Nasjonalstaten er død og aksen mellom høyre og venstre i politikken er passé. Dette ble konstatert av en rekke samfunnsdebattanter på slutten av 1990-årene. Siden den gang har Norge fått mange nye politiske miljøer. Men representerer de egentlig noe nytt?

Bli med i den globaliseringkritiske bevegelsen Attac! Gå på seminarer og les publikasjoner fra den globaliseringsvennlige tenketanken Civita! Engasjer deg i ditt lokale byforum for å revitalisere lokalpolitikken! Les tidsskriftet Minerva og gjenoppdag de konservative dyder med det nye Unge Høyre! Bli abonnent på Klassekampen og følg med på fremveksten av den nye venstresiden! Gå på politisk bar i regi av InterCity eller Halv7! Engasjer deg i aksjonen For velferdsstaten!

Det har ikke manglet på tilbud de siste årene – spesielt om du bor i Oslo – for folk som mangler utløp for sitt politiske engasjement. Men etter at populære Jern-Erna overtok ledelsen av Høyre, og Arbeiderpartiet snuser på regjeringssamarbeid med SV, ser det plutselig ut til at den tradisjonelle parlamentariske politikken har fått en solid vitamininnsprøyting. Frontene er i ferd med å bli tydelige igjen. Det er venstre mot høyre og nasjonale spørsmål på dagsorden. Dette skjer på et tidspunkt da det fortsatt ikke er allment kjent at de nye miljøene har utrettet noe som helst.

Det er åpenbart for tidlig å konkludere med at «ny-politikken» var en døgnflue. Siden mange av miljøene arbeider på idéplan, er det også vanskelig å måle deres innflytelse. Men det er påfallende at det er blitt så lett for offentligheten å ignorere dem, at de ikke selv setter dagsorden. Dette kan naturligvis skyldes mekanismer i mediene som favoriserer de etablerte aktørene. Samtidig er det ingen tvil om at en mengde journalister i landets viktigste medier hilser nye politiske aktører velkommen.¹ Det er altså fristende å tro at de nye miljøenes dagsorden verken er ny eller særlig interessant.

Kampen om Attac
Vi kan begynne med Attac,² som vel er det mest kjente av de nye politiske miljøene de siste årene. Bevegelsen ble startet i Frankrike og spredte seg raskt til andre land, deriblant Norge i 2001. Undertegnede tok initiativet på vegne av Morgenbladet, og fikk beskjed fra Paris at vi måtte legge til rette for en bred bevegelse, slik at den ikke ble kuppet av særinteresser. Dette løste vi ved å arrangere et møte for å velge et interimstyre, hvor bare én representant for hver interessert organisasjon fikk være med. Ca. 80 organisasjoner møtte frem, deriblant samtlige politiske partier utenom Frp og Høyre. Interessen var enorm.

Fordelen med å invitere bredt var selvfølgelig bredden. Ulempen var at bevegelsen fra starten av ble preget av tordenskjolds soldater, gjengangere fra de norske solidaritetsmiljøene og venstresiden, som tok med mye av sin gamle agenda inn i Attac. I stedet for gradvis å legge makten i nye krefters hender, begynte ringrevene å slåss for å få størst mulig innflytelse selv.

Etter et års tid var organisasjonen i ferd med å ta form. Den ytterste venstresiden hadde sikret seg makten, slik det også gikk i en del andre land. Aksen arbeid-kapital ble det dominerende analyseredskapet. I stedet for å bli en ny bevegelse som fokuserte på konkrete saker hvor det var realistisk å oppnå tverrpolitisk støtte, fikk Attac et ideologisk rammeverk med snever appell. I stedet for å gi en stemme til verdens underprivilegerte, ble det de sterkeste særinteressene i det rike nord som sikret seg definisjonsmakten i Attac: bøndene og fagbevegelsen. Besøker man Attacs hjemmeside nå, fremstår organisasjonen som en interesseorganisasjon for folk i Vesten som føler seg truet av globaliseringen.

