Byens liv

En historie om frihet og grenser – fra Haussmanns Paris til det 21. århundres Los Angeles

 I byens mage

Da Florent i romanen til Emile Zola, Le Ventre de Paris ¹, vender tilbake til den franske hovedstaden, etter år med forsakelser, på flukt fra straffekolonien Cayenne, oppdager han at den er forandret.

Riktignok fører grønnsakkjerren, som han har fått sitte på med den siste biten, ham nesten til det stedet der han en gang ble anholdt av gendarmene – en av Paris’ mange dager med revolt – men han kjenner seg likevel ikke igjen. Fra elven går det en ukjent gate opp mot de nye torghallene. Når han gjenkaller hendelsene som førte til deportasjonen, er det gatenavnene han fremmaner. Rue Montorgueil, Boulevard Montmartre, Rue Vivienne. Men denne brede trafikkåren er helt fremmed for ham.

Rue Vivienne. Ja, akkurat der blir han nedrent av mengden. Det skytes med skarpt, og panikken driver menneskene sammen på flukt langs gatene.

Han ligger besvimt tilbake, og oppvåkningen er dramatisk, siden en død kvinne ligger tvers over bena på ham. Med hennes blod på sine uskyldige hender kommer han inn på en bar – ved Rue Montorgueil – og havner i selskap med revolusjonære. Han hjelper til med å bryte opp gaten og bygge barrikader. Han blir grepet, og med de blodige hendene sine blir han stemplet som en farlig opprører og nesten henrettet, men han slipper unna med landsforvisning.

Men først etter en lang vandring gjennom byen, som nå, seks uker etter oppløpene, feiret karneval. Enda en gang Rue Vivienne, som får ham til å tenke på den døde og blodet hennes, som førte til at han selv nesten måtte sette livet til.

Og etter de tapte årene i vedvarende sult, befinner Florent seg igjen ikke langt fra denne gaten, uthungret, men midt i Paris’ mage. Hallene som omgir ham er fylt av mat fra nattens transporter. Dagen gryr, og byen får ny næring, dens gater fylles atter av liv. Men hva har skjedd mens han har vært borte? Syv år er en lang tid i en manns liv, men bare en kort stund for en by.

Det året han blir tatt har de nye varemarkedene nettopp kommet i gang. Men de sentrale delene av Paris har ikke gjennomgått særlige forandringer de siste århundrene. Louis Napoléon har derimot store planer som han setter ut i livet etter å ha gjort statskupp, og i kjølvannet av det oppstår den revolten som Florent ufrivillig dras inn i. Et par år senere utroper regenten seg selv til keiser og oppnevner en ny prefekt over Seine, et område som innebærer ansvar for byplanleggingen og -reguleringen.

For den nytiltrådte baron Haussmann innebærer det en gjenkomst til Paris etter flere tiår som lojal administrator i provinsen. Lojal mot hvem? Mot seg selv og mot den som for øyeblikket har makten og eventuelt kan gi ham del i den.

Ved Louis Napoléons kupp satset baronen riktig, han var forresten ikke baron i det hele tatt, og det gjorde også herskeren da han utså seg Haussmann som sitt verktøy. Etter å ha latt ham rydde opp i en del besværlige regioner, er tiden kommet for den virkelig store oppgaven, å bringe orden i hovedstaden, dette revolusjonære reiret der opprøret alltid ser ut til å gro i det uoverskuelige virvaret av hus og smug som ingen kan kontrollere.

Det er som byvandal han er blitt husket. Han bedrev en hensynløs riving for å kunne trekke opp de brede boulevardene sine, som det ikke var mulig å bygge noen barrikader på. Isteden skulle de gi muligheter for raske troppetransporter ut mot de rebelske fattigkvarterene i utkantene.

Han var nok både maktens mann og et maktmenneske, men det finnes grunner til å revidere bildene av ham skikkelig, noe den amerikanske historikeren David Jordan har gjort i en slags dobbeltbiografi, der han har portrettert så vel mannen som den byen han bygde om i keiserens tjeneste, men med egne ideer og av egen handlekraft. Av Transforming Paris ², går det frem at Haussmann ikke bare var ute etter å rive det middelalderske Paris for å vinne militærstrategiske fordeler, han ville også oppnå noe langt mer komplisert og fortjenstefullt.

Det han strevde etter var intet mindre enn en modernisering, og kanskje la han allerede som barn grunnen for den tenkningen som skulle prege hans senere gjerninger.

Den lille Georges-Eugène hadde lang vei fra hjemmet i de finere nordvestre bydelene til skolen – landets mest fornemme – i nærheten av Ste Geneviève, nåværende Panthéon, på venstre bredd. Han var tvunget til å krysse hele det sentrale Paris, og det var knapt nok noen trivelig form for spasertur på begynnelsen av 1800-tallet. Slikt kunne man egne seg til i de overdekkede forretningsgatene, en populær ny mote, men ute i byvrimmelen gjaldt det å se seg skikkelig for, slik at man ikke ble overkjørt eller fikk søppel i hodet.³

Gatene var smale og overfylte av mennesker og vogner. Det var mørkt, skittent og elendig. Fortau fantes ikke, og avfall ble slengt rett på gaten. Leilighetene var usle og overbefolkede, epidemier brøt ofte ut på grunn av de dårlige sanitære forholdene. Drikkevannet ble hentet direkte fra Seinen, og der munnet også de underdimensjonerte kloakkene ut.

At Zolas Florent føler seg desorientert ved hjemkomsten til det etterlengtede Paris, kommer av at Haussmann allerede da har vært i byen i fem år og har rukket å dra i gang det store forvandlingsprosjektet sitt.

Så snart den nyutnevnte prefekten har installert seg i Hotel de Ville [rådhuset], setter han i gang med å forvandle byen til en gigantisk byggeplass. I første omgang gjaldt det å forlenge Rue Rivoli mot Bastille-plassen, en gammel tanke som ingen tidligere hadde maktet å realisere. Dette muliggjorde troppeforflytninger helt frem til Faubourg St Antoine i de østre delene, der så mange oppløp hadde begynt. Men denne forlengelsen skapte også en gjennomfartsåre for sivil trafikk i de sentrale kvartalene, der det tidligere hadde vært nesten umulig å komme seg frem med vogn.

Haussmann føyde en nord-sør-akse til denne åren fra vest mot øst, gjennom å forlenge Boulevard Sébastopol nordover med Boulevard de Strasbourg, og mot sør, på den andre siden av elven, med Boulevard St Michel.

En god begynnelse, til og med flere av baronens mange motstandere var overbevist om den saken, men alle de andre boulevardene og gatene, de store plassene og monumentene, hva skulle de være godt for?

For å knytte sammen et nett av brede og rette fartsårer med plasser som Etoile, Bastille og Nation som nav, og med monumenter som retningsgivere og blikkfang.

Byen skulle bli et offentlig rom som det var mulig å bevege seg i og besøke. Gatene fikk fortau, og langs boulevardene ble det plantet rekker av kastanjetrær. Trafikken fløt hurtig i gjennomfartsårene, og fotgjengerne kunne gå i sikkerhet og kikke inn i utstillingsvinduene til de nye forretningene, eller slenge innom en av hjørnekafeene. Haussmann skaper den moderne byen, scenen for det nye urbane livet.

Men hvor utakknemlige er ikke disse pariserne! Uavlatelig angriper de ham. Politikerne, pressen, pøbelen. Ingen ser ut til å fatte alt det gode han gjør for dem. Ikke engang da han vil komme med ferskvann istedenfor det usunne elvevannet, eller utvide kloakksystemet, innser de verdien av det, men jamrer over kostnadene.

De fikk ferskvann. Og milevis av kloakker, brede nok for båter og høye nok til at man kan spasere der. Langsmed sidene ble det utlagt ramper til dette formålet, og med elektrisk belysning ble anleggene en turistattraksjon.

Orden og oversikt til og med under byens overflate altså, men hva skjuler de klassissiserende fasadene langs boulevardene i det haussmanniserte Paris?

De som fikk ekspropriert eiendommene sine vant som regel på det, siden lovene gav dem muligheter til lønnsomme erstatningsprosesser, men de som bodde i husene gikk det verre for. De hadde ikke råd til å flytte inn i de nye borgerleilighetene, men ble tvunget ut fra sentrum til les banlieues, de forslummede fattigkvarterene utenfor bygrensen. Det vil si til de områdene som troppetransportene nå uten videre problemer kunne føres til. Byforvandlingens velsignelser, rent vann og godt avløp, skyggefulle gater og romslige leiligheter, fikk de fattige ingen del i.

Baronen selv falt på de ukonvensjonelle metodene han brukte for å finansiere byggeprosjektene. Forgjengeren hans, som ikke oppnådde noe særlig, nektet å anvende mer enn det som fantes i bykassen, men Haussmann lånte enorme summer og skapte en spekulasjonsøkonomi som til slutt tvang keiseren til å kvitte seg med sin lojale og handlekraftige prefekt. Gjelden han etterlot seg skulle det ta tiår å få bukt med. Selv på finansplanet ser Haussmann ut til å ha vært svært moderne.

Det Emile Zola lar Florent skimte ved hjemkomsten, var bare en liten del av den forvandling som skulle komme i stand, men ikke noe av det prefekten over Seinen drev igjennom kom til å få noen særlig strategisk betydning. I 1870 blir han fratatt makten, og da står Paris overfor et tysk angrep, og enda en revolt er i emning.

Som byfornyer lyktes han derimot i å transformere byen, gjennom å legge et infrastrukturelt nettverk så vel over som under det faktiske Paris. Boulevardene sammenfattet og gjorde kommunikasjon enklere, og det underjordiske systemet forbedret helsetilstanden. Samtidig ble nye grenser dratt opp i det offentlige rommet, og den moderne byen ble delt i henhold til nye mønstre.

Modernismens angrep og byens revansj

Sentimentalitet kan man neppe anklage baron Haussmann for. Da han bygde om Paris, rev han blant annet sitt eget barndomshjem for å kunne legge den boulevarden som kom til å bære navnet hans.

Etter ham skulle verre byplanleggere enn ham – uten å felle tårer – rive bykjerner i henhold til de modernistiske idealene som ble 1900-tallets nye internasjonale stil.

Le Corbusier skapte en skjønn hvit villaverden som har fascinert arkitekter gjennom mesteparten av vårt århundre. Stramt og funksjonelt skulle det være, ikke et hjem, men en maskin til å leve i. Tankene om funksjonalismen ble betydelig mere uhellssvangre enn det som angikk det enkelte huset, og resultatet av de praktiske tillempningene kan ikke minst betraktes i Nord-Europas byer.

Etter tilblivelsen av den moderne byen i slutten av forrige århundret, da de fattige hadde blitt fordrevet til områdene i ytterkanten og arbeiderkvarterene hadde blitt avskjermet, ble idealet en by som ikke lenger var en by. Det var ikke Haussmanns borgerpalass i sentrum som lokket. Først og fremst i England og USA vokste drømmen om hagebyene frem, og den ble realisert i forstaden, villabyen med grønnsvær og god plass. Byen var et onde, og det urbane livet burde byttes ut med det suburbane.

Modernistene distanserte seg ytterligere fra patrisierleilighetene og arbeiderkasernenes by og forestilte seg alt funksjonelt ordnet. Arbeidsplasser for seg og boliger for seg, og mellom dem kommer pendlingen. Byen ble simpelthen oppløst gjennom forestillingene om det funksjonelle. Tilbake stod gigantiske oppbevaringskasser opprutet med grøntarealer rundt og digre trafikkårer for de raske transportene til og fra arbeidsplassene. Le Corbusier tenkte seg de store bomaskinene sine fullt utrustet med butikker på grunnplanet og rekreasjonsområder i nærheten. Når menneskene vendte tilbake fra jobben, skulle alle nødvendigheter finnes innenfor rekkevidde. Ordnet, akk så velordnet. En sosial ingeniørkunst i kjempeformat der ingen uorden skulle kunne oppstå og ikke noe uforutsett kunne inntreffe.

Det er kanskje ikke så merkelig at de italienske fascistene fant behag i modernismen, i likhet med sosialdemokrater og sosialister i andre land som entes om dette nye idealet for samfunnsplanlegging. Det rasjonelle var det kontrollerbare. I byen kunne jo hva som helst skje rett rundt hjørnet, og hvem visste hva folk kunne få for seg når de forsvant inn i den uoverskuelige vrimmelen av gater og hus i de voksende metropolene. Se bare på Florent i revoltenes Paris, han rekker akkurat å komme tilbake og så trekkes han inn i bohemenes og radikalernes omstyrtende virksomheter på nytt.

I funksjonalistenes verden skulle ikke noe slikt måtte, det vil si kunne, oppstå. Her ble mennesker oppbevart i sovebyer og arbeidet i industriområder, her skulle det ikke finnes gatehjørner som det uventede lurte bak. Det ble ikke noen by tilbake, altså intet urbant liv.

Helt og holdent ble ikke dette gjennomført noe sted, men rundt i verden ligger forstadsområdene som rester fra byggeklossleker som alle har gått trett av. De som hadde råd til det kom til villaforstedene. Til betongkassene kom de som var mindre bemidlet, først arbeiderne og senere innvandrerne. I bykjernene ble det ikke mange tilbake. Bare de rikeste og de aller fattigste.

I USA ble effektene av etterkrigstidens byfiendtlige planleggingsånd som mest ødeleggende i og med de etniske ghettodannelsene, der først og fremst svarte underprivilegerte samlet seg i bykjernens slumområder på en måte vi ikke har et reelt motstykke til i Europa.

Utarmingen av bykjernene har blitt beskrevet av urbanister og kulturgeografer, og mønsteret er enkelt. Gjennom at huseiere sluttet å investere i eiendommene sine, for i stedet å bruke leieinntektene til nye prosjekter med håp om større avkastning, ble grunnlaget lagt for en nedadgående utvikling. Standarden på husene ble dårligere, følgen ble utflytting, og deretter ble leien satt lavere for at nye leietakere skulle flytte inn i de stadig mindre attraktive boligene. Forutsetningen for eventuelle renoveringer ble ytterligere svekket. Hvis et hus havnet i denne utforbakken, ble de som lå inntil dratt med og etter hvert ble hele kvartaler og bydeler forslummet.

Men senere kom byens revansj. I den siste delen av søttitallet skjedde en yuppifisering, en tilbakevending til det urbane livet der først og fremst yngre mennesker med godt betalte jobber søkte seg bort fra suburbias stille liv inn til byens spennende blanding med kulturtilbud og fornøyelsesliv. Mange av disse yuppiene arbeidet dessuten i bransjer som hørte til i byen: reklame og markedsføring, media og kultur, og selvfølgelig finansmarkedets virksomheter.

I The New Urban Frontier ⁴, beskriver geografen Neil Smith denne utviklingen som en slags ville vesten der grensen forflyttes bit for bit. Byen blir gjenerobret av de urbane pionerene, og sivilisasjonen bringes til områder så ville at ingen tidligere har våget å sette sin fot der.

Smith betrakter ikke "the revanchist city" med et kjølig distansert blikk. Han misliker genuint denne "gentrification" – oppsnobbing – av de indre bydelene. Med eksempler først og fremst hentet fra New York skildrer han hvordan sentrale deler som tidligere har fått forfalle blir rustet opp og blir til nye ghettoer, denne gangen for de bedrestilte i stedet for de marginaliserte.

Forløpet er det motsatte av forslummingens. I utkanten av et forkomment område satser noen på en renovasjon, kanskje av et butikklokale eller noe lignende. I det som tidligere ble kalt Lower East Side gikk byens nye pionerer inn for å åpne gallerier, klubber, restauranter og butikker i kvartaler som ble betraktet som utpreget lite helsevennlige og dårlig egnet til spaserturer, og enda mindre egnet til boligområder. Men leiene var lave, og et slumkikk inngikk i tiltrekningskraften. Her fantes det urbane i høyeste potens.

Et par yuppifiserte lokaler dro flere til seg, og snart ble det hipt og ganske trygt å bo på Lower East, som i annonsene til meglerfirmaene ble til East Village for å vekke assosiasjoner til Greenwich Village, vest for Broadway, et fra mange tiår tilbake attraktivt område med bohematmosfære.

Grenser ble forskjøvet og byens revansjister gikk seirende frem. Samtidig ble naturligvis andre tvunget til side, og det er her Smith ser misbilligende på utviklingen. Paradeeksemplet i fremstillingen hans er hvordan Tompkins Square Park renses for uteliggere og narkohandlere, som hadde et fristed på det lille grøntområdet på den nedre østlige siden av Manhattan. I takt med at kvartalene inntil rustes opp blir parken et stort problem, og etter noen politiaksjoner fordrives de hjemløse og parken blir igjen park, det vil si et sted for rekreasjon for innbyggere og forbipasserende.

Kanskje man kunne beskrive denne nyurbanismen som en slags postmoderne haussmannisering hvor samfunnets marginale grupper blir trengt ut i periferien av den nye tidens høyborgelighet, vel å merke vil den ikke under noen omstendigheter forbindes med borgerskap, men ser helst på seg selv som avantgarde.

Det finnes imidlertid en annen side av saken, selv om Smith tenderer mot å se bort fra den. Hans kollega Sharon Zukin som tidlig skrev om yuppifiseringens "loft living" – utnyttelsen av gamle industrilokaler til boligformål – har i en samling studier over byens liv, The Cultures of Cities ⁵ tatt et annet torg på Manhattan som utgangspunkt for et resonnement rundt det offentlige rommets tilgjengelighet.

I likhet med Tompkins Square Park var Bryant Park et sted som "vanlige" byboere ugjerne oppsøkte, men etter en satsning fra de private næringsutøverne like ved, ble parken sanert og gjennomgikk en opprustning. Den ble forsynt med serveringssteder og sikkerhetsvakter. Plutselig ble det mulig for de som jobbet i området, og som ville ta middagspause utenfor kontoret eller butikken, å bruke den. Spaserende våget å vandre rundt i det grønne, og kvinner kunne sitte på benker og ved kafébord uten frykt for å bli antastet.

Ikke minst for kvinner øker det urbane livets muligheter gjennom slike initiativ som Zukin beskriver, og det som Smith betrakter som de bedrestiltes revansjisme med dens begrensede tilgjengelighet for de marginaliserte og underprivilegerte innebærer også en økt tilgjengelighet for andre, som har sett på byen som et mer og mer truende sted.

Det er denne motsigelsen byen lever med, og tvinges til å leve med. Den er fylt av rom med begrenset tilgjengelighet. Det finnes grenser mellom offentlig og privat, og det finnes utallige mer eller mindre synlige grenselinjer som regulerer bevegelsesfriheten, og det bestemmer det urbane livets vilkår for individer og grupper.

Det finnes forretninger i storbyene som ikke holder åpent, men som låser opp først etter avtale eller granskning av den eventuelle kunden; i shoppingsenteret vandrer sikkerhetsvakten rundt og har kontroll på hvem som befinner seg hvor. Det er ikke bare i New York og andre megapolitiske miljøer slikt forekommer. Selv i skandinaviske småbyer finnes det nå for tiden gitter for nær sagt hver eneste port, og det finnes personer som sorterer klientellet på barer og restauranter. TV-overvåking blir stadig vanligere i mer eller mindre offentlige miljøer, og den som skal beskyttes risikerer å føle seg utsatt for en ny trussel, beskyttelsens.

Retten til byen

Le droit de la ville heter et lite, innflytelsesrikt skrift av den franske sosiologen og byteoretikeren Henri Lefebvre som utkom så passende til opprørsåret 19686, og fordi Lefebvre – en marxist som i likhet med alle anstendige franskmenn av samme sort tidlig kom i konflikt med partiet – var en smått utopisk anfektet tenker, så ble han populær hos studentene sine. Han underviste dessuten på universitetet i Nanterre, i utkanten av Paris, der studentene var blant de mest radikale og sosiologi det mest revolusjonære faget.

