Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Trening, knefall og forfall

Om intelligentsiaens kroppslige disiplinering

Arve Hjelseth

Arve Hjelseth
Født 1966
Førsteamanuensis i idrettssosiologi, NTNU

Det kan umulig være et godt tegn når normen for intellektuell habitus endres fra kafékultur til kroppskultur.

Den norske intelligentsiaen har de siste årene i større grad enn de fleste adoptert statlig sanksjonerte trenings-, kostholds- og livsstilsråd og omdefinert sin egen habitus i tråd med dette. Burde ikke denne gruppen i stedet utgjøre et kritisk korrektiv til slik disiplinering? Bør de ikke sitte på kafé og slåss mot sine egne demoner, heller enn å fly rundt i marka og lufte sin dødsangst?

En slags innledning
Av Bourdieu har vi lært at et moderne samfunn holder seg med flere eliter, som utvikler og vedlikeholder hegemoni på ulike felt. Kultureliten og den økonomiske eliten har ikke hatt så mye til felles, heller ikke med hensyn til trening og kosthold. Det er et par generasjoner siden røslig pondus og sigar i munnviken var symboler på økonomisk velstand. At direktører og den øvre middelklassen i næringslivet trener mer, røyker mindre og lever sunnere enn befolkningen som helhet, er gammelt nytt. Karl Glad og Bjørn Rune Gjelsten er typeeksempler på næringslivsledere som var og er i uvanlig god fysisk form for alderen. Men mens det i min ungdomstid særlig var den økonomiske eliten som viste vei mot en sunn livsstil, virker fenomenet i dag like utbredt i intelligentsiaen. Intelligentsia-begrepet bruker jeg her i utvidet forstand. Den består av skribenter, forfattere og andre kunstnere, professorer, særlig i samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag, og en del av de viktigste journalistene. Mange har såkalte frie yrker, de aller fleste har i det minste betydelig jobbautonomi. Mange jobber i offentlig sektor, mange driver for seg selv, men bortsett fra journalistene er få ansatt i privat næringsliv. De aller fleste har i det minste noe høyere utdanning, skjønt doktorgrad er ikke noen forutsetning for å tilhøre intelligentsiaen i denne forstand. Men først og fremst skriver og snakker de, så det leses og høres, i hvert fall i deres eget sjikt.
Dette sjiktet er det altså som de siste årene i påfallende grad har gitt seg treningshysteriet i vold, spesielt i form av sykling og langrennsløping. «For journalister og kunstnere kan det virke som stølhet er den nye fyllesyken», skrev Aslak Nore på Twitter for en tid tilbake. Dette er en treffende observasjon. Naturligvis har det alltid eksistert en og annen forfatter eller skribent som har vært opptatt av trening. Det nye ligger i at skiløping, løping eller sykling kan konverteres til symbolsk kapital, eller til prestisje og anerkjennelse, også i intelligentsiaen.

For ytterligere å klargjøre hva jeg sikter til: Pierre Bourdieus skille mellom kulturell og økonomisk kapital er gradvis blitt en integrert del av det norske vokabularet. På det kulturelle feltet er det helt andre ting som gir status og anerkjennelse enn på det økonomiske. Dagens Næringsliv måler suksess i penger (økonomisk kapital), mens kultureliten får status gjennom andre mekanismer, som dessuten i større grad kan gjøres til gjenstand for forhandlinger. Feltene er så forskjellige at det til og med kan hefte noe mistenkelig ved en intellektuell med økonomiske muskler. Om en forfatter selger svært godt, kan han risikere å synke i det kulturelle hierarkiet.

Skillet mellom intelligentsiaen og den økonomiske eliten gir seg mange utslag. Begge gruppene har mye makt, men på ulike felt, og de omgås derfor hverandre i nokså begrenset grad. Norges mest anerkjente forfattere er sjelden å se på NHOs årsmiddag, og de mektigste næringslivsdirektørene dukker bare unntaksvis opp på Litteraturhuset for å høre foredrag om nyere tendenser i afrikansk poesi. Siden elitene lever såpass avsondret fra hverandre, utvikler de også høyst ulike sosiale praksiser. De hører på ulike radiokanaler, spiser forskjellig mat og drikker forskjellige viner. De har normalt også nokså ulike politiske holdninger og preferanser, og de hadde som nevnt lenge ulikt forhold til kropp og betydningen av sin egen fysiske konstitusjon.

Dette har imidlertid endret seg raskt på få år, og det er om dette de følgende linjer skal handle. Jeg er langt fra den første som har oppdaget dette. Det har vært hyppig kommentert at deler av intelligentsiaen bruker Facebook til å holde omgivelsene oppdatert om skiføret i Marka, sin egen sluttid i Birkebeinerrittet og nye tekniske (og dyre!) finesser når det gjelder skipreparering. At de i så stor grad har adoptert tradisjonen med ivrig skiløping kan indikere at vi står overfor en praksis som forener mer enn den splitter intelligentsiaen og den økonomiske eliten. Møtes ikke elitene hos NHO eller Litteraturhuset, så møtes de i hvert fall i marka. Felles aktiviteter kan fort gi felles anskuelser. Kan man utøve kulturell opposisjon mot en økonomisk elite man ukentlig samtaler med om skipreparering?  Intelligentsiaens kritiske funksjon settes på prøve dersom den ikke er i stand til å holde den økonomiske og administrative makten på armlengdes, for ikke å si et par kraftige dobbelttaks, avstand.

La meg imidlertid med en gang understreke at intelligentsiaen antakelig alltid har gått en hel del på ski. Forskjellen ligger i at de gjør det med mye større intensitet og entusiasme enn før. De går oftere konkurranser, de går mye fortere enn den bedagelige og verdige stilen man la seg til i hine hårde dager, og de er langt mer opptatt av at utstyr og smurning må være i tipp topp orden. Det samme gjelder sykling. Tidligere tiders intelligentsia syklet som bare det, særlig til og fra kontoret, men sykkelen skulle helst være gammel og loslitt, og man burde sykle så sakte at man slapp å skifte skjorte når man var framme (og om man strengt tatt burde byttet skjorte, lot man det likevel være).

Kort sagt er intelligentsiaen blitt et trenende folk. Selv om deler av den alltid har jogget eller gått på ski i blant, snakkes det mye mer om fysisk form og om trening som veien til det gode liv enn tilfellet var for en generasjon siden. Tidsskriftsredaktør Cathrine Holst klaget forleden sin nød over at intellektuelle heller bruker en frihelg på å pusse opp enn på å skrive en artikkel.1 Vi kunne altså lagt til at artikkelskrivingen kommer lenger ned enn som så, på listen over nødvendige gjøremål, for de må også trene til Birken, enten det er på ski eller sykkel.

Jeg skal sirkle inn noen mulige tolkninger av dette fenomenet, og peke på en del utfordringer. Men intet essay uten omveier. Her kommer en av det mer nødvendige slaget.

Idrett versus intelligentsia: En selvbiografisk tilnærming
Enhver forsker må være bevisst sin egen førforståelse. En kort redegjørelse for mitt eget forhold til idretten og til intelligentsiaen er derfor på sin plass.

Om mine idrettslige meritter kan jeg forsåvidt fatte meg i korthet, i og med at karrieren ble avsluttet allerede i 16-årsalderen. Men siden jeg har en del kritiske merknader til treningshysteriet i avsnittene som følger, vil jeg gjerne få sagt følgende: Jeg er oppvokst med idrett. Jeg gikk en hel del på ski hver vinter, og tidlig i tenårene løp jeg mye, i det som skulle vise seg å bli en kort, men relativt framgangsrik, karriere på mellomdistansene. Jeg spilte fotball også, skjønt på lavt nivå. I tillegg syklet jeg mye, men mest for å dekke det transportbehovet man har i de mer rurale strøk av landet, ikke minst når man skal til og fra trening. Fra 17-årsalderen gled jeg over fra å være aktiv løper til å bli periodemosjonist, noe som akkurat holdt til å fullføre tre maratonløp før jeg fylte tjue.

Da jeg flyttet til Oslo for å studere, hadde jeg nok en formening om at jeg skulle fortsette med min vanlige måte å mosjonere på. Jeg visste det ville bli uregelmessig, for jeg ønsket også å leve i samsvar med de forventningene jeg hadde til studenttilværelsens sosiale dimensjoner. Det ville derfor bli begrenset med tid til trening, innimellom studier og alle timene på Blindernpuben og i SV-kantina. Jeg ble derfor en periodejogger. I ettertid har jeg tenkt at jeg holdt den fysiske formen noenlunde ved like i noen år fordi jeg fikk tid til å trene i perioder hvor jeg var blakk.

Som aspirerende intellektuell i 80-årene mente jeg det var hensiktsmessig å etablere en habitus som ikke var forenlig med utagerende fysisk aktivitet. Min identitet skulle knyttes til hodet, ikke til resten av kroppen. Vel kunne jeg jogge rundt Sognsvann en pen sommerkveld, vi var mange som gjorde det, men da befant vi oss helt klart utenfor det intellektuelle livets kjerne. Jeg vet egentlig ikke hvor mye min generasjon Blindern-studenter trente, men det var i hvert fall ingen som kunne bruke det som sosial markør i de kretser jeg anså som toneangivende.

Til forskjell fra dagens moderne treningsfantaster, har jeg aldri knyttet noen glede til selve den fysiske aktiviteten (løkkefotball er et unntak, men det er nok fordi det fysiske aktivitetsnivået der gjennomgående er nokså lavt). Når jeg leser Andreas Homplands eminente essay om løping,2 kan jeg rett nok vagt gjenkalle følelsen av å ha flyt under lange treningsturer i en fjern fortid, hvor man bare kan guffe på og kjenne at kroppen tåler enda noen kilometer i samme (eller endog høyere!) tempo. Men noen dominerende erfaring var det ikke. Selv da jeg presterte på relativt høyt nivå, måtte jeg bruke skippertaksmetoden for å komme i form til viktige konkurranser, for jeg la nesten aldri ut på tur av lyst.

