Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Spis deg dum

Torgrim Eggen
Forfatter

Kvasivitenskap og udokumenterte påstander. Overtro eller konspirasjonsteorier. Vi virker forsvarsløse mot kostholdshysteriet.

«Ingenting er så farlig som litt kunnskap,» heter det seg. Vi har aldri hatt bedre helse enn vi har i dag. Levealderen har aldri vært høyere. Etterkrigstidens epidemi av livsstilssykdommer begynner å komme under kontroll. Selv kreft er ikke lenger nødvendigvis en dødsdom. Aldri har et sunt og variert kosthold, basert på friske og ikke minst trygge råvarer, vært oppnåelig for så store folkegrupper.

Og aldri har hysteriet vært verre.

Tilliten til matvarene er ikke høy. Nordmenn kjøper helsekost og kosttilskudd for 2 milliarder kroner årlig. Legen Pernille Nylehn skriver i Stavanger Aftenblad: «Man kan nesten ikke åpne en avis eller et ukeblad uten å lese om et nytt vidundermiddel: det er blåbær fra Sibir, salt fra Himalaya og ekstrakt fra israelske ørkenplanter (…) De virker rensende, gir energi og humør, lindrer leddplager, åreknuter, menssmerter og eksem, stabiliserer blodsukkeret, bedrer immunforsvaret, regulerer pH, åpner energiblokkeringer (…) og produktene er selvsagt hundre prosent naturlige og økologiske.»1

Produkter med antioksidanter eller Omega 3-fettsyrer har vært en slik gullgruve at aggressive selgere stiller seg opp på gater og torg, omtrent som da man hentet inn den første generasjonen mobiltelefonkunder. Tydeligvis er skrittet fra slangeolje til fiskeolje kortere enn vi liker å tenke på.

Kosttilskuddene kommer gjerne på toppen av en stadig større flora av dietter, ofte så strenge at de innebærer dramatiske brudd med innarbeidede vaner og tradisjoner. Pressen og forlagshusene pøser ut en sammenhengende strøm av diett- og kostholdsråd, som ideologisk og innholdsmessig skifter fra sesong til sesong. I debattfora på nettet kan man drukne i personlige anekdoter, kostholdsmessige frelsesfortellinger og feider mellom ulike syn, som kan ha mye til felles med religionskonflikter.

«Kvantitative kemiske Analyser»

Intet er nytt under solen. Kostholdsvanvidd er i hvert fall like gammelt som muligheten til å velge bort næringsmidler, som igjen selvfølgelig henger sammen med materiell overflod.

I 1908 kom en bok ut på Nordisk Sundhedsforlag i København, skrevet av norskfødte fru Johanne Ottosen. Tittelen var Rationel Ernæring, og hensikten var å lære tidens husmødre sunne, moderne kostholdsprinsipper.2

Vitenskap eldes fort. Et av de tidlige kapitlene i boka har tittelen «Forsøg med Aandsarbeidere». Man har i åtte måneder observert fire leger og en kontorist for å fastslå hva slags føde de trenger. Og dette er ikke venstrehåndsarbeid fra forskernes side: «Hver eneste Dag ble Stofudskillelsen nøjagtig maalt og veiet og bestemt ved nøjagtige, kvantitative kemiske Analyser.»

Mens leseren et øyeblikk svelger sinnbildet av disse «åndsarbeiderne» som veier, måler og analyserer bæsjen sin, i åtte måneder, må det fortelles at denne interessen for hvilke overraskelser tarmsystemet kunne by på var en særegent viktoriansk besettelse. Verken før eller siden har det anale tatt en så sentral plass i Vestens kulturelle bevissthet. Hvor mye dette har med «vitenskap» å gjøre, må nesten psykoanalytikerne svare på.

Det er en slags askese fru Ottosen formidler. Grønnsaker, kornprodukter og spesielt frukt skal i høysetet, mens kjøttvarer, krydder og det hun kaller «pirringsmidler» må bort. «Spiller Krydderiene en virkelig Rolle for Ernæringen, eller anvendes de kun for at tilfredsstille en sygelig, forfinet Nydelsestrang uden hensyn til, om de virkelig bringer større Sundhed og forøgede Kræfter?»

Som sannhetsvitne henter fru Johanne Ottosen ingen ringere enn Nobelprisvinneren Ivan Pavlov, han med den siklende hunden du vet. Spyttsekresjonen måles like grundig som avføringen, og forteller det vi trenger å vite om matens funksjonalitet. Magesaften din lyver ikke.

Som vanlig når vi har å gjøre med kvasivitenskap, er målsetningene primært ideologiske. Johanne Ottosen, som ble født på Lesja i 1864, utvandret til USA fordi foreldrene følte seg religiøst undertrykket. De var adventister. Hun utdannet seg til sykepleier og havnet ved det berømte Battle Creek-sanatoriet i Michigan, som var ledet av John Harvey Kellogg. Der møtte hun den danske legen Jacob Carl Ottosen, som hun giftet seg med. De flyttet senere til Danmark.

De som har sett Alan Parkers film om Kellogg3 (som spilles av Anthony Hopkins med kanintenner) og Battle Creek vil vite at arbeidet ved sanatoriet handlet like mye om moralsk som om fysisk opprustning. Det sunne og moralske kostholdet skulle eliminere trangen til onani og annen skadelig seksuell aktivitet; dette er faktisk historien bak oppfinnelsen av Kellogg´s Corn Flakes, Graham-brødet og andre av tidens patenterte kornprodukter. Fru Ottosens yndlingsbegrep «pirringsmiddel» blir straks lettere å skjønne.

Å fete opp kvinner

Å forhindre onani er sjelden målet med vår tids kostholdsovertro. Slik var det ikke for det pre-viktorianske mennesket heller. Går vi enda nesten 100 år tilbake, til den gastronomiske litteraturens fødsel, viser det seg at den tiden har mer til felles med vår egen enn man gjerne tror. I Anthelme Brillat-Savarins Smakens fysiologi fra 18254 møter vi et fransk overklassemiljø som vier seg både nytelse og «pirringsmidler», og som blant annet sliter med å holde vekten.

Brillat-Savarins bok, som i dag primært hylles for sine litterære kvaliteter, er en katalog over tvilsomme vitenskapelige konklusjoner. Forfatteren er jurist, ikke medisiner. For eksempel postulerer han et stoff han kaller osmazom, et slags essensielt næringsmiddel i kjøtt, med egenskaper som ikke har noe motstykke i virkeligheten. Selv om dette var galt, foregriper Brillat-Savarin på flere måter det Michael Pollan (2009)5 kaller «ernæringsideologien», troen på at mennesker ikke lever av mat, men av «næringsstoffer».

Når det gjelder å angripe grunnene til korpulens, er Brillat-Savarin imidlertid helt på linje med våre dagers lavkarbo-guruer: «[…] en mere eller mindre strengt gjennomført Afholdenhet over for alle mel- og stivelsesholdige Spiser vil medføre en Mindskelse av den uønskede Legemsfylde.»

Det som kanskje blir mer eksotisk for oss, er at Brillat-Savarin ser på for lav vekt som like problematisk som for høy. Det er uestetisk, mener han, og spesielt er altfor magre kvinner en vederstyggelighet, en negasjon av kvinnelig ynde og appell. Det fins imidlertid råd: «Men for kvinnene som er født magre og med god mage, ser vi ingen grunn til at de ikke skulle kunne fetes opp slik man gjør med poularder. Og hvis dette skulle ta noe mer tid, er det fordi disse kvinnene har en relativt liten mage og ikke kan utsettes for samme strenge og punktlige tvangsfôring som de offervillige husdyrene.»

Tolv måneder på spinat

Bare et par historiske eksempler, altså. Slik vil våre dagers ernæringsvås fortone seg for lesere om hundre år. Eller kanskje om bare ti? I begynnelsen av dette århundret spiste folk enorme mengder «light»-produkter. Dette var (er?) en enorm industri; det fins knapt en ferdiglaget matvare uten en light-kloning i butikkhyllene, fra majones og bearnaise til cola og pommes frites. For at disse varene skulle gi metthetsfølelse, ble fettet i dem erstattet med ulike former for bearbeidet stivelse.

Det er i dag praktisk talt umulig å finne en kostholdsguru eller lege som går god for denne typen næringsmidler. Hvor ble de av? Ble de skutt i et gjengoppgjør, eller gikk de bare av med pensjon?

Forvirringen rundt maten er i mellomtiden blitt total. Hos Michael Pollan6 siteres et eksperiment gjennomført av psykologen Paul Rozin ved University of Pennsylvania, som illustrerer hvilke vanskeligheter vi har med å orientere oss i kostholdsjungelen. Testpersonene ble forelagt følgende problemstilling: Du skal leve ett år på en øde øy, og i tillegg til vann å drikke kan du velge én av disse matvarene: mais, alfalfaspirer, pølser, spinat, fersken, banan eller melkesjokolade. Velg den matvaren som du mener ville være best for helsen din.

Rozin fikk følgende resultat: 42 prosent valgte bananer, fulgt av spinat (27 prosent), mais (12 prosent), alfalfaspirer (7 prosent), fersken (5 prosent), pølser (4 prosent) og melkesjokolade (3 prosent). Bare 7 prosent valgte én av de to matvarene som i virkeligheten ville gitt størst sjanse til å overleve, altså pølser og melkesjokolade. Tolv måneder på spinat — en sikker død — fristet fire ganger så mange.

Dette er ikke så merkelig, når man tenker over hvor mange sprikende påstander om mat og helse et moderne menneske blir utsatt for i løpet av en alminnelig hverdag. Ukeblader og tabloidmedier er fulle av slikt stoff, og det presenteres som sensasjonalistisk nyhetsstoff, for det meste av journalister uten helsefaglig eller vitenskapelig bakgrunn.
Som et apropos til de 42 prosent som, egentlig helt logisk, ville valgt seg bananer som «øde øy-diett», kan vi vise til et ferskt intervju med den svenske kostholdsguruen Annika Dahlqvist, som har solgt 200 000 bøker i nabolandet. «Bananer er den verste frukten du kan spise,» sier hun. Tittel på artikkelen, for sikkerhets skyld, er «Kok maten i meierismør».7

Pressens kritiske immunforsvar står ikke akkurat i givakt. Faktisk er det langt vanligere å lese kritisk journalistikk om konvensjonell medisin (gjerne kalt «skolemedisin») enn om udokumenterte eller «alternative» ideer og metoder.

Den usunne materialismen

Det er nesten umulig å diskutere moderne kostholdsovertro uten samtidig å ta inn over seg hvilken massiv innflytelse «alternative» virkelighetsforståelser har i kulturen vår. Her skal man passe seg for å bli for generell, men noe av kjernen i alternativ virkelighetsoppfatning er forestillingen om «min sannhet». Det som fungerer for meg, som jeg oppfatter som virkelig, er hevet over diskusjon. Det å trekke den personlige erfaringen og opplevelsen i tvil, er i virkeligheten en form for krenkelse.

Alternativtenkning er beundringsverdig fleksibel. Den benytter seg av strategier som gjør det unødvendig å noensinne måtte revidere et synspunkt eller innrømme en feil. På den ene siden står den i motsetning til en virkelighetsoppfatning basert på vitenskap og evidens. Vår tids vitenskap «strekker ikke til» for å forklare reinkarnasjon, astralreiser, kanaliseringer (etc.). På den annen side er det praktisk talt aldri noe problem å finne enkeltstående forskning og forskningsdata som i hvert fall tilsynelatende støtter det synet den alternativtroende på forhånd har valgt som «sin sannhet» — for eksempel at pasteurisert melk er livsfarlig eller at megadoser med C-vitaminer kurerer kreft.

Et grunnleggende trekk ved alternativtenkning er at vår vestlige sivilisasjon er på villspor. Det handler spesielt om at vi har valgt materialisme framfor åndelighet, noe som igjen speiles i den etablerte vitenskapen og dens manglende interesse eller forståelse for åndsfenomener. Materialismen fører til vår undergang. Vi forgifter jorden vi lever på og vannet vi skal drikke — noe som absolutt ikke er usant — og samtidig er vi avhengige av en industri som har som forretningsidé å forgifte menneskekroppen. Vi lever så å si i strid med naturen, og ulike sykdommer og plager er symptomer på at menneske og natur er i ubalanse.

I den alternative virkeligheten blir vi faktisk sykere og sykere, ikke friskere og friskere. Det lar seg fint tenke dersom man manipulerer statistikk. Man postulerer en epidemisk økning i allergier, kreft, autisme, ADHD, diabetes, ME og en lang rekke sykdommer som ifølge denne tenkningen har det til felles at de alle skyldes kostholdet.

Her er man i høy grad på kant med legevitenskapen, og motsetningene skjerpes av at moderne legevitenskap, ifølge de alternativtroende, er profittdrevet og mer eller mindre korrupt. Den drives for det første av motivet om å tjene på å behandle symptomer snarere enn å fjerne årsaken til sykdom, for det andre om å kunne patentere forskjellige «kjemikalier», snarere enn å anbefale de «naturlige» midlene som vil løse problemene uten å føre til ytterligere forgiftning.

Imidlertid fantes en glemt natur- og lykketilstand også hos oss. Mer ekstreme kostholdspåfunn, som f.eks. paleodiett og raw food (mer om disse senere), går ut på å søke seg tilbake til denne tilstanden, å forsøke å finne det forlengst glemte tidspunktet da menneske og natur var i balanse.

Vårt farlige brød

Nordmenns forkjærlighet for lavkarbodietter gjorde oss nylig til latter over hele verden, da den absurde nyheten om smørmangel i «verdens rikeste land» gikk som en farsott i de globale mediene. Som vi har sett, var allerede Brillat-Savarin for snart 200 år siden inne på at det kunne være lurt å kutte ned på stivelsen hvis man ville gå ned i vekt.

Det moderne gjennombruddet for ideen kom med amerikaneren Robert C. Atkins, som publiserte sin første bok om «Atkins-dietten» i 1972. Den solgte i millioner, men hadde stort sett gått i glemmeboka da New York Times publiserte en reportasje i 2002 som utløste en stor, ny Atkins-bølge. Folk sluttet å spise brød, og bakerikjeder gikk overende. Næringsmidler som det inntil nylig hadde vært vanskelig å selge til helsebevisste amerikanere — meierismør, bacon, fløte — gjorde et formidabelt comeback, nå merket med det splitternye sunnhetsstempelet «NO CARBS».

Det som var tydelig, var at de troende jevnt over gikk ned i vekt. Nå er det egentlig bare en måte å gå ned i vekt på, uansett hva kostholdet måtte bestå av: å forbrenne flere kalorier enn man tar inn. Man legger på seg av å overspise fett og protein også. Men for mange viste det seg at det å øke inntak av protein og fett på bekostning av karbohydrater ga en metthetsfølelse med lavere kaloriinntak.

Sannsynligvis er den største gevinsten for mange at de kutter ut raske karbohydrater: snacks, brus, søtsaker. Direkte farlig er ikke dette før man gir seg i kast med ekstreme former for lavkarbodiett, som dels kan føre til skumle økninger i kolesterolet, og til trøbbel med nyrene hvis man skal fordøye enorme mengder protein.

Det kontraintuitive og asosiale med dietten burde imidlertid veie ganske tungt. Går det an å spise suppe uten brød til, sild uten poteter, chop suey uten ris? Ikke i det lange løp. Og mens slike eksperimenter pågår, blir familier splittet mellom de som går på kuren og de som ikke gjør det. Det er tungvint, vanskelig og dyrt. De fleste slutter heldigvis etter en stund.

Heldigvis, fordi lavkarbokosthold med høyt fett- og proteininntak er så lite bærekraftig som det er mulig å få det. En milliard mennesker i verden får for lite protein. Det fins ikke nok ferskvann på kloden til at alle skulle kunne leve slik, for ikke å snakke om konsekvensene i utslipp av klimagasser. Slik sett er den norske lavkarbo-galskapen avslørende for hva slags kultur vi representerer: den komplette, hensynsløse egoismen med sin brede bak godt plantet på toppen av næringspyramiden.

Fred Flintstone-evangeliet

Et ideologisk fundament for lavkarbo-filosofi fins i den såkalte paleodietten, eller steinalderkosten. Visse evolusjonsbiologer støtter et syn som går ut på at jordbrukets epoke, de siste 10 000 år, er så kortvarig at vi ikke har rukket evolusjonsmessig i fatt. Vi er ennå ikke tilpasset et kosthold bestående av karbohydrater, sukker og melkeprodukter, og skal vi leve lenger og bli friskere, må vi gå tilbake til røttene. Eller nærmere bestemt til nøttene.8

Det er masser av problemer med et slikt resonnement. For det første er det veldig vanskelig å fastslå hva «steinalderkost» egentlig var. «Steinalderen» strekker seg fra omtrent 200 000 år f.Kr. til jordbruksrevolusjonen for 10 000 år siden, og omfatter en rekke svært ulike biotoper og dermed kosthold. Hvor på kloden man har bodd spiller stor rolle. Dagens europeere nedstammer dessuten ikke fra europeiske steinalderfolk, men fra asiatiske jordbruksfolk. Vi har et enzym i tarmen som spalter melkesukker, og vi fordøyer kornsorter og poteter uten vanskeligheter. Mens nøtter, som paleotilhengerne mener bør utgjøre en hjørnestein i kostholdet, er blant de matvarene folk hyppigst har allergier mot.

Gjennomsnittlig levealder blant steinalderfolk, ifølge skjelettfunn, er heller ikke noe en moderne velferdsstat ville snakket særlig høyt om.

Utvilsomt ligger det en form for udokumentert alternativ ønsketenkning i steinalder-svermeriet, og dette blir enda tydeligere når man ser på grunnlaget for «raw food»-dietten, som nyter særlig popularitet blant amerikanske filmskuespillere.

Hos disse er det ikke innføringen av jordbruket som markerer bruddet med den lykkelige naturtilstanden, men bruken av ild til matlaging. Dette skal ha skjedd for omtrent 250 000 år siden, og hei! — det er aldri for sent å snu. Raw food handler om et overveiende vegetarisk kosthold, der det er forbudt å varme opp maten høyere enn til 46 grader. Når det gjelder fiberrike grønnsaker som f.eks. brokkoli (raw food-folket er svært glade i brokkoli, til tross for at den er en forholdsvis moderne hybrid), skal de masseres for hånd for å bli spiselige.

Tilhengerne hevder at raw food gir deg perfekt helse og en fullkommen kropp, eliminerer alle kjente sykdommer og setter deg i stand til å leve tilnærmet evig. Ikke minst skal det å unngå kjøtt og kokt eller stekt mat føre til perfekt mental balanse, en viktig forutsetning for å holde ut med seg selv i 140 år eller mer.9 Empirien for at våre svært fjerne forfedre var fri for sykdom og levde nevrosefritt i århundrer er naturligvis noe mangelfull. Den støttes ikke av kjente funn.

Troen på at varmebehandling ødelegger næringsinnholdet i grønnsaker er svært utbredt, til tross for at det bare gjelder et fåtall stoffer. Med tomater er det f.eks. omvendt; de blir mer næringsrike av å kokes. Mange kostfibre er umulige å fordøye uten varmebehandling. Mineralinnhold påvirkes ikke av varme. Alle teknologier har gode og dårlige sider, men veier vi for og imot tror jeg kokekunsten kommer ut på plussiden.

Tarmen full av gift

Den moderne tilværelsen fyller oss med giftstoffer. Innvoller, blodomløp og endetarm står i konstant fare for å stoppes igjen av slaggstoffer, miljøgifter og ufordøyde næringsmidler. Heldigvis fins det metoder for å kvitte seg med faenskapet, stort sett kjent som «detox».

En slik diett kan innebære å holde seg helt unna fast føde i tre døgn, kun drikke vann med honning og sitronsaft, samt spise en serie kapsler med ulike urtepreparater. Alternativt kan kuren være basert på urteteer. Når blodet og de indre organene er renset, vil du føle deg yngre, sunnere og lykkeligere. Andre velsignelser med detox er at stoffskiftet og fordøyelsen blir bedre, blodomløpet og immunforsvaret styrkes og huden blir vakrere.10

Som et ekko av den 100 år gamle fortellingen om fru Ottosen og Dr. Kellogg, er moderne detox-teorier ofte sentrert rundt endetarmen som problemområde. Noen sverger til teorier om «selvforgiftning», som var på moten i Victoria-tiden. «Det er medisinsk bevist at nesten halvparten av alle sykdommer begynner i endetarmen,» hevder The Help Center for Better Living i Florida, og anbefaler at denne skylles ut og avgiftes så ofte som råd. Ettersom detox kan føre til dramatisk vekttap, anbefales det ofte at man «kickstarter» en diett på denne måten.

De medisinske holdepunktene for at det skal være nødvendig å «avgifte» kroppen er totalt fraværende. Det er leveren som gjør denne jobben i kroppen, og de fleste som har overlevd en vanlig julebordsesong kan attestere at den tåler nokså store belastninger.

Tarmen kan forråde deg på andre vis, forteller en av tidens store motehypoteser. «Lekk tarm», internasjonalt kjent som «Leaky Gut Syndrome», er en tilstand der tarmveggen blir gjennomtrengelig, slik at ufullstendig nedbrutte matproteiner (peptider) lekker ut og forgifter blodet.

«En av de minst kjente, men mest vanlige lidelser …» oppgir nettstedet lekktarm.info, og lister opp så mange mulige symptomer på «lekk tarm» at du kan være 100 prosent sikker på at du er blant de rammede: hodepine, migrene, dårlig konsentrasjon, overvekt eller undervekt, forstoppelse eller diaré, angst, depresjon, humørsvingninger … vi mangler plass.11 Heldigvis er det hundre prosent naturlige urtepreparater som kan klare biffen (sammen med en streng diett, så klart), og de er å få bestilt på nettet. Lekk tarm er foreløpig ikke en medisinsk anerkjent diagnose.

Den intolerante kroppen

Allmennpraktiserende leger har fått et nytt og ifølge ryktene omfattende problem å hanskes med: Pasientene kommer i håp om å få diagnostisert ulike matintoleranser for å forklare uspesifiserte ubehag. Kroppen gjør opprør mot den «unaturlige» livsstilen. Forestillinger om matintoleranse inngår blant annet i en spesiell diett-subkultur vi kaller «Spis deg ung»-modellen. Her finner vi to nordiske ledestjerner: islandske Thorbjörg Hafsteinsdottir og danske Ninka-Bernadette Mauritson. Førstnevntes bok 10 år yngre på 10 uker gikk i store opplag også i Norge. «Alle oppskriftene mine er uten sukker, melk og gluten,» forteller Hafsteinsdottir. Og hvorfor det? «Veldig enkelt: Fordi de tapper deg for energi.»

Danske Mauritson hadde en sønn som fikk diagnosen «infantil autisme», men som ble bedre da de kuttet ut melk, sukker og gluten i kostholdet hans. Dette har resultert i flere bøker, foredragsturneer, nettbutikk-konsepter og så videre. Hennes teori later til å være at vi alle enten har skjulte matintoleranser eller har godt av å livnære oss som om vi hadde det.12 Gjør vi dette, kan vi nemlig oppleve å bli mange år yngre.

I virkeligheten fins glutenintoleranse (cøliaki) hos ca 1 prosent av voksne og er en alvorlig sykdom. Hos barn er matintoleranser noe høyere (6 prosent), men de fleste vokser dem av seg. Siden ikke alle leger er like hjelpsomme med å fastslå intoleranser, har det oppstått en kvakksalverindustri der alternative behandlere enten tar blodprøver og sender inn til internasjonale laboratorier, eller benytter nåler eller ulike mirakelmaskiner som sjekker «energistrømmene». Så er det bare å gjennomføre en streng diett, kjøpe dyre kosttilskudd og bli ung og pen.

Sukkeret, gjerne kalt «morderen på frokostbordet», er kostholdshysteriets Public Enemy No. 1. Sukker gjør angivelig barn hyperaktive, gir næring til kreftceller, forårsaker diabetes og hjertesykdom. Det har altså gått noen år siden Brillat-Savarin kunne bryte ut, i ren sødmebegeistring: «Man gaar næppe for vidt ved at betegne det som Universalkrydderiet, og hævde, at det aldri gjøre Fortræd.»13

Å finne en «harmløs» erstatning for sukker er kostholdsvanviddets hellige gral. Lavkarbo-litteraturen har i det siste anbefalt Sukrin (erytritol), mens de mer hardkokte alternative sverger til søtemiddelet stevia, hentet fra en plante i solsikkefamilien. Det knytter seg intrikate konspirasjonsteorier til prosessen for å få godkjent stevia som næringsmiddeltilsetning både i USA og i EU, og ikke minst til matindustriens bruk av søtemidlet aspartam, som på mange hold regnes som livsfarlig.

Nysgjerrige kan notere seg at vanlig sukker er et helt «naturlig» næringsmiddel, som ikke fører til spesielle problemer ved moderat og fornuftig bruk. Åpenbart sliter mange mennesker med å kontrollere sukkerinntaket. Det er gjennomgående i de personlige vitnemålene i kostholdsnoia-litteraturen at «før»-tilværelsen har handlet om misbruksliknende mønstre. Hvis et menneske slutter å drikke seks liter cola daglig og opplever økt livskvalitet som følge av dette, er det neppe skjedd noe mirakel.

Sunt og naturlig

Her er et argument du trolig har hørt mange ganger: Moderne industrijordbruk og bearbeiding av mat fjerner mikronæringsstoffer og gjør maten «tom» og næringsfattig. Du har derfor bruk for kosttilskudd, og aller helst bør du gå helt over til naturlige og økologiske matvarer.

Det er riktig at bearbeiding eller «foredling» av matvarer kan forringe næringsverdien. Et klassisk eksempel er hvordan industrimøllene fjernet B-vitamin fra hvetemelet, slik at man nå velger å tilsette det etterpå. Det er imidlertid ingen kvalitativ forskjell på «naturlige» og kjemisk fremstilte vitaminer — et molekyl er et molekyl.

Påstander om at økologisk mat er sunnere enn «vanlige» landbruksprodukter er svært alminnelige, men viser seg å holde lite stikk i sammenliknende studier. Nå kan det være atskillige andre argumenter for å velge økologisk — dyrevelferd, miljø- og klimaperspektiver og så videre, for ikke å snakke om smak  — men helseaspektet er åpenbart ubetydelig.14

En interessant side av det samme er at det har vokst opp en undergrunnsbevegelse for «real milk» eller «levende melk» — melk slik den kommer rett fra kua, verken pasteurisert eller homogenisert. Mange land har strenge regelverk for råmelk, og det har de siste årene vært en rekke razziaer i USA og Canada. Folk bryter loven for å få tak i den. Fra et gourmetperspektiv er dette gode nyheter (upasteuriserte oster smaker bedre), men når man undersøker argumentene finner vi det samme oppkoket av kvasivitenskap og konspirasjonsteorier igjen. Pasteurisert melk er farlig, kreftfremkallende (osv), og homogenisering bryter partiklene ned til de er så små at de glir gjennom (den tidligere nevnte) lekke tarmen og skaper forgiftninger.15

Råmelk, derimot, som er såpass til helserisiko at gravide advares på det sterkeste mot råmelksoster, er helse i hver dråpe. Go figure.

Piller og pulver

Uansett hvilken rabiat diett du må ha valgt, går det ingen vei utenom kosttilskudd. Piller og pulver er hva den gjennomsnittlige «helsekostbutikken» overveiende fører; det er sjelden noe særlig mat å finne i den. De er kvakk-apoteker forkledd som matbutikker.

Her stifter man bekjentskap med hele den eventyrlige floraen (og faunaen) av eksotiske varer som Pernille Nylehn beskriver innledningsvis. Det fins ingen grenser for hva de lover. Fortjenestemulighetene for slike produkter er eventyrlige — å holde varene friske og forsvarlig pakket er ikke noe problem, og tørket tangpulver (eller hva det nå er) kan shippes hvor det skal være med svært lave kostnader.

Det er ingenting som tilsier at et friskt menneske som følger et normalt variert kosthold skulle trenge kosttilskudd. Ikke engang så mye som et vitamin. I det hele tatt er det et ganske sikkert tegn på at man er kommet til en kvakksalver at vedkommende begynner å anbefale det ene kosttilskuddet etter det andre, «forebyggende» megadoser av vitaminer og så videre. Typisk argumentasjon vil dreie seg om at «de fleste mennesker er feilernærte», at moderne matvareproduksjon «reduserer næringsverdien i maten», at helsemyndighetene har satt «anbefalt dagsinntak» av det ene eller andre stoffet for lavt, og så videre.

Det er også haier i dette farvannet. Kontroll med kosttilskudd er mye svakere og mer vilkårlig enn med næringsmidler, og fra tid til annen slipper direkte helseskadelige produkter igjennom. Et nylig og famøst eksempel er Miracle Mineral Supplement eller MMS, et produkt som inngår i det magiske «pH-miraklet». MMS er et industrielt blekemiddel, natriumkloritt, som kjøpes av stakkarer som har latt seg fortelle at kreft, autisme, ADHD, søvnløshet og så videre, er resultatet av at man har for lave pH-verdier i blodet.16

Et annet eksempel er det svært populære SuperGreens fra produsenten Innerlight, anbefalt av en rekke kostholdsguruer. Produktet viser seg ved testing å inneholde en imponerende rekke tungmetaller, deriblant thallium, kvikksølv og bly.17 Med ondt skal ondt fordrives, åpenbart.

Kjennetegn på ernæringsvås

Hvordan skiller vi sprøyt fra fornuft? Følgende huskeliste er hentet fra en artikkel i Journal of the American Dietic Association i 2006, og er oversatt av Erik Arnesen:18

Vær skeptisk til:
1. Råd som lover raske løsninger.
2. Skremmende advarsler om farer ved enkeltprodukter eller dietter.
3. Påstander som ser for gode ut til å være sanne.
4. Enkle konklusjoner fra en kompleks studie.
5. Anbefalinger basert på en enkeltstudie.
6. Dramatiske utsagn som er avkreftet av respektable vitenskapelige organisasjoner.
7. Lister over «gode» og «dårlige» matvarer.
8. Anbefalinger som gis for å selge et produkt.
9. Anbefalinger basert på ikke-fagfellevurderte studier.
10. Anbefalinger basert på studier som ignorerer forskjeller mellom individer og grupper.

Noen tips til for å unngå kostholdslureri, hentet fra det internasjonale nettstedet Quackwatch:19

1. Ignorer råd som baserer seg på at de fleste sykdommer skyldes feilernæring. Det er simpelthen ikke sant.
2. Se opp for pseudomedisinsk sjargong. Begreper som «avgiftning/detox», «kjemisk balanse» og «energistrømmer» er sikre kvakk-varslere.
3. Glem alt om «hemmelige mirakelkurer». Virkelige vitenskapsfolk deler sine oppdagelser.
4. Se opp for paranoid retorikk. Når det hevdes at råd og metoder søkes kneblet av legevitenskapen, farmasøytisk industri og så videre, har vi med kvakksalveri å gjøre.
5. Vær skeptisk til kurer og midler som påstås å hjelpe mot et bredt spekter lidelser.
6. Se opp for personlige vitnemål og anekdotiske bevis.
7. Se opp for forsikringer om at det-eller-det er «helt naturlig». Det betyr ingenting. Arsenikk er også naturlig.
8. Vær skeptisk når noen forteller deg at sukker er en farlig gift.
9. Vær skeptisk når noen forteller deg at du er i fare for å bli «forgiftet» av vanlige tilsetningsstoffer eller konserveringsmidler.
10. Se opp for nonsjalant og irrelevant bruk av titler og utmerkelser. Selv Nobelprisen er ikke verd stort i helsespørsmål, dersom prisen er tildelt for fysikk.

Hvem lider?

Det er en fri verden, og folk må tro på skrullete ting hvis de vil. Ikke sant? Det hadde vært kjekt om det var så enkelt. Vi har vært innom familier som splittes av absurde kostholdsdiller, men det er enda mer alvorlig at barn er involvert. Det fins folk som er så gale at de setter mindreårige på «detox». Og hvis de ikke tvinger barna med på potensielt helseskadelige kurer, bidrar foreldrene likevel til å skape en atmosfære der spørsmål om mat og kosthold er omgitt av angst og frykt.

Maten vår er ikke en privatsak, men en sentral arena for oppdragelse og sosialisering. Hvor starter anoreksitilfellene egentlig, om ikke med foreldres uopphørlige slankegnål? Enkelte mener at ortoreksi (en usunn besettelse av å spise «riktig») er en diagnose psykologer bør begynne å ta på alvor.

Men det mest ødeleggende er konsekvensene for matkulturen vår. Når det innledningsvis i artikkelen fortelles at matvarene våre er sunne og trygge, er det ikke det samme som å si at de holder høy gastronomisk kvalitet. Norge er tvert imot tilbakestående på dette feltet. Det lille vi har av matkultur, og de spede forsøkene på å skape norske produkter vi kan være stolte av, skytes i filler av ernæringsvåset, av en innstilling til mat og næring som er instrumentell snarere enn kulturell og estetisk.

Personlig har jeg som anmelder i Dagens Næringsliv testet en god del av diettkokebøkene; som gastronomi er det ren skit. Crackpot-ideologier har ingenting på tallerkenen å gjøre, og bidrar til å ødelegge matgleden. («Matglede» er i seg selv et idiotisk begrep, en klam forsikring om at det viktigste i livet kan være hyggelig.)

Omvendt virker det på meg som om land med stolte og dyptgående mattradisjoner — f.eks. Frankrike og Italia — er bedre immunisert mot kostholdstøyset. Det er vanskeligere å fjerne pastaen fra tallerkenen når den har ligget der i tusen år. I Norge virker vi atskillig mer sårbare, og det kan henge sammen med at mange av matvanene våre er mindre enn 20–30 år gamle.
Vi er i tvil fra før. Tvilen og uvitenheten vår er god butikk for noen.

NOTER:

1 Nylehn, Pernille: «Piller og pulver, trenger vi dem?» (Stavanger Aftenblad, 15. april 2011)

2 Ottosen, Johanne: Rationel Ernæring (Nordisk Sundhedsforlag, Kbh., 1908)

3 Parker, Alan (regi): «Dr. Kellogg´s kur (The Road to Wellville)» (Columbia Pictures 1994) 

4 Brillat-Savarin, Jean-Anthelme: Smakens fysiologi (1825, no. utgave Spartacus forlag 2007)

5 Pollan, Michael: Til matens forsvar (Versal forlag, 2009)

6 Pollan, Michael: Til matens forsvar (Versal forlag, 2009)

7 Nilsen, Helle: «Kok maten i meierismør» (www.side2.no, 3. februar 2011)

8Hexeberg, Sofie: Frisk med lavkarbo: frokost og lunsj (Cappelen Damm 2011)

9 Billings, Tom: «Raw Food Diets – Selected Myths» (www.beyondveg.com/billings-t)

10 www.quackwatch.com11 www.lekktarm.info

12 Mauritson, Ninka-Bernadette (og Hafsteinsdottir, Thorbjörg): Kjernesunn familie (Cappelen Damm 2009)

13 Brillat-Savarin: Smakens fysiologi, s. 162

14 Arnesen, Erik: «Er økologisk mat bedre for helsen?» (www.bramat.no, 24. sept 2011)

15 «Dangers of Pasteurization and Homogenization», www.preventdisease.com

16 Nylehn, Pernille: div. artikler om Robert Young og «pH-miraklet» (perpelle.wordpress.com 2010/11)

17 Nylehn, Pernille: «Bly i SuperGreens. Og kvikksølv. Og arsenikk. Og kadmium. Og Uran. Og og og og …» (perpelle.wordpress.com, april 2011)

18 Fra ernæringsbloggen «Sunn Skepsis» av Erik Arnesen (sunnskepsis.wordpress.com, 2011)

19 www.quackwatch.com (Quackwatch er et internasjonalt nettverk, grunnlagt av legen Stephen Barrett i 1969)


Samtiden