Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Samtiden 1 / 2013

***

Ole Jørgen Anfindsen: En politisert rettssak: «Jeg var ikke tiltalt, men ble likevel behandlet av enkelte som om jeg var en medtiltalt i en av norgeshistoriens mest alvorlige rettssaker.»

Ove Vanebo: Det etablerte Fremskrittspartiet: «Fremskrittspartiets store styrke i opposisjon, appellen til helt ulike typer velgere, kan fort bli partiets svakhet i posisjon.»

Karl Ove Knausgård: Litteraturen og det onde: «Er det noen prinsipiell forskjell mellom å ville forby Mykles bok fordi den krenker sedelighetsmoralen og forleder ungdommen inn i syndens helvete, og ville forby Thorbjørn Egners bok fordi den gir våre barn gale ideer om samfunnet og kvinnen og forleder dem inn i det reaksjonæres helvete?»

Gudmund Skjeldal:Når meir blir mindre: «Kor eg har lurt på korleis det kunne gått dersom dei hadde flytta seg litt ned i terrenget, der femmilsløypa snodde seg inn at mot Holmenkollen. Hadde eg vonne om dei hadde site der og åtvara meg? Var det min eine store sjanse i livet dette? Tapte eg eit gull eller vann eg eit sølv?»

Janne Kjellberg: Når papirløse får ansikt: «Helt siden jeg begynte å jobbe med dette feltet har jeg vært slått av hvor aktive myndighetene har vært i å styre omtalen av norsk asylpolitikk ved hjelp av språkbruk.»

Heidi Marie Kriznik: Kron eller mynt – med adresse Tøyen: «Når vi støter ut de voksne, er det i neste omgang barna vi støter ut. Jeg tenker som jeg gjorde for fjorten år siden: At vi skaper en ny underklasse.»

Olemic Thommessen: Kulturen i maktens hender: «Varsellampen bør lyse når Regjeringen forsvarer føringer som åpenbart har innholdsmessige og kunstneriske konsekvenser, summen av stadig flere målsetninger som regjeringen legger inn i sine tildelingsbrev og instrukser til mottakere av statlige penger.»

Eivind Tesaker: Jeg, vi og byråkrati: «Den moderne byråkraten blir lett en slave av møter, rapportering og ny teknikk – og med forventet taushet om alt som ikke blir gjort eller ikke fungerer.»

Arve Hjelseth: Maskulinitetens renessanse: «Den puslete mannen – vår tids seierherre? Det må stå som en hylende provokasjon i tilværelsen hvis man ikke er så opptatt av hva slags symbolske fjær den urbane middelklassen til enhver tid pynter seg med.»


Samtiden