For å finne ut hvordan dette kunne skje, må man ta noen skritt tilbake. Da globaliseringsdebatten skjøt fart her i landet (blant annet etter undertegnedes oversettelse av den internasjonale bestselgeren Globaliseringsfellen i 1998), var det de negative aspektene ved utviklingen mediene fokuserte på. Kyniske spekulanter og multinasjonale selskaper ble beskyldt for å drive et rotterace mot de møysommelig oppbygde velferdsstatene. Thatchers og Reagans nyliberale ideologi ble villig akseptert av elitene i det rike nord, mens internasjonale institusjoner som Det internasjonale valutafondet (IMF), Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon (WTO) fungerte som brekkstenger for å tvinge den igjennom i ulandene.

Et forsvar for offentlig sektor
Denne grovkornede skissen av begivenhetene ble nærmest enerådende, og det var derfor ikke overraskende at mange trakk den slutningen at globaliseringen drives av høyrekrefter og at venstresiden følgelig må mobilisere mot den. Spesielt i Attac Norge var dette tydelig, og man fikk til og med inntrykk av at de samme miljøene som tidligere hadde kjempet mot EU nå skulle stå sammen mot globaliseringen. I bakgrunnen kunne man høre visesanger fra Nord-Norge.

En konsekvens av at kampen ble «ideologisert» på denne måten var at Attac begynte å endre sine prioriteringer. Nå skulle man slåss mot privatisering og liberalisering, mens alt som hadde med verdens fattige å gjøre ble skjøvet nedover på programmet. Bare et fåtall dissidenter påpekte Norge allerede har sterke partier og organisasjoner (som for eksempel Ap/SV og LO) som kjemper for dette, og at Attac heller burde gi en stemme til verdens virkelig underprivilegerte.

Alle hovedsakene som gjorde Attac Norge så unik i oppstarten, som Tobin-skatten og kampen mot skatteparadiser, er nå marginalisert. Konklusjonen må altså bli at Attac er en organisasjon på den norske venstresiden som primært kjemper for de samme gruppene som SV og LO kjemper for.

Antallet medlemmer har sunket med 25 % det siste året, men rundt om i landet finnes det fortsatt noen tusen betalende som tror de støtter en solidaritetsbevegelse for globaliseringens tapere.

Maktmennesker styrer
Det er mange som må dele på ansvaret for at det gikk som det gikk. Attac Norges første leder, Nina Drange, er ikke blant dem. Hun kjempet hardt for å holde på bredden i organisasjonen, men måtte gi tapt. På det første landsmøtet holdt hun et flammende innlegg hvor hun mente at de burde takke ja til en invitasjon om å delta på et seminar i regi av Verdensbanken, men flertallet vendte tommelen ned.

Den reelle makten har ligget hos ringrever som Asbjørn Wahl³ og Aksel Nærstad⁴ – og overlates nå gradvis til folk rundt ungdomsorganisasjonene til SV og RV, ledet av Magnus Marsdal og Steinar Alsos. ⁵ Disse grupperingene ligger til venstre for Sosialistisk Venstreparti.

Attac har fått mye kritikk for sin manglende appell til sentrumsorienterte reformister. Men kritikerne må også ta sin del av skylden. I stedet for å gå inn i organisasjonen og arbeide for Attacs kjernesaker, har mange bare stått utenfor og ristet på hodet over den tiltakende ideologiseringen.

Civita på lykkepiller
Mens Attac opprinnelig satset på å bli en folkebevegelse, var det snarere rike enkeltpersoner som var involvert da Civita⁶ så dagens lys like før jul 2003. De fremsto som Norges første politiske tenketank på flere tiår, eller tankesmie som initiativtakerne selv foretrakk å kalle det. I andre europeiske land har man lenge hatt tilsvarende miljøer, både på høyre og venstresiden, som arbeider mer ideologisk og langsiktig, uavhengig av den «skitne» dag-til-dag-politikken.

Selv om rester fra det gamle Libertas var blant Civitas bidragsytere, vakte det mest oppsikt at noen av landets rikeste menn sto bak; blant andre Johan H. Andresen, Stein Erik Hagen og Jens Ulltveit-Moe. Som daglig leder ansatte de stjernekommunikatoren Terje Svabø, med bakgrunn fra Unge Høyre, Aftenposten og NRK. I et intervju med Klassekampen sluttet han seg imidlertid til det berømmelige Einar Førde-sitatet «Vi er alle sosialdemokratar».

Det uttalte formålet med Civita er «Ĺ arbeide for økt oppslutning om markedsøkonomien og dens betydning for velferd, frihet og demokrati.» Dagens Næringsliv hadde riktignok gjengitt et sitat fra en anonym (!) kilde som hevdet at «det trengs ideologisk opprustning, en motvekt mot Kommuneforbundets aksjon ‘For velferdsstaten’ og andre destruktive krefter som vil ødelegge mulighetene for å opprettholde et konkurransedyktig næringsliv. Vi ser også konturene av et Ap/SV/Sp-samarbeid i 2005 og det er det ikke alle som ser like lyst på.»

Civitas første bokutgivelse var et forsvar for globaliseringen – med Attac som erklært hovedmotstander. Baksideteksten av boken Ĺpen verden viser hvor offensivt de gikk ut, og den bør gjengis i sin helhet:

Kritikk fra Attac
Mesteparten av boken består av en 200 sider lang tekst skrevet av Frp-avhopperen (etter Dolkesjø) Jan Arild Snoen. Erkeliberalisten går gjennom punkt for punkt, tema for tema, og ender med den samme positive konklusjonen om dagens verden. Han vier også mye plass til økonomisk teori, for å overbevise leseren om de velsignede markedskreftenes ubrukte potensial.

Umiddelbart etter lanseringen sender Attac ut en pressemelding til landets medieredaksjoner – og bidrar antakeligvis til at responsen i offentligheten blir ganske lunken. Attac imøtegår nemlig bokens viktigste budskap – at globaliseringen og markedsliberalismen er bra for de fattige – ved å vise til tallmateriale som tyder på det motsatte. De 28 «mest avanserte» landene hadde en andel av verdens inntekter på 68 % i 1970, 71 % i 1980 og 81 % i 2000 – hvilket betyr at ulikhetene skjøt fart i takt med globaliseringsprosessen rundt 1980. Attac påpeker videre at det landet som har lyktes best med å få til økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse – Kina – kanskje er det landet som minst av noen følger markedsøkonomiens prinsipper.

Kritikken til tross, boken representerer et gjennomarbeidet og velformulert forsvar for globaliseringen, og den sannsynliggjør at økt internasjonal handel har æren for den velstandsutviklingen som mange land har opplevd de siste tiårene. Attacs innvending i forhold til de økende skjevhetene virker ikke like treffende når forfatteren innrømmer at «det er likevel viktig å huske at mesteparten av Afrika og Sentral-Asia i liten grad deltar i den globale økonomien». Boken argumenterer godt for at de landene som virkelig deltar i globaliseringen, har fortjeneste av det. Det er også et poeng at Kinas vekst i høy grad er bygget på økt internasjonal handel, uavhengig av fargen på politikken som føres fra Beijing.

Påfallende få aviser trykte anmeldelser av Ĺpen verden. En av de få grundige gjennomgåelsene, signert Per Botolf Maurseth i Ny Tid, påpeker korrekt at Snoen i en rekke tilfeller trekker entydige slutninger i spørsmål hvor forskningen spriker i flere retninger. Det er for så vidt forståelig når man har et politisk ærend, men leseren sitter igjen med en følelse av at Snoens budskap er for godt til å være sant.

Skyggeboksing?
Når man skreller bort statistikken og teorigrunnlaget, og leter etter realpolitiske vurderinger, blir det hele straks tynnere. Det er på mange måter forbausende at en tankesmie som setter sammen en antologi hvor forfatterne har bakgrunn både i Frp og SV (Paul Chaffey), ikke rommer en eneste kyniker. For er det noe man kan lære av å følge med på den internasjonale økonomiske utviklingen, er det at hovedaktørene, nasjonalstatene, ikke navigerer etter prinsipper som indirekte fremmer det allment beste. De forfølger knallhardt sine egne økonomiske interesser, instruert av sine nasjonale bedrifter. Dermed virker det ganske kunstig når boken polemiserer mot globaliseringskritikere, fordi det i praksis er næringslivet selv som holder skjevhetene i systemet ved like gjennom sin insistering på konkurranseskjerming og subsidier.

Dette poenget ble glitrende illustrert av Jens Stoltenberg under NHOs årskonferanse i Oslo i 2002. Etter at flere talere hadde prist frihandelens velsignelser, kommenterte han lakonisk at «mange av dere som sitter her i dag var innom kontoret mitt da jeg var næringsminister for å be om proteksjonistiske tiltak».

Det hører med til historien at salen svarte med skamløs, rungende latter.

I dette perspektivet fremstår Civita som et uttrykk for det ideologene i partiet Høyre mener så lenge de ikke har regjeringsmakt. Dermed kan man spørre seg om Civita egentlig representerer en berikelse for offentligheten. Min konklusjon er likevel at de gjør det, som motvekt til de sterke tendensene til enøydhet i Attac. På samme måte som Attac svartmaler globaliseringen, skjønnmales den av Civita. De bidrar slik til å modifisere og nyansere oppfatninger av at verden er i ferd med å gå av skaftet. Problemet er bare at opinionen sitter igjen med to stikk motsatte beskrivelser av verden i dag, hvor begge er understøttet av mengder med tall og statistikk.

Unge Høyres omsorg
Unge Høyre er en gammel organisasjon, men har kommet veldig på offensiven det siste året, og mediene har hjulpet dem i relanseringen.⁷ Delvis skyldes det valget av Nikolai Astrup som leder for Oslo Unge Høyre, fordi han har en «rikmannssønn-bakgrunn» som virker helt uimotståelig for tabloidene. Astrup er også redaktør for Minerva, det konservative tidsskriftet som nå får økt oppmerksomhet etter lang tids dvale. Men nøkkelårsaken til den vellykkede relanseringen er at Unge Høyre nå profilerer seg som de svakestes forsvarer, både nasjonalt og internasjonalt.

Sammen med blant andre lederen for Unge Høyre, Torbjørn Røe Isaksen, lanserte Astrup tidlig i vår publikasjonen Velferd etter velferdsstaten. Her presenteres Unge Høyre som en bevegelse som vil redde alle de marginaliserte og fattige som velferdsstaten produserer. Som de oppsummerer i det i en Dagblad-debatt-artikkel 28. april:

Den grunnleggende tesen er at venstresiden har forlatt sine progressive idealer og tatt opp tråden fra 1800-tallets reaksjonære forsvar for privilegiesamfunnet: «Den eneste forskjellen er at datidens privilegier var til for de få, og nektet de mange; mens dagens privilegier er til for det store flertallet, men nektes et lite mindretall.»

Barnehagepolitikken nevnes som eksempel, hvor SV beskyldes for å konsekvent ville gi mer til mennesker som kunne klart seg utmerket på egen hånd. «Slik politikk bidrar ikke til utjevning, eller til å ‘ta fra de rike og gi til de fattige’, men til utarming av det personlige ansvaret, det sivile samfunnet og enkeltmenneskers og familiers rett til å stå på egne ben og klare seg av egen kraft.»

Retorisk villnis
Det meste av boken Velferd etter velferdsstaten er preget av en ideologisk klargjøring av en konservativ posisjon. Her fremstår Unge Høyre som et tydelig borgerlig alternativ til den vanlige sosialdemokratiske retorikken rikspolitikerne kappes om å mestre, og de distanserer seg samtidig fra de mest liberale fløyene. Skjærer man boken til beinet, handler den om en motsetning mellom individ og samfunn.

