TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL

 










 Innhold 1—2005

 

Leder

Et universitet på trykk

 

 

Hva er formidling og hva er vitenskap i humaniora og samfunnsfag? Kan artikler av vitenskapelig kvalitet og etterrettelighet publiseres i tidsskrifter som også er tilgjengelige for og kan leses av andre enn spesialiserte fagkollegaer?

Det er to av kjernespørsmålene i et ordskifte som har utspilt seg den siste tiden. De har sitt utspring i sluttrapporten fra et utvalg nedsatt av Universitets- og høgskolerådet, Vekt på forskning. Nytt system for dokumentasjon av vitenskapelig publisering.

Rapporten, som kom i november, er delvis et forsøk på å rydde opp i rapporteringen av norske forskeres publisering. Hittil har mye av den bygget på de vitenskapelige forfatternes egenrapportering. Og den har ikke vært til å stole på. Fordi klare kategoriseringer og skiller mellom publiseringskanalene har manglet, har det vært forvirring og til dels kaos mht. hvilken status den enkelte publikasjon har.

Marginale spørsmål uten betydning?

Hittil kanskje, men ikke nå lenger. En viss prosentdel av tildelte midler fra Utdannings- og forskningsdepartementet til det enkelte universitet og den enkelte høyskole skal fra nå av beregnes etter omfanget av publiserte, vitenskapelige arbeider. Det betyr at kategoriseringene får direkte følger for ressurstilgangen – på kort sikt ikke for det enkelte institutt eller den enkelte forsker, men på lang sikt også der. Ellers blir jo systemet uten formål og mening.

Men inndelingene av publikasjoner får følger også på en annen måte, på den enkelte forskers CV og publikasjonsliste. Det er lett å tenke seg at arten av publisering, med et bedre dokumenteringssystem i bunnen, også vil få klarere følger når forskere søker opprykk og stillinger.

Det er mye konstruktivt i innstillingen fra utvalget. Ikke minst har man lyktes i å unngå at humaniora og samfunnsvitenskapene blir underlagt medisinforskningens og naturvitenskapens idealer om publisering. Man tar hensyn til at fagene og fakultetene har vidt forskjellige publiseringstradisjoner, må ha det og bør ha det. Det finnes en erkjennelse av at vitenskapelige monografier er viktigere i humanvitenskapene enn i for eksempel naturfagene, og det finnes en innsikt i at fagskriving innen mange humaniorafag kan ta former som ligger nærmere det andre fag ville kalle «formidling». Innen filosofien kan et litterært formet essay være «fag» på høyt nivå.

På dette feltet støter utvalget også på de største problemene.

Så lenge de har eksistert, har tidsskrifter som Samtiden, Syn og Segn og Nytt Norsk Tidsskrift vært publiseringskanaler for vitenskapelige originalartikler innen fag som filosofi, allmenn og nordisk litteraturvitenskap, sosialantropologi og deler av sosiologien. Gjennom tiår etter tiår har disse publikasjonene med stolthet trykt artikler som ikke står tilbake i kvalitet for gode artikler antatt av de smalere fagtidsskriftene som bare leses av små forskerfellesskaper.

Men det er nye tider, det kreves nå alltid fagfellevurdering av artikler som skal kunne regnes som vitenskapelig publisering. Det vil si at en eller to anonyme forskere innen artikkelforfatterens felt vurderer og gir råd om artikkelen. Det er en arbeidsmåte som de færreste tidsskrifter av Samtidens type har gjennomført systematisk. Men hver artikkel i Samtiden blir likevel lest flere ganger av redaktør, medlemmer av redaksjonsrådet eller andre. Det er en selvfølge å arbeide grundig med skribentenes tekster, et tidsskriftmiljø er et verksted for idéraffinering og tekstutvikling – for å høyne den litterære kvaliteten på denne formen for sakprosa, og for å sikre den faglige kvaliteten, holdbarheten og etterretteligheten.

Utvalget har ønsket å anerkjenne noe av publiseringen som skjer i allmenntidsskriftene som vitenskapelig, men har i farten trukket et tvilsomt skille mellom publikasjoner av noenlunde samme slag: Nytt Norsk Tidsskrift og Kirke og Kultur er vitenskapelige publikasjonskanaler – riktignok «under tvil» – mens Samtiden og Syn og Segn faller utenom. Som tidsskriftredaktør gratulerer jeg med den første vurderingen, og skal gjøre mitt beste for å endre den andre.

For de tyngste faglige artiklene i alle disse tidsskriftene holder høy kvalitet. Derfor blir det vilkårlig å skille mellom dem i så måte. De er likere enn utvalget har sett når det gjelder de tyngste artiklene.

Av hensyn til fagforfattere som vil fortsette med å publisere solide og gjennomforskede artikler med litteraturliste og noteapparat i Samtiden, skal jeg arbeide for at dette utslaget av «tellekant»-systemet revurderes i løpet av 2005. Det har flere medlemmer av utvalget åpnet for. Det er lovende. Én løsning kan være å plassere de vitenskapelige artiklene i en egen seksjon i tidsskriftet, med fagfellevurdering som følger akademias for så vidt legitime krav. Slik vil vi beholde allmenntidsskriftets særpreg, med en bredde og et mangfold i uttrykksmåtene og sjangrene: polemikk, hard kritikk, sakessay med en særlig litterær form og debattartikler, side om side med artikler som er verdifulle originalbidrag til humaniora og samfunnsfag – også bidrag som utfordrer den strømlinjeformede og ofte formelpregede meritteringsprosaen. Allmenntidsskriftene kan nettopp være medier for å utvikle alternativer til den. Ny faglig insikt blir ofte formidlet i en form som ikke umiddelbart omfavnes og godkjennes av et fagmiljø.

Det er denne helheten, dette mangfoldet, som gjør at jeg kaller Samtiden for et «universitet på trykk».

Humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag trenger i dag, mer enn noen gang, de åpne og kvalitetsbevisste arenaene som allmenntidsskriftene på sitt beste kan være. Det vitenskapelige ved disse fagene hviler svært ofte i henvendtheten mot dem forskningen gjelder – i aktivt samspill med samfunnet den inngår i.

Det er her forskningen på alt menneskeskapt har sin legitimitet.

Hannah Arendt

Vi gjør noe uvanlig i dette nummeret av Samtiden ved å publisere en fyldig seksjon på engelsk. Den dreier seg i sin helhet om korrespondansen mellom filosofen Hannah Arendt og forleggeren Alfred Kazin. De 40 brevene publiseres for første gang overhodet i Samtiden, 30 år etter at Arendt døde. De gir et levende og lærerikt bilde av de to personenes kontakt og diskusjoner, og samtidig et fascinerende inntrykk av det miljø Arendt var en del av i det jødiske, intellektuelle New York. Det er germanisten Helgard Mahrdt som har funnet korrespondansen, skrevet en innledning og utførlige kommentarer til hvert enkelt brev.

Knut Olav Åmås

Redaktør



Innhold 1—2005

Aschehougs hovedside

 

SAMTIDEN: TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL