganger har benyttet og referert til hans arbeid. Han konstaterer at teksten er bearbeidet i en grad som ikke gjør det rimelig å tale om plagiat. Han skriver han ikke kjenner seg utnyttet, men snarere har funnet det positivt at deler av hans grunnforskning via Alnæs når mange lesere.

Materialet er nyansert. Det er overraskende lite av omfang om en skulle legge Morgenbladet og professor Myhres omtale til grunn. Det inneholder likevel vesentlige påpekninger. Forlag og forfatter vil ha nytte av dette i sin revidering.

Men materialet reiser et annet spørsmål: Er professor Myhres bruk av materialet og Morgenbladets kolportering av det rimelig? Eller ligner dette på den type kyniske fornuft som tilsier at hensikten helliger midlene?

Morgenbladet skrev tidlig om «en arbeidsmetode»10 som skulle ligge til grunn for forfatter og utgiver av Historien om Norge. Dette ledet til meget alvorlige påstander om plagiat og avskrift.

Materialet som Morgenbladet har publisert, dokumenterer feil og tilfeller hvor verket ligger for tett på foreleggene. Verken forlag eller forfatter har løpt bort fra disse påpekningene. Men det er et stivt stykke, uten nyanser, å omskape dette til Alnæs' arbeidsmetode. Morgenbladets redaktører har kjørt seg inn i en modus der de ikke har maktet å stille følgende spørsmål vis-à-vis «faktum»: Kan det faktisk være slik at Alnæs' henvisning til og åpne bruk av 1300 kilder, er en indikasjon på at eksemplene Morgenbladet har påvist, snarere danner unntaket enn regelen for måten Alnæs har arbeidet på? Det burde ha vært et nødvendig kritisk motspørsmål for enhver redaktør. Og det ville vært fair overfor forfatteren Karsten Alnæs, og overfor enhver annen som blir gjenstand for en slik kritikk.

Og der er mer å si om Morgenbladets metode, for den som tar seg tid til å undersøke.

I første omgang konsentrerte forlag og forfatter seg om forholdet mellom verket og de foreleggene det vises til. Sant å si hadde vi ikke fantasi til å sette et kritisk søkelys på måten redaktørene siterte og brukte sine kilder, og Alnæs, på.

Det vi så fant, er forstemmende.

IV. Morgenbladets metode

I en artikkel i Morgenbladet 14. november intervjuer redaktør Jon Hustad11 blant andre Eivind Aass, en av «mange som Alnæs har plagiert», som det heter. Redaktøren setter så på trykk en påstand om at Alnæs i dette tilfellet skal ha skrevet av tolv sider.

Vi skaffer oss angjeldende verk av Eivind Aass om Kristiansunds historie.12 En studie av kolofonsiden viser at Hustad har klart å begå tre faktafeil: Han gir forfatteren ukorrekt etternavn (Aas, ikke Aass). Han oppgir feil utgiver (Nordmøre Historielag, ikke Kristiansund kommune) og han gjengir feil årstall for utgivelsen (1992, ikke 1991). Det er godt gjort. Stort flere feil er ikke mulig å begå i dette tilfellet. Det er lite betryggende, særlig redaktør Hustads ærend tatt i betraktning. La oss likevel se stort på slurvet. Spørsmålet er: Har Alnæs skrevet av tolv sider?

Vi slår opp i Historien om Norge, i bindet En ny arbeidsdag.13 På sidene 135-194 finner vi et kapittel under tittelen «Klassekamp, krise og nød». Vi finner et narrativt forløp som overskriften antyder. I 18 delkapitler foretas det nedslag i form av passasjer som bygger på ulike kilder. I det avsluttende oppslaget i bindet, kalt «Kilder», gjør Alnæs på sidene 620-621 rede for hvilke forelegg og framstillinger han bygger på. I alt refereres det her til 13 arbeider utført av historikere som er brukt som forelegg og kilder til dette kapitlet.

På sidene 153-159 skildrer Alnæs «Matlappkrigen i Kristiansund». Her har Alnæs gjort en alvorlig feil: I kildelisten vises det ikke til det utmerkede arbeidet utført av Eivind Aass. Og forlagets kvalitetskontroll har ikke fanget opp glippen. I motsetning til de 13 andre foreleggene i dette kapitlet har henvisningen til Eivind Aass dermed falt ut.

Vi har i alt materialet om hele verket funnet at fire arbeider som er brukt som forelegg av Alnæs, ikke er med i hans kildeoppsett som altså i alt viser til 1300 kilder og forelegg. Arbeidet til Eivind Aass er ett av dem. De tre andre er forfattet av Hans Kristian Eriksen, Tor Bomann-Larsen og Ellen Aanesen. Slikt slurv skulle selvsagt ikke forekomme fra forfatter og forlag. Men det gjør det i de fleste verk av slikt omfang, så også her. Dessverre.