Retten til byen var for Lefebvre like mye et filosofisk som et praktisk spørsmål, og hans tekst inneholder spekulasjoner om det meste – fra de gamle grekerne til de nye byplanleggerne, men det er lett å forstå at han kunne skrive under på de revolterendes krav om å bringe fantasien til makten.

Allerede tidlig i sitt lange liv (1905-1991) ble Lefebvre fascinert av byen og det urbane livet, men han beklaget at ikke flere av de akademiske kollegene hans innså hvor gjennomgripende spørsmålene rundt det urbane er for alle samfunnsstudier. I dag mangler derimot ikke en slik interesse, tvert imot er "urban theory" et nærmest overbefolket område og Lefebvre dukker hyppig opp blant referansene.

Selv bodde han de siste tretti årene av sitt liv i Paris, og fra leiligheten sin i nærheten av de gamle Hallene – Paris’ mage – kunne han se hvordan alt ble forandret.

Mens han skriver Le droit de la ville, har Hallene utspilt sin rolle etter drøyt hundre år. De står tomme i venting på den rivingen som ingen protester lyktes i å forhindre. I deres sted skal et shoppingområde med et turistområde og et utstillingskompleks komme til å vokse frem. Riktig nok er det bare på planleggingsstadiet da Lefebvre samler sine tanker om retten til byen, men han skisserer uansett den utviklingen som har gjort en del av verdens sentrale bydeler til historiske "theme parks" for turister. Han noterer også at utflyttingen og forslummingen av andre kvartaler i indre by, står i ferd med å luksussaneres og yuppifiseres, selv om yuppien ikke var født ennå.

På sine eldre dager sitter han tilbake i leiligheten sin som et irritasjonsmoment for eierne som har kontorisert bort de øvrige leietakerne, men han foretar også en studiereise til Los Angeles og der guides han av både Edward Soja og Frederic Jameson – to herrer som har vært innflytelsesrike i debatten om den postmoderne byen og som har lært seg ett og annet av å lese Lefebvre.⁷

Kanskje de tok ham med til Bonaventure Hotel, som Jameson bruker som eksempel på hvordan det ubane livet har blitt enklaver av orden i et gigantisk kaos. Det postmoderne hotellbygget vender ryggen til byen, men innenfor glassveggene finnes en kontrollert trygghet i kontrast til den farlige virkeligheten utenfor, som reflekteres i glasset.

For Soja er Los Angeles den postmoderne byen par exellence, og i sitt fremste arbeid Postmodern Geographies – der han viser sin store avhengighet av Lefebvre – utvikler han en analyse av hjembyen som han senere har utviklet i artikler og antologibidrag.⁸

På begynnelsen av søttitallet var Los Angeles et "autopia" for den britiske arkitekturforskeren Rayner Banham – den urbane fremtidsdrømmen med sitt mangfold og sine nett av motorveier. Tyve år senere betraktet Mike Davis sitt LA i den raskt klassikerstemplede City of Quartz ⁹ med dyp pessimisme, selv om hans dystopiske refleksjoner over urbant forfall og sosial oppløsning røper en stor kjærlighet til denne postmoderne hjembygda. Soja ser både Banhams og Davis’ by, men er ikke så naiv som den førstnevnte og ikke så svartsynt som den sistnevnte.

Los Angeles er byen som bredte seg ut, fra et lite sentrum et stykke inne på land, nedover mot havet med de potensielle havnene der. Paradoksalt nok skjedde utbyggingen ved hjelp av jernbanen. Det først sporet ble lagt fra det stedet som skulle bli downtown til havnen i Wilmington 1868, og senere fulgte nye linjer med nye urbane sentra. Først mot tyvetallet kom jernbanene til å rammes av nedgang, og deretter tok bilismen over.

De virkelig store forandringene kom etter den andre verdenskrigen, med en rask befolkningsøkning og nye inntektskilder i tillegg til olje og filmindustri.

