Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Norge har deltatt i en ulovlig krig – tilsvar til Geir Ulfstein, av Frode Helmich Pedersen

Professor Geir Ulfstein hevder i et innlegg på Samtidens nettsider at det er uredelig når jeg i mine artikler om Norges krigføring i Afghanistan ikke nevner at det finnes mange jurister med ekspertise på folkerett som mener at angrepet på Afghanistan i 2001 var i tråd med folkeretten. Jeg vurderer altså selv angrepet som et klart brudd på folkeretten, men fortier ifølge Ulfstein at det faktisk også fins argumenter for at angrepet var lovlig. Her har nok Ulfstein og jeg ulikt syn både på tilstanden i norsk offentlighet og på hva det vil si å være redelig. Jeg anså det som selvsagt at enhver ville se at mitt syn i denne saken var dissenterende, siden den overveldende majoriteten både i pressen, på universitetene og på Stortinget nettopp har ment at krigen var lovlig. Jeg kan ikke se at det da er min oppgave, i artikler av den typen jeg har skrevet, å gi enda mer plass til å legge frem velkjente argumenter som jeg ikke finner overbevisende. Men siden Ulfstein nå en gang tar opp dette spørsmålet, under henvisning til sin egen artikkel «Terror og folkerett» fra 2002, kan det være verd å undersøke hvor holdbar argumentasjonen hans egentlig er. For er det nå virkelig slik, at den gjengse oppfatningen i denne saken faktisk også er underbygget av solid argumentasjon?

I artikkelen «Terror og folkerett» presenterer Geir Ulfstein altså det som etter hans mening utgjør det rettslige grunnlaget for angrepet på Afghanistan høsten 2001. Han kommer, i likhet med meg, frem til at det kun er FN-paktens artikkel 51 som her kommer i betraktning. Denne åpner som kjent for staters bruk av selvforsvar i visse tilfeller. Ulfstein er også enig med meg i at en henvisning til FN-paktens artikkel 51, slik denne tradisjonelt har vært fortolket, ikke er tilstrekkelig for å legitimere angrepet på Afghanistan. Grunnen til dét er at artikkelen tidligere alltid er blitt tolket konservativt, det vil si i tråd med den klassiske Caroline-saken fra 1837. Her ble det slått fast at det er opp til myndighetene i det landet som utøver selvforsvar å vise at selvforsvaret er «nødvendig». Med nødvendig menes: som respons på en trussel som er «instant, overwhelming, leaving no choice of means, and no moment for deliberation». Siden dette åpenbart ikke er noen rimelig beskrivelse av situasjonen slik den så ut da USA innledet bombingen av Afghanistan den 7. oktober 2001, må Ulfstein – dersom han skal hevde at angrepet faller inn under retten til selvforsvar – argumentere for at en refortolkning av FN-paktens artikkel 51 er påkrevd i dette tilfellet. På dette punktet har han imidlertid forbausende lite å bringe til torgs. For hva er egentlig Ulfsteins argumenter?

 For det første hevder han at Sikkerhetsrådets vedtak må tillegges «stor vekt» i fortolkningen av FN-paktens artikkel 51 i dette tilfellet, på tross av at Sikkerhetsrådet ikke har noen formell rolle i fortolkningen av FN-pakten. Og hva er det disse vedtakene kan bidra med i denne saken? Jo, de knytter angrepene på USA til retten til selvforsvar, men uten på noen måte å gi USA autorisasjon til bruk av makt i dette tilfellet. Det antydes bare at selvforsvarsretten kan tenkes å bli aktuell også med hensyn til terrorangrep. Mer enn dette er det ikke anledning til å hevde på dette grunnlaget. For det andre henviser Ulfstein til at «gode reelle grunner» tilsier at USA i dette tilfellet hadde rett til å utøve selvforsvar mot staten Afghanistan, på tross altså, av at dette bryter med den etablerte fortolkningen av FN-paktens artikkel 51. Bemerkelsesverdig nok finner han det ikke bryet verd å opplyse hva disse «gode grunnene» er.

 Neste punkt på Ulfsteins program er å fastslå faktum. Det vil si å avgjøre hvilke relevante fakta som skal vurderes opp mot de rettsreglene han har etablert. Så vidt jeg kan se gjør Ulfstein lite annet på dette punktet enn å hevde at de afghanske myndighetene var involvert i et «omfattende samarbeid med al-Qaida». Men for å etablere faktum, må man jo presentere bevis. Spørsmålet blir således om USA på det tidspunkt angrepene ble innledet hadde tilstrekkelig bevis for at Taliban-regimet hadde samarbeidet med al-Qaida om terrorangrepene på USA 9/11. Så vidt jeg kan se, hevder ikke engang amerikanerne selv at dette er tilfellet. Tvert imot, da FBI-sjef Robert Mueller kommenterte bevisets stilling i en tale han holdt 19. april 2002, sa han følgende: «In our investigation, we have not uncovered a single piece of paper – either here in the U.S. or in the treasure trove of information that has turned up in Afghanistan and elsewhere – that mentioned any aspect of the September 11th plot». Hvis det ikke forelå noe bevis i april 2002, kan det umulig ha gjort det da angrepene ble innledet.

 Ting kan tyde på at Ulfstein ønsker å ta høyde for dette nokså ubekvemme faktum. Det er i hvert fall slik jeg forstår det når han plutselig lanserer en premiss som bryter med de grunnleggende bevisregler: Nemlig at bevisbyrden i dette tilfellet ikke faller på USA, men tvert imot på Afghanistan. Altså: Det var i virkeligheten opp til afghanske myndigheter å fremlegge beviser på at de ikke hadde samarbeidet med al Qaida. (Ulfsteins formulering er slik: «det kan hevdes at det bør lempes på beviskravene når det gjelder forhold på afghansk territorium, hvor Afghanistan kan være nærmest til å framskaffe de nødvendige fakta»). Det bør her, i redelighetens navn, være tillatt å påpeke at det er prinsipielt umulig å presentere bevis for et manglende samarbeid, og at premissen Ulfstein her antyder derfor er både urimelig og juridisk uholdbar.

 Også når det gjelder Ulfsteins avsluttende vurdering av rettsregelens anvendelse på faktum, er argumentasjonen påfallende uklar. Så vidt jeg kan se har han intet annet å henvise til enn sine «gode reelle grunner», som han ikke spesifiserer nærmere. Kort sagt: Uten å gå nærmere inn på sakens realiteter, hevder han at det er gode grunner for å anse denne saken som et ekstremt særtilfelle hvor maktbruk kan legitimeres med hjemmel i FN-paktens artikkel 51. Han ekspliserer ikke nøyaktig hvordan argumentet her ville se ut, men man kan vel anta at han mener omtrent dette: Dersom USA ikke styrter Taliban-regimet ved hjelp av militærmakt, vil dette regimet involvere seg i nye hemmelige planer med al Qaida om flere fremtidige terrorangrep på USA. En slik oppfatning innebærer åpenbart en refortolkning av FN-paktens artikkel 51, da slike forebyggende angrep ikke tidligere har vært ansett for å høre inn under det denne artikkelen åpner for. Og selv om man godtok en slik refortolkning, ville USA fremdeles ha måttet legge frem bevis for at det forelå et slikt samarbeid, noe som ikke ble gjort.

 Det er i denne forbindelse to ytterlige momenter som det er grunn til å tillegge vekt. Det første er at FN selv har motsatt seg enhver refortolkning av artikkel 51. Dette ble stadfestet av FNs høynivåpanel for trusler, utfordringer og endringer, hvis rapport forelå i 2004. Konklusjonen var klinkende klar: «Article 51 needs neither extension nor restriction of its long-understood scope [… and] should be neither rewritten nor reinterpreted» (3.12.2004, A/59/565). Grunnen er innlysende: det ville ikke gagne internasjonal fred og sikkerhet dersom man tillot enkeltstater å angripe andre stater med den begrunnelse at det dreide seg om forebyggende tiltak.

 Det andre er at Taliban-regimets manglende samarbeidsvilje både før og etter terrorangrepene 9/11 ble sterkt overdrevet høsten 2001, blant annet av Espen Barth Eide. I min artikkel i Samtiden 2/2012 viser jeg til at det nå kan dokumenteres at Taliban prøvde å distansere seg fra Osama bin Laden i tre faser: Allerede på 1990-tallet prøvde de å komme frem til en løsning på problemene rundt Bin Laden, noe som imidlertid viste seg umulig, da USA ikke anerkjente Taliban-regimet. Etter angrepene 9/11 tilbød afghanske myndigheter å stille Osama Bin Laden for retten i en trenasjoners sak under overoppsyn av Den islamske konferanse – en organisasjon som den gang tellet 56 medlemsland. Forslaget ble ikke besvart av USA. Og da bombingen av landet var i full gang, tilbød Taliban en betingelsesløs utlevering av Osama bin Laden til et tredjeland, mot at bombingen ble stoppet. Heller ikke dette tilbudet ble tatt alvorlig, verken av USA eller deres allierte. Når det gjelder det nære samarbeidet mellom Taliban og al Qaida, som Ulfstein hele tiden synes å forutsette, finnes det den dag i dag få om noen beviser med hensyn til planleggingen av angrepene 9/11. Og ikke på noe tidspunkt kan al Qaida med noen grad av rimelighet sies å ha vært Taliban-regimets forlengede arm. Derfor kan jeg fremdeles ikke se at Ulfstein og hans mange meningsfeller har noen sterk sak når de stadig hevder at angrepet på Afghanistan høsten 2001 var i tråd med Folkeretten. Altså blir jeg stående på mitt standpunkt: At Norge her har gjort seg skyldig i å delta i en ulovlig krig.


Samtiden