|
Livet etter døden
Det er ikke mange folkeslag somhar oppgitt tanken på at det finnes et liv etter døden, men deter ikke riktig at industrifolkene, eventuelt de postindustriellefolkene, er de første som har kommet på denne sjokkerendetanken. Også enkelte jeger- og sankerfolk er av den oppfatningat døden markerer slutten på alt.
Sa jeg at de postindustriellefolkene har sluttet å tro at det kommer et liv etter døden? Detvar i så fall en overdrivelse, selv om temaet er merkeligfraværende både i offentligheten og i kulturlivet. Vi harnemlig invitert en del mennesker i Norge til å reflektere overlivet etter døden; og om troen svikter, så er iallfall håpetbåde nærværende og mangfoldig.
Geelmuydens epistel (nedenfor)er en smakebit for nettsurfere, Henning Hagerups artikkellikeledes. Resten står i den trykte versjonen av Samtiden 1-97.
THE
Niels Chr. Geelmuyden
Reise til skrattens ende
I
Av denne historien kan det utledesadskillig. Blant annet dette, at mennesker som har slitt ogstrevet seg gjennom et langt og ofte monotont liv, primærttrakter efter et varig opphør av alle plikter. Det finneshverken gnagsår eller regninger i døden. «Stundom er det dogverre at leve,» skrev Ibsen. Han forsøkte som kjent å ta sitteget liv på åpen gate før han rømte fra landet. Den avtagendeminoritet av hederlige slitere blant oss vil således med rettetilskrive døden en befriende karakter. Som følge av sinhederlighet vil de også foretrekke at man omtaler døden veddens rette navn. De vil ikke «sovne stille inn» eller «vandreut av tiden», slik man gjerne gjør i Aftenposten. De vildø slik som de har levet. På et ærlig og usminket vis. Det erog blir en grov forløyelse å fremstille døden som enhøneblund eller søndagstur. Den døde skal tross alt i defleste tilfeller brennes opp i svære ovner og stappes i enståleske. Dette er alle på det rene med. De krematorie-ansattehar endog offentlig fremmet klager over hvor besværlig det er årake silikon ut av ovnene.
– Nå skal du endelig få ro,sier presten. Full av pølsevrøvl og godtkjøpsløgn som presterflest. Hva er det i Tobias som skal oppleve ro når blodet ikkelenger sirkulerer i ham? Kan damp og aske føle noe som helst? Etmenneske ligger for døden, og presten benytter de siste sekundertil å pumpe stakkaren full av løgn. I henhold til prestens egneformularer er det dessuten vel så sannsynlig at fiskeren havneri en sydende svovelgryte, bestyrt av den tidligere nevnte herrTykje. Desto mer uhyrlig er det at han skriver ut dekningsløsereisesjekker til et sted hvor det hersker paradisisk ro. Endogtil et menneske som trolig ikke har det minste ønske om åforeta flere reiser.
Prestene, som på sin side sjeldenhar gjort et hederlig dagsverk, tiltales av tanken på åforlenge denne tilstand av teatralsk dagdriveri over i dethinsidige. Det ligger i sakens unatur at personer med mye ulevetliv på rullebladet pirres av tanken på å få en nye sjanse tilikke å gjøre noe særlig. Dem om det. Mer alvorlig er det atpresteskapet til stadighet påpeker at det er griskheten i vårtid som har utradert troen på et liv efter døden. Denne troenmå da i seg selv være griskere enn det meste. Her har man fåttet helt liv i gave, og noe av det første man konsentrerer seg omer å anskaffe enda ett. Et finere og større og lengre liv ennden dusinvaren av en tilværelse man sitter med i hendene. Formin del har jeg aldri kunnet begripe at det skal være noe merhøyverdig å begjære sitt neste liv enn sin nestes asen.
Som en vantro tenker dessuten harpåpekt: Mange mennesker higer efter et evig liv, skjønt de ikkeaner hva de skal ta seg til en regnfull søndag. Mange menneskerhar sin fulle hyre med å få tiden til å gå. Hvordan skulle deså håndtere den eventualitet at de fikk en istid eller tre tilfri disposisjon. Selvfølgelig ville det gå mektig vrangt. Folkville fløyet i strupen på hverandre efter kort tid, hvis dehadde hatt noen. Noe av utingen ved å idømmes evig liv er jonettopp at kroppen ikke følger med. Det er ingen gitt å sinøyaktig hva dette innebærer, men det ligger i kortene atsvært mange fritidsaktiviteter derved utelukker seg selv. Detskumle med alle gode tilbud er den lille skriften. I dettetilfelle at man må gjennomleve evigheten i en tilstand sommildest talt kvalifiserer til betegnelsen multihandicapet.