Dette er kanskje ikke særlig overraskende. Men om man går resonnementene nærmere i sømmene og spør hva slags konkrete politiske tiltak Unge Høyre egentlig vil gjennomføre for å befri oss, blir det hele straks vanskeligere å få tak på. I kapitlet om eiendomsrett kan vi blant annet lese om sosialistene at disse mener det skal være opp til politikerne «å bestemme hvor stor del av inntekt og eiendom individet skal få lov til å råde over,» uten at det spesifiseres om forfatterne mener at folk selv skal få bestemme hvor mye skatt de skal betale. Eller om de er mot skatt i det hele tatt?

Vi får også høre om overgrep basert på manglende respekt for mindretallet, men når de skal nevne konkrete eksempler blir det hele svært søkt. Vi får blant annet bli med på tankeleken «tenk deg et sosialistisk samfunn der det sosialistiske flertallet til enhver tid har kontroll over økonomien. Hva er sjansen for at en gruppe konservative får starte en opposisjonell avis?»

Det virker ofte som om de opererer etter en modell der de først konstruerer en stråmann som de deretter retter knusende argumentasjon mot. Problemet er bare at denne stråmannen ikke er representativ for venstresiden, ja, ofte undres man over om denne personen eksisterer i det hele tatt.

Astrup og Isaksen er mest konkrete når de debatterer i mediene, og da er det bekymringen over de økende statlige utgiftene i Norge som gjentas gang etter gang. I tillegg forsøker de å fremstå som forsvarere av interessene til verdens fattigste ved å beskylde Attac for ikke å målbære «løsninger som innebærer å redusere egne goder til fordel for de som har mindre enn dem selv».

Begge saker er interessante, og det er ingen tvil om at Unge Høyre provoserer frem viktige debatter. Men det ligger prinsipielt sett intet overskridende i å ta de svakes parti når man vil kutte i universelle velferdsordninger eller satse på at markedet kan ordne opp. Det har en stor del av høyresiden alltid ment.

De nye urbanistene
Oslo byforum⁸ (OSBY) ble etablert i 2001, under ledelse av primus motor Erling Fossen. En rekke av de tilstedeværende på stiftelsesmøtet hadde tidligere vært med i partiet Altruistene, som stilte til kommunevalget i Oslo i 1991. Men OBF er partipolitisk uavhengig og nettverket har i dag medlemmer fra Høyre såvel som RV.

Formålet med OSBY er å utvikle en spesifikk bypolitikk for Oslo, en slags «globalisering nedenfra», basert på erkjennelsen at tradisjonelle politiske partier preges av en nasjonal agenda som ikke er tilpasset byenes virkelighet. For å nå dette målet kreves både økt bevissthet om byen som politisk arena og en styrking av lokaldemokratiet gjennom overføring av reell makt fra det nasjonalstatlige nivået. Det påpekes gjerne at storbyer over hele verden er i ferd med å bli stadig mer like, og at de dermed har stadig mer til felles med hverandre og stadig mindre til felles med nasjonalstaten de befinner seg innenfor.

OSBYs aktiviteter skjer på mange plan, hvorav mailinglisten på Internet er den mest omfattende med nærmere 200 deltakere. Her diskuteres alt fra politisk filosofi til konkrete saker som kollektivtrafikk og arkitektur. Ca. 20 prosent av de på mailinglisten er i tillegg med i en av OSBYs mange undergrupper som arbeider med tematiske spørsmål (som kultur, næring, byutvikling, globale forhold, etc.). Tre av gruppene skiller seg ut ved sin mer allmenne orientering: InterCity arrangerer «politisk bar» på cafeer i Oslo. Eksportrådet sprer byforumkonseptet landet rundt (og har nå etablert søsterorganisasjoner i 14 byer), mens Oslo byaksjon (OBA) er et registrert politisk parti som stilte til valg under kommunevalget i Oslo i 2003, men ikke fikk inn noen representanter. OBA har også etablert et skyggebyråd som overvåker den daglige politikken i bystyret.

