Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Klimaskeptikere uten skepsis

Når fakta og solid forskningsbasert kunnskap ikke teller

Av Pål Prestrud, direktør for Cicero Senter for klimaforskning

De selvoppnevnte norske klimaskeptikerne som benekter at det er menneskeskapte klimaendringer er ikke skeptikere i vitenskapelig forstand. Forskningen drives framover av skepsis og kritiske tilnærminger. De selvoppnevnte klimaskeptikerne har gang på gang vist at de ikke utviser et fnugg av skepsis når det virkelig er grunn til det.

Innledning
Med tittelen ”Vitenskapen som forsvant – hvorfor verdens forskere ikke står samlet bak FNs klimapanel”1, innledet Ole Henrik Ellestad her i Samtiden sitt stormløp mot klimaforskningen for to år siden. Han forsøkte å påvise at klimaforskningen ikke er vitenskap, på tross av at den utøves av tusenvis av forskere ved universiteter over hele verden og publiseres i de anerkjente vitenskapelige tidsskriftene. Ellestad begynte sin artikkel med å beklage seg over ordbruken og ”utskjellingsgraden” i klimadebatten. Litt senere står han selv på talerstolen i universitetets Gamle festsal og bruker ordene svindel og konspirasjon om FNs Klimapanel (IPCC), som blant annet inkluderer flere av hans tidligere kolleger ved Universitetet i Oslo.

Ellestad er den i Norge som løftet svindelpåstandene opp på et akademisk nivå. Han er tidligere professor II ved UiO og områdedirektør i Forskningsrådet (nå pensjonist), titler som selvfølgelig gir tyngde til påstandene om svindel og de faglige argumentene han serverer. Han påberoper seg å være klimaskeptiker og avviser til stadighet i norsk presse at det finnes et menneskeskapt klimaproblem. Eksempelvis fikk han i 2010 opptre med slike påstander to ganger på Debatten og i URIX på NRK uten at det var klimaforskere tilstede som kunne korrigere de gale påstandene han framsatte – Ellestad er kjemiker og materialforsker og har aldri forsket på klimaet eller andre naturlige, dynamiske prosesser i naturen.

Men Ellestad og de 3-4 andre personene med akademiske titler som opptrer sammen med han og påberoper seg å være klimaskeptikere er ikke skeptikere i vitenskapelig forstand. Skepsis er en naturlig del av forskningen og bidrar til å drive den forskningsbaserte kunnskapen framover. Skepsisen Ellestad-kretsen representerer er ofte tuftet på faktafeil eller perifere håndplukkede enkeltresultater eller grafer fra nettsider eller tidsskrift som er produsert i den hensikt å skape tvil og usikkerhet uten at det er vitenskapelig grunnlag for det. Bunkevis med solide forskningsresultater framskaffet gjennom mange års forskning som viser noe annet neglisjeres. Når det er virkelig grunn til å holde den skeptiske årvåkenheten skjerpet, er den helt fraværende. Deres skepsis er påtatt og bringer ikke kunnskapen framover – den skaper forvirring framfor den klarhet som er forskningens mål.

Selvfølgelig er det fortsatt mye som er usikkert i kunnskapen om klimaet. Forskningen er på langt nær avsluttet. Det er nødvendig både med tvil og skeptiske spørsmål til vedtatte sannheter for å bringe kunnskapen framover. Men i en offentlig debatt mellom akademikere må tvil og skepsis ha et minimum av faglig forankring. Det har den sjelden når Ellestad er på banen.
For å belegge mine påstander har jeg gått nøye gjennom Ellestads artikkel i Samtiden1, hans to opptredener på Debatten i NRK i 2010 (4.mars og 28.oktober), en kronikk han skrev i Dagbladet sammen med to andre professorer 30.desember 20092, og et foredrag han holdt på NTVA (Norges Tekniske Vitenskapsakademi) i Stavanger vinteren 2010.

Samtidens spalteplass tillater ikke at jeg kan ta for meg alle de faglige argumentene Ellestad har brukt. Jeg har derfor valgt ut noen eksempler som illustrerer og underbygger mine påstander i avsnittene over.

Det gjelder ikke bare Klimapanelet
Først noen ord om påstandene om at stadig færre forskere står samlet bak Klimapanelet. Panelets hovedoppgave er å sammenstille publiserte forskningsresultater og vurdere disse samlet for å uttrykke den rådende vitenskapelige oppfatning om klimaspørsmålet. Det gjør de i hovedrapporter som kommer cirka hvert sjette år. Forskerne som deltar er ansatt ved mange forskjellige forskningsinstitusjoner over hele verden. Over halvparten av forskerne i panelet skiftes ut mellom hver hovedrapport.

Klimapanelet uttrykker det som er rådende oppfatning i forsknings-miljøene. Om noen har trodd at klimaspørsmålet har fått så stor politisk aktualitet bare på grunn av Klimapanelet, tar de feil. De nasjonale forskningsaktørene og de uavhengige forskningsorganisasjonene i verdens største land har hatt vel så stor betydning. For eksempel har vitenskapsakademiene i G8-landene pluss India, Kina, og Brasil – som står for 80-90 prosent av verdens forskningsaktivitet – vedtatt uttalelser som går vel så langt som Klimapanelet når det gjelder menneskeskapte klimaendringer.

Høsten 2009 undertegnet verdens største forskningsorganisasjon AAAS (American Association for the Advancement of Science) sammen med 14 andre forskningsorganisasjoner et brev til Den amerikanske kongressen som går lenger en Klimapanelet i å fastslå at klimaendringene er menneskeskapte, og at vi må gjøre noe med dem. Slike eksempler er det mange av. For et par år siden ble det gjort forsøk på å få noen av de 48 000 medlemmene av American Physical Society til å underskrive på skepsis til menneskeskapte klimaendringer. Mindre enn en halv prosent undertegnet. Det er også gjennomført forskning og en rekke spørreundersøkelser som entydig slår fast at 80-90 prosent av aktive klimaforskere mener vi har et menneskeskapt klimaproblem. Ellestad motsier fakta når han hevder at Klimapanelet ikke gir uttrykk for den rådende oppfatning i forskningsmiljøene og at stadig færre forskere støtter dets konklusjoner.

Når Ellestad konfronteres med disse fakta kaller han det en gåte og påstår at vitenskapsakademiene har gitt sin tilslutning gjennom administrative beslutninger. Da tar han feil nok en gang og nedvurderer samtidig disse ærverdige og uavhengige institusjonene. Tilsvarende omtaler han de mest prestisjetunge vitenskapelige tidsskriftene som Nature og Science, som de aller fleste forskere anser som en ære å publisere i, som ”grå litteratur”, det vil si publikasjoner med lav vitenskapelig verdi fordi de ikke har vært gjennom den fagfellevurdering som har til formål å sikre kvalitet som de vitenskapelige tidsskriftene gjennomfører. Ellestad anerkjenner altså verken de tradisjonsrike institusjonene eller tidsskriftene som har hatt så stor betydning for moderne forskning fordi de inntar et annet standpunkt enn han selv i klimaspørsmålet.

Feil om karbonkretsløpet og CO2
I Samtiden1 og i en rekke foredrag det siste året, har Ellestad og andre påstått at målinger siden 1820 har vist at atmosfærens innhold av CO2 varierer betydelig og at det var langt høyere i 1820, 1855 og 1942 enn i dag. Dette brukes til å uttrykke sterk kritikk av Klimapanelet som angivelig skal ha avvist eller forkastet disse målingene1 uten noen begrunnelse. Dersom tallene var riktige, ville de gitt grunnlag for å reise tvil om den nåværende økningen av atmosfærens innhold av CO2 skyldes bruk av fossilt brensel.

Dokumentasjonen som benyttes er en kurve som er trykket i tidsskriftet Energy and Environment i 20073, et tidsskrift der redaktøren har sagt at hun har en politisk agenda og ikke tror vi har et klimaproblem. Kurven er framstilt av en person som verken før eller siden har produsert vitenskapelige resultater, og er påstått å være basert på publiserte CO2-målinger mellom 1820 og 1950. Kurven viser svært stor variabilitet i atmosfærens CO2-innhold fram til 1950. For eksempel ble atmosfæreinnholdet nesten doblet over 3-4 år med en topp i 1940-42 som var 30 prosent høyere enn i dag for deretter å bli kraftig redusert igjen fram til 1945. I så fall må det ha gått i størrelsesorden 1000 milliarder tonn CO2 raskt ut og inn av atmosfæren i løpet av en 5-7 års periode. Det kan bare ha skjedd etter dramatiske endringer i naturen som ikke er påvist i denne perioden, som for eksempel et gigantisk vulkanutbrudd, voldsom og plutselig oppvarming av havet, storskala tining av permafrost, eller storskala forråtnelse av vegetasjon og endringer i fotosynteseaktivitet. Det er ingen kjente fysisk-kjemiske mekanismer som kunne ha fjernet denne store mengden CO2 fra atmosfæren igjen i løpet av et par år.

I dag vet vi at målingene av atmosfærisk CO2 før ca. 1950 ikke er til å stole på. Fra midten av 1930-tallet satte først den britiske forskeren Guy Stewart Callendar og senere den amerikanske forskeren Charles David Keeling seg fore å måle atmosfærens bakgrunnsnivå av CO2. De og andre viste gjennom flere vitenskapelige studier at menneskelig aktivitet påvirker CO2-innholdet i luftprøver. Prøvene må derfor tas langt unna slik påvirkning dersom de naturlige nivåene skal måles nøyaktig. Keeling utviklet mer presise målemetoder og etablerte den første stasjonen for CO2-målinger på toppen av den utdødde vulkanen Mauna Loa på Hawai på slutten av 1950-tallet. Målingene der og andre steder har vist at atmosfærens CO2-nivå øker jevnt og trutt med et par-tre ppm i året. For øvrig er det ikke noen stor variabilitet i nivåene over tid.  Tilsvarende viser også data fra iskjerner at det ikke har vært store og hurtige (over noen få år) variasjoner i atmosfærens CO2-innhold de seneste tusen år.

Det er altså ikke Klimapanelet som har forkastet de tidlige målingene, men forskning over flere tiår som har vist at de ikke var til å stole på fordi luftprøvene ble påvirket av menneskelig aktivitet. Det er utelukket at atmosfærens CO2-innhold var så høyt i 1942 og at karbonkretsløpet oppfører seg slik Ellestad påstår. Denne erkjennelsen kom man fram til lenge før Klimapanelet ble etablert. Det finnes ingen faglig uenighet blant forskere på akkurat dette punktet. Artikkelen det henvises til har ingen vitenskapelig verdi. Dersom Klimapanelet hadde framstilt CO2-variasjonen i atmosfæren på denne måten hadde det vært en faglig skandale. Det er som om tiden skrus 50-60 år tilbake og at alt det som er publisert av forskningsresultater i mellomtiden ikke eksisterer. Taktikken er velkjent. På engelsk kalles den ”cherry picking”. Uttrykket innebærer å velge ut et resultat eller to som passer argumentasjonen, og samtidig neglisjere den store hovedtyngden av vitenskapelig bevismateriale. Og det vitner om totalt fravær av normal vitenskapelig skepsis når en slik kurve brukes uten forbehold når den er publisert i et tidskrift som har en politisk dagsorden, ikke har en anerkjent fagfellevurdering, og bryter fullstendig med den kunnskap vi har om karbonkretsløpet som er utviklet gjennom omfattende forskning over flere tiår.

Per Arne Todal er den eneste journalisten jeg kjenner til som har rettet et kritisk søkelys mot, eller stilt kritiske spørsmål til, Ellestad. I Dag og Tid4,5 slår han fast at enten har Ellestad mistet dømmekraften eller så taler han mot bedre vitende når det gjelder hans framstilling av karbonkretsløpet.

Et annet eksempel på ”cherry picking” som stadig går igjen er påstandene om at CO2-molekylets absorberende og emitterende egenskaper av varmestråling, som er grunnlaget for drivhuseffekten, ikke er tilstrekkelig forstått eller kartlagt. Dokumentasjonen er igjen et par artikler som ikke holder vitenskapelige kvalitetskriterier og ignorering av hundrevis av vitenskapelige artikler som er publisert over en 100-års periode som viser noe helt annet. Skepsisen som burde vært til stede med full styrke når en står overfor slike artikler, synes å være totalt fraværende.
Som en kuriositet kan nevnes en omtale i Teknisk ukeblad (TU)6 etter at Ellestad-kretsen holdt seminar i regi av Klimarealistene, en forening som ifølge sin egen formålsparagraf avviser menneskeskapte klimaendringer. I dette oppslaget finnes det en boks med såkalte CO2-fakta der mange av ”faktaene” utvilsomt er feilaktige. For eksempel forteller faktaboksen leseren at det klart største bidraget av CO2 til atmosfæren kommer fra vulkaner. Kunnskapen vi har i dag er at utslippene fra vulkaner tilsvarer omtrent to prosent av de menneskeskapte utslippene. Videre skal det ha vært målt 25 prosent høyere CO2-nivåer i atmosfæren både på 1800- og 1900-tallet enn det er nå. TU er fagtidsskriftet til Norges ingeniører og tidsskriftet presenterer i dette oppslaget rene faktafeil om viktig naturvitenskap som har stor politisk betydning. Det er pinlig både for tidsskriftet og for dem som står bak.

Hockeykøllen og middelalderen
Hockeykøllen er navnet på en graf som viser hvordan temperaturen på den nordlige halvkule de siste år har variert fra en varm periode i middelalderen gjennom en sakte avkjøling fram mot siste halvdel av 1800-tallet, for deretter å stige brått fram mot vår tid. Den har form som en liggende hockeykølle – derav navnet.  Data før 1850 er i hovedsak basert på treringer, men noe er også hentet fra andre indirekte temperaturdata (proksydata). Den har blitt berømt fordi den har vært utgangspunktet for en av de store slagene i klimadebatten – ikke i den faglige klimadebatten, men i den offentlige.

Ellestad kommenterer også hockeykølle-grafen og hevder i Samtiden1 at IPCC har framstilt den som en global kurve og at det først var etter at dataene ble gjort tilgjengelige etter seks år at det ble ”avslørt” at grafen bare gjaldt den nordlige halvkule. Han skriver at dette ”..må avgjort sees som bevisst manipulasjon fra IPCCs side..”. Hockeykurven ble hentet fra en vitenskapelig publikasjon7 der det klart framgår av tittelen at den kun gjelder den nordlige halvkule. IPCC 20018 refererer korrekt til denne tittelen i sin litteraturliste. I alle presentasjonene av kurven i IPCCs hovedrapport fra 2001 (jeg har funnet seks) står det klart både i selve figuren og i figurteksten at den gjelder nordlige halvkule. Dette nevnes også opptil flere ganger i teksten. Det er lett å sjekke, hele rapporten ligger tilgjengelig på nettet. Den sterke anklagen om ”bevisst manipulasjon” og ”avsløring etter 6 år” av Klimapanelet bygger altså på en lett dokumenterbar faktafeil fra Ellestads side. Det er flere slike eksempler på faktafeil og grunnløse påstander i Ellestad-kretsens framstilling av klimaproblemet.

Ellestad påstår at hockeykøllen ikke lenger er vitenskapelig akseptert og at heller ikke Klimapanelet presenterer kurven lenger på grunn av dette1. Stadig beskriver han og andre av hans kolleger grafen i nedsettende ordelag, som for eksempel å kalle den en ”shame for science”. Alt dette er feil. Hockeykølle-grafen var et av de første forsøkene på å koble sammen indirekte temperaturdata – fra treringer for eksempel – fra før 1850 med målinger fra etter 1850. Det har vært en faglig diskusjon om bruken av statistiske metoder ved framstillingen av kurven, hvilket er helt vanlig i en normal vitenskapelig diskusjon.

Siden hockeykøllen ble publisert i 1999 og Klimapanelet presenterte den i sin 2001-rapport, er det publisert en rekke andre resultater av flere forskjellige forfattere som bekrefter forløpet i hockeykøllen. Fram til 2006 er denne nye kunnskapen sammenfattet i Klimapanelets rapport fra 20079, Fig 6.10, og er en av grunnene til at de aktive forskerne innenfor dette fagområdet konkluderer med at det er sannsynlig (66-90 prosent) at den siste 50 års perioden er den varmeste 50-års perioden på 1300 år. Med andre ord at det er sannsynlig at det er varmere nå enn i middelalderen.

Og stadig presenteres det nye ”hockeykølle-grafer” i den vitenskapelige litteraturen. Bare i den uken jeg skrev denne teksten ble det publisert to omfattende studier i de mest prestisjefylte vitenskapelige tidsskriftene som styrker kunnskapen om at det har vært en kraftig økning i temperaturen på den nordlige halvkule etter 1850, og at det er varmere nå enn det har vært på et par tusen år. Når Ellestad og medforfattere bombastisk slår fast i Dagbladet2 og andre steder at det var betydelig varmere både i middelalderen, bronsealderen og romertiden enn nå, ignorerer de fullstendig all denne nyere forskningen som viser at det ikke er tilfelle.

Er det naturlige svingninger?
I kronikken i Dagbladet2 sies det at ”de mest kjente klimasvingninger er foruten de fire årstidene, istidene med sykluser på ca. 100 000 år”, og videre at ”det er registrert mange klimasykluser av 2-1500 års varighet”. Forfatterne av kronikken viser med dette at de ikke har fått klimafaget under huden ennå. Årstidsvariasjoner eller toårs svingninger er endringer i været, ikke i klimaet. Forfatterne forveksler vær og klima. Klimaet er gjennomsnittsværet over lang tid, helst 30 år.

I kronikken og i en rekke andre sammenhenger slår forfatterne kategorisk fast at den globale oppvarmingen kan forklares med naturlige svingninger og at det er sol, gravitasjon og jordrotasjon – ikke CO2 – som styrer klimaet. Sol og gravitasjon er utvilsomt viktige for klimaendringer, men er det de faktorene som er årsaken til klimaendringene nå?

Forfatterne av kronikken i Dagbladet mener for eksempel at årsaken til at det er lite havis i Arktis er at fullmånen nå står høyest mot nord i en syklus på 73 år og at gravitasjon fra månen trekker mer varmt tidevann inn i Polbassenget. Igjen en påstand med meget svak vitenskapelig forankring, og som ikke støttes av de som forsker på temaet. Men uansett har det lite med den globale situasjonen å gjøre. De aller fleste naturlige sykliske endringene i vær og klima som omtales i kronikken gjelder refordeling av varme på kloden som har begrenset geografisk utbredelse. En av våre viktigste naturlover er at energi ikke kan oppstå eller bli borte av seg selv, energien endrer kun form. Det innebærer at det totale varmeinnholdet på klodens overflate kun kan endres ved endring i balansen mellom innstråling fra solen og utstråling av varmestråling tilbake til verdensrommet. Når vi måler at varmeinnholdet øker i alle deler av jordsystemet: atmosfære, hav, smelting av snø og is, osv. over hele kloden, med et mulig unntak av deler av Antarktis, er det lite sannsynlig at det er intern syklisitet i klimasystemet som er årsaken til global oppvarming.  Disse forholdene og all forskningen som er knyttet til dem neglisjeres av Ellestad når han uten forbehold påstår at naturlige klimasvingninger kan forklare hele den globale oppvarmingen.

Solen som årsak til oppvarmingen de siste 150 år er – i motsetning til mange av de andre temaene Ellestad berører – en debatt som faktisk pågår mellom aktive forskere på den vitenskapelige arenaen. Men denne faglige debatten gis en skjev framstilling når det kategorisk hevdes at solen er en vesentlig årsak til oppvarmingen de siste årene. Vi vet at solen kan endre sin aktivitet, og mye tyder på at aktiviteten økte fram til midt på 1900-tallet, deretter avtok den noe, for så å øke fram til omtrent 1970. Mange forskningsresultater (15-20) fra de siste 6-7 årene finner ikke holdepunkter for at solen kan forklare oppvarmingen de siste 30-40 årene, snarere tvert i mot synes solaktiviteten å ha blitt redusert i denne perioden.

Men det er et par forskergrupper som stiller spørsmål ved dette og det pågår en vitenskapelig debatt både om målemetoder og effektene av kosmisk stråling. Ellestad påstår i Samtiden1 at IPCC overser hypotesen om kosmisk stråling og mener det er et historisk samsvar mellom nedbør og kosmisk stråling. Begge deler er galt. IPCC omtaler hypotesen om kosmisk stråling i sin rapport fra 2007 og hypotesen har ikke noe med nedbør å gjøre.

I 2007-rapporten7 påpeker IPCC nettopp at det er forskjellige synspunkter og motstridende resultater om solens påvirkning på klimaet og at det er mangler i kunnskapen.  De etterlyser mer forskning og kunnskap. Denne svært forsiktige og balanserte tilnærmingen, som er langt fra å være kategorisk, er typisk for Klimapanelet og strider fullstendig mot den ensidige og negative framstillingen av panelet som Ellestad gir.
Hva så med påstanden i Dagblad-kronikken, som også har dukket opp i andre sammenhenger, om at endringer i jordrotasjon er årsak til den globale oppvarmingen? Den hypotesen er det neppe mange klimaforskere som har hørt om før. Igjen baserer forfatterne seg på ”cherry picking” og fravær av skepsis. En marinbiolog har publisert sammenhenger mellom variasjoner i fiskebestander i Barentshavet, havtemperatur og angivelig også endringer i jordrotasjon. Det påstås det at det er påvist endringer i vindretninger som korrelerer med endringer i jordrotasjon. Hvordan endringer i jordrotasjon skulle kunne påvirke den globale strålingsbalansen eller hvorfor påståtte sammenhenger i et lite havområde har global betydning sies det ikke noe om. Denne mekanismen bygger på ren spekulasjon som det ikke en gang verken er gjort forsøk på å formulere eller teste som en hypotese.

Arktisk temperatur og isdekke
På Debatten i NRK 28.oktober 2010 kunne Ellestad uten forbehold opplyse seerne om at det var varmere og mindre havis i Arktis på 1930-tallet enn det er nå. Igjen insinuerte han at klimaforskere og IPCC har jukset og holdt tilbake opplysninger. Påstandene kom etter at Børge Ousland hadde fortalt om sin tur rundt Polhavet i en 30-fots båt sommeren 2010. Jeg utfordret Ellestad på forskning.no10 til å dokumentere sine påstander vitenskapelig. Det resulterte i flere innlegg fra hans og min side10.

Debatten på forskning.no er typisk for Ellestads framgangsmåte. Selv om det var en varmeperiode i Arktis på 1930-tallet, foreligger det en stor mengde vitenskapelig litteratur fra de senere år som viser at det høyst sannsynlig er varmere nå. Det finnes ingen slike resultater som indikerer det motsatte. For snart ti år siden ble det gjennomført en vitenskapelig sammenstilling11 (assessment) av alle tilgjengelige temperaturdata og publikasjoner av temperaturutviklingen i Arktis som konkluderte med at det sannsynligvis var varmere allerede den gang enn det var på 1930-tallet. Senere er det publisert flere vitenskapelige studier i fagfellevurderte tidsskrifter med data helt fram til og med 200812 som styrker oppfatningen om at oppvarmingen går dobbelt så fort i Arktis som globalt, og at det er varmere nå enn på 1930-tallet. Meg bekjent finnes det ingen nyere vitenskapelige studier som viser noe annet. Tilsvarende tyder all tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon fra de senere år på at det var mer havis på 1930-tallet enn det er nå.

Denne omfattende nyere og lett tilgjengelige vitenskapelige litteraturen ignoreres fullstendig. Det er akkurat som om den ikke eksisterer, selv om den er publisert av anerkjente forskningsgrupper ved flere forskjellige universitet som aldri har hatt noe med Klimapanelet å gjøre. I stedet baserer Ellestad seg på ett utvalgt resultat uten kvalitetssikring gjennom fagfellevurdering, og uten data fra de siste 10-15 år da oppvarmingen har vært sterkest, for å dokumentere sine påstander på Debatten. Igjen glimrer skepsisen med sitt fravær. Dette spes på med anekdoter uten vitenskapelig innhold, observasjoner fra folk som har vært i området på den tiden, og uvitenskapelige påstander om at enkelte målestasjoner viste at det var varmere.

Usikker klimakunnskap
Det foregår en omfattende debatt på den vitenskapelige arenaen om flere viktige, uavklarte klimaspørsmål. Denne er preget både av normal skepsis og kritiske tilnærminger slik enhver vitenskapelig debatt bør være. Den rådende oppfatning utfordres til stadighet. Spalteplassen her tillater ikke å gi en uttømmende oversikt over denne debatten, men la meg ta to eksempler: et fra en virkelig klimaskeptiker og et fra en forsker som har vært sentral i utarbeidelsen av IPCC 2007, som begge utfordrer rådende oppfatninger.

Usikkerheten i klimaeffekten av atmosfærens CO2-økning uttrykkes gjerne som en fordeling av sannsynligheten for global temperaturøkning i grader ved fordobling av atmosfærens CO2-innhold i forhold til 1750 (før-industriell tid), også kalt klimafølsomheten. Mange mener det er mest sannsynlig (50-60 prosent) at klimafølsomheten er tre grader celsius, men at den også kan være så lav som en grad celsius og så høy som 5-6 grader celsius (svært lav sannsynlighet). Siden 1750 har CO2 mengden i atmosfæren økt med 40 prosent.

En fordobling av CO2-mengden alene vil gi en global temperaturøkning på omtrent en grad celsius. Men en temperaturøkning vil påvirke prosesser som virker forsterkende (positiv tilbakekobling) eller dempende (negativ tilbakekobling) på temperaturen. Det er disse prosessene det er knyttet usikkerhet til, og som gjør det vanskelig å forutsi endringen i global temperatur når CO2-mengden i atmosfæren øker. De er årsaken til at det er så stort spenn i angivelse av klimafølsomheten. For eksempel utgjør vanndamp og skyer to tredjedeler av den naturlige drivhuseffekten. Den rådende oppfatning er at mengden vanndamp og skyer vil øke når temperaturen stiger og altså forsterke drivhuseffekten og dermed oppvarmingen forårsaket av CO2-økningen.

Men den kjente amerikanske forskeren og klimaskeptikeren Richard Lindzen betviler dette. I august 2009 publiserte han en vitenskapelig artikkel13 som konkluderte med at vanndampinnholdet i atmosfæren vil reduseres under en oppvarming og at det er mest sannsynlig at klimafølsomheten derfor bare er 0.5 grader celsius. I så fall er ikke CO2-utslippene noe å bry seg om. Senere er det publisert tre artikler av forskjellige forskningsgrupper som påviser flere feil i Lindzens artikkel. Slik går den vitenskapelige debatten.

Susan Solomon ved det amerikanske meteorologiske institutt (NOAA) ledet arbeidet med delrapporten fra arbeidsgruppe I i hovedrapporten fra IPCC i 2007 kalt ”The physical Science Basis”. I 2010 publiserte hun en vitenskapelig artikkel14 som indikerte at vanndampinnholdet i stratosfæren (20km over oss) var redusert med ti prosent siden år 2000 og at det hadde dempet oppvarmingen ved jordens overflate med så mye som 25 prosent. Årsaken var ukjent. Resultatet var overraskende og stilte spørsmål ved en del av vurderingene i rapporten fra IPCC i 2007 som Solomon selv var ansvarlig for. Resultatene indikerte at den forsterkende effekt på den globale temperaturen av økningen av vanndampinnholdet var overestimert. Resultatene har utløst ny vitenskapelig debatt.

Vitenskapelige fakta og resultater neglisjeres
Eksemplene jeg har trukket fram er illustrerende for Ellestad-kretsens lemfeldige omgang med fakta, ”cherry picking” og neglisjering av store mengder forskningsresultater. I kombinasjon med lettvinte og udokumenterte påstander om manipulering og svindel fra Klimapanelet framstilles kunnskapsgrunnlaget og klimaforskeres redelighet som ligger til grunn for den rådende oppfatning av klimaspørsmålet i forskningskretser, feil. Det skapes forvirring og tvil om alle sider ved klimaspørsmålet, også på de områdene kunnskapsgrunnlaget er solid og robust.

Holdningen synes å være at det ikke finnes noen tilnærmet objektive eller absolutte sannheter når det gjelder noen sider ved kunnskapen om klimaet. Den sannheten som passer en best kan velges ved å plukke litt dokumentasjon herfra og litt derfra, gjerne publisert i obskure tidsskrift, og neglisjere det store omfang av forskningsresultater som ikke passer. Man nærmer seg den totale relativisme. Vi kommer aldri bort fra at egne verdier og oppfatninger påvirker forskningen og hvordan den forskningsbaserte kunnskapen oppfattes og formidles. Men i hvert fall innenfor den naturvitenskapelige forskingen strebes det etter å gjøre den så objektiv som mulig. Det er noen sannheter som gjelder, om ikke til evig tid, så i hvert fall inntil det foreligger omfattende og solide forskningsresultater som tyder på noe annet. Det gjelder også i klimaforskningen.

Hva slags debatt det egentlig er som føres er jeg i tvil om. Jeg skal unnlate å spekulere i motivene fordi jeg ikke vet noe om dem. Men det som kan fastslås er at de argumentene som framføres og den måten debatten føres på har mange likheter med de bevisste, politisk motiverte forsøkene på å skape forvirring og tvil om det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget om alt fra tobakksrøyking til miljøproblemer som sur nedbør og klima med opphav i konservative tenketanker i USA.

I den nylige utgitte boka Merchants of Doubt15 dokumenterer vitenskapshistorikere grundig hvordan en liten gruppe innflytelsesrike og ideologiske forskere i USA effektivt har bidratt til å hindre og utsette politisk handling over en 50 års periode på områder som tobakksrøyking og miljø. Instrumentene har vært ultrakonservative tenketanker som har bidratt til å produsere argumentene og distribuere dem effektivt med formål å så tvil og usikkerhet om den forskningsbaserte kunnskapen. Forestillingen om at reguleringer av tobakksrøyking og tiltak for å redusere miljøproblemer vil medføre inngripen i den personlige frihet har vært den politiske motivasjonen. Miljøforskere og miljøaktivister blir betraktet som forkledde sosialister som ville gripe inn i enkelt menneskets personlige frihet. De sammenliknes med vannmeloner – grønt i et tynt ytre skall, men knall røde inni.

I den norske klimadebatten brukes ofte argumenter og poenger som stammer fra de samme ultrakonservative tenketankene. Det refereres for eksempel hyppig til Fred Seitz som har vært en de sentrale forskerne bak disse kampanjene i USA. Da han gikk av som leder av det amerikanske vitenskapsakademiet for snart 50 år siden var han kjent som en konservativ og innbitt ”kald kriger”. Han lot seg hyre av tobakksindustrien for å så tvil om det gryende kunnskapsgrunnlaget som viste at røyking var helseskadelig. Senere gikk han og andre løs på kunnskapsgrunnlaget for sur nedbør, ozonlaget og klima. Ellestad siterer Seitz i sin artikkel i Samtiden og bruker han som sannhetsvitne for å påstå at rapportene fra Klimapanelet ble manipulerte. Ofte refereres det også til det såkalte Nongovernmental International Panel on Climate Change (NIPCC) som er finansiert og organisert av The Heartland Institute, en av de mest ultrakonservative tenketankene i USA med en klar politisk målsetting om å fremme markedsliberalisme.

Denne debatten reflekterer ikke den faglige debatten som pågår på forskningsarenaen og som er forankret i normal vitenskapelig skepsis og i alt tilgjengelig forskningsmateriale. Ellestad og kretsen rundt han har gjentatte ganger vist at de ikke utviser et snev av vitenskapelig skepsis eller kritisk tilnærming når det er virkelig grunn til å gjøre det. Ukritisk presenteres det som utvilsomt er faglig feil gjentatte ganger på tross av at de er oppmerksomme på det. Hovedtyngden av forskningsresultatene som foreligger ignoreres uten at det begrunnes. Klimaforskningen framstilles feil, både når det gjelder hva vi vet, hva vi ikke vet, og hva som er usikkert. Samtidig rettes det gjentatte beskyldninger mot et helt forskersamfunn om juks og at klimaforskning ikke er vitenskap.  Det er sterkt kritikkverdig at personer med akademisk titler fører denne type debatter om et potensielt svært alvorlig framtidig problem for samfunn og natur.

NOTER

1    Ellestad, O-H. 2009. Vitenskapen som forsvant. Samtiden 02/2009: 108-117.
2    Ellestad, O-H., Humlum, O., og Solheim J-E. 2009. Naturlige klimasvingninger. Kronikk i Dagbladet 30.desember 2009.
3    Beck, E. G. 2007. 180 years of atmospheric CO2 gas analysis by chemical methods. Energy and Environment 18 (2), 259-282.
4    Todal, P.A. Unnamanøvrane til Ellestad. Dag og Tid 7.januar 2011.
5    Todal, P.A. Ein støysendar i klimadebatten. Dag og Tid 16.november 2010
6    Teknisk Ukeblad 21.10.09: http://www.tu.no/natur/article226175.ece
7    Mann, M.E. m.fl.1999. Northern hemispheres temperatures during the past millennium: inferences, uncertainties, and limitations. Geophysical Research Letters 26:759-762.
8    IPPC 2001:http://www.grida.no/publications/other/ipcc_tar/
9    IPCC 2007: http://www.ipcc.ch/publications_and_data/ar4/wg1/en/contents.html
10    7 artikler på forskning.no om arktiske temperaturer og isdekke:
Prestrud, P. 16.11.10 http://www.forskning.no/artikler/2010/november/270410
Ellestad, O-H. 09.12.10 http://www.forskning.no/artikler/2010/desember/272662
Prestrud, P. 17.12.10 http://www.forskning.no/artikler/2010/desember/273540
Ellestad, O-H. 25.01.11 http://www.forskning.no/artikler/2011/januar/276791
Prestrud, P. 29.01.11 http://www.forskning.no/artikler/2011/januar/277467
Ellestad, O-H. og Humlum, O. 01.02.11 http://www.forskning.no/artikler/2011/januar/277694
Prestrud, P. 12.02.11 http://www.forskning.no/artikler/2011/februar/278871
11    ACIA 2005. Arctic Climate Impact Assessment. Cambridge University Press, 1042 p.
12    Bekryaev R.V. mfl (2010): Role of polar amplification in long-term surface air temperature variations and modern Arctic warming. Journal of Climate 23:3888
13    Lindzen R.S m.fl. 2009. On the determination of climate feedbacks from ERBE data. Geophysical Research Letters 36
14    Solomon, S. m.fl. 2010. Contributions of Stratospheric Water Vapor to Decadal Changes in the Rate of Global Warming. Science 327:1219-1223.
15    Oreskes, N. og Conway E. 2010. Merchants of doubt. Bloomsbury Press, New York.


Samtiden