I Dagbladet 25. november følger redaktør Hustad opp.14 La oss fortsatt se stort på at han klarer å kalle Eivind Aass både «Eivind Aas», og deretter konsekvent for «Næss». Vi registrerer også, uten kommentarer, at redaktør Hustad slår av på anklagene, tolv sider er blitt rabattert, uten begrunnelse, til tre: «I tre sider skriver Alnæs av Næss» (sic!).

For å underbygge dette gjengir Hustad fire sitater fra Næss (det vil si Aass), for så å sammenligne med Alnæs.

Det som er felles i sitatene, er at det dreier seg om såkalte «sitat av sitat», altså sitat av primærkilder og ikke en annen historikers originale formuleringer. Alnæs benytter her som ellers sitattegn som markerer sitat av sitat. Dette er i samsvar med god faglitterær praksis.

Leser vi tekstene grundig, er der for øvrig ingen likheter i stil og formuleringsmåter i det som tilhører de to forfatterne. På makroplan er strukturen forskjellig, og bryter vi tekstene ned på setningsplan, finner vi ingen identitet mellom dem. Påstandene om plagiat eller avskrift er absurd. Med mindre Hustad vil hevde at faglitterære forfattere skal ha copyright til historiske kilder og hendelser?

Alnæs har i dette tilfellet slurvet med henvisningen. Han kunne også med fordel ha vist til arbeidet Aass har utført i brødteksten. Dette vil bli gjort i revideringen. Feilen er beklagelig, men representerer det klare unntaket og ikke regelen i verkets henvisninger til 1300 kilder og forelegg.

Redaktør Jon Hustad har derimot klart å begå de slurvefeil som er mulig å begå for en faglitterær skribent.

Kjernen er likevel denne: En nøyaktig lesning av tekstene utelukker at det i noen betydning av begrepet er dekkende å bruke ordet plagiat. Påstanden er tvert imot å anse som grovt ubegrunnet.

Det er dertil flere alvorligere forhold å omtale i Morgenbladets metodikk. Jeg ber leseren om tålmodighet i følgende passasje. Djevelen sitter i detaljene, sies det av og til. Det kreves årvåkenhet for å fange dette:

I Aftenposten 27. mars 200415 brukte redaktør Jon Hustad eksempler fra I slik en natt av Kristian Ottosen for å vise hvordan Karsten Alnæs i sin Historien om Norge skrev av teksten. Hustad satte passasjene opp mot hverandre for å vise hvor like de var. Ingen har undersøkt i hvilken grad Hustad har gjengitt tekstene korrekt. La oss se nærmere på tekstene. Først originalteksten til Ottosen i I slik en natt. De to avsnittene det siteres fra, lyder slik:16

Familien Laksov hadde nettopp gjort seg ferdig ved frokostbordet. Håkon holdt på å gjøre seg i stand til å gå til sitt arbeid i Skattedirektoratet. Amalie ryddet på kjøkkenet. Lille Dan stabbet omkring på gulvet. Han var opptatt med sine leker.

Det ringte på døren hardt og vedvarende. Det unge ekteparet så litt spørrende på hverandre. Det var da litt tidlig å få besøk. Amalie gikk ut i entreen og åpnet døren. Utenfor sto to sivilkledde menn. Den ene hadde noen papirark i hånden. 'Håkon Laksov?' spurte han. 'Det er meg' svarte Håkon, som nå var kommet til. 'Vi har ordre om å arrestere Dem,' sa han som førte ordet. Juristen i Håkon våknet. 'Arrestere?' spurte han undrende. 'Tør jeg spørre - med hjemmel i hvilken lov kommer De her for å arrestere meg?' 'Værsågod, her er den arrestordren sjefen for det norske Statspolitiet har utstedt. Og her er den loven som hjemler arrestasjonen.' Han rakte Håkon to dokumenter. Begge politifolkene opptrådte korrekt og høflig.(s. 13-14)

Dette gjengir Hustad slik:

Amalie ryddet på kjøkkenet. Lille Dan stabbet omkring på gulvet - Det ringte på døren, hardt og vedvarende. Det unge paret så på hverandre (...) Amalie gikk ut i entreen og åpnet døren. Utenfor stod to sivilkledde menn, 'Håkon Laksov' (...) Det er meg svarte Håkon som nå var kommet til.

Teksten er sterkt endret. Og man kan gjerne spørre seg hvorfor Hustad utelater de tre første setningene av avsnittet, hvorfor han ikke refererer avslutningen, og hvorfor han i den siterte teksten har klippet bort tre tekstavsnitt.

Hos Alnæs finner vi disse to avsnittene:

Noen dager etter hendelsen på Haldenstoget, den 26. oktober 1942, spiser familien Laksov frokost som vanlig i sin leilighet i Dunkers gate 4b i Oslo. Etterpå gjør familiefaren Håkon seg klar til å gå på jobben i Skattedirektoratet, hans kone Amalie rydder opp på kjøkkenet, mens parets lille sønn Dan på to stabber omkring på kjøkkengulvet.