Erling Fossen gikk av som leder for OSBY i 2003 for å konsentrere seg om OBA og Eksportrådet, og nå ledes OSBY av Martine Aurdal og Sigve Haug.

Organisk nettverk
Oslo byforum skiller seg markant fra Attac og Civita ved sin utpregede nettverksform. Strukturen er så flat at hvem som helst kan melde seg på mailinglisten og delta som de lyster. Den som vil kan også ta initiativ til å danne en ny tematisk undergruppe. Denne må godkjennes av sekretariatet, men så langt har ingen fått negativ respons. En av årsakene til at dette har fungert så knirkefritt, er åpenbart den «organiske» tilveksten av nye medlemmer. Det er i første rekke venner og venners venner som strømmer til blant de nyrekrutterte, hvilket betyr at de på forhånd har en anelse om OSBYs «ånd».

Denne ånden er det ikke så lett å beskrive, men med man kunne kanskje beskrive den som et pragmatisk fellesskap der man søker å overskride klassiske spenninger mellom ulike politiske preferanser gjennom et felles ønske om å gjøre Oslo til en bedre by å leve i. Det arbeides også mer med enkeltsaker enn ideologi. Debattinnlegg som bærer preg av ytterligheter som «markedet kan løse alt» eller «det offentlige må løse alt», møtes med umiddelbare protester.

Utdanningsnivået er høyt og fagkunnskapen blant deltakerne er stor, og nettverket kan på mange måter betegnes som et politikkverksted i skjæringspunktet mellom akademia og politikk. Mange har derfor oppfattet OSBY som en eliteorganisasjon. Dette er til en viss grad riktig, ettersom de grupperingene man tradisjonelt har betegnet som «folket» knapt er representert i det hele tatt. Men en oppdatert 2004-analyse av begrepet i en Oslo-kontekst, vil nok avdekke at de yrkesgruppene som er aktive i OSBY representerer halvparten av befolkningen. Folk i Oslo har høy utdanning, og svært mange arbeider innen medier/informasjon, skole/forskning og kunst/kultursektoren, hvor OSBY har sitt tyngdepunkt.

Lobbyerer for bystrand
Hva har så OSBY utrettet? De har i alle fall flere konkrete seire å vise til enn de andre nye politiske bevegelsene. Eksempelvis har de startet et teaterprosjekt for metadonbrukere, som har vakt oppsikt med sitt rekordlave tilbakefall blant deltakerne. OSBY har også fått gjennom et borgerinitiativ i bystyret om å videreføre trikkelinjen frem til Tryvann. I de fleste tilfeller arbeides det imidlertid med lobbyisme, hvis innflytelse er vanskelig å måle. Hvilken rolle OSBY spilte da Hausmania (Norges største alternative kulturhus) ble reddet, vites ikke nøyaktig. Heller ikke da bystyret endelig bekjente seg til prinsippet om at bilistene skal betale for kollektivtrafikken (innføring av veiprising fra 2007), da det ble vedtatt at den amerikanske ambassaden måtte flytte ut av sentrum eller, for den saks skyld, om en fremtidig bystrand i sentrum ble forårsaket av gjentakende press fra flere av OSBYs undergrupper.

På samme måte som Attac og Civita har bidratt til å skape bevissthet om globaliseringen har OSBY også spilt en viktig rolle i å revitalisere byen som politisk arena. Gjennom sin pragmatisme har OSBY dessuten unngått å havne i en posisjon som oppfattes som ytterliggående, selv om mange fortsatt provoseres når Erling Fossen snakker om en fremtid etter nasjonalstatene der byene har overtatt rollen som den viktigste politiske enheten.

