Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Ole Henrik Ellestad: Naturlige variasjoner – ikke FNs klimapanel IPCC – styrer klima

Ole Henrik Ellestad, tidligere forskningsdirektør, professor II, instituttleder for Norsk regnesentral og områdedirektør for naturvitenskap og teknologi i Norges Forskningsråd.

Årsaken til den store verbale uenigheten om klima (1, 2, 3) er at det finnes to internasjonale vitenskapelige hovedretninger eller «skoler» med svært forskjellige praktiske klimatiltak og ulike politiske løsninger innen et meget komplekst forskningsfelt. IPCC-skolen har gjennom FN-systemet fått et «godkjenningsstempel», og konklusjonene fremstilles som en tilnærmet endelig sannhet, som formidles til politikere, media og lekfolk. Å påvise svakhetene i de vitenskapelige IPCC-prosesser og konklusjoner blir derfor en viktig del av den vitenskapelige debatt og tilhørende formidling.

De to vitenskapelige skoleretningene er:

A) IPCCs hovedhypotese er at den raske oppvarming og de høye temperaturer etter 1945 ikke har funnet sted tidligere. Basert primært på modellberegninger er hovedårsaken den gradvise økning av menneskeskapt CO2 og andre drivhusgasser etter 1945 (4).

B) Klima i de ulike soner og regioner på jorda påvirkes primært av naturlige variasjoner fra sola, havstrømmer og vinder og setter seg sammen til et globalt gjennomsnitt. De naturlige variasjonene med perioder fra noen få til mange millioner år, forklarer best de historiske endringene millioner av år tilbake med mer enn 10 ganger dagens CO2-konsentrasjon samt de senere årtuseners og tiårs variasjoner. CO2 har bare en beskjeden effekt (5, 6).

Begge rapportene (4, 5) er vitenskapelige oppsummeringer av flere tusen publikasjoner (og forskere) basert på ulike fortolkninger innen hver av skoleretningene, av det felles datamateriale. Majoriteten slutter seg til IPCC, men det er variasjoner innen de mange fagområdene. Fravær av ulike vitenskapelige skoler innen et så komplekst felt ville ha vært unikt i vitenskapens historie. Hver «skole» har betydelige nyanser – altså en vitenskapelig normalsituasjon.

Norsk forskning domineres av IPCC-skolen som danner grunnlaget for mediaeksponeringen. Men resultater fra grupper som støtter seg på naturlige variasjoner, har vakt internasjonal interesse fra anerkjente miljøer (innen deres «skole»). Kritikerne formidler ingen personlige teorier slik det ofte fremstilles, men presenterer hovedresultatene fra den omfattende internasjonale forskning om naturlige variasjoner.

Omtalen av IPCC-kritikerne synes ikke å gjenspeile det faktum at de naturlige variasjoner som legges til grunn også er beskrevet fenomenologisk i siste IPCC-rapport (4). De fleste kritikere velger også å benytte IPCCs globale oppvarmingseffekt på ca 1 grad Celsius ved en dobling av CO2-nivået. Det finnes teorier som gir mindre effekt, og IPCC har også redusert verdien. Men mindre verdier har liten praktisk betydning, for en svak oppvarming kan være en global fordel.

Den store uenighet er knyttet til ulik oppfatning av følgeeffektene. Økt CO2 eller andre kilder som tilfører varme vil fordampe mer vann. Vanndamp er en sterk drivhusgass som vil øke global temperatur, ifølge IPCC. Men økt vanndamp vil også generere mer skyer som vil øke refleksjon av solinnstråling og derved redusere global varmetilførsel. Basert på de foreliggende data fra satellittmålinger av utstrålt energi observeres ingen forsterkningseffekt som IPCC hevder, men tvert i mot en negativ påvirkning – altså mindre effekt enn den angitte «teoretiske» verdi på ca 1 C.

IPCC har omtalt på detaljnivå i sine fagrapporter at beskrivelsen av vanndamp og skyer er dårlig forstått. Beregningsmodellene, som IPCC i særlig grad bygger sin hypotese på, baseres derved ikke på ligninger som beskriver den reelle verden. Resultatet blir derfor langt fra så holdbart som det fremstilles. Observasjonene som kritikerne bygger på, må avgjort tillegges størst betydning.

Selv om flere av de naturlige variasjonene også omtales i IPCC-rapporten på det innledende faglige nivå, vektlegges de ikke i konklusjonene eller i beregningsmodeller slik at de får den betydning observasjonene tilsier. Men de senere år har det vært en økt tendens til at IPCC- tilhengerne går fra å nevne naturlige innslag rent generelt til å benytte uttrykk som at «klima er som en symfoni» (mange faktorer), «klart det er naturlige variasjoner», «disse er viktige for enhver klimaforsker» til helt spesifikt å nevne variasjoner det tidligere har vært markant debatt om.