Med ett ringer det skarpt og lenge på døren. Håkon og Amalie Laksov ser på hverandre. Det er som de aner at noe uhyggelig er på gang. Amalie går ut i entreen og åpner inngangsdøren. Utenfor står to sivilkledde menn. 'Håkon Laksov?' spør den ene. 'Det er meg?' svarer ektemannen som nå er kommet til. De to sivilkledde mennene kommer inn i entreen. 'Vi har ordre om å arrestere Dem,' sier den ene.(s. 503-504)

Hustad gjengir dette slik:

Amalie ryddet opp på kjøkkenet mens parets lille sønn Dan på to stabber omkring på gulvet. Med ett ringte det skarpt og lenge på døren. Håkon og Amalie Laksov ser på hverandre (...) Amalie går ut i entreen og åpner inngangsdøren. Utenfor står to sivilkledde menn. 'Håkon Laksov'? (...). 'Det er meg' (sic), svarer ektemannen som nå er kommet til.

Vi registrerer at Hustad kutter de første 14 ordene hos Alnæs uten å angi det, og later dermed som om Alnæs og Ottosen begynner avsnitt og setning med nøyaktig de samme ordene. Dermed blir setningene identiske. Men det er de jo ikke. I tillegg har han endret verbets tid fra presens hos Alnæs (rydder) til preteritum (ryddet) slik det står hos Ottosen, for at det skal være sammenfall der også. Men også denne identiteten er falsk. Etter at han har klippet, limt og forandret to setninger slik at de har endret karakter, kan han sette de to setningene opp mot hverandre. Ved siden av dette har Hustad her kuttet ut to tekstavsnitt. Begge disse setningene er originale hos Alnæs og finnes ikke hos Ottosen. Derfor måtte de tydeligvis skjæres bort.

Hustad respekterer verken versjonen til Ottosen eller versjonen til Alnæs. Det finnes et dekkende begrep for hva slags metode Hustad her benytter: Ordet er manipulasjon.

Hustad opptrer som redaktør. Han anklager en forfatter for plagiat. Mens han grovt manipulerer sitater. Hva slags intellektuell standard er dette? Og hvor er den redaksjonelle kvalitetskontrollen som skulle ha gjennomskuet denne manipulasjonen?

At travle journalister i andre aviser og medier som har dekket «Alnæs-saken», ukritisk har tatt påstandene for god fisk, er tankevekkende. At de deltakende faghistorikerne i den offentlige bataljen ikke har sett eller korrigert fusket, er direkte forstemmende.

Kapitlet hvor passasjen over er hentet fra hos Alnæs, heter «Arrestasjonen» (s. 503-509). Det inngår i et større kapittel som har tittelen «Krigen som endret Norge» (s. 419-542) med i alt 26 delkapitler. I den avsluttende kildeoversikten viser Alnæs til 33 arbeider han har benyttet som forelegg til dette storkapitlet, blant dem er Kristian Ottosens grunnleggende arbeid om deportasjonen av jødene fra Norge. Det er tale om historier som er hentet og gjengitt fra kildene - ikke tolkninger, refleksjoner eller konklusjoner. I en slik gjengivelse, i sitt språk, med korrekte sitat av sitat, gjengir også Alnæs hovedelementene i de historiene, eller narrative forløpene, han bruker. Dette inngår i den fortellende helheten Alnæs' storkapittel om krigen utgjør.

I den reviderte versjonen av Historien om Norge vil vi likevel følge en strengere standard for forholdet til foreleggene: Det vil bli gitt plass til flere direkte henvisninger i den løpende teksten, i tillegg til i kildeoversikten. I Alnæs' tekst vil det bli gjort mindre endringer der vi ser et behov for å øke den språklige avstanden til foreleggene, blant dem Ottosens arbeid.

Å kunne bruke, henvise og gjenfortelle slik Alnæs gjør, er en forutsetning for all historisk og populærhistorisk formidling. Flere av eksemplene Morgenbladet har hevdet er blitt plagiert, står selv i slike forhold til tidligere publiserte arbeider.

Studerer vi hvordan redaktør Hustad har brukt forholdet til de tre andre verkene han har behandlet i Morgenbladets spalter, nemlig arbeider signert Astor Furseth, Astrid Lorenz og Erik Rudeng, gjenfinner vi flere av trekkene som omtalt over: Betimelig kritikk forenes med sjusk og manipulativ sitatteknikk. Og opplysninger Alnæs selv ga i sin første utgave, underslås. I nidkjær ensidighet, ses det bort fra steder der sitatlikhet må tilskrives at Alnæs og forelegg begge forholder seg til en og samme primærkilde, og hvor Alnæs med sin litteraturliste og sin løpende tekst ryddig henviser til den som har bidratt til å dra fram eller formidle denne primærkilden. Den som vil studere enkelthetene i materialet, kan finne dette på Gyldendals hjemmesider.17

Det er dertil slående, eller kanskje nedslående, at Morgenbladets redaktører ikke reflekterer over farene ved den sitatmosaikken de har dyrket, også om den var nøyaktig: Konteksten for sitatene, hvor forskjellene og det særegne ved tekstene, underslås. Dermed forsvinner styrken med en fortellende popularisering, som ligger i plot, grep og tolkning, mindre i formidling av forskningslitteratur eller i kildekritikk.

