Samtiden 1-2005 - I en sky av mel og støv, tåke og røyk

TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL

Innhold 1—2005

Et universitet på trykk Leder

Karismatikkens demoner Geir Lie

Selvrealiserere uten grenser Nina Østby Sæther

Den grenseløse gründer Nina Østby Sæther

Helvetes tekopp! Solveig Østrem

I en sky av mel og støv, tåke og røyk Alf van der Hagen

Alf van der Hagen

I en sky av mel og støv, tåke og røyk

Gyldendals sjef har skrevet en artikkel i Samtiden. Der retter han angrep på Morgenbladet, ett år etter at vi første gang avslørte at Karsten Alnæs i Historien om Norge har skrevet av andre forfattere uten å si fra om det. Dermed åpnet Geir Mork opp Alnæs-saken på nytt. For mange er det nesten ubegripelig at han valgte å gjøre det. Alnæs-saken var for lengst lagt til side.

Forlag og forfatter hadde beklaget feil og lovet å rette dem i senere utgaver av boken, ja, en full revisjon var visstnok på gang. Morgen-bladet var ferdig med saken. Så kommer altså dette:

Morgenbladet manipulerte, skriver Mork, det vi gjorde var ærekrenkende og sjuskete over en lav sko. En ting var at Alnæs og Gyldendal hadde begått noen få men beklagelige feil, det ble nok innrømmet. Men verre, langt verre skulle vi ledes til å tro, var Morgenbladets journalistiske vrengebilder. Det var lett å se strategien: Oppmerksomheten skulle rettes mot påståtte feil hos Morgenbladet, for å dekke over dokumentert avskrift og plagiat hos Alnæs.

Geir Mork skrev sin artikkel i Samtiden, hans første større tidsskriftartikkel på 13 år. Sammen med en advokatrapport og en internettside med et heller selektivt utvalg sitateksempler, skulle denne frata Morgenbladet ære og troverdighet. Slik skulle påstandene om avskrift og plagiat kjennes døde og maktes-løse. Dermed skulle forfatter, verk og ikke minst forlag frikjennes. Det var jo forlaget som fikk den hardeste kritikken i november 2003, det var Gyldendal som ble oppfordret til å gjøre opp for seg ved å opprette et fond til fremtidens historikere. Og dermed skulle, for alt jeg vet, all tvil rundt Historien om Norge ryddes av veien i god tid før en storstilt relansering ved 100-årsjubileet for unionsoppløsningen i juni 2005.

Sterkere reaksjoner

Men det går ikke som Mork hadde planlagt. Artikkelen i Samtiden utløser enda sterkere reaksjoner fra mediekommentatorer og misbrukte forfattere enn Morgenbladets dekning hadde gjort ett år tidligere. Det synes åpenbart for flere at Historien om Norge i altfor stor grad er basert på avskrift av andres verk. Og Morgenbladets dekning blir igjen en brekkstang for et intenst offentlig ordskifte om vanskelige – og ubehagelige – yrkesetiske spørsmål. Men debatten får konsekvenser: Gyldendal har ifølge Aftenposten betalt ut erstatning til Willy Pedersen, en av de plagierte forfatterne – og sendt ut beklagelser til andre. Forlaget skal endre praksis i nye utgaver av verket – og innsatsen til Gyldendals advokater har ikke tålt offentlighetens lys. Morks forsøk på tåkelegging i Samtiden har ganske enkelt ikke klart å dekke over det faktum at Alnæs-saken ikke dreier seg om journalistikk, den dreier seg om yrkesetikk; om faglitterære standarder for kildebruk. Saken handler ikke om Morgenbladet, den handler om Gyldendal.

Men ett spørsmål gjenstår etter Morks artikkel: Har ikke Morgenbladet manipulert med sitater? Nei, det har vi ikke. De to eksemplene Mork bretter ut sier mer om Morks vilje til å presse sitronen enn om Morgenbladets metode i denne saken. Alle som kan lese, kan se at i tilfellene Ottosen, Eide, Pedersen, Rudeng med flere, har Alnæs bedrevet avskrift. Hvorfor i all verden skulle Morgenbladet ønske – eller jeg hadde nær sagt behøve – å villede leserne, å vri og vrenge på sitater, når saken var så åpenbar, når eksemplene på avskrift og forsiktig bearbeidet avskrift var så tydelige for enhver som leste dem opp mot hverandre? Vi publiserte en rekke artikler om saken i november 2003. Vi viste til eksempler fra verker av Astrid Lorenz, Erik Rudeng og Astor Furseth i uke 45. Eivind Aass og Willy Pedersen ble intervjuet i uke 46, der Pedersen første gang tilbakeviste Alnæs’ påstand om at ingen kilder tidligere hadde kommet til ham med kritikk. Martin Eide skrev selv i samme avis en helside der han spalte for spalte demonstrerer hvordan Alnæs hadde skrevet av over ti sider fra ulike steder av hans historie om Verdens Gang 1945–1995. Debatten raste i spaltene.