Noen mennesker heller riktignoktil den tro at de får en splitter ny kropp. Det lyderforlokkende på noen hver. Margit Sandemo og Egil Monn Iversen erbegge av den oppfatning at de har levet før i andre kropper. Deer sogar overbevist om at de har levet et anselig antall ganger iet vidt spekter av territorier og tidsaldre. De sjelevandrer frakropp til kropp. Jeg har med mine egne ører hørt Sandemoavsynge en kaukasisk kulokk fra dengang hun var gjetergutt ifjelltraktene rundt Ordzjonikidze på 1200-tallet. Hvis dette ertilfelle, må man i første rekke utvise medfølelse for deresforeldre i dette liv. De fikk jo ikke egentlig noe barn ibetydningen efterfølger. I praksis nedleggger de jo beggepåstand om å være det man vanligvis refererer til somgjenferd. Det later for begges del til å være en kommersieltdrivverdig almentilstand. Litt desillusjonerende er detimidlertid å konstatere at man endog efter døden må betale foreksempel både skatt og veiavgift.
Hvis man ser bort fra de utvalgtefå som forblir på Fagernes eller Voksenkollen i nye kropper,reiser forestillingen om evig liv en rekke praktiske spørsmål.For det første: Hvis det finnes et liv efter døden, må man halov til å spekulere på hvor de døde oppholder seg. I himmelenville vi antagelig fått øye på dem. Med mindre de har gjortluft eller ingenting av seg. Hva skulle i så fall det hele væregodt for? For det annet: Hvis det finnes liv efter døden, mådet være et slaraffenliv. Når man ser hvor mange monumenter ogavtrykk menneskene efterlater seg i løpet av sin korte jordiskegjesteopptreden, er det nedslående å se hvor lite de evigegjør ut av seg. Hva er så vitsen med å være evig hvis manhverken har noe sted å være eller noe å bestille? Denpotensielle glede forbundet med at både naboen og sjefen bleavvist i perleporten kan sikkert være dyp og ekte nok. Men jegtviler på at den kan vare veldig mye lenger enn en uke. Trossalt står man i henhold til folkloren overfor presumptivtgodartede mennesker.
Eller gjør man nå egentlig det.I NRK pleier man ifølge Hans Wilhelm Steinfeld å gi hverandrefølgende råd: Hvis du stiller deg opp i køen bak Lars JacobKrogh på den yttterste dag, er sannsynligheten høy for at dukommer til å bli behandlet riktig. Personlig vil jeg tro det kanmedføre vel så store komparative fortrinn å stå bakSteinfeld. Det påminner meg uvilkårlig om en erfaring jeg selvgjorde i unge år, dengang slengbukser var moderne. Med tohalvflasker surret fast til hver ankel strenet jeg målrettetgjennom tollen på Gardermoen. Ganglaget må imidlertid ha virketpåfallende. En toller vinket meg inn til siden. Jeg såfortapelsen for meg. Men for første og hittil eneste gang ilivet skulle lykken stå meg bi. Kofferten til mannen foran visteseg å være dørgende full av pistoler, springkniver oghåndgranater. Så fikk vi andre likevel passere klunkende ogbredbent. Noen vil sikkert kunne snoge seg inn gjennom den sisteport ved hjelp av en tilsvarende teknikk. Andre vil, som SvenKærup Bjørneboe, forsøke å bestikke Sankt Peter med sinedårligste verker i den ene hånden og rosiner i den andre. Hvisdet finnes noe slikt som en perleport, er jeg ikke et øyeblikk itvil om at han vil lykkes. Å dandere en port med perler er i segselv så usmagelig at det nesten ville være overraskende om ikkestedet var gjennomsyret av korrupsjon. Hvilken veldig nedtur mådet ikke være for en ulastelig reflektert pornograf og essayistå avrunde det hele med å spille harpe i himmelriket forSteinfeld og Al Capone.
Den akademiske trålebukken ThomasHylland Eriksen har uttalt at han ikke vil ha evig liv om han såfår det kastet efter seg. Selvfølgelig har Eriksen innsett atdet i hans tilfelle foreligger svært liten sannsynlighet for atså vil skje. Forsåvidt er det en spennende tanke om han –tross alle solemerker – skulle bli tilbudt evig liv. Gårdet an å avvise tilbudet? Simpelthen takke nei, eller gi detvidere til noen som er interessert. Eriksen var speidergutt påNøtterø i unge år. Kanskje gjør han velgjerninger i detskjulte. Muligheten for å få evig liv kastet efter seg eruansett en problemstilling man har viet altfor litenoppmerksomhet. I mangt og meget ville det ligne testamentenes gudpå en prikk å forære evig liv kun til folk som ikke hadde noeønske om det.
Blant kristne mennesker er det enutbredt forestilling at Gud blir glad hvis man lever så lite ogbegjærløst som mulig. Så glad at han derfor belønner deg meden mulighet til å videreføre prosjektet i evindelighet.Spesielt glad forestiller man seg at Han blir hvis man flytterinn i en avsides murbygning fullesset av uniformerte eneboeretilhørende samme kjønn som en selv. Aller gladest blir Han hvisman i tillegg til alt dette avstår fra å elske et annetmenneske og herigjennom skape liv. For min del vil jeg like tilmin opphørsdag mene at et evig liv i samvær med en en sliksmåskåren og barnefiendtlig gud må fortone seg som det renehelvete.
En sveitsisk psykiater har uttaltat det å dø er som å henge vinterfrakken fra seg når vårenkommer. En så forkvaklet billedbruk må man trolig værepsykiater for å klekke ut. På alle tenkelige vis er detbedrøvelig at en yrkesgruppe som skulle hjulpet medskapninger isjelelig nød, har valgt å leve med vinterfrakken på. Somsådan er det forståelig at døden antar preg av vårligforlokkelse blant de ulykkelige klienter. På den annen sidenærmer man seg muligens her selve kimen i vår terapeutiske tid.Døden som frynsegode, ja, som lettelse i antrekket. Modernemennesker har i tiltagende grad innrettet livet slik at dødenfortoner seg attraktiv. Efterspørselen efter død har aldrivært større.
Selvfølgelig er det etfruktesløst spill av tid å fundere løst omkring et mulig livefter døden. Ganske særlig i en tid da livet før døden er ikonstant fare for å utraderes. Jeg tenker for en gangs skyldikke da primært på den tredjedelen av befolkningen somomsorgsfullt avlives før fødselen. Jeg tenker snarere på detavlivelsesmaskineriet av et samfunn de levende har bygget tilhverandre. Problemet er ikke egentlig at vi dør. Problemet er atstadig færre av oss har levet. Kafka skrev at dødsangst bareforekommer i liv som ikke er realisert. Ikke rart i detteperspektiv at dødsangsten florerer villere enn noengang inettopp vår tid. Vi vil så nødig blandes bort i noe som harmed livet å gjøre. Slik døden unektelig har.
Nåtidens forskere i genetikk haråpenbart erkjent at det for deres vedkommende er fullstendigutelukket med et liv efter døden. Derfor har de nedlagt etbetydelig arbeid med sikte på å etablere evig liv ad genetiskvei. Et rykte vil ha det til at man allerede har klart å knekkeden genetiske koden for aldring og død hos laks. At man ståroverfor en genetisk kode, råder det liten tvil om. Kronbeviseter dette syndromet som er istand til å gjøre et menneskebarntolv år eldre for hvert år. Man mener sogar å ha påvist atkoden ligger forvart i cortisoprinet i hypofysens bakre forlapp.
Noen tror simpelthen at man harklart å utvikle evige laks. Dette er naturligvis vanskelig åpåvise for den inneværende generasjon av biokrater. Under alleomstendigheter er det lite trolig at man står overfor det sompå folkemunne kalles «en glad laks». Glade lakser har man ikkepåstøtt i norske vanndrag siden de første oppdrettslaksenerømte fra sine bur. Den eventuelt evige laksen blir neppe stortgladere enn de antibiotiske straffangene man idag får servertpå tallerkenen. Det vesentlige for alle parter er at biokrateneseg i mellom taler om «den åttende skapelsesdag».
Sett at evig liv en dag lar segimplantere cerebralt. I et håndgrep undermineres derved basisenfor de fleste religioner. Det er det ene. Det annet er atinngrepet sannsynligvis vil koste en pen slump. Skulle det la seggjøre å tilby mennesker mer eller mindre evig liv ad genetiskeller kirurgisk vei, vil det selvsagt få sin pris. Tross altkoster det 16 000 kroner bare å få fettsuget haken. Antageligvil inngrepet koste så mye at bare de mest kondisjonerte kanbenytte seg av det. I praksis vil dette innebære at skipsrederJohn Fredriksen og hans våpendragere blir blant Norges førsteevige mennesker. Dette kan temporært føre til en viss nedgang iefterspørselen, med et tilhørende fall i prisen.
Efter tyve talkshow og littliturgisk tautrekking beslutter sannsynligvis bispekollegiet åfå inngrepet kollektivt utført på seg selv. Noe av det mestforsonende med døden har hittil vært at den rammer alle. Sliksett har døden vært forbilledlig demokratisk. Følgelig vil detutvikle seg til et folkekrav at alle mennesker, høy og lav, fårinngrepet utført umiddelbart efter fødselen. For staten oghelseminister Hernes vil en slik ordning danne et fortrinnligutgangspunkt med sikte på å befeste myndighetenes posisjon someneleverandør av død. Smertefri livsavbrytelse er allerede idaget vesentlig og blomstrende virksomhetsområde for detoffentlige. Selvfølgelig vil jordens mange tobiaser efterhverterfare at de så å si har stått opp med det gale genet.
Da slipper de å bønnfalle Herrenom et evig liv. I stedet må de tigge Populasjonsdirektoratet omen evig bortgang. Da står ikke svaret skrevet i stjernene. Nei.Da står det skrevet i Regjeringens langtidsprogram.
Copyright Kulturkanalen