Et kompromissløst manifest
Stiftelsen Manifest⁹ ble etablert i 2003 med profiler som Bendik Wold (litteraturredaktør i Morgenbladet, tidligere journalist i Klassekampen) og Magnus Marsdal (journalist i Klassekampen og styremedlem i Attac) i spissen. Manifest er allerede omtalt som «venstresidens tenketank» – både i Dagbladet og i NRK P2 – men den store oppmerksomheten oppnår de antakelig først med utgivelsen av boken Tredje venstre som kommer ut i høst på forlaget Oktober.

Til tross for denne merkevaren kan Manifest vanskelig omtales som representative for den norske venstresiden. Tvert imot fremstår Wold og Marsdal som ivrige kritikere av de liberale tendensene som preger dagens venstreside, og deres uttrykte mål er å bygge et «sosialistisk folkestyre.» Organisasjoner som Rød Ungdom, Rød Front og Sosialistisk Ungdom står bak, inkludert representanter fra fagbevegelsen. Det er altså mer korrekt å fremstille Manifest som et forsøk på å bekjempe venstresidens tradisjon for kompromiss med arbeidsgiversiden – og i stedet slutte rekkene om et «rent» sosialistisk prosjekt hvor man skal bekjempe markedskrefter og privat eiendom.

Selv dagens demokrati får det glatte lag. Wold og Marsdal skriver i «Sirenenes sang», et dokument de har lagt ut på nettstedet sitt, at de representerer et «tredje venstre» som bør «male folkestyret på sitt banner. Ikke ‘folkestyre’ i form av det avmektige stemmerettsritualet kapitalismen tilbyr folkemassen …».

Rødt nettverk
Man kan spørre seg om det norske politiske landskapet, etter gjentatte debatter om totalitære tendenser ytterst på norsk venstreside, i det hele tatt har rom for en ny organisasjon som forfekter slike radikale standpunkter. De er i hvert fall ikke er skjøvet ut i kulden så langt. Til forskjell fra sekteriske AKPere har Wold og Marsdal nemlig posisjonert seg som et viktig knutepunkt i et større nettverk. På den ene siden har vi fagbevegelsen, blant annet representert ved edderkoppen Asbjørn Wahl. Han er initiativtaker til og ideolog for Aksjon velferdsstaten, som Civita ifølge Dagens Næringsliv ble opprettet for å slåss mot. På den andre siden har de sterke bånd til Klassekampen og miljøene rundt «det nye venstre», spesielt den mest globaliseringsfiendtlige delen av den globaliseringskritiske bevegelsen.

Dessuten skriver litteraturredaktør Wold lederartikler i Morgenbladet. I juli skrev han blant annet at «solidaritetsalternativet» har vært et mislykket konsept. Han fikk svar uken etter fra tidligere finansminister Per Kleppe som ba ham redegjøre for et alternativ, men Wold gjentok i stedet bare at solidaritetsalternativet ikke har lagt noe grunnlag for varig lav arbeidsledighet i Norge. Leser man Wolds vurdering av det samme forholdet i «Sirenenes sang»¹⁰, blir det imidlertid klart at han betrakter «den parlamentariske klassekompromissveien» som «en blindgate.» Det handler altså i bunn og grunn om ideologi og ikke Kleppes ferdigheter som sådan.

Wold og Marsdal har som nevnt overfor også posisjonert seg som de sosialliberales skarpeste kritikere. Blant annet gjennom artikler i herværende Samtiden, hvor de står bak formuleringen: «Vi har sett det med egne øyne: (…) radikalere kaster sin sosialistiske drøm på båten, men tviholder på fremtidsoptimismen og den entusiastiske troen på menneskets frigjøring.»

Kamp mot de vantro
Dette angrepet på «frafalne» eller «avvikere» eller hva man skal kalle det, utgjør antakeligvis Manifests viktigste eksistensgrunnlag all den tid deres revolusjonære program fremstår som marginalt/utopisk eller farlig for resten av venstresiden. For det er et faktum at den norske tradisjonelle venstreopposisjonen nå preges av fundamentale interne stridigheter, som når en meningsmåling for Oslo nylig viste at et flertall av SVs velgere er for EU. Disse menneskene har ifølge tradisjonalistene latt seg lure til å tro at et markedsøkonomisk regime styrt fra Brussel er forenlig med sosialistiske verdier.