Slurv?

Men – om vi ikke har manipulert må vi i hvert fall ha slurvet? Mork har funnet to eksempler på slurv, det ene fra Dagbladet (navnebytter) og det andre fra Aftenposten (forkortelser), og han bruker det siste for alt hva det er verdt og enda mer: Det er her han ber om leserens tålmodighet, for «djevelen sitter i detaljene». Ja, Mork bruker faktisk to av sine elleve tekstsider i Samtiden på akkurat dette eksemplet. Anklagen lyder på at Jon Hustad, som hadde saken for Morgenbladet, i et tilsvar i Aftenposten uten å angi det hadde forkortet i sitater fra Kristian Ottosen og Karsten Alnæs, idet han skulle vise hvordan Alnæs hadde plagiert Ottosen. Dette bruker altså Mork to av sine elleve sider på, dette er selve kroneksempelet som gjør at han umiddelbart etterpå kan felle følgende dom: «[Hustad] anklager en forfatter for plagiat. Mens han grovt manipulerer med sitater. Hva slags intellektuell standard er dette. Og hvor er den redaksjonelle kvalitetskontrollen …?»

Jeg husker godt denne ettermiddagen i midten av mars 2004. Det hadde gått tre måneder siden sist Morgenbladet hadde skrevet om Alnæs-saken. Så skriver Geir Mork sammen med sin medarbeider Bjarne Buset et innlegg i Aftenposten, der de atter bagatelliserer anklagene om plagiat og avskrift. Jon Hustad satt på sitt kontor og skrev på et svarinnlegg, det vil si, han satt og bannet over at Aftenpostens debattredaktør ikke ga ham lov til å svare like langt som Mork og Buset hadde skrevet. Hustad satt og kuttet i teksten, for å rekke deadline og få saken ned i de 4500 tegnene han var blitt tildelt. Dermed måtte han forkorte i sitt nye og nok en gang avslørende eksempelmateriale på hvordan Alnæs hadde skrevet av, denne gangen Ottosen. Dette er det alvorligste eksemplet på slurv Mork kan finne hos Hustad, og det er selvsagt kritikkverdig. Men det er langt fra manipulasjon, og det er i sannhet svaret på det Mork spør om; «hvorfor Hustad utelater de tre første setningene, hvorfor han ikke refererer avslutningen, og hvorfor han i den siterte teksten har klippet bort tre tekstavsnitt».

Blir provosert

Jeg skal ikke gå mer ned i Morks og hans advokaters eksempelmateriale, det er for lengst dokumentert at de har holdt tilbake de alvorligste tilfellene av avskrift (Pedersen, Ottosen, andre eksempler fra Eide). Jeg blir, skal jeg innrømme, ikke lite provosert av hvordan Jon Hustad blir forsøkt hengt ut gjennom Morks artikkel. Det er den gamle øvelsen å skyte på pianisten når du ikke liker stykket. Men det holder ikke vann, selv om man har betalt advokater for å sammenholde utvalgte sitater og kvalitetssikre tidsskriftartikler. Ved nærmere ettertanke synes jeg Morks konklusjoner er absurde – og hans retoriske metoder fremstår som tilslørende og – ja, nettopp – manipulerende.

Jon Hustad, på sin side, var i mine øyne en modig, ærekjær og rettferdighetssøkende journalist i løpet av Morgenbladets dekning av Alnæs-saken. Jeg oppfattet at han var intenst opptatt av å avsløre sannheten, og at han også hadde syn for sakens moralske sider, det at Gyldendal og Alnæs har tjent et tosifret antall millioner kroner på at sistnevnte utgir andres verk som sitt eget. Hustads innsats i Alnæs-saken fortjener heller en journalistpris enn det stempelet Mork, uten å lykkes, har prøvd å gi ham. Dessuten – om det skal vise seg at Morgenbladet har begått feil i Alnæs-saken, så er det i ethvert tilfelle jeg som redaktør som skal lastes for det, ingen andre.

Men nettopp Kristian Ottosen kan stå som et godt eksempel på hvor langt Geir Mork var villig til å gå. Mork bruker eksemplet Ottosen i sin svertekampanje mot Hustad, mens Gyldendals nettsted, som skulle foregi å ta opp alle de eksemplene som var blitt «diskutert offentlig», unnlot å vise hvordan Alnæs har brukt nettopp Ottosen. I betenkningen fra Gyldendals advokater erkjennes det at Alnæs’ sitatbruk fra Ottosens bok I slik en natt kan være «i strid med god skikk», melder Dagens Næringsliv. Først etter en skarp kommentarartikkel av Guri Hjeltnes i VG ble nettopp de to alvorligste eksemplene på Alnæs’ avskrift; Willy Pedersen og Kristian Ottosen, tatt inn på nettsidene. Når dette skrives (4. desember) er nettstedet helt fjernet fra Gyldendals hjemmeside.