Et av de få komiske resultater av redaktør Hustads heroiske journalistikk i «Alnæs-saken» er å finne i hans artikkel, reportasje, kommentar med mer i Morgenbladet 14. november 2003.18

Den gravende journalisten hadde tydeligvis vært på jakt etter undertegnede. Til slutt lykkes det Jon Hustad - «da vi fant Gyldendal-sjefen i Annen Etage på Hotel Continental». Hustad vil snakke om penger, profitt og opprettelse av et fond til faghistorikere.

Leserne vet jo hva som vanligvis bedrives på luksuriøse Annen Etage, hvor altså Morgenbladets redaktør finner Gyldendals sjef. Og blir avvist. Assosiasjonene er unektelig effektive.

Det Hustad behendig lar være å opplyse leserne om, når han først skal tale om Continental, er hvorfor både han, og jeg, var der i fullt dagslys onsdag 12. november klokka 13.00: Gyldendal inviterte til pressekonferanse med konsert med forfatteren Dag Østerberg i anledning utgivelsen av hans bok Brahms. Opplysningen kan om nødvendig verifiseres både i Morgenbladets styre eller hos flere av avisenes markerte penner. De var til stede.

Gjengivelsen av resultatet av Hustads gravearbeid er for øvrig i presisjon på nivå med hans beskrivelse av konteksten for hans «funn». Episoden er likevel relativt uskyldig og ikke uten en viss munterhet i forhold til de andre eksemplene på Morgenbladets journalistikk i denne saken.

Etter mitt syn gir materialet anledning til å stille spørsmål ved hva slags redaksjonell standard Morgenbladets ansvarlige redaktør vil legge til grunn for avisen.

Skulle avisen ha belagt sine svært alvorlige påstander, burde den ha brukt mer tid, men også vært mer var for motrefleksjoner i forhold til den envise og bastante linjen redaktørene har lagt seg på.

Dette blir forsterket av at avisen i «Alnæs-saken» har bedrevet en hittil usett sammenblanding av intervju, kommentarer og lederartikler. Dekningen er blitt kalt tabloid. Akersgatas tabloider bør oppfatte dét som en fornærmelse.

V. Etter den språklige vendingen?

Gyldendals begrunnelse for prosjektet ble formulert slik:

«Der kommer de». Slik begynte Historien om Norge av Karsten Alnæs. Over fem store bind skal historien om nordmennene skrives. Av én mann. Det er selvsagt galskap.

Det er slikt åndsmennesker gjorde i det nittende århundre, før de begrep hvor umulig «det hele» var både praktisk og teoretisk.

Etter den retoriske kritikken av Historien på 1970- og 1980-tallet skulle en tro at dette var definitivt. Historikeren var ikke bare, som alle andre, henvist til en bevegelig hær av metaforer og metonymier for å gripe virkeligheten. Historikeren var i særlig grad henvist til noe som sagaen og romanen hadde rendyrket - til fortellingen. Historieformidlingen, med dens undergenrer litteratur- og kulturhistorie, bød på utmerkede eksempler for denne retoriske kritikken. Historiefortellingen kunne ikke lenger unnslå seg sin retoriske karakter eller, enda mer truende, sitt slektskap med de fiktive genrene.

Men dermed oppstår også fare for lammelse eller oppløsning.

Med mindre vi vil vende denne kritiske kunnskapen ved å si følgende: Vi er fordømt til å fortelle. La oss gjøre det best mulig!19

Formuleringene viser til det som av og til har blitt kalt den språklige eller lingvistiske vendingen i de humanistiske fagene. Dette har også fått nedslag i norsk sammenheng, riktignok tidligere og sterkere i faghistoriske refleksjoner rundt litteraturhistorie og biografi enn i historiografien.20 I disse disiplinene ledet denne vendingen til en kritisk, av og til destruktiv drøfting av de tradisjonelle genrene, og en fruktbar metarefleksjon hvor vi ble i stand til å se for eksempel hvordan vi og våre forståelsesformer er utlevert til å låne eller tenke gjennom narrative former og retoriske grep. Vi kan anskue dette både som former for stengsel, som kulturelle forutsetninger eller former for lån og tjuveri.

Det er interessant at samtidig som Morgenbladet har kjørt «Alnæs-saken», har det gått en både nyansert og skarp diskusjon om forholdet mellom sakprosaen og skjønnlitteraturen i samme avis. Denne diskusjonen har den lingvistiske vendingen som forutsetning, og fortoner seg hos flere av deltakerne som dristige forsøk på å tenke videre. Det er tankevekkende at disse to sakene har løpt ved siden av hverandre, men så vidt jeg har registrert med få referanser til hverandre.21

Redaktørenes oppmerksomhet i «Alnæs-saken» var rettet mot forholdet mellom personer (forfattere), som selvsagt er interessant, men likevel underordnet, i denne sammenhengen: Det sentrale er forholdet mellom tekster. Morgenbladets personifisering topper seg når det heter: «For ikke å snakke om avdøde forfattere som ikke har anledning til å forsvare seg mot måten verkene deres er brukt på.»22

Ærlig talt - dette er tøvete - med mindre en vil opprettholde et ytterliggående romantisk syn på forholdet mellom tekst og forfatter. Vi må da ha som utgangspunkt at tekstene, særlig innen det vide feltet historie, refererer til hverandre og får sin virkningshistorie, eller lever sitt «liv» uavhengig av om deres signaturer er levende eller døde. På samme måte som det må være en forutsetning for som forfatter å delta på et felt, at en kjenner faglitteraturen med dens tradisjoner, motsetninger, resultater og forståelsesformer?

Posisjonen redaktørene Hagen og Hustad har arbeidet ut fra, har også hatt andre konsekvenser.

For det første er det påfallende at den forenklede, og langt fra farefrie sammenstillingen av korte sitater fra to tekster som sammenlignes, ikke på noe tidspunkt ble etterprøvd med noen form for tekstanalyse. Filologiske eller retoriske analyser er utmerkede metoder, særlig når påstander om avskrift eller plagiat skal etterprøves kritisk.

For det andre et det påfallende at Morgenbladets redaktører i denne saken med konsekvens har valgt personangrep. Avisen skrev gjennomført om «Alnæs-saken» og om «Alnæs-skandalen». Konsekvensen ble et usedvanlig brutalt angrep på en persons moralske habitus. Dette kom grelt til uttrykk da redaktør Hustad fikk seg til å skrive følgende: «Hvor mange 'kilder' Alnæs har latt være å nevne, får bli et åpent spørsmål til Alnæs eventuelt velger å stå fram med tallet.»23

VI. De lange tankers avis?

Både forlag og forfatter var rystet og usikre etter Morgenbladets første angrep. Vi hadde et akutt behov for å undersøke og vinne oversikt. De vidtgående påstandene Morgenbladets redaktører fremsatte, i forhold til et verk løpende over 3000 sider og med 1300 referanser, hvorav det er henvist til flere hundre i den løpende teksten, ville det ta lang tid å undersøke om de var rimelige. I dag er det lite som tyder på at det lå omfattende research bak Morgenbladets angrep og konklusjoner.

I forhold til verk av forfattere som Tor Bomann-Larsen, Martin Eide, Kåre Olsen eller Erik Rudeng er det blitt gjort beklagelige feil av forlag og forfatter. La meg gjenta det. Det er også fortjenestefullt at dette blir kritisert. Dette og annet materiale er verdifullt i revideringen som foretas av verket.

Det er også konstruktivt om kritikken fører til at det blir etablert en tydeligere faglitterær norm for forfattere og forlag med hensyn til hvordan kilder og forelegg skal brukes og behandles. Det må imidlertid ikke skapes noen illusjon om at standardene kan bli eksakte i den betydning at det vil bli skapt entydige forskjeller eller forhold mellom tekster. En tekst blir alltid til i et samspill med andre tekster. Ideen om tabula rasa er naiv. Den rene eller ubesudlede teksten finnes ikke. Det er umulig å unnslå seg intertekster og kulturelle forutsetninger for både å skrive og lese. Disse innsiktene skal så ikke stå i veien, eller være en unnskyldning, for ikke å etterstrebe etableringen av mest mulig tydelige og felles aksepterte normer for sitering og henvisning til kilder og forelegg i faglitterær formidling.

Det tankevekkende er at med lederen i HIFO som det tydelige unntaket,24 har Morgenbladet, og andre som har deltatt i det som utviklet seg til en eksplosiv ordkrig, nektet å tilkjenne Alnæs kreditt for at han, tross alt, fra begynnelsen av Historien om Norge forsøkte å etablere en ny og strengere standard i forhold til det gjengse i norsk og nordisk popularisering av historie i tilvising til kilder og forelegg. Eller at utgave to og tre av verket innbefattet korrigeringer i forhold til kritikken. Eller at forfatter og forlag med Historien om Europa har etablert en langt strengere standard. En standard vi fra forlagets side, sett i ettertid, selvsagt skulle ha maktet å etablere fra begynnelsen av Historien om Norge. Da ville en god del av problemene trolig vært unngått. Nå legges dette til grunn for revideringene av verket.

Det er grunn til å beklage at Morgenbladet valgte en form og en tilnærmingsmåte som førte til at disse spørsmålene, som er viktige for et vidt felt av faglitteratur, i liten grad ble mulig å diskutere i avisens spalter.

Forsøkene på fra vår side å skape en dialog må anses som nokså lite suksessrike. Vi var bakpå fra dag én i Morgenbladets angrep i sin nye ham i november 2003. I programerklæringen for den nye avisen taler redaktøren stolt om at Morgenbladet skal bli «de lange tankers avis».25

Det har vi i sannhet sett lite til i avisens aggressive oppbygging av «Alnæs-saken». Her ble det bare gitt tilsvarsrett i presens. Kravet var underkastelse fra forlag og forfatter. Og brøden som skulle erkjennes - var plagiat som metode.

Hva betyr dette latinske begrepet plagiat? La oss gå til Nordens store encyklopedi, andreutgaven av Salmonsens Konversations Leksikon. Her leser vi om plagiat: «(lat. plagium) litterært Tyveri, Tyveri af aandelig Ejendom, f.Eks. en Forf. ell. Kunstners udgiver et Værk av en anden for sit eget».26

Historien om Norge er intet tyveri. Det er et stort tenkt og utført forsøk på å formidle og fortolke Norges historie. Det har et klart element av djerv dristighet og umulighet over seg. Verket har en fortellende kraft og retoriske grep som bare en erfaren romanforfatter kan oppvise. Det har videre markante preg av outsiderens nysgjerrighet og i dette tilfellet enorme lete- og arbeidskraft. Verket har dertil vunnet gjenklang hos tusenvis av lesere.

Karsten Alnæs kunne aldri ha klart dette uten å bygge på og bruke arbeidene til et stort antall historikere og forfattere. Hans tekst henviser til dem fra begynnelse til slutt. Knapt noe norsk populærhistorisk verk har en så omfattende formidling og henvisning til andre tekster og intellektuelle arbeider. Men det er Alnæs' stemme og stil som preger det hele. Det er hans bruk av strukturer og komposisjon, av retoriske grep, av metaforer og metonymier som skaper denne originale teksten.

Å kritisere verket er legitimt. Å stille seg avvisende til prosjektet er det samme.

Å karakterisere Historien om Norge som plagiat er - med et begrep som synes å være i ferd med å bli gammelmodig i vår kultur - ærekrenkende.

Hadde vi hatt bedre oversikt i presens over den metode Morgenbladets angrep bygget på, ville vi svart svært annerledes. Vi fikk en invitasjon til underkastelse. Vi svarte utsettende og tekstorientert. Det falt på steingrunn. Det er slående at redaksjonssjef Hans Petter Bakketeigs innledning på seminaret Gyldendal arrangerte i samarbeid med HIFO 4. mars 200427 overhodet ikke er referert i Morgenbladet.

Det er derimot professor Jan Eivind Myhres innlegg.28 Det professoren skriver om bruk av kilder, sitering og gjengivelse er forbilledlig klart. Problemet er at han ikke drøfter Alnæs' tekst med konkrete eksempler - han henviser til Morgenbladets og andre avisers dekning. Måten Myhre behandler og bruker materialet fra HIFO på, har vi omtalt før. Myhre fritar seg slik fra å drøfte «faktum», før han tilsynelatende saklig og professoralt feller dommen over Alnæs. Det hele er et autoritært mesterstykke.

I Myhres skrift og tale i denne saken er det et konstant misforhold mellom dom og undersøkelse. I duell med forlagsdirektør Bjarne Buset på Dagsnytt 1829 fikk han seg til å si at det var påvist avskrifter «side opp og side ned». Eneste mulige henvisning i medie-omtalen er påstandene Jon Hustad har fremmet med utgangspunkt i Eivind Aass arbeid om Kristiansunds historie. Påstandene er i alle sine motstridende og slurvete varianter ikke korrekte. Det nedslående er at historieprofessoren kolporterer dem flere måneder senere. Han kan umulig ha undersøkt, og lener seg i stedet mot Hustad. Dét er, i dette tilfellet, å betrakte som en risikosport.

Et påtakelig innslag i hva Myhre har sagt og skrevet i sakens anledning, er laugsmarkering. Om sine kolleger (historikerne) sier Myhre: «De har rett og slett ikke lest Historien om Norge. De har ikke interesse for det. Historikerne leser ikke ting de vet.»30 Holdningene som er eksplisitte her, kan trygt overlates til leseren for vurdering.

Men det Myhre hevder, strider mot flere kjensgjerninger.

Ett er at prosjektet fra forlag og forfatter har medført ikke bare en omfattende bruk av historiske kilder, men også en uvanlig bred bruk av akademiske historikere som konsulenter. Verket har hatt sin hovedkonsulent, og hvert bind en eller flere spesialister i tillegg.31 Så bærer selvsagt forfatter og forlag alene ansvaret for verket slik det ble, og må svare for mottakelsen det har fått, og ikke minst de kritiske delene av resepsjonen.

