| Kulturkanalen | Samtiden | 1-98
Venner på
nettet?
Espen Munch
"Tusen venner venter på deg der ute." "Vær hvem du vil på datanettet." Eller for den saks skyld: "På Internett kan ingen se at du er en hund." Hva slags fellesskap oppstår i cyberspace, og hvordan skiller de seg fra fellesskap som utvikles ved hjelp av våre håpløst gammeldagse, analoge stemmer, ansikter og kropper?
Etter hvert har mange spekulert over hvordan kommunikasjon via de "nye", elektroniske nettverkene (som World Wide Web, Usenet, IRC, epost, ofte omtalt under samlebetegnelsen Internett) vil påvirke menneskelige relasjoner. I aviser kan vi lese historier om folk som forelsker seg på nettet og forlater gård, grunn og familie for å kaste seg i hverandres fysiske armer. Nettverkleverandører annonserer med tusen på tusen av venner som venter på en der ute om man tegner oppkoblingsabonnement.
Samtidig kan vi lese at folk eksperimenterer med identiteten sin på nettet; kvinner blir menn, gamle blir unge, blinde blir seende.
Slike visjoner, om enn ulike og til dels motstridende, er i det minste egnet til å skape en følelse av å gå glipp av noe vesentlig menneskelig hos de mange som ennå betrakter Internett som et fremmedord (og kanskje litt av poenget med visjonene av og til er å fremheve insidernes eksklusivitet, men det er et tema som går utenfor denne tekstens rammer).
De som via liten interesse for IT generelt og datanettverk spesielt begynner å lure på om de slik ekskluderer seg fra et nytt, menneskelig fellesskap, kan muligens finne trøst i den franske sosiologen Jean Baudrillards fremtidsvyer om hva de (ikke) går glipp av i essayet "Xerox og det uendelige": "... kommende generasjoner vil gå gjennom livet fastspent som i et fly. Mennesket, urørlig foran sin datamaskin, elsker via skjermen og gir kurs pr. telekonferanse."1
En underliggende antakelse i mange av vyene og visjonene er at mennesket er, eller vil bli, i stand til å fylle vesentlige, eller kanskje de vesentligste, sosiale behov via nettet. Under arbeidet med en hovedoppgave i sosialantropologi om kommunikasjon og relasjoner på norske Usenet-grupper2 fant jeg ut at dette er antakelser som først og fremst åpner for en rekke spørsmål, bl.a. om hva vi mener og vil med og krever av forholdet til andre mennesker.
Noen typer nettkommunikasjon inviterer mer til mellommenneskelige forhold enn andre. World Wide Web, som de fleste ved siden av epost vel forbinder med Internett, er stort sett et lite sosialt sted. Hjemmesider, on-line-aviser, databaser hvor man kan søke informasjon eller programvare, og muligheten til å sende epost for å fortelle de ansvarlige hva man mener om det de har presentert, kan være praktisk nok, men ikke mer sosialt enn å gå en handlerunde i byen. Det finnes derimot nettverk som er spesielt dedikert til kommunikasjon mellom deltakerne. USENET, IRC, MUDs og epostlister er hver på sin måte medier for elektronisk kommunikasjon i grupper. Vi har også medier for private dialoger mellom to mennesker, som epost og private kanaler på IRC.
Når vi skal snakke om vennskap og sosialitet på nettet, er det klokt å skille mellom de mer eller mindre offentlige arenaene, og de private. I dette essayet vil USENET bli brukt som et eksempel på de første, og epost på de siste.
Usenet (eller News) er en samling diskusjonsgrupper (newsgroups). Trafikken går gjennom egne tjenere (newsservere). Tradisjonelt trengte man egen programvare for å følge med på den, men i dag kan man også bruke webnavigeringsprogrammer, som nyere versjoner av Netscape. I USA har Usenet sin historie fra 1979, de første norske gruppene ble opprettet rundt 1990.3 Det man gjør på Usenet, er å lese og/eller utveksle informasjon, hovedsakelig rene tekstmeldinger, med andre som også er der. Hver gruppe har sitt eget navn og sitt eget diskusjonstema. Eksempler er no.reiser, no.alt.motorsykkel, no.norsk. Antallet grupper på verdensbasis er godt over 15 000, allment distribuerte norskspråklige grupper ca. 150, antallet deltakere globalt må sannsynligvis regnes i millioner.