De samme bekymringene er rettet mot tendensen i SV til å lansere seg som et mer liberalt parti, parallelt med at utsiktene til et regjeringssamarbeid med Ap skaper frykt for at også SV blir en kompromissmaker med kapitalen. Den tradisjonelle venstresiden, som lenge har blitt beskyldt av etablissementet for å være tilbakeskuende museumsvoktere, har uvurderlig nytte av drahjelp fra de unge og relativt gatesmarte debattantene Wold og Marsdal, med sine brede kontakter blant en ny generasjon av søkende.

Linken til Asbjørn Wahl blir slående i denne sammenhengen. Under en tale til den Attac-ledete globaliseringskonferansen i 2002, sa han følgende: «Vi har også noen såkalte urbane modernister – eller muligens postmodernister – som forveksler og sauser sammen modernitet og makt, som tror dagens såkalte «globalisering» er et nødvendig resultat av moderne kommunikasjonsteknologi, bykultur og individualitet – et usivilisert sivilisasjonsprosjekt – hvor ingen annen verden er mulig.» Manifestgutta tror det er mulig å få innbyggerne i verdens beste land å leve i (ifølge FN) – eller skal vi kalle det det nye Sveits – til å forkaste det internasjonale markedet som har brakt dem denne velstanden. De har samtidig forsøkt å vise at det finnes elementer blant globaliseringskritikerne som har et alternativ å legge på bordet. Om det de presenterer oppfattes som realistisk eller nytt blir sånn sett av underordnet betydning.

Gamle fronter
Men oppsummert kan man altså si at med unntak av Oslo byforum har ingen av de nye politiske bevegelsene lansert et prosjekt som svarer på 90-tallets diagnose: «Nasjonalstaten er død og aksen mellom høyre og venstre i politikken er passé.» Ingen av dem ønsker at nye regimer skal overta etter nasjonalstaten, mens de ideologiske venstrestandpunktene like tydelige hos Attac og Manifest som de høyreideologiske hos Civita og Unge Høyre. Det finnes mye som er påfallende norsk i disse forholdene. I mange andre europeiske land har venstresiden, både i og utenfor partiene, tunge miljøer som søker globale løsninger og gjerne vil oppgi sin nasjonale suverenitet på en rekke områder. Alliansene går mot sentrum på tvers av partier, med utgangspunkt i en løsningsorientert holdning til enkeltsaker. Den høyt profilerte bistandsorganisasjonen Oxfam¹¹ (med utspring i Storbritannia) er et ypperlig eksempel, i sin utrettelige kamp for mer rettferdig handel. Deres standpunkt om å slippe u-landenes landbruksprodukter inn i Vesten har tilnærmet null gehør på den tradisjonelle norske venstresiden, der alliansen med bøndene og distriktene veier tyngst.

Et annet eksempel er det tyske partiet De grønne.¹² Deres perspektiver er i høy grad sammenfallende med Oxfam, som går sterkt inn for mer overnasjonalitet på EU-nivå. Sammen med sine søsterpartier var de også de eneste som førte en paneuropeisk valgkamp under de siste valgene til Europaparlamentet, mens andre partier fokuserte på nasjonale spørsmål.

I Norge får vi i stedet Attac og Civita som inntar ytterposisjoner og slår hverandre i hodet med tallmateriale som viser stikk motsatte konklusjoner knyttet til det samme forholdet. Eller teoretiske ytterligheter til høyre og venstre som Unge Høyre og Manifest.

Det er ikke gode tider for den politisk søkende, men sammensatte borger.•

• Frank (54): Uten fast bopel Leder


• Morgenbladet og Karsten Alnæs Geir Mork


• Norsk biografisk leksikon - for vår tid? Knut Helle