Noe annet er at materialet om mottakelsen av verket viser at historikerne både har lest og ment noe om verket. Myhre er selv blant dem. I Historisk Tidsskrift i 2000 publiserte han en kritisk artikkel om alle fem bindene. Han berømmer Alnæs for å ha utviklet «a personal narrating voice». Han kritiserer at forfatteren i fremstillingen uheldigvis «much of the time stays too close to his sources», han påpeker at det finnes mange faktiske feil («mainly small») og konkluderer likevel slik: «The virtues of Alnæs' books remains, however. They are his ardent narrative and his human and empatic attitude towards the people of the past.»32

Myhre anno 2004 lyder unektelig annerledes enn samme signatur i 2000. Myhre legger ikke til noen egne eksempler som grunnlag for vurderingen i 2004. Han viser derimot delvis til de samme eksemplene, og til eksemplene Morgenbladet har pekt på, som dels er de samme Myhre selv behandlet i 2000. På dette grunnlaget sier Myhre: «Jeg tror vi vet nok.»33

I Morgenbladet opptrer deretter professoren i duett med redaktør Hustad. Dommen felles over prosjektet og forfatteren - «trollet som sprakk» - mens professoren, som ynder å opptre som «edruelig», storsinnet ikke ønsker noen «rettssak i kjølvannet av Alnæs-saken. - Offentlighetens klare lys er i grunnen nok».34

Dette i en «offentlighet» hvor redaktør og professor har opptrådt som aktor og dommer.

Karsten Alnæs satt høyt i landskapet da angrepet satte inn. Historien om Norge, som ble fullført i 2000, fortonte seg som en suksess, både for kritikere og publikum. Første bind av Historien om Europa våren 2003 ble hilst med ovasjoner. Dagens Nyheters Lars-Olof Franzén skrev om «En lysende forteller,»35 og verket ble kjøpt av en rekke internasjonale forlag. Dertil nådde lavkostproduksjonen på NRK basert på Historien om Norge ratinger som viste over 700 000 seere. Ubegripelig.

En slik størrelse eller et slikt fenomen må tåle kritikk. En slik suksess er selvsagt uimotståelig fristende for kritikk.

Men i tilfellet Alnæs markerte Morgenbladets kampanje, som var en del av lanseringen av en avis under et nytt regime, at det i realiteten ble gitt fellingstillatelse.

Morgenbladets stormløp, signert av to av redaktørene, er en ubehagelig blanding av betimelig kritikk, unøyaktigheter og uakseptable metoder, som bør belyses. Grunnholdningen er preget av patos og aggresjon. Samlet har resultatet blitt et angrep på Karsten Alnæs som forfatter og intellektuell som er preget av hensynsløshet. Om de nyslåtte redaktørene hadde midlertidig nedsatt vurderingsevne, grepet av iver og lanseringståke som de trolig var, er irrelevant. Nettopp til nye Morgenbladet og de som redaksjonelt er ansvarlig for det viktige prosjektet denne satsingen representerer, må det gjelde ganske andre intellektuelle krav og standarder enn det som ble vist i denne saken.

Ansvarlig redaktør Alf van der Hagen proklamerte at Morgenbladet skulle bli «de lange tankers avis». Det vil tjene redaktørens ære om han grundig og ettertenksomt undersøker og reflekterer over hva Morgenbladets dekning av «Alnæs-saken» har vært uttrykk for.

Noter

1. Jon Hustad var en av de nye redaktørene med tittel som «forsknings- og sakprosaredaktør». I alle innleggene det er vist til av Hustad, også i andre aviser, benyttet Hustad denne tittelen.

2. I juryen satt Tore Linné Eriksen, Aina Schøitz og Peter Normann Waage.

3. Avsnittene foran er identiske med formuleringene Bjarne Buset og Geir Mork brukte i innlegget: «Karsten Alnæs og kildene», Aftenposten 11. mars 2004. Samme synspunktet hadde forlagsdirektør Buset og redaksjonssjef Hans Petter Bakketeig hevdet på vegne av Gyldendal i Morgenbladet i november.

4. Jf. Alf van der Hagen: «Alnæs. Igjen», Morgenbladet 26. mars 2004.

5. I polemikk mot Dagbladets John Olav Egeland avslutter redaktør Hustad slik: «Jo da, Morgenbladet driver kampanje, Brutus er en ærbar mann og Egeland har gjennom 25 år i Dagbladet massivt med injurierende kraft i slike saker.»

6. Jf. Vidar Kvalshaug: «Historien om tyveri, slurv og kulturskandale», Nationen 6. mars 2004.

7. Jf. Alf van der Hagen: «Alnæs. Igjen», Morgenbladet 26. mars 2004.

8. Jf. Jon Hustad: «Trollet som sprakk», Morgenbladet 12. mars 2004.

9. Materialet ble sendt til Gyldendal ved redaksjonssjef Hans Petter Bakketeig med oversendelsesbrev 6. februar 2004. Her skriver HIFOs kontorsekretær: «Jeg sender her over det HIFO har fått inn via sine medlemmer av opplysninger angående kildebruk i Karsten Alnæs' Historien om Norge.» Da Myhre har referert til dette materialet, finner jeg det riktig å beskrive omfang og sitere fra de ulike brevene. Det oppgis her ikke hvem innsenderne er. Det er å anse som en sak mellom HIFO og den enkelte.

