Stig Sæterbakken

Magne Godberg har på Samtidens nettsider noen dels utfyllende, dels kritiske kommentarer til mitt essay "Døden er en utopi" i Samtiden nr. 1-2005, om Peoples Temple-sektens masseselvmord i Jonestown i 1978. For å ta den vesentligste innsigelsen først, som går på utelatte detaljer fra rekonstrueringen av det historiske hendelsesforløpet, sier det vel seg selv at det er begrenset hva det er mulig å få med av et så omfattende materiale som historien om Peoples Temple p.t. utgjør, i et essay på elleve sider. At målet med teksten verken har vært å gi en uttømmende historisk fremstilling, eller en uttømmende analyse av det samme, burde være åpenbart. Tvert imot har ønsket mitt vært å trekke ut visse aspekter fra denne sammensatte og komplekse materien, og konsentrere oppmerksomheten om disse, nettopp på bekostning av "the broader picture", til hvilket andre formater (for eksempel en mastergradoppgave) vil være adskillig mer egnet. Dessuten har jeg prøvd å legge vekt på noen sider ved Jonestown-tragedien som tidligere har vært mindre påaktet, i hvert fall i den delen av Jonestown-litteraturen jeg kjenner. Samtidig har det vært nødvendig i en viss utstrekning å repetere begivenhetenes gang, frem mot den fatale utgangen, etter som man må anta at mye av det historiske hendelsesforløpet som gikk forut for tragedien i Guyana-jungelen ikke lenger er tilstede i allmennhetens hukommelse. I "Døden er en utopi" har jeg sånn sett etterstrebet en mest mulig hensiktsmessig vektfordeling mellom de store linjer i historien, og en viss detaljrikdom i utvalgte partier av denne, der jeg har ment at det var nødvendig for de resonnementer jeg i forlengelsen av dette har ønsket å prøve ut.

Alle som har skrevet essay eller artikler der en stor mengde historiske data utgjør en vesentlig del av stoffet, har erfart de nesten umulige kvaler og dilemmaer dette ganske raskt konfronterer en med. Hva skal med? Hva kan utelates? Ens valg av utelatelser og inkluderinger vil alltid kunne diskuteres opp og i mente av andre som er fortrolig med det samme materialet. En brutal diskriminering av detaljrikdommen er hva man i alle tilfeller må gjennom, innenfor rammene av et enkelt essay, en enkel artikkel. Som en illustrasjon kan det nevnes at den opprinnelige versjonen av "Døden er en utopi" var over dobbelt så lang som den som endte på trykk. Videre at en sterkt forkortet og konsentrert versjon av denne igjen, som var det som først ble forelagt Samtiden, enda ble kuttet, etter anmodning fra redaksjonen. Mye er selvsagt blitt borte som jeg gjerne skulle hatt med; samtidig har nedskjæringene også hjulpet til med å konsentrere teksten om sine viktigste elementer. Jeg er tilbøyelig til å være enig i at knivangrepet på Ryan den 18. november 1978 kanskje er en for "stor" detalj til at den kan utelates, samtidig er Ryan-delegasjonens besøk i Jonestown nettopp et eksempel på et punkt i historien der kildene ofte er svært detaljerte og hvor det er lett å fortape seg i en time-for-time-type referat, som ville stjålet uforholdsmessig plass i teksten som helhet. I mine avveininger med hensyn til utelatelser og strykninger i "Døden er en utopi" var det således hele veien klart at de avsluttende spekulasjoner og refleksjoner skulle ha forrang fremfor den mer historisk gjenfortellende delen av essayet.

Hva angår de faktafeil Godberg mener å kunne påpeke, med hensyn til blant annet årstall, kan jeg ikke si annet enn at jeg har forsøkt å rekapitulere det faktiske hendelsesforløpet så samvittighetsfullt jeg har kunnet ut fra de kildene jeg har hatt til disposisjon. Der det har vært sprik mellom de forskjellige, har jeg kryssjekket så langt det har vært mulig mot amerikanske og norske avisartikler fra 1978 og 1979, samt mot internettressurser. De feil jeg etter dette allikevel måtte sitte igjen med, beklager jeg.

Og som så ofte, når man finner feil, finner man gjerne flere enn det er dekning for. Godberg hevder at jeg feilaktig fremstiller støtteforeningen Concerned Relatives og de "bekymrede slektninger" som fulgte med kongressmann Ryan til Jonestown i november 1978 som to forskjellige grupper. Det gjør jeg ikke, jeg bare bruker den engelske (amerikanske) benevnelsen det ene stedet og den norske det andre. Med hensyn til støtteerklæringene Jones fikk fra Walter Mondale og Rosalyn Carter ligger det vel i sakens natur at førstnevnte var den ivrigste parten her, og den som hadde mest å vinne på kontakten; det som i alle tilfeller står fast er at Jones klarte å fravriste både Mondale og fru Carter udelt positiv omtale av sitt sosiale engasjement og sektens veldedige arbeid, sistnevnte i et personlig brev som Jones visste å bruke for hva det var verdt. Når det gjelder Bob Houston-affæren refererer jeg til denne slik nyheten først ble slått opp, og nettopp den formen den da hadde ble en del av mistenkeliggjøringen og det økende presset sekten ble utsatt for på denne tiden, og jeg går derfor av naturlige grunner ikke inn på hva senere etterforskning avdekket.

At Michael Meiers Was Jonestown a CIA medical experiment? i ettertid er blitt behørig diskreditert er jeg i likhet med Godberg godt klar over. At boken av den grunn skulle være diskvalifisert til litteraturlisten i et essay der CIA-teorien også berøres, slik Godberg synes å konkludere med, finner jeg imidlertid søkt. Som kilde for denne konspirasjonsteorien er den uvurderlig. En del av det bortskårne fra det første utkastet til Samtiden var en lengre fotnote der jeg forholdsvis utførlig redegjorde for kjernepunktene i "CIA-teorien". Når jeg også fulgte anmodningen om å stryke denne, var det forsåvidt uten altfor tungt hjerte, da detaljene rundt disse spekulasjonene strengt tatt var på siden av essayets anliggende. Slike typer paranoide scenarier har tradisjonelt gode vekstvilkår i USA. Også etter granskningskomiteens temmelig entydige konklusjon i 1980, at det intet bevis fantes for noen CIA-innblanding i masseselvmordet, har både denne og øvrige teorier blitt holdt levende (William Burroughs var blant dem som holdt en knapp på CIA-forklaringen). Av de enda mer vidløftige konspirasjonsteorier som har florert, har vært at Jonestown ble brukt til å utvikle aids og at sekten ble utslettet under en nøytronbombeprøvesprengning. Dette er selvsagt fascinerende stoff i seg selv, men for Jonestown-historikkens del nok mest å regne for et spektakulært sidespor. Godberg vet for øvrig som jeg hva for et hummer og kanari den eksisterende Jonestown-litteraturen utgjør, med grundig forskning som den ene ytterligheten og fortproduserte skandalehausende "inside-story"-sidevendere i kjølvannet av tragedien som den andre.

Jeg vil mene at det i "Døden er en utopi" er et ganske klart skille mellom hva som er rekonstruksjon og gjenfortelling av begivenhetenes gang, og hva som er, på basis av disse, spekulasjoner og resonnementer fra min side. Påstanden om stormannsgalskap - og som en del av denne stormannsgalskapen, et slags monstrøst historisk perspektiv på deres (Jones’) eget prosjekt - som et mulig element i motivasjonen for den omfattende selvdokumenteringen kassettfunnet i Jonestown vitner om, tilhører sistnevnte. Å lese dette konstaterende, at slik var det, og andre grunner fantes ikke, forekommer meg besynderlig. Overraskende er det dessuten, hvis jeg har forstått Godberg rett, at han avviser tanken helt og holdent. Det momentet Godberg selv bemerker, at mindre flatterende sekvenser (for Jones’ del) på flere av opptakene er redigert bort, peker jo i retning av at kassettene ikke bare var ment for intern bruk, men også kan ha vært tiltenkt en rolle for omverden, en omverden etter hvert også i betydningen en "ettertid". Godberg mener videre at jeg bruker dette som et bevis på at selvmordet allerede var planlagt. Det gjør jeg ikke, derimot knytter jeg det jeg kaller Jones’ "dokumentasjonshysteri" opp mot prosjektet Den sosialistiske fristaden som sådan, og at det var med tanke på den historiske evalueringen av dette (i Jones’ øyne) storslagne eksperimentet, uavhengig av hvilken utgang det nå måtte få, at det kan ha vært et motiv for Jones å sørge for mest mulig egendokumentasjon, for på den måten selv å være med på å legge premissene for hvordan denne historien senere skulle skrives. At det i dette i tillegg kunne ligge en forutanelse, fra Jones’ side, om hvordan det hele ville ende, er en annen sak, men etter mitt skjønn en tanke det kunne være verdt å gå videre på. Samtidig er det jo oppsiktsvekkende, de deler av materialet han (eller de) har latt være å klippe i: Her er, som også Godberg er inne på, nok av sekvenser som ikke akkurat setter pastoren i et heldig lys, for å si det forsiktig, i rollen som Guds vikar på Jorden. Dette blandingsforholdet synes jeg i det hele tatt det er vanskelig å bli klok på, de åpenbare skjønnhetshensynene som er tatt (men av hensyn til hvem?), side om side med den ytterst beklemmende karakteren til deler av opptakene som har fått slippe gjennom sensuren. På den annen side kan det selvsagt være resultat av rene tilfeldigheter, eller kanskje rett og slett sviktende dømmekraft fra pastorens side?

Som sagt er det et tilbakevendende motiv i mange av de talene som det finnes opptak av, det man kan kalle Jones’ overdrevent historiske perspektiv på sektens gjøren og laden. Stadig vekk minner han sine tilhengere om at hva de nå deltar i er en bevegelse, en folkevandring, et politisk og moralsk korstog av historiske dimensjoner. Jones’ visjoner har her megalomaniens kjennetegn, utkrystallisert i en grotesk overvurdering av egen betydning for omverdens ve og vel. Og i den tiden jeg har jobbet med dette stoffet, har Jonestown-tragedien i perioder foresvevet meg å være nettopp det: historien om en enkelt manns stigning og fall, bare forstørret til kjempeformat, og tatt ut i sine verst tenkelige konsekvenser, på et helt lite samfunn av lojale sjeler. Tanken har slått meg mer enn én gang, at dette i virkeligheten jo er noe som foregår inne i hodet på én mann alene. (Noe det på sett og vis også gjorde, bare med den fatale omstendighet i tillegg, at denne mannen nøt den mer eller mindre hengivne tilslutning fra tusen til.) At dette er én manns havari, gjort til en hel gruppe menneskers havari. At det er Jim Jones’ vanskjebne, omsatt i en sammenheng som ble så mye større enn ham selv. At det er hans eget selvmord zoomet ut i et kollektivt selvmord.

I et slikt bilde finnes kanskje også en nøkkel - jeg sier ikke den eneste, bare en av mange mulige! - til økt forståelse av historien om Peoples Temple, fordi det her, i den fatalismen og destruktiviteten som er virksom på Jones’ personlige plan, kan finnes noen gjenkjennelige elementer, mer gjenkjennelige enn de kanskje vil fortone seg når vi står overfor Jonestown-tragedien i dens fulle uhyrlige og "uforståelige" format. Mange mennesker har opplevd dette, å styre ubønnhørlig mot sin egen undergang, om enn med mindre drastiske konsekvenser enn hva det fikk i Jim Jones’ tilfelle. I slike situasjoner kan den personlige lidelsen i seg selv bli en selvoppfyllende profeti: Når det først har kommet så langt, skal nederlaget også fullbyrdes, om nødvendig i total destruksjon. Slik jeg ser det, må det, i hvert fall på ett plan, ha vært en slik sammenbruddets dynamikk som trådte i kraft i Jonestown, og som på et tidspunkt ble umulig å stoppe. Her er det etter mitt syn interessante paralleller mellom Jonestown-eksperimentets endelikt og Det tredje rikets kollaps i bunkeren i Berlin, våren 1945.