Jeg trente mye i ungdommen fordi jeg likte å konkurrere, og for å konkurrere med noen suksess må man forberede seg, det vil si trene. I hvilken grad det var gøy, var i en slik sammenheng underordnet. Jeg trente frivillig, jeg ble aldri utsatt for press fra foreldre eller trenere. Men jeg manglet altså (stort sett) følelsen av flyt, av treningsglede, av at fysisk aktivitet i seg selv kunne berike selve livet, ikke bare evnen til å nå de sportslige mål jeg til enhver tid hadde satt meg. Slik har det i grunnen fortsatt. Om jeg sitter en søndag ettermiddag og leser eller skriver, og solen skinner, kjenner jeg aldri noen dragning mot marka og friluftslivets gleder (når det likevel hender at jeg tar mot til meg og oppsøker marka, er det av andre årsaker enn at jeg har lyst).

Andre ser derimot på fysisk aktivitet som en viktig del av et meningsfylt liv. Om man legger til side floskler av typen «få mer overskudd», «holde seg frisk og sunn» og lignende, er det en rest igjen som dreier seg om selve det å skape velvære gjennom anstrengelsen. Å kjenne på melkesyren, eller den gode følelsen ved å holde det gående med sykling eller skiløping i et høyt antall timer, i et rimelig tempo, det er åpenbart en viktig dimensjon ved tilværelsen for svært mange. Jeg betviler ikke det, for jeg har som nevnt vagt kjent på den følelsen selv, men altså uten å gjøre den til rettesnor for mitt eget liv. I tillegg trodde jeg som nevnt lenge at en slik rettesnor førte bort fra intelligentsiaens langt mer ettertraktelsesverdige kultur.

Trening som inntrykksstyring
Men det er selvsagt mer enn bare livsglede som ligger under den nye treningsiveren. Valg av livsstil kommer ikke bare innenfra, det kommuniserer også noe til omgivelsene, og kan derfor tolkes som mer eller mindre bevisste responser på oppfattede forventninger fra andre. Når jeg nedtonte treningens velsignelser i tiden på Blindern, hadde det jo å gjøre med at jeg som nevnt ikke hadde noe ønske om å fremstå som en ivrig løper (eller skiløper). Å være aspirerende intellektuell ville si å lese bøker, og ikke minst å samtale om disse bøkene, i kantina og på puben, sent og tidlig (skjønt mest sent, egentlig). Jeg var fysisk indisponert som følge av sene kvelder såpass mange dager i uka at jeg rett og slett ikke kunne trene særlig systematisk, selv om jeg hadde villet.

At folk skjeler til hvordan andre oppfatter en selv er naturligvis ikke noen oppsiktsvekkende observasjon. Den er mest systematisk studert av sosiologen Erving Goffman, som kalte det inntrykksstyring (impression management). Vi er alltid mer eller mindre bevisst vår egen fremtredelsesform, og vi ønsker å skape et bestemt inntrykk hos andre, enten det gjelder fritidsaktiviteter, hvordan vi snakker eller måten vi ter oss på i ulike sammenhenger. Når man løper New York Marathon, eller legger ut bilder på facebook fra Birkebeinerrittet, er det altså ikke bare for å pleie seg selv, det er like mye for å pleie eller justere inntrykket av seg selv. Man kommuniserer dels at man lever et rikt og verdifullt liv (New York Marathon kan tross alt kombineres med mer vanlige turistaktiviteter også), dels gir man et bidrag til kontinuerlige forhandlinger om hvordan ens eget sosiale sjikt bør oppføre seg for å oppnå anerkjennelse. På et eller annet tidspunkt ble trening og konkurranse, helst knyttet til langvarige fysiske anstrengelser (mer om dette senere), en viktig markør. Gjennom implisitte forhandlinger har intelligentsiaen gradvis nådd fram til den konklusjon at treningsiver kan kommuniseres uten å tape ansikt, og at det faktisk gir anerkjennelse. Dels trener intelligentsiaen helt sikkert mer enn før, men like mye består endringen i at det ikke lenger er en dårlig skjult hemmelighet at den gjør det.

Det nye ligger altså i at et sjikt som tidligere kunne (og burde!) blåse av trening og fysisk aktivitet, i stadig større grad må forholde seg til at dette er blitt sentrale omdreiningspunkter for organiseringen av det gode liv. Det har skjedd bemerkelsesverdig fort.

(Selv)bilder av intelligentsiaen
For å komme på sporet av hvordan dette best kan fortolkes, skal jeg forsøke å nøste opp hvordan intelligentsiaen tradisjonelt har sett på trening, friluftsliv og fysiske anstrengelser. En del av utvalget er hentet fra litteraturen og er selvsagt ikke ment å være representativt, men jeg tror det kan illustrere hvordan intelligentsiaen ble oppfattet i relativt brede kretser. Fortellinger av den typen jeg drøfter her har altså levert fortolkningsrammer for hvordan dette sjiktet har levd sine liv.

Jeg var ikke en intellektuell da jeg flyttet til Oslo for å studere, og jeg er det vel knapt i dag heller. Men jeg hadde ambisjoner i den retning. Derfor falt det meg som nevnt ikke naturlig å kommunisere veldig tydelig at jeg løp nå og da. De yngre lærerne på Blindern den gang var typiske sekstiåttere. De var muligens i ferd med å bli innhentet av førtiårskrisen, men de hadde ikke tatt konsekvensen av det. Mange var storrøykere, og ingen, bortsett fra en litt eldre førsteamanuensis, var kjent for å bedrive idrett i noen grad. Jeg følte instinktivt at det var røykerne som anga tonen for et verdig akademisk liv. Helt på jordet var jeg ikke, for det var i hvert fall ikke på SV-fakultetet røykeloven ble praktisert mest hardhendt.

Dette bildet samsvarer antakelig rimelig godt med det inntrykket folk hadde av intelligentsiaen i 1980-årene. I den muntre gjennomgangen av sekstiåtternes liv og levnet har for eksempel Nils-Fredrik Nielsen3 stort sett unnlatt å gjøre rede for sine studieobjekters treningsvaner. Kanskje fordi de ikke trente, i hvert fall ikke på en måte som var synlig for biograf Nielsen, eller kanskje selve temaet lå utenfor Nielsens horisont i en drøfting av akkurat denne generasjonen.4 Når jeg selv på samme måte forsøkte å tilegne meg en akademisk-intellektuell habitus, var det med utgangspunkt i forestillinger om dette miljøet som lignet Nielsens beskrivelse, men i begynnelsen helt uten dennes ironiske distanse. Jeg ble det Nils Rune Langeland har kalt en «sein68ar»5 – en som forsøkte å videreføre idealene fra generasjonen som kom før meg, men uten å skjønne at spillet var slutt, at andre prinsipper gjaldt, og at de egentlige sekstiåtterne hadde trukket opp stigen etter seg. Slike ting så jeg åpenbart ikke. Men sent i 80-årene var dette fortsatt utydelig for de fleste av oss. På samme måte har min egen generasjon nå tydeligvis kommet seg videre, og begynt å trene for å eldes med verdighet og sunnhet, mens jeg altså forsøker å holde fast på en foreldet livsorientering

Blindern-miljøet var én arena, avisredaksjoner og Club 7 to andre hvor intelligentsiaen holdt til. Hvert segment hadde sine egne stamsteder hvor de tilbrakte kveldene. Lokalene var ofte røykfylte og terskelen for å ta noen øl etter jobben – tidvis også på jobben – svært lav. Slike miljøer signaliserte så mangt. Sigaretten klarte å opprettholde et image av noe kultivert og distingvert i disse kretsene mye lenger enn i andre deler av eliten. I røykingens første fase signaliserte den en kosmopolitisk livsorientering,6 mens (u)vanen mot slutten av røykingens tidsalder i den vestlige verden delte seg i to praksisformer med ulike kommunikative budskap: Dels kommuniserte det sosial marginalisering, dels kommuniserte det også opposisjon: Røyking kan være en tenårings måte å opponere mot foreldre og øvrighet på, men det kan også være den unge kunstnerens måte å opponere mot samfunnets disiplinering på. Når intelligentsiaen legger bort sigarettene, legger den også bort et viktig symbol på opposisjon. Skal opposisjonsrollen vedlikeholdes, må den erstattes av andre symboler. Hvilke det skal være er ikke klart, men skiløping er ikke en seriøs kandidat.

Vi er på sporet av en type livsstil som symboliserte og kroppsliggjorde en akademisk, kulturell eller til og med intellektuell legning. Dels var dette skapt av aktøren selv, i arbeidet med inntrykksstyring, dels ble det skapt i sosiale prosesser som fortolket hva som utgjorde en intellektuell livsstil. De dominerende fortolkningene var knyttet til opposisjon, uregelmessig livsførsel, bøker, øl, vin og sigaretter, og påfølgende vanskjøtsel av ens egen fysiske konstitusjon. Den tilsynelatende nære forbindelsen mellom kunst og rus hadde for eksempel en veldig fascinasjonskraft, selv om vi innerst inne kanskje skjønte at de aller fleste som skriver godt også er veldig disiplinerte, og sågar ofte har faste skrivetider. Det var ikke det som ble kommunisert. Det meste av intelligentsiaen var bare indirekte integrert i markedet og statsapparatet, den sto utenfor og hadde dermed en uavhengig og kritisk funksjon, som den markerte ved også å leve sine liv uavhengig av offisielt anerkjente anbefalinger med hensyn til kropp, trening og døgnrytme.

Jeg skal forsøke å sirkle inn hva slags mentale bilder som dominerte. Vi kan gi ordet til den tidligere nevnte ur-sekstiåtteren Andras Hompland først. Han har alltid løpt i større eller mindre grad, og er derfor i og for seg ikke representativ for det fenomenet som opptar meg, nemlig trening som en ny form for symbolsk markør. Hans essay om løping er likevel illustrerende for intelligentsiaens forhold til trening i forrige generasjon: Rundt 1968 løp han nærmest i smug. Den gang var det politisk ukorrekt å bruke mye energi på fysisk fostring.7
Nå finnes det selvsagt unntak innenfor de mer venstre- og kulturorienterte sjikt også. I romanen om Gymnaslærer Pedersen undrer for eksempel hovedpersonen Knut Pedersen seg på om ikke Tor Obrestad løp på direkte ordre fra AKP (m-l)s sentralkomité under partiets sommerleir på Håøya.8 Men ml-bevegelsen er jo ikke akkurat typiske representanter for intelligentsiaen, som de vel betraktet som småborgerlige og ikke minst dekadente. For AKP sto derfor en asketisk aktivitet som løping høyere i kurs enn brune barer. I denne forunderlige kretsens tilfelle var det vel snarere barene som ble oppsøkt i smug.

Selvsagt kan 1968 ha vært et unntak. Hompland selv viser til at joggebølgen endret mye allerede tidlig i 1980-årene. Det sagnomsuste året kan altså ha vært en svært avgrenset periode hvor intelligentsiaen var spesielt skeptiske til alt som hadde med trening og ikke minst konkurranse å gjøre. Men jeg tror Homplands erfaring avspeilte en trend som hadde eksistert lenge, og som heller ikke sluttet med 1968. Tidligere generasjoners kulturpersonligheter, som for eksempel Sigurd Hoel eller Jens Bjørneboe, fremsto heller ikke som spesielt veltrente. Jeg er også ganske sikker på at joggebølgen i første halvdel av 80-årene rammet gjennomsnittsbefolkningen mer enn intelligentsiaen. Joggebølgen var dessuten mindre orientert mot konkurranse og utstyrshysteri enn det som synes å kjennetegne dagens ski- og sykkelentusiaster. Det var greit å løpe sakte, bare man løp.

La oss et øyeblikk gå lenger tilbake i tid. Forfatteren og Nobelprisvinneren Elias Canetti (1905–94) er neppe den man forbinder med hverken lange skiløp eller anstrengende løpeturer. I sine erindringer skildrer han først og fremst sin utvikling mot moden mann, forfatter og litterat, og livet kretset rimeligvis ikke rundt fysisk aktivitet. Men det betyr ikke at han var helt fremmed for tanken på mosjon, i hvert fall ikke når den tok form av friluftsliv.

Som 20-åring legger Canetti ut på en vandring gjennom Karwendel-fjellene.9 Begrunnelsen for turen er imidlertid vel så mye åndelig som fysisk: Legen erklærer at det er bra for hans Ødipus. Under en av etappene går han fort for å komme unna et uvær, og blir andpusten.10 Det rapporteres å ikke ha vært en erfaring som fristet til regelmessig gjentakelse. Ved to–tre anledninger går han opp på fjellet Rosskogel. Det var godt å komme opp dit og dermed nå et mål man hadde satt seg, men han slåss mer med sitt indre kaos enn med å styrke kroppen: «Jeg gikk og snakket høyt for meg selv, for å artikulere, fange i ord, få orden på og få ut av meg alt det kaos av hat, sinne og undertrykkelse som hadde samlet seg opp i meg det siste året.»11 Essensen i alt dette er at det å gå kan være en form for terapi og at nye omgivelser kan gi klarhet til tanken, men Canetti har ingen begreper om at anstrengende trening skal styrke kroppen og kondisjonen. Friluftslivet funksjon er åndelig og mental, ikke fysisk.

I og med at Canetti noen år senere tok en doktorgrad i det litt overraskende faget kjemi, vil kanskje noen mene at han ikke representerer den mest typiske delen av intelligentsiaen, men han praktiserte aldri yrket. Han var allerede da fanget i bøkene og litteraturens verden. Intellektuelle vandrer i naturen eller spaserer i gatene, i det førstnevnte tilfellet (på Canettis tid) også med vandrestav og det hele. Det dreide seg aldri om å omdefinere dette til en fysisk anstrengelse, bortsett fra den smule slitenhet enhver kan kjenne etter å ha gått noen timer. Lange turer i fjellene har tydelig preg av å være dannende.

Vender vi blikket mot Norge, har de dominerende bildene av intelligentsiaen heller ikke vært knyttet til fysiske anstrengelser, og vandringer på fjell og vidde utgjør heller ikke noe dominerende tema. Jeg nevnte Hoel og Bjørneboe over. Sistnevnte blir av Fredrik Wandrup allerede som lite barn tillagt følgende ord når han blir tvunget med på skitur: «Far, du har sagt at den som er skapt til å nyte livet, skal nyte det. Men dette er neimen ingen nytelse.»12

Dag Solstad har forsåvidt fremstilt seg selv i moderat fysisk aktivitet, enten han rusler rundt i Berlin eller går tur fra Sognsvann til Ullevålseter, midt under den første joggebølgen.13 Det sistnevnte eksemplet er spesielt interessant fordi han her konfronteres med joggere som er «ute og lufter sin dødsangst»,14 og dermed utsetter vår helt for det han kaller passiv jogging. Solstads habitus er selvsagt vanskelig å forene med store fysiske utskeielser. Man merker seg imidlertid at det ikke er noe galt med friluftsliv i seg selv, han fikk denne dagen «en uimotståelig dragning mot naturen».15 Grensen går ved anstrengende trening.

Men som nevnt gikk intelligentsiaen på ski, de forsøkte bare så godt de kunne å gi inntrykk av at det var turen selv som var målet, ikke dens helsemessig gunstige konsekvenser. Hovedpersonen Fjord i Roman 1987 gifter seg med professordatteren Mette Stang-Hansen, og kom dermed ikke unna «lange idiotiske skiturer innover det hellige Nordmarka».16

Generelt har altså forfattere og intelligentsiaen enten helt og holdent motsatt seg fysisk aktivitet som uttrykk for det gode liv, eller de har konsentrert seg om friluftslivet på en avdempet måte som ligger et stykke unna det å trene i egentlig forstand. Ikke minst har dens forhold til konkurranseidrett vært mildt sagt anstrengt. I sitt forhold til trening har derfor intelligentsiaen tradisjonelt i beste fall fulgt Nansens motto: Øv idræt, men sky sport og alskens rekorder.17

Den nye intelligentsiaen: Forfall, knefall eller opposisjon?
Men dagens intelligentsia lever altså ikke lenger opp til idealene fra Bjørneboe og Canetti, eller fra Solstad og Hoel. De trener, og de trener ikke først og fremst for å få utsyn eller for å klarne tanken, eller for å oppleve naturen. De kan henvise til alt dette som viktig, men da som positive bieffekter av treningens egentlige formål: Være i god form, ha det beste utstyret, delta i prestisjefylte renn, konkurrere, og ikke minst kommunisere sine velorganiserte og vellykkede liv til omgivelsene. Man skal trene mye, ofte, og tempoet skal være høyt. Man skal kommunisere dynamikk og bevegelse. Folk i økonomi og administrasjon er veldig bevisst på å gå målbevisst og i raskt tempo gjennom korridorer, de haster alltid på vei til og fra møter, gjerne mens de later som de skummer gjennom saksdokumenter. Det oppjagede tempoet når de går på ski i tettsittende klær har samme funksjon. Her går ingen tid til spille. Intelligentsiaen har hatt en mer sedat legning (journalister, som jeg har inkludert i denne gruppen, blir her et klart unntak). Professoren eller forfatteren går ikke i rett linje, han vandrer ettertenksomt på vei til og fra. Kanskje vet han ikke hvor han skal heller, men spaseringen kan uansett bidra til å klarne tanken. Når intelligentsiaen har økt tempoet, i skogen og kanskje også i korridorene på arbeidsplassen, vitner det om en ny innstilling. Her er mindre tid til kritisk refleksjon, jobben må gjøres! Dette knefallet for den økonomisk-administrative væremåten er til hinder for evnen til å ta en omvei, til å ta et steg tilbake for å se spørsmålet fra en ny vinkel, og til å stille de helt grunnleggende spørsmål om tilværelsens iboende absurditet.

Intelligentsiaens konkurranseorientering er ofte oppsiktsvekkende sterk. Den er dessuten spesielt glad i treningsformer og konkurranser som tar veldig lang tid. Både sykkel- og skiturer må gjerne vare noen timer for at treningseffekten skal være maksimal. At intelligentsiaen har valgt seg ut idretter som krever mye tid, og som dessuten er ganske dyre, kan interessant nok indikere at de forsøker å kommunisere eksklusivitet: Vi har tid, og vi har penger, derfor kan vi unne oss å drive med dette. Vi lever gode liv. Dette er altså et sjikt som tidligere gjerne så på en lett depresjon, ofte ledsaget av perioder med rusmisbruk, som en forutsetning for å kunne skape noe av verdi, og som foraktfullt kritiserte kroppsfiksering og helsefanatisme. De etterligner den økonomiske eliten i det meste av sin livsholdning. De oser av dynamikk, sunnhet og effektivitet. Den øvre middelklassen blir altså mer ensartet, og svekker det motkulturelle potensialet som intelligentsiaen har vært bærere av.

Dette knefallet for statens og helseapostlenes disiplinering består ikke bare i at intelligentsiaen bruker verdifull tid på trening i stedet for intellektuelle stimulanser. Siden enhver som kjent er seg selv nærmest, påvirker det også hva de snakker og skriver om når de omsider setter seg ned sammen for å spise et lett måltid på kafé (helst en salat, vil jeg tro), eller når de skal formidle fruktene av sin tankevirksomhet i skriftlig form. Det er vel knapt noen hemmelighet at Kjetil Rolness er en av de mest markante representantene for intelligentsiaens nye treningsiver. Han er også en briljant skribent, nærmest uansett tema. Men kunne han for tjue–tretti år siden skrevet Dagblad-spalter om velsignelsen ved barfotløping,18 eller om vanskelighetene med å få tak i den sannsynligvis svært sunne frokostblandingen 4-korn på sin lokale Coop-butikk?19 Nåvel, selv har jeg vært velsignet med muligheten til å skrive et nokså høyt antall kronikker om fotball, noe som også hadde vært uaktuelt for en generasjon siden, så det er vel ikke bare Rolness’ temavalg som uttrykker tendenser i tiden. Men likevel; barfotløping!

Hvordan skal vi fortolke forfallet for mer tradisjonelle intellektuelle dyder? Den enkleste forklaringen er denne: Som Willy Pedersen har pekt på, er kulturell kapital kjennetegnet ved at man er fortrolig med sentrale temaer i offentlig debatt og offentlig kunnskapsformidling.20 Sammenhengen mellom fysisk aktivitet og helse er tross alt godt kjent, og da bør det kanskje ikke overraske noen at intelligentsiaen faktisk innretter seg på en måte som gjør at de kan dra nytte av denne kunnskapen? Det er jo det som skaper den marginalisering av for eksempel dagligrøyking som vi har sett de siste tretti-førti årene: De velutdannede slutter, mens marginale grupper fortsetter, slik at livsstils- og helseforskjeller forsterkes snarere enn avtar. Det virker som nevnt også som om treningsiveren tiltar når representanter for intelligentsiaen nærmer seg 40, og helseproblemer som følge av intense diskusjoner på kafeer, med dertil hørende drikke, etter hvert blir noe ganske annet enn en veldig fjern framtid. Å opprettholde en viss attraktivitet på kjønnsmarkedet når man nærmer seg 50, kan selvsagt også lede til at tiltak iverksettes. Skjønnhet er bortkastet på ungdom, sa Oscar Wilde, men den middelaldrende må jobbe for det. Det er likevel mer en konsekvens enn en årsak, for historisk har jo intelligentsiaen smykket seg overfor det motsatte kjønn med et klokt hode, ikke med seige muskler.

Det kan altså rett og slett være så enkelt som at intelligentsiaen er i stand til å fange opp og bearbeide informasjon, og å handle i samsvar med denne. Men det kan ikke være hele forklaringen, for i så fall ville tendensen ha latt seg observere for lenge siden. Intelligentsiaen videreførte lenge en livsstil som brøt helt med den kunnskapen om trening, kosthold og helse som allerede den gang hadde vært godt kjent lenge. Én mulig måte å se dette på er at bestemte former for kulturell kapital – særlig den som er knyttet til livsstil og habitus – lenge umuliggjorde en mer dramatisk omlegging av livsstilen. Vi hører det allerede i språket og hva slags forestillinger det bidrar til å etablere: For intelligentsiaens fordomsfulle blikk er den økonomiske eliten «striglet» både med hensyn til kropp, klær og framtoning, mens intelligentsiaen selv kan oppnå kredibilitet ved å være rufsete. Den snur det estetiske hierarkiet på hodet. Å være rufsete scorer høyt på en skala for ekthet eller autentisitet, å være velfrisert er å være underlagt borgerlige konvensjoner som det gjelder å gjøre opprør mot. Motsatt oppnår ikke en rufsete næringslivsleder anerkjennelse fra andre enn Kåre Valebrokk.

Det er på dette punktet intelligentsiaens tiltakende kroppshysteri kan representere en utfordring. Siden trening og helse er en privatsak, kan vi jo knapt kreve at de skal slutte. Innbakt i den rufsete livsstilen som har kjennetegnet intelligentsiaen har det antakelig også vært et element av motstand mot samfunnets tiltakende disiplinering. Vi kan snu på Willy Pedersen her: Intelligentsiaen har fram til ganske nylig kjent godt til de skadelige virkningene av en usunn livsstil, men den har pekt nese til dette forsøket på å integrere den i en grå masse av brunostspisere (det er vel mindre sunt enn før, forresten) og livsstilsjoggere. De har forsøkt å undergrave det offisielle hierarkiet for hva som er et godt liv: 60 spennende år i røykfylte lokaler må da være like verdifullt som 80 år i skiløypa? Uten i det minste å åpne for en slik moralsk ryggmargsrefleks, overlater vi den kulturelle opposisjonen til de gruppene som bruker ferier og helger til å pleie campinglivets gleder på Larkollen eller sydenlivets gleder på Mallorca, som unndrar seg storsamfunnets disiplinering og røyker og drikker av hjertens lyst. Snart er Fremskrittspartiet den eneste kulturelle opposisjonen vi har igjen i dette landet, tenker jeg i dystre stunder. Intelligentsiaens nye habitus signaliserer konformitet, underkastelse, knefall.

Nå finnes det forsøk, også i litteraturen, på å kombinere trening med en rufsete livsstil. Intet er tøffere for kroppen enn å kombinere hard fysisk aktivitet og et røft liv med alkohol, sigaretter og filosofiske samtaler. Tomas Espedals Gå kan leses på denne måten, selv om jeg er noe usikker på om det er intensjonen.21 Espedal kan gå fort og langs anstrengende ruter, og blir ofte både svett og sliten. Samtidig er det også en måte å filosofere på. Det er viktig at han går og ikke løper. Og ikke minst kombineres mosjonen – i hvert fall i denne boken – med rikelige mengder øl, vin, brennevin og sigaretter. Espedal er altså rett og slett treningsnarkoman, men på en rufsete måte, fjernt fra utstyrs- og sunnhetsfantastene for hvem Birken-merket gir mer prestisje enn fast spalte i Morgenbladet. I likhet med intellektuelle fra svunne tider tar Espedal gjerne et glass for mye ved passende anledninger. På denne måten vedlikeholdes et opposisjonelt potensial som intelligentsiaen må ha for ikke å ende opp som impotente etterplaprere av offentlig sanksjonerte livsstils- og kostholdsråd.

En slags avslutning
Sjansen for at intelligentsiaen skal kutte ut Birken-entusiasmen og gjøre som Espedal anser jeg imidlertid som relativt liten. Sjansen for at utviklingen skal reverseres og at den skal glemme kroppen og hengi seg fullt og helt til ånden tror jeg er enda mindre. Kroppen blir sterkere, men ånden skrøpeligere (eller i hvert fall mindre kritisk), det er den veien det går. Et motto av typen «Tilbake til Lorry!» vil høyst sannsynlig være fåfengt. Dels fordi Lorrys tilbud om morgenpils til en spesielt gunstig pris (slik var det faktisk i mine studieår) ikke virker like attraktivt for intelligentsiaen som for tjue år siden. Men dels også fordi – og her er en fortolkning som jeg tror har noe for seg – selv de ivrigste skiløperne blant intelligentsiaen vil bemerke at de faktisk befinner seg på Lorry rett som det er, den dag i dag. Er de ikke på Lorry, drikker de vin på Litteraturhuset, i hvert fall hvis de har rukket en fire timers sykkeltur først. Vinen smaker så mye bedre hvis man har gjort seg fortjent til den, sier de nok da, på beste protestantiske vis. Og da er det ikke en ferdigstilt artikkel som skal belønnes, men en treningstur. Men vin (i ni av ti tilfeller i moderate mengder!) og trening er blitt komplementære nytelser.

Essensen i denne holdningen tror jeg er at man ikke skal være fanatisk, hverken den ene eller den andre veien. Trening og det gode liv kan kombineres. Trener man, orker man mer, også på jobben. Trening er et overskuddsfenomen – den skal ikke tappe deg for krefter, men skape krefter, også til å slå i hjel et par timer på Litteraturhuset. Og der må man som nevnt gjerne snakke om trening. Og fortelle omgivelsene om sitt rike liv.

Fra et medisinsk perspektiv har de jo rett. Det er ikke sant at man tenker og skriver bedre etter en fyllekule. Sjakk på høyeste nivå er for eksempel et godt bevis på at et velfungerende intellekt krever god fysisk kondisjon. Men intelligentsiaen skal være noe mer; den skal kritisere og undergrave oppfordringer fra marked og statsadministrasjon. Det subversive potensialet går under i konfrontasjon med livsglede og pulsmålere. Selv observerer jeg dette, mens jeg i mitt stille sinn slutter meg til Joachim «Jokke» Nielsen: Jeg har tiltagende problemer med å omgås overdrevent positive folk.

1 Cathrine Holst: Nytt Norsk Tidsskrift – hva nå? Nytt Norsk Tidsskrift 1–2/2010, s. 4.

2 Andreas Hompland: «Å springa langt i livet. Det eg tenker når eg tenker på løping». S. 243–271 i Kari Steen-Johnsen og Iver B. Neumann (red.): Meningen med idretten. Unipub 2009.

3 Nils-Fredrik Nielsen, Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter, Pantagruel 2009 (opprinnelig utgave Gyldendal, 1984).

4 Det skal sies at Nielsen nevner turer i Jotunheimen og på fjellets vidder som anerkjente måter å feriere på blant sekstiåtterne, men det representerte trolig en litt annen type treningsiver enn den som opptar meg her. Sagt på en annen måte: Å like å gå i Jotunheimen er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å kunne ta del i kulturfolkets nåværende treningsiver.

5 Nils Rune Langeland, Kveldseta. Historiske essay. N.W.Damm & Søn, 2003 s. 14.

6 Willy Pedersen, Bittersøtt – ungdom/sosialisering/rusmidler. Universitetsforlaget 2008, s. 51.

7 Andreas Hompland, op.cit, s. 245.

8 Dag Solstad, Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, Oktober 1982, s. 200–1.

9 Elias Canetti, Fakkelen i øret, Gyldendal 1983, s. 122.

10 Ibid, s. 126–7.

11 Ibid, s. 129.

12 Fredrik Wandrup: Jens Bjørneboe. Mannen, myten og kunsten. Gyldendal 1984, s. 222.

13 Dag Solstad: «Norske vaner, særlig matvaner», i Dag Solstad: 14 Artikler på 12 år, Oktober 1993.

14 Ibid, s. 10

15 Ibid, s. 8.

16 Dag Solstad, Roman 1987, Oktober 1987, s. 187.

17 Sitert fra Finn Olstad, Norsk idretts historie, bind 1. Forsvar, sport, klassekamp, 1861–1939. Oslo 1986, s. 111.

18 Kjetil Rolness, «Hjernevask for joggere». Dagbladet, 17.04.2010.

19 Kjetil Rolness, «Hva er 4-korn». Dagbladet, 30.10.2010

20 Willy Pedersen, op.cit., s. 62.

21 Tomas Espedal: Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Oslo: Gyldendal 2003.


Samtiden