10. Alf van der Hagen på lederplass i Morgenbladet 14. november 2003: «'Arbeidsulykkene' kan bli faglitterært fond.»

11. Jon Hustad: « - En krenkelse», Morgenbladet 14. november 2003.

12. Eivind Aass: Kristiansunds historie, bd. VI. Byen som brant - Kristiansund 1900-1942, Kristiansund N 1991.

13. Karsten Alnæs: Historien om Norge. En ny arbeidsdag, Oslo, 1999.

14. Jon Hustad: «Alnæs og Morgenbladet», Dagbladet 25. november 2003.

15. Jon Hustad: «Det Alnæs-saken handler om», Aftenposten 27. mars 2004.

16. I det følgende siteres det fra Kristian Ottosen: I slik en natt. Historien om deportasjonen av jøder fra Norge, Oslo 1994. Sidetall for sitatet markeres i parentes. Dessuten Karsten Alnæs: Historien om Norge. En ny arbeidsdag, Oslo 1999.

17. Jf. www.gyldendal.no/«Morgenbladet og Karsten Alnæs».

18. Jon Hustad: «Bred støtte for fondstanke», Morgenbladet 14. november 2003.

19. Formuleringene i dette avsnittet er identiske med mine formuleringer i «Forord», i Gyldendal Norsk Forlags julebok 1998, Oslo 1998, s. 5.

20. Av stor betydning var Atle Kittang, Per Meldahl, Hans H. Skei: Om litteraturhistorieskriving, Øvre Ervik 1983, og prosjektet Norsk litteraturkritikks historie 1770-1940 under redaksjon av Edvard Beyer, Irene Iversen, Arild Linneberg og Morten Moi, hvor første bind ble publisert i 1990. Av disse bindene ruver særlig bind II: 1848-1870, forfattet av Arild Linneberg, Oslo 1992. Blant historikerne finner vi et sentralt bidrag til retorisk fagrefleksjon i Francis Sejersted: Sannhet med modifikasjoner: metarefleksjoner, i hans Samlede skrifter, bd 7, Oslo 2003.

21. Et viktig unntak er Hustads intervju med litteraturviteren Ellen Birgitte Johnsrud, jf. «La Alnæs være Alnæs», Morgenbladet 28. november 2003. Her viser Johnsrud til de metahistoriske arbeidene til Hayden White, og de retoriske analysene Francis Sejerstad har levert av norsk historieskriving.

22. Alf van der Hagen: «Alnæs. Igjen», Morgenbladet 26. mars 2004.

23. Jon Hustad: «Alnæs og Morgenbladet», Dagbladet 25. november 2003.

24. Rolv Petter Amdam: «Den norske historiske forening og Alnæs-saka», Morgenbladet 5. desember 2003.

25. Alf van der Hagen: «Morgenbladet i ny drakt», Morgenbladet 7. november 2003.

26. Salmonsens Konversations Leksikon, bd. XIX, Kbh. 1925, s. 205.

27. Hans Petter Bakketeig: «Om revidering av Karsten Alnæs' norgeshistorie og om formidlingskrav til populærhistoriske verk», manus til innledning holdt på fellesseminar mellom HIFO og Gyldendal Norsk Forlag, 4. mars 2004.

28. Jan Eivind Myhres innlegg er i bearbeidet form publisert i Prosa nr. 3/2004, «Popularisering, plagiering og historie. Diskusjon om Alnæs i et edruelig lys». I Morgenbladet er det referert til innlegget i intervju ved Jon Hustad: «Trollet som sprakk», Morgenbladet 12. mars 2004.

29. Utskrift fra NRK Aktivum, Dagsnytt 18, 5. mars 2004. Programleder var Hans Wilhelm Steinfeld.

30. Intervju med Jon Hustad: «Trollet som sprakk», Morgenbladet 12. mars 2004.

31. Professor Øystein Sørensen har vært hovedkonsulent for verket. Professorene Bjørn Myhre og Henry Minde (bind 1), Ole Jørgen Benedictow (bind 1 og 2), Dagfinn Slettan (bind 3 og 4), Arnfinn Moland (bind 4) og Tore Jørgen Hanisch (bind 5) har vært fagkonsulenter.

32. Jan Eivind Myhre: «'Passion across the country': A review of Karsten Alnæs, Historien om Norge (The History of Norway, volumes 1-5, Oslo 1996-2000», Historisk tidsskrift nr. 2/2000.

33. Jf. Myhre, Prosa nr. 3/2004.

34. Jon Hustad: «Trollet som sprakk», Morgenbladet 12. mars 2004.

35. Lars-Olof Franzén: «En lysende forteller», Dagbladet 31.mars 2003.

• Frank (54): Uten fast bopel Leder


• Morgenbladet og Karsten Alnæs Geir Mork


• Norsk biografisk leksikon - for vår tid? Knut Helle