De som er kjent med epost, kan kanskje best danne seg et bilde av hvordan kommunikasjonen på Usenet er, ved å tenke seg at de sender en epost ut i et offentlig tekstrom – og så kan hvem som helst svare, eller ingen i det hele tatt.
Som en bakgrunn for hovedoppgaven gjennomførte jeg våren -96 en spørreundersøkelse på norske Usenet-grupper hvor jeg blant annet spurte deltakerne hvilken form for kontakt med andre de var ute etter, og hadde, på disse gruppene.
"Sosialt utbytte" ble klart lavest rangert av alternativene jeg hadde satt opp for hva de kunne søke på Usenet. De andre alternativene "faglig/yrkesmessig utbytte", "saklig informasjon", "atspredelse/underholdning" og "hobby/fritidsrelatert utbytte" fikk hver for seg dobbelt så stor uttelling som sosialt utbytte.
På spørsmål om svareren følte at han eller hun hadde en eller flere venner på Usenet (der kontakten på nettet var viktigere for vennskapet enn eventuell kontakt utenfor), svarte bare en firedel ja. På et tilsvarende spørsmål om uvenner på nettet, svarte 10% ja.4
Dette er tall, og vi skal være forsiktige med å tillegge tall for mye verdi. Men jeg fortsatte å delta og observere på norske Usenet-grupper. Om jeg etter et og et halvt års tid kanskje selv hadde satt "sosialt utbytte" i det første spørsmålet ganske høyt, blant annet siden jeg jo til dels var der for å studere sosialitet, ville også jeg ha svart "nei" på spørsmål om venner og uvenner på de elektroniske diskusjonsgruppene.
Det er svært vanskelig å vite hvem som står bak tekstmeldinger. At dette er en utbredt erfaring, viser blant annet de etter hvert mange historiene om menn og kvinner som har møtt hverandre via nettkommunikasjon, som forelsker seg og til slutt møter hverandre i den fysiske virkeligheten. I noen av tilfellene overlever sympatien (og kanskje sterkere følelser) de fysiske møtene, minst like ofte viser det seg at bildet man hadde dannet seg av den andre, overhodet ikke stemmer på sentrale punkter, og de fysiske møtene blir av kortvarig og desillusjonerende karakter.
Vi kan gå ut ifra at en vesentlig del av nysgjerrigheten hvis vi stiller spørsmålet "Hvem er du?" eller "Hva slags person står egentlig bak disse tekstmeldingene?" når vi sitter pålogget og studerer andres tekster, vil gjelde hvem den andre personen ville vise seg å være om vi møtte ham eller henne i den fysiske virkeligheten – eller mer presist, hvilket inntrykk vi ville danne oss av ham eller henne i og etter et slikt fysisk møte.
Vil det inntrykket vi har dannet oss gjennom å lese personens tekstmeldinger vise seg å være uforenlig med det vi opplever når personen er fysisk tilstedeværende? (Ut ifra sprudlende, humørfylte, korte meldinger på Usenet hadde vi dannet oss et bilde av en intuitiv og sart sjel – etter å ha hørt på de lange, omstendelige utlegningene hans, eller hennes, på en kafé, er vi takknemmelige for at vedkommende har for vane å fatte seg i korthet på Usenet.) Vil tekstpersonligheten vi har sett og forholdt oss til, slik måtte dø under presset fra den "virkelige" personen vi nå har møtt? (Vi klarer ikke la være å føle en viss skuffelse eller likegyldighet overfor tekstmeldingene vi før leste med nysgjerrighet – eller vi slutter å lese dem.) Eller vil den fysiske kontakten utdype og nyansere inntrykket vi alt har fra tekstmeldingene, slik at "tekstpersonligheten" blir både rikere og mer bekreftet som "virkelig" neste gang vi går inn på nettet og ser meldingene hans, eller hennes? (Den litt høflige, omstendelige og saklige stilen i meldingene har gjort at vi ikke så ofte har lest dem med full konsentrasjon, men ansikt-til-ansikt slipper vedkommende muntlig og med kroppsspråk løs det viddet og den vennligheten vi hadde ant bak bokstavene på skjermen.)
Mange av oss setter inntrykket vi danner oss i en fysisk ansikt-til-ansikt-situasjon, i høysetet: Vi går ut fra at den personen vi vil oppleve ansikt til ansikt på gaten eller i en kafé, vil være mer "virkelig" og mer nyansert enn den personen vi møter formidlet gjennom hans eller hennes tekster. Vi får ufattelig mye mer informasjon på en gang når vi møter noen fysisk; kroppsspråk, klær, kanskje spise- og drikkevaner (og dermed indikasjoner på forbruksmønster og gruppetilhørighet), blikk, smil, stemme, utseende ... mens ren tekst er informasjonsfattig og viljestyrt og silt av avsenderen. Altså vil et fysisk møte ha makt til å "overstyre" inntrykket vi har fra tekstmøter – på godt eller ondt.
Dette er, som vi skal se, ikke nødvendigvis den eneste mulige måten å rangere inntrykk på.
Men la oss først ta utgangspunkt i at vi bevisst, halv- eller ubevisst regner bildet vi vil danne oss av en person i fysiske ansikt-til-ansikt-situasjoner som det "virkelige" inntrykket av personen: Et slikt bilde er så nær å forstå personen vi kan komme. Inntrykk skapt gjennom tekstuttrykk (eller for den saks skyld, stemmer i telefonen, bilder i avisen eller på tv) er sekundære, fordi de formidler mindre og silt og kanskje "forvrengt" informasjon om personen.
Ut ifra denne vinkelen så jeg forholdet mellom aktører i tekstbasert gruppekommunikasjon på Usenet slik:
Elektronisk mediert, tekstbasert gruppekommunikasjon med folk man kanskje ikke har møtt fysisk, gir stor anonymitet. Denne anonymiteten gir stor frihet til å prøve ut deler eller aspekter ved en selv, men fundamental ufrihet til å formidle hele seg. At det er umulig (og kanskje ikke ønskelig) å formidle hele seg via ren tekst, vet vi f.eks. fra møter mellom skjønnlitterære forfattere og ivrige lesere, hvor leseren kan få en ubehagelig (eller behagelig) overraskelse i et virkelig møte med personen bak teksten.
Leo Tolstoj beskriver i Krig og fred hvordan to barndomsvenninner brevveksler ukentlig og intenst engasjerte med hverandre gjennom mange år med fysisk isolasjon. Da de endelig treffer hverandre igjen, finner de ut at de overhodet ikke har noe å snakke sammen om. Det blir direkte pinlig. De reiser senere hver til sitt – og fortsetter etter hvert å brevveksle som før.5
Bl.a. Maurice Bloch har skrevet at størstedelen av barns kulturtilegnelse er ikke-verbal; den foregår gjennom etteraping av kroppsspråk, kroppsholdninger, gjennom lyder, lukter osv.6
Om romaner og lange, personlige brev ikke kan formidle personen bak dem på en utfyllende måte, kan i enda mindre grad korte tekstmeldinger i et offentlig rom som en Usenet-gruppe gjøre det.
Til gjengjeld har man altså friheten til å prøve ut, og kultivere, aspekter ved en selv som man av en eller annen grunn føler behov for å ofre tid og oppmerksomhet på. På grupper hvor selve diskusjonen står sentralt, har man f.eks. en glimrende anledning til å prøve ut sin debatteknikk, sine retoriske og stilistiske ferdigheter overfor, og i samspill med, et kritisk og tøft publikum. På faglig relaterte grupper kan man prøve ut sine kunnskaper i faget og sin evne til å formidle dem, på "hobby"grupper f.eks. sin kompetanse innen matlaging i samspill med andre som har den samme interessen. Det er ikke vanskelig å se at slik prøving, feiling og kultivering av aspekter ved en selv kan være lærerikt, og nyttig i sfærer utenfor nettet (enkelte politikere kunne f.eks. kanskje ha nytte av et opphold på en diskusjonsgruppe for å få umiddelbar og kritisk tilbakemelding på innholdet og formen i meldingene sine).
De forskjelligartete gruppene på Usenet gir en og samme aktør mulighet til å kultivere ulike aspekter ved seg selv på forskjellige grupper samtidig. En fryktet og respektert aktør på én gruppe, kjent for en kompromissløs og tøff tone der, kan f.eks. også poste til en gruppe med tema kjæledyr. Innleggene hans der kan være snille, omtenksomme, nesten rørende ømme. Hadde det ikke vært for at posternavnet var identisk, ville det ha vært vanskelig å tenke seg at en og samme aktør sto bak så forskjellige postinger.
Vennskap og uvennskap er ennå ikke noe de fleste har eller ikke har med utvalgte aspekter av mennesker som de blir uttrykt (mer eller mindre vellykket) gjennom tekst i offentlig rom.
Svarene på spørreundersøkelsen min, og mine observasjoner på norske Usenetgrupper, tyder ikke bare på at de fleste har denne holdningen til vennskap og uvennskap på diskusjonsgruppene – men også at de er seg bevisst hvor vanskelig det er å vite hvem som egentlig skjuler seg bak rene tekstmeldinger som er utformet nettopp med bevisstheten om at de kan bli lest av mange. Man kan føle sympati og respekt for måten noen uttrykker seg på og hva de uttrykker, antipati overfor andres meldinger – men man har ingen garanti for at denne sym- eller antipatien vil vedvare, særlig etter et eventuelt fysisk møte.
Sympati og antipati innebærer ikke de samme forpliktelsene som et vennskap gjør. Dette kan i seg selv føles som en befrielse, og utgjøre en tiltrekningskraft ved nettkommunikasjon i grupper. Albert Camus lar hovedpersonen i Fallet uttrykke seg slik:
Jeg har lært å nøye meg med sympati. Den finner man lettere, og den forplikter ikke. "Tro på min sympati" følges alltid i ens indre umiddelbart av: "Og la oss så befatte oss med noe annet." (...) Et vennskap er ikke så enkelt. Det krever lang tid og er vanskelig å oppnå.7
Likevel svarte en firedel av svarerne på spørreundersøkelsen min at de hadde venner på Usenet, og en tidel at de hadde uvenner. Det var en tendens til at de som hadde vært lengst på Usenet, oftere svarte ja på begge disse spørsmålene.
Sjansene øker da for at de har møtt de de nå oppfatter som nettvenner, fysisk ved en eller flere anledninger og kommet godt ut av det med dem, men at geografiske eller andre faktorer gjør det vanskeligere å møtes fysisk enn elektronisk. Sjansene øker også for at de har eller har hatt dialoger via epost eller IRC.
Én eller begge deler vil gjøre det lettere å føle vennskap på nettet.
Like lite som man i den fysiske sfæren vil etablere vennskapsfølelser i en møtesal hvor alle kan høre hva alle sider, vil man på nettet gjøre det om man ikke iblant kan trekke seg tilbake til private dialoger. Flere av svarerne på spørreundersøkelsen min kommenterte da også at venner får og har du ikke på Usenet – de eposter du med.
På Usenet er all kommunikasjon tilgjengelig for alle som har mulighet til og gidder å lese den. Den har offentlighetens lyskastere på seg.
Men det finnes måter å unngå scenelyset på. Et alternativ er epost. Et annet er person-til person-linjer på IRC. (Inter Relay Chat er et synkront tekstmedium hvor man bare snakker med de som er pålogget samtidig som en selv; en slags skriftlig kontakttelefon, i motsetning til det asynkrone Usenet hvor meldingene lagres lenge og folk kan svare på hverandres meldinger med timers eller dagers mellomrom. På IRC kan to deltakere bli enige om å trekke seg tilbake til private og skjermete dialoger. Flesteparten av historiene om "cyber-sex" skriver seg nettopp fra slike private IRC-linjer.)
I begge tilfeller etablerer man dialoger mellom to mennesker som ingen andre bør kunne ha innsyn i.
Grensene mellom privat epost og gruppekommunikasjon på Usenet er på samme tid både flytende og skarpe. Det regnes som særdeles dårlig tone på norske (og andre) Usenet-grupper å sitere privat epost fra andre uten deres eksplisitte tillatelse, og selv da bare i unntakstilfeller. Det er heller ikke vanlig (og vil virke irriterende og ekskluderende for andre) å referere åpenlyst til privat epostkontakt med noen av deltakerne på en gruppe. Epost og diskusjonsgrupper på Usenet blir respektert som to atskilte sfærer. Jeg har selv opplevd å argumentere saklig og skarpt mot en person på en norsk gruppe, og samtidig utveksle munter og uanstrengt epost med den samme personen.
Samtidig kan deltakelse på Usenet-grupper være en innfallsport til kortere eller lengre epostutveksling med andre deltakere der. Man kan sende en mail for å oppklare et innlegg, spørre om noe man ikke vil spørre om offentlig, rose en annens innlegg – og føler begge vitsen med det, kan en elektronisk brevutveksling være i gang. Og omvendt kan personer man av andre årsaker har epostet med uavhengig av Usenet, dukke opp som postere på en diskusjonsgruppe, og – selv om det ikke uttrykkes åpenlyst – vil man på godt eller ondt se og sannsynligvis behandle denne posteren annerledes enn hvis man ikke hadde kommunisert privat med vedkommende før.
Sett at vi gjennom en Usenet-gruppe innleder en privat epostutveksling med en person vi fysisk aldri har møtt. Vi liker kontakten som oppstår, den pirrer oss og/eller lærer oss noe. Vi skriver og får mail etter mail – men hvem skriver vi til, og hvem skriver den andre til?
Hvis vi etter ikke alt for lang tid i en eller annen sammenheng møter vedkommende ansikt-til-ansikt, f.eks. på en av de pubsamlingene som med jevne mellomrom avholdes i forskjellige byer for deltakere på enkelte norske Usenet-grupper, vil vi på godt eller ondt kanskje ikke trenge lure fullt så mye lenger. Men hvis de geografiske avstandene er store, og/eller ingen virker ivrige på å møtes fysisk: Hvordan skal vi få vite hvem den andre ville være for oss i og etter et fysisk møte?
Behøver vi egentlig å vite det?
Kanskje vi etter hvert anser sjansene til virkelig få møte henne, til så små (i hvert fall innen overskuelig fremtid), at vi legger nysgjerrigheten om hvem hun vil fremtre for oss som i et fysisk møte, et stykke opp på hylla. Kan hende vi slutter å spekulere mye på hvordan hun siler opplysningene hun gir om seg selv, hva hun ikke vil si noe om, og hva hun mer enn gjerne snakker om, og kanskje overdriver. Kanskje vi slutter å anse slikt som vesentlig. Kanskje vi heller ser på hva hun faktisk uttrykker, mer enn å spekulere på hvorfor hun uttrykker det, og tar hvem hun vil være overfor oss, på alvor.
Og hvorfor ikke?
Om "masken" min plutselig skulle falle for min mystiske epostvenn, og jeg befant meg overfor henne ved et kafébord og vi så hverandre og snakket om det man ofte snakker om når man møter noen fysisk for første gang; jobb, familie, bolig, økonomiske bekymringer – ville inntrykket jeg da gav henne, representere sannheten, eller bare en annen – og mer allmenn og kanskje traurig – tolkning av hvem jeg er? En tolkning som i kraft av å være innarbeidet og vanskelig eller umulig å unnslippe, faktisk hemmer meg og gjør meg ufri?
Den vekten vi i vårt samfunn tillegger f.eks. utseende, eller økonomisk status, jobb og utdanning for å rangere hverandre i forhold til andre (vi klarer sjelden eller aldri å la være å rangere andre inn i vårt mer eller mindre personlige hierarki), er ikke "naturgitt" som den eneste muligheten å klassifisere på. I andre samfunn med andre tradisjoner kan vektleggingen være temmelig annerledes, og også innenfor vårt samfunn vil forskjellige sjikt og individer rangere andre i forhold til til dels forskjellige kriterier.8
I en ansikt-til-ansikt-situasjon på en kafé er vi fra denne synsvinkelen langt ifra spart for vilkårlighetens tyranniske spill. Den andre vil, med eller mot hennes bevisste vilje, uunngåelig klassifisere oss ut ifra temmelig tilfeldige kriterier – tilfeldige i den forstand at de verken er absolutte, planlagte eller nødvendigvis effektive i forhold til hennes eller mitt velbefinnende. Men disse kriteriene vil være så rotfestete i henne som en måte å tolke og orientere seg i verden på, at hun neppe vil kunne la være å anvende dem eller er seg bevisst at det er det hun gjør.9 Hun vil plassere meg et eller annet sted, høyt eller lavt, i sin personlige verdensorden. Og jeg vil gjøre det samme med henne – enten jeg vil eller ei.
Hvor "sant" er inntrykket vi får gjennom fysiske møter? En jeg kjenner, fortalte meg at hun ikke kunne utstå personer med tørre lepper. Hun klarte ikke å la være å kjempe med vemmelse om hun snakket med noen med tørre lepper. Selvfølgelig visste hun at dette ikke lot seg forsvare rasjonelt. Men hvis hun møtte noen med tørre lepper, ville dette forstyrre henne i den grad at hun neppe kunne danne seg noe godt bilde av personens andre egenskaper og sider. Hun er neppe alene om å gå gjennom livet med slike ufrivillige oppheng. For å sette det på spissen: Hvor "sant" ville hennes inntrykk av en person med tørre lepper hun møtte på en kafé, være? Hva om hun hadde epostet godt og lenge med en person og de endelig bestemte seg for å møtes – og det viste seg at han hadde tørre lepper?
Min far var litt mot sin vilje på en helsefarm i England sammen med konen sin. Det sto en Rolls Royce parkert på parkeringsplassen utenfor. Etter noen dager tok et annet ektepar mot til seg og satte seg ved bordet til min far og hans kone. Paret fortalte at de hadde studert dem på avstand og kommet frem til hvem de var: Det var min far som eide Rollsen. Han var professor, og hans kone var effektivt hjemmeværende og hjelpsom. Da min far fortalte dem at han aldri hadde eid noen Rolls (en rusten Fiat var den siste bilen hans), at det var konen hans som var professor, og at han selv var pensjonert og hjemmeværende, viste ikke det andre paret stor interesse for kontakt med dem mer.
Det er ikke slik at vi stiller frie og med blanke ark når vi møter noen fysisk ansikt til ansikt. Vi stiller oss ikke bare åpne og lar inntrykkene fra den andre strømme inn i oss og lever oss inn i vedkommende. Tvert imot plasserer vi vedkommende i vår verdensorden ut fra kompliserte tolkningsskjemaer og kriterier vi ofte ikke har valgt selv, men lært for å bli medlemmer av familier, grupper, stender, klasser, nasjoner. I den grad vi ikke har valgt bedømmingskriteriene og tolkningsskjemaene selv, kan vi med god grunn oppfatte dem som hemmende både for min opplevelse med den andre og hennes med meg, og dermed for kommunikasjonen og forståelsen oss imellom.
Vi stiller neppe frie og med blanke ark når vi møter noen via elektronisk formidlete tekster heller. Kan hende tillegger vi stilistiske og retoriske ferdigheter, og til og med rettskriving og typografisk oppsett av meldinger, urimelig stor vekt i forhold til hva disse ferdighetene ville betydd for vårt inntrykk av personer vi møter fysisk. Men de relativt sparsomme informasjonene vi får, gjør oss kanskje litt friere til selv å tolke og dikte med den andre, og om arkene ikke er blanke, har de kanskje litt andre farger fordi vi bruker til dels andre kriterier og andre tolkningsskjemaer overfor "tekstpersoner" enn overfor de vi omgås fysisk.
Denne relative friheten fra det vi pessimistisk kan betrakte som den fysiske sfærens tvangstrøyer av tolkningsskjemaer, utgjør utvilsomt en tiltrekningskraft ved nettkommunikasjon – både for de som i kraft av stigmatiserte, fysiske trekk mistrives med den fysiske sfærens tolkningsskjemaer, og andre som rett og slett liker den tvetydigheten og tolkningsfriheten nettkommunikasjon gir.
Det går an for oss å sjanse på tolkninger og dikte med hverandre i løpet av en epostutveksling, og vite at bildene vi danner av hverandre, ikke nødvendigvis vil være de samme vi ville oppleve om vi møtte hverandre fysisk. Vi kan akseptere at de inntrykkene vi skaper av hverandre gjennom tekstmeldinger, er gyldige på sine premisser og ikke nødvendigvis mindre "sanne" enn inntrykk basert på fysiske møter. På sett og vis kan vi begge forme vår kommunikasjonspartner og oss selv med god samvittighet.
Men da har vi også lett for å bygge høye forventninger.10
Sett at vi likevel, etter lang tid med eposting, møtes på en kafé. Sett at hennes fysiske tilstedeværelse skulle være så langt unna og så forskjellig fra hva jeg i mine villeste glimt hadde forestilt meg. Kanskje særtrekk ved hennes utseende eller kroppsspråk eller begge var av en karakter som alltid hadde bydd meg imot, uavhengig av min bevisste vilje og fornuft. Kanskje hennes væremåte, tone og holdning til andre plasserer henne i en samfunnsgruppe jeg aldri har klart å være komfortabel med, og vice versa. Eller kanskje vi begge rett og slett oppdager hverandre som vanlige, kjedelige mennesker – og ikke de helt spesielle vår fantasi hadde skapt – og etter hvert ikke klarer å finne mye å snakke om?
At folk flest ikke er ute etter venner (og uvenner) i diskusjonsgrupper på Usenet, og er seg dette bevisst, gjør det vanskelig å tro at elektronisk formidlet, tekstbasert gruppekommunikasjon i overskuelig fremtid for de fleste vil bli noe substitutt for fysisk kommunikasjon. Da vil vi først måtte omdefinere vennskap, eller hva vi trenger av menneskelig kontakt for å trives, mye. Heller kan nettverkskommunikasjon i grupper være et supplement til ansikt-til-ansikt-kommunikasjon; man kan der prøve ut, og kanskje finne, sider ved seg selv som man senere kan bruke også i kontakt utenfor nettveggene.
På private kanaler som epost ligger forholdene mye bedre til rette for at følelser av tillit, fortrolighet og forpliktelser kan etableres mellom to mennesker. Men også i private nettdialoger utveksles annerledes og mer sparsom informasjon enn i fysiske ansikt-til-ansikt-dialoger. Vi legger vekt på til dels ulike kriterier og anvender forskjellige tolkningsskjemaer for å skape inntrykk av den andre, i de to typene møter. Vi behøver ikke bevisst rangere inntrykkene skapt ved et fysisk møte høyere enn de vi lager ved et elektronisk møte. Men om vi likevel etter hvert møtes i den fysiske virkeligheten, kan de to inntrykkene vise seg å være inkompatible og uforenelige – like godt som gjensidig utfyllende, eller noe et sted imellom.
Noter
1 Baudrillard, Jean (1990): "Xerox og det uendelige", i Rasmussen og Søby: Kulturens digitale felt. Oslo: Aschehoug; s.15-22.
2 Kaos og orden på Usenet (1997). URL: http://www.uio.no/~emunch/
3 Mer om de norske gruppenes historie på Bjørn Hell Larsens, en av grunnleggernes, websider: USENETs historie i Norge, URL:
http://www.sn.no/~blarsen/
4 Hele undersøkelsen ligger på http://www.uio.no/~emunch/
5 Tolstoj, Leo (1863-69): Krig og fred
6 Bloch; Maurice, : "What goes without saying. The conceptualization of Zafimaniry society." I A. Kuper (ed): Conceptualizing Society, London: Routledge 1992.
7 Camus, Albert (1957): Fallet. Oslo: Aschehoug 1995.
8 Se bl.a. Bourdieu, Pierre (1979): Distinksjonen (Oslo: Pax 1995) for en teori om hvordan klassetilhørighet og grad av utdannelse former individers smak og persepsjonsskjemaer.
9 Ifølge bl.a. Bourdieu (1979) virker persepsjonsskjemaene (habitus) mye under bevissthetens terskel.
10 Paul Auster beskriver i romanen Moon Palace (Oslo: Aschehoug 1991) hvordan jeg-personen gjennom å lytte til en tredjepersons skildringer av en billedkunstners malerier, har dannet seg klare visjoner av disse maleriene: "Om jeg hadde villet, kunne jeg vel ha oppsporet en reproduksjon av et av Barbers malerier et eller annet sted, men sannheten var at jeg foretrakk å ikke vite hvordan bildene hans så ut (...) Jeg hadde drømt dem frem fra ordene hans, og som fantasifostre var de perfekte i sin uendelige detaljrikdom, mer eksakte i sin fremstilling av det virkelige enn virkeligheten selv."
Noe av det samme kan skje når man forestiller seg en epost-partner, til og med uten at man, som jeg-personen over, er oppmerksom på at fantasiens skapermakt og søken etter det perfekte, ikke nødvendigvis finner stor gjenklang i den fysiske virkeligheten.
| Kulturkanalen | Samtiden | 1-98