Jeg har ingen vanskeligheter med å tro på Geir Mork når han i Samtiden-artikkelen beskriver hvordan han og forlaget ble tatt på sengen av Morgenbladet i november 2003. Jeg forstår ubehaget ved å være til stede ved avisens pressekonferanse og intetanende få avisens forside i ansiktet: «Historien om et plagiat». Jeg har i ettertid tatt selvkritikk på at vi på denne ene forsiden i billedbruken kunne vist mer hensyn til Karsten Alnæs’ person. Men vi reiste en debatt om en arbeidsmetode, og alle innleggene som fulgte viste at dette har vært prinsipielt viktig og riktig. For vi hadde en avslørende sak, en alvorlig sak, en sak enhver redaktør ville satt på forsiden. Jeg forstår at Alnæs må ha tatt dette tungt. Men Geir Mork må tåle et slikt kritisk lys. Hans reaksjon kan tyde på at han har vært uvant med en pågående og avslørende journalistikk innenfor kulturlivet, noe som toppledere innenfor andre deler av næringslivet er betalt for å tåle.

Redningsline

På meg virker det som om Geir Mork har prøvd å jakte på en juridisk redningsline, mens han ignorerer de yrkesetiske aspektene ved Alnæs-saken. Ingenting av det han har skrevet i Samtiden, rokker ved kjernen i saken: Den handler fortsatt om en arbeids-metode basert på nær parafrasering, om avskrift og om forsiktig bearbeidet avskrift uten sitattegn. Kunnskapsforlagets blå fremmedordbok definerer ordet plagiat som «utilbørlig bruk av en annens åndelige eiendom». Det er nettopp slik mange forfattere og historikere har opplevd å bli brukt i Historien om Norge.

Det vil etter mitt skjønn være klokt av Gyldendal å avstå fra å trykke opp igjen Historien om Norge i nye utgaver, så lenge det fortsatt hefter så mye usikkerhet ved verket. Historieprofessor Jan Eivind Myhre har f.eks ment at vi hittil bare har sett toppen av isfjellet i denne saken. Forlaget må uansett avvente utvalget som på initiativ fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Den norske Forleggerforening skal utrede både de juridiske og yrkesetiske sidene ved Historien om Norge. Formålet med dette viktige arbeidet er å etablere klarere standarder for kildebruk i populærvitenskapelige fremstillinger.

Forslag om fond

Historien om Norge har snart solgt for 100 millioner kroner. Morgenbladet skrev på lederplass 14. november 2003 at det er ikke mer enn rett og rimelig at Gyldendal setter av noen av disse millionene i et fond, der avkastningen kan deles ut i stipender til norske historikere og faglitterære forfattere, til dem som kommer til å gjøre jobben for fremtidens populærhistorikere. Forslaget er ikke blitt mindre aktuelt i løpet av året som er gått. Debatten etter Morks Samtiden-artikkel er blitt et eksempel på en offentlighet som faktisk fungerer. Bortsett fra Arnhild Skre, som hevdet at Morgenbladet hadde kjørt en «drittpakke» mot Alnæs, var det ingen som bet på agnet fra Mork. Hans artikkel i Samtiden fortoner seg nå som et lærestykke i kunsten å dreie oppmerksomheten bort fra kjernen i en sak og gjemme den i en substans av tåke/røyk/mel/støv. Geir Morks strategi er blitt kalt både tåkelegging (Willy Pedersen, Aftenposten) og røyklegging (Martin Eide, Dagbladet), mens Per Egil Hegge i Aftenposten anvendte metaforen mel («Geir Mork er snart usynlig inne i melskyen»).

Tom Egil Hverven brukte støv i sin kommentar i NRK P2. Jeg vil gjerne la Hverven få det siste ordet her: «Mork bedriver en klassisk sport: Hvis du ikke liker budskapet, skyt på budbringeren. (…) Geir Mork kan sin Nietzsche. Han vet at den tyske filosofen for over hundre år siden beskrev sannheten som en bevegelig hær av metaforer og metonymier. Men han glemte at selv en feltherre i Gyldendal har begrenset makt til å kommandere en slik hær. Mork overskuet på ingen måte alt støvet som ble virvlet opp. Støv minner som kjent mistenkelig om tåke når det blir nok av det.»•