Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Samtiden 4 – 2008

Leder: Det styggeste man kan si
«Det er ikke mulig å si at noe som helst er rasisme lenger. Med mindre man da ikke er David Irving, og befinner seg helt i randsonen av hva man er villig til å kategorisere som menneske.»

Terje Tvedt: Speilbildenes speilbilde
«Når programlederne ser inn i kameraet og garanterer at alle pengene kommer frem til dem som trenger dem, underslåes det faktum at flere millioner kroner ikke går til de fattige, men sendes NRK.»

Marina Hobbel: Elsker vi Amerika likevel?
«Det er forbausende lite man vet om kvinner fra såkalte fattige land som importeres til norske hjem for å gjøre hverdagene lettere for de travle norske familier.»

Walter Benn Michaels: Imot mangfold
«Det er utnyttelse, ikke diskriminering, som i størst grad skaper forskjellene i dagens USA.»

Anne Hege Simonsen: Skriften på veggen
«Alle tider har sine monumenter. Noen av vår tids mest påkostede og raffinerte byggverk handler om å stenge andre ute.»

Jonathan Littell: Dagbok fra Georgia
«Jeg tygger frukt med en bitter følelse av medlidenhet overfor denne grenseløse elendigheten, alle disse livene som er ødelagt, ruinert, for ingenting»

Sigurd Falkenberg Mikkelsen: Intet og alt
«At den unge Støre valgte seg Brand er derimot mer, ja om ikke oppsiktsvekkende, så i hvert fall uvanlig. For da han kikket seg rundt i forelesningssalen og så de kommende franske embetsmenn og toppolitikerne, hva tenkte han da? Så han de drevet av en brennende, idealistisk flamme i sitt bryst? Eller så han dem som fogden?»

Willy Pedersen: Sigartetter: Sublimt sug, stille død
«Røyking har blitt en markør av sosial marginalitet, på en måte som alltid gjør oss sosiologer urolige.»

Ingvild H. Rishøi: Det som lyser
«Jeg er fem år, jeg holder broren min i hånda.
Vi går forsiktig ut i elva.
– Skal du lære meg nå? spør jeg. – Richard?
Det er så kaldt. Håret hans skinner, og vannet bare renner og renner.
– Du sa seinere, sier jeg. – Nå er det seinere.»


Samtiden