At en så omfattende prosess med så mange politiske implikasjoner og så mange organisasjoner skulle foregå helt balansert og feilfritt ville vært et under. Når en av lederne for de vitenskapelige rapportene, Sir John Houghton, skriver i sin bok: «Unless we bring up some scary scenario nobody will listen», er det grunnlag for å stille spørsmål om IPCCs vitenskapelige prosesser og formidling har vært representative. Hvor godt er det vitenskapelige grunnlaget ivaretatt i IPCCs politiske anbefalinger for fremtiden? Og hvordan er det vitenskapelige grunnlaget formidlet videre til media og politikere (7)?

IPCC blander politikk og mangelfull vitenskap

«Climategate», de mer enn 1000 e-poster mellom forskere som sto sentralt i IPCCs vitenskapelige prosesser, ble lekket og fikk betydelig internasjonal mediaoppmerksomhet. Skandalen ledet til flere komite-gjennomganger (assessments). Ingen av disse (8) har ifølge mandatet og gjennomføringen omfattet faglige evalueringer, selv om det ofte fremstilles slik. Ingen kjente kritikere har vært med i de ulike komiteene, og kritisk internasjonal presse skrev allerede i forkant om hvitvasking.

IPCC måtte også vurderes. Noen bestemte at sammenslutningen av 15 internasjonale vitenskapsakademier, InterAcademy Council, IAC, skulle oppnevne en komite. IAC-rapporten (9) var kun en gjennomgang av IPCCs prosesser og prosedyrer – ikke en fagevaluering. Kritikken ble omtalt som: de vitenskapelige prosesser må sikre at alternative teorier blir adekvat behandlet; manglende beskrivelse og kommunikasjon av usikkerhet; manglende grenseoppgang mellom roller innen egen organisasjon og omgivelser, og sammenblanding av vitenskap og politikk. Komitelederen Shapiro uttalte at rapporten ville lede til fundamentale endringer.

Pål Prestrud omtalte i Aftenposten (10) konklusjonene som: «Robust vitenskap, svak organisasjon». Han etterlater et inntrykk av at dette også var en faglig evaluering og at kritikerne ikke kan ha lest rapporten. Kritisk omtale fra journalister og lederplass i Aftenposten (11) og mine utdrag (3) støttes av omtalen i The Economist, New York Times, The Telegraph og Wall Street Journal (12).

Sammenblanding av politikk og vitenskap skjer lett fordi den overordnede IPCC-komiteen er politisk oppnevnt med for svak vitenskapelig representasjon. Lederen Pauchari er kritisert for å ha kommet med egne utspill om klimapolitikk. Han har beklaget dette og sammenblanding med eksterne roller. De løse strukturene gir også store muligheter til å påvirke prosessene og utfallet. Internasjonale toppforskere har trukket seg bl.a. professor Paul Reiter ved Pasteurinstituttet (malaria/helse); dr. Richard Landsea (leder av IPCC-gruppe for orkaner); SPD-politiker og miljøaktivist, professor Fritz Vahrenholt (fornybar energi) og tidligere president for INQUA som har særlig ekspertise på havnivå, Nils-Axel Mørner. De hevder at viktige faglige forhold er oversett av folk som i enkelte tilfeller knapt nok har formell forskningskompetanse. Kvaliteten blir deretter.

Svake prosesser er også årsaken til feilaktige påstander om at menneskeskapte drivhusgasser gir rask smelting av isbreene i Himalaya (Himalayagate), ødelegger regnskog i Amazons (Amazonasgate), gir tørke i Sahel og Darfur osv. Alarmisten, professor James Lovelock, bekjente at hans alarmerende påstander bare var grove ekstrapolasjoner. IPCC-rapporten om ekstremeffekter som nylig konkluderte med at naturlige variasjoner vil dominere klima i de neste 20-30 år (13), er ett av få korrektiv.

Flere svakheter i IPCC-teorien fremgår av Royal Society’s interne faglige gjennomgang (14, 3). Områdene som beskrives som «not well understood» belyser noen faglige kontroverser. Her nevnes, som tidligere omtalt, mekanismer for skydannelse og effekter av disse inklusive refleksjon av sollys, beregninger av regionalt klima og tilhørende prognoser samt deler av CO2-syklusen mellom atmosfære, hav og land (“very poorly understood”). Dette er fundamentale forhold og innebærer at IPCC-modellenes ligningssystemer, som IPCC hovedsakelig bygger sine konklusjoner på, ikke beskriver den reelle verden.

 

Hockeykølla er diskreditert

Hockeykølla viser at temperaturen er tilnærmet flat fra ca år 1000 for så å stige raskt etter år 1900. Dermed eliminerte IPCC varmeperioden i Middelalderen og kulden i den Lille istid. Siste hundre års oppvarming fremsto derved som unik og støttet IPCC-hypotesen. Nå oppsummeres vitenskapelige arbeider om varmeperioden i Middelalderen løpende (15). Resultater fra 1072 individuelle forskere ved 616 forskningsinstitusjoner i 45 land viser at det var ca 0.7 grader Celsius varmere enn i dag. Også den Lille istid er overveldende dokumentert.

En komite ledet av professor Wegman, en av verdens ledende beregningsstatistikere de senere tiår, kontrollerte også utregningene og fant grove metodefeil knyttet til Hockeykølla, mens kritikernes beregning var korrekt og viste oppvarming (16). Ofte settes dette opp mot konklusjonene fra en annen komite (17). Men selv om rapportene uttrykker seg forskjellig viser referatet fra den felles kongresshøringen i USA (18): «Do you dispute the conclusions or the methodology of Dr. Wegman’s report?» spurte komiteformann Barton. Lederen for NAS-komiteen, Dr North, svarte: «No, we don’t. We don’t disagree with their criticism. In fact, pretty much the same thing is said in our report». De to komiteene har således samme oppfatning om metodikken. Wegman-rapporten ble enstemmig frifunnet for plagiatbeskyldninger fordi det var gitt tilstrekkelige referanser (19).

Hockeykølla er i dag ingen faglig akseptert realitet og benyttes lite. Fra kritikernes side er den et eksempel på sviktende vitenskap og evalueringsprosesser på et meget sentralt felt, og viser at IPCC-prosessene langt fra har fungert tilfredsstillende. Derfor legges jevnlig mye prestisje i dens forsvar.

Snev av enighet om naturlige variasjoner

I september 2011 argumenterer Pål Prestrud mot naturlige variasjoner fordi: «det er lite sannsynlig med intern syklisitet» (2). Men i februar 2012 skriver han : «Ellestad gjentar sin påstand om at naturlige variasjoner styrer klimaet. Det er ingen uenighet om at naturlige variasjoner har stor betydning for klimaendringer…» . Og så nevner han bl.a. El Niño/LaNiña, Pacific Decadal Oscillation (PDO) og Atlantic Multidecadal Oscillation (AMO) som er mye av kjernen i min omtale (3). Dette bekrefter den felles fenomenologiske beskrivelsen, men forskjellig mediaprofilering av flere viktige naturlige variasjoner mellom de to skoler. Men det er stor uenighet om konklusjonene i IPCC-rapporten der størrelse og betydning av naturlige variasjoner er liten.

Temperaturstigningen fra 1980 til nå er ca 30 % lavere med satellittmålinger og nettverk av globale værballonger enn ved IPCCs prefererte bakkemålinger som må korrigeres fordi målingene er påvirket av at et større antall stasjoner ligger på flyplasser og i urbane strøk (UHI). Det er en betydelig uenighet om hvor høye disse korreksjoner skal være.

Utflating av global temperatur siste 10-15 år er entydig ut i fra vitenskapelige begreper som usikkerhet, signifikans, regresjonsanalyse (20) og resultatene fra den nye Berkeley-undersøkelsen (21). Også havtemperaturer, havnivåstigning og metannivå flater nå ut.

Boringer i Grønlands isbreer, observasjoner, arkeologiske funn og målinger 150 år tilbake forteller en viktig del av klimahistorien, med mange nyanser de siste 12.000 år etter siste istid. Temperaturen var 2-3 C høyere for 7000 – 9000 år siden, og hovedtendensen siste 4000 år er en meget langsom avkjøling på vei mot neste istid. Denne tendensen overlagres av markante, periodiske variasjoner med topper med vel 1000 års mellomrom i Minoiske-, Romer-, Middelalder- og i dagens periode med kaldere mellomliggende perioder som f.eks. den Lille istid og «Dark age» (6). Hovedforklaringen er langsomme solvariasjoner.

Etterhvert synes det å være en større enighet om at variasjonene i Golfstrømmen (AMO) og i Stillehavet (PDO), med en syklus på 60 år fordelt på 30 år med kald og varm fase, har en innflytelse (6). I et stort internasjonalt prosjekt som måler havstrømmer en rekke steder i Nordishavet, konkluderes det med: «The unique strength and spatial distribution of this warm surface anomaly suggest the impact and role of oceanic heat in shaping this summer’s (2007) substantially reduced Arctic Ocean ice cover» (22). Dette gir havstrømmer hovedansvaret for issmeltingen og dermed også for den markante oppvarmingen fra 1980-2000. Senere tiårs varmeperiode får da samme årsak som varmeperiodene tilbake i 1920-40 og 1860-80. CO2 har bare en beskjeden rolle.

Men foreløpig har ikke IPCC-leiren akseptert den nå godt dokumentert kosmiske strålingens betydning for skydannelse og dermed nedbør og heller ikke flere sykluser basert på variasjoner i månens gravitasjonskrefter som påvirker havstrømmene på flere måter. Videre er det ingen uttalt enighet om solas mange lengre sykluser.

Konklusjon

Klimadebatten fra IPCC-leiren blir av professor i Arctic Global Change and Environmental Change, Atle Korhola, ved Helsinki Universitet karakterisert slik: «När senare generationer studerar området klimatforskning, kommer de att klassificera början av det tjugoförsta århundradet som ett pinsamt kapitel i vetenskapens historia. De kommer att undra om vår tid och använda skeendena som en varning för hur grundläggande värderingar och kriterier för vetenskap föll i glömska, då den egentliga forskningen inom ämnet klimatförändringar förvandlades till en politisk och social lekplats».

En riktigere klimaforståelse basert på naturlige variasjoner vil muliggjøre effektive klimatiltak og beredskap i tide i de aktuelle regioner når de naturlige variasjoner inntrer. Det er her man må sette inn ressursene om det skal være til noen hjelp. Dermed kan enorme midler knyttet til drivhusgasser fristilles til internasjonale, regionale mottiltak og eventuelt nødsarbeid mot katastrofer, og styrke det globale arbeidet med hovedproblemene – som er knyttet til overbefolkning, fattigdom og miljø.

 

Referanser

1 Ellestad, O. H., Samtiden juni 2009.

2 Prestrud, P., Samtiden nett 15.09.2011 og 25.02.2012.

3 Ellestad, O. H. Samtiden nett 15.11.2011.

4 IPCC, Fourth Assessment report, 2007

5 NIPCC Report: Climate Change Reconsidered, 2009, 855 sider.

6 Naturen – ikke menneskene – styrer jordens klima. Klimarealistene.com Hefte 2. Populærvitenskapelig beskrivelse.

7 Richard Lindzen, «Testimony before the U.S. Senate Environment and Public Works Committee», 2.mai, 2001, http://www.lavoisier.com.au/papers/submissions/Lindzen_McCain.pdf.

8 The Independant Climate Change E-mail Review, Muir Russel, July 2010. Lord Oxbury report (5 sider) er muligens ikke tilgjengelig lenger.

9 InterAcademy Council: «Climate Change Assessments, Review of the Processes & Procedures of the IPCC», 30.08.2010.

10 Pål Prestrud, Aftenposten, 03.09.2010.

11 Aftenposten, oppslag 31.08 og leder 01.09.2010.

12 The Economist, New York Times, The Telegraph, 30.08.2010. Wall Street Journal, 02.09.2010.

13 IPCC rapport, Managing the Risks of Extreme Events and Diasters to Advance Climate Change Adaption, mars 2012.

14 Royal Society, Climate change: A Summary of the Science, september 2010. http://royalsociety.org/policy/publications/2010/climate-change-summary-science/ .

15 www.co2science.org Gå til Medieval Warming Period Project.

16 Wegman, E. J. et al., “Ad Hoc Committée Report on the

“Hockey Stick” Global Climate Reconstruction”, 2006 (ligger på nett).

17 Committee on Surface Temperature Reconstructions for the Last 2,000 Years. National Research Council (2006). Surface Temperature Reconstruction for the Last 2000 Years. Washington, D.C: National Academies Press.

18 Questions Surrounding the Hockey Stick. House Hearing 109 Congress, July 27, 2006 serial No 109-128.

19 Wikipedia om Edward Wegman.

20 Solheim, J.-E., Stordahl, K., Humlum, O. Den globale temperatur har flatet ut. Forskning.no, 12 mars 2012.

21 Muller, R. et al. 2012. Decadal Variations in the Global atmospheric Land Temperatures.(under publisering).

22 S4D-NABOS Workshop, «Near Slope Observations in the Arctic Ocean», side 2. (se også illustrativ figur over vanninnstrømming).


Samtiden