Globaliseringen har forvandlet byen fullstendig i de seneste tiårene. Det mangekulturelle miljøet har vært enestående kreativt, men de sosiale spenningene har økt dramatisk. Økonomien er internasjonalisert, med Asia som fremste interesseområde, men byens eksistens hviler også på den billige arbeidskraften som den illegale innvandringen tilbyr.

Byen har blitt fragmentert gjennom omstruktureringen av økonomien og segregeringen i etniske enklaver. Tilgangen på boliger, jobber og transportmuligheter bestemmer de sosiale strukturene og avgjør grensedragninger og bevegelighet. Det fysiske miljøet stiller også opp begrensninger for alle innbyggerne. Riktignok kan de velstilte kjøpe seg fri fra nærhet til miljøfarlige industrier og andre truende virksomheter, men ingen kan i lengden unngå de problemene som overforbruk av ressurser og mangelfull planlegging fører til.

Den postmoderne byen, slik Soja beskriver den, er ikke en fornøyelsespark for turister og fritidsmennesker. Den har slike innslag – for eksempel et "historisk" sentrum, Disneyland og store nye museumsanlegg – men den har en mengde andre ingredienser av større betydning for sine innbyggere, og den har en dynamikk som oppfører seg ukontrollerbart i forhold til gjengse normer for planlegging. Håpet befinner seg, slik Soja ser det, i en økt lokal bevissthet om de prosesser som bestemmer byens liv, og en sterkere vilje – og bedre muligheter – for aktiv deltagelse fra innbyggernes side.

Byens død?

Døde byer, hvordan høres de ut? På platen Dead Cities¹⁰ gir The Future Sound of London en melding, og den inneholder mange ulykkevarslende toner. Mørkt og nifst, dryppelyder og ekkoer, slag mot metall, villfarne skrik og maskinlyd. En sjarmerende undergangsblanding som lyder både fremmed og velkjent. Det er nok i mindre grad Londons fremtidige lyd enn soundtracket til en mulig film i den urbane dystopigenren, en mutasjon av Ridley Scotts klassiske Blade Runner.

Populærkulturen har utnyttet forestillingen om byen som en trussel, som en verden i sammenbrudd, men har også i sin tur satt dype spor i forestillingene om det urbane livet. Med en blanding av skrekk og fortryllelse skildrer media hvordan verdens overbefolkede metropoler holder på å bli forvandlet til ubeboelige helveter. Man kan ikke puste inn luften og gatene er livsfarlige. Blade Runners Los Angeles er en realitet, et mangekulturelt inferno, en megaghetto der fireåringer drilles inn i gjengtilværelsen.¹¹ Undergangen er her, snart kommer den til et kvartal i nærheten av deg.

I cyberpunken, med William Gibsons Neuromancer ¹² som mal, er til og med den virtuelle virkeligheten på datanettene helt forslummet. Bortsett fra i denne postmoderne formen for science fiction, så har informasjonssamfunnet ellers blitt utpekt som en utvei, et utopisk alternativ. Gjennom de elektroniske kommunikasjonsmulighetene trenger verken tid eller rom å spille noen rolle, mennesker kan befinne seg hvor som helst og likevel være nær hverandre. Hvorfor forflytte seg overhodet når alt finnes på noen tastetrykks avstand? Og datasex er selvsagt det absolutt sikreste.

Innbyggerne i Cyber City behøver ikke utsette seg for den virkelige byens farer. Man kan enten sitte langt bortenfor dens kaos, eller i nærheten, i en eller annen "edge city" – en tilgrensende by som er koplet til en metropol – noe som gir storbyens fordeler uten dens ulemper.

Egentlig er dette ikke noe annet enn en høyteknologisk versjon av den gamle drømmen om hagebyen, den urbane forstadstanken som modernistene prøvde å lage sin maskinvariant av. Via etterkrigstidens villa- ghettoer har vi nå nådd frem til en ny suburban drøm. Disney, som alltid har vært dyktig til å smelte sammen det drømte med det virkelige, har langt fremskredne planer for et mønstersamfunn i Florida, der femtitallets suburbia skal forenes med det siste i elektroniske finesser. Alt kommer naturligvis til å være grundig regulert og kontrollert, ingen bilvask ved garasjen og ingen egne utplantninger på gressplenene. Mennesker står i kø i håp om å bli utvalgte til denne deilige nygamle verdenen.

Helt og holdent original er naturligvis ikke denne ideen. Det finnes allerede en mengde av "antibyer", små befestede samfunn for velbergede som er på flukt fra virkeligheten. Selv inne i storbyene finnes det lignende enklaver for den som har råd til å kjøpe seg trygghet.

Er det så rart? Hvem vil ikke slippe innbrudd og overfall? Hvorfor utsette seg for risikoer?

Den dystopiske blade-runner-byen og den utopiske cyber-city-varianten har det til felles at de utgjør sterkt antiurbane forestillinger om byens liv som noe ondt. De bygger på en forenklet beskrivelse, eller forvanskning, av virkelighetens storby, metropolis, megapolis, eller hva man nå vil kalle det som stadig flere av menneskene i verden lever i, og som i så høy grad bestemmer livsvilkårene for resten.

Visst er informasjonssamfunnet et faktum, men det innebærer ikke at alle jobber er spredt ut over i distriktene. Det går an å sitte med en PC som er koblet til et telenett langt inne i fjellheimen, eller ved en norrlandsk elv og drive forretninger, men få velger slike alternativer. I stedet er konsentrasjonen av datamaskiner og telekommunikasjoner størst i byene. Det viser seg at det er her i det urbane livets midte som Cyber City ligger. Finansmarkedene, de transnasjonale markedene for valutaspekulasjoner, børsnoteringer og rentesatser, de har sine sentra i storbyene, i de gamle metropolene som London og New York, og med Tokyo og Hong Kong som asiatiske motstykker. Det finnes en forbausende stabilitet hva angår grunnstrukturene i denne utpreget hurtig foranderlige virksomheten, og det er de store byene, helst de globale metropolene, som gjelder.

Kultur og fornøyelser hører jo også tradisjonelt hjemme i byen, og i de senere år har de ikke bare blitt en del av byens tiltrekningskraft, men har også fått en stadig større økonomisk betydning. Museer, gallerier, teatre og mediabedrifter bidrar sterkt til økonomiene i verdens storbyer, og likedan i mange av de mindre.

Selv de områdene som beskrives som lovløs mark og håpløs slum har del i dette. Grafittikunsten som bidro sterkt til New Yorks kunstboom på 80-tallet hadde sine røtter i Spanish Harlem blant puertoricanske innvandrergutter – nuyoricanere – som bombet T-banevogner med sprayfargene sine. Rapmusikken som musikkindustrien nå tjener milliarder på er bare ett av afroamerikanernes mange bidrag til populærkulturen. Selv om den kommer "straight outta Compton" – en del av Los Angeles som man anser at det er umulig for en hvit å besøke – så når den ut til middelklassetenåringene i villaforstedene og hjelper de hvite til å gjøre opprør mot foreldrene ved hiphopens livsstil.

De områdene "der ingen frivillig setter sin fot" er faktisk fylt av mennesker, og her foregår andre ting enn langing av dop og mord, selv om dette også hører til hverdagen.

For mange illegale innvandrere i Los Angeles er store deler av byen utilgjengelige, ikke bare på grunn av manglende kommunikasjoner. De kommer dit utelukkende som underbetalt arbeidskraft i hjemmene eller i forskjellige deler av servicesektoren. I det sørlige California får de bære skylden for det meste, og ikke bare der, men de bærer også de byrder som gjør byens liv mulig. Tilværelsen deres er inngjerdet av synlige og usynlige grenser, men det finnes også mange uformelle sosiale nettverk som gjør det mulig å overleve. Kirker og frivillighetsorganisasjoner, slektninger og venner, hjelper til med boliger og jobb. På sikt tilbyr storbylivet muligheter for de som er kommet over grensen fra sør. Stadig flere latinoer tar steget opp i middelklassen gjennom hardt arbeid og entreprenørånd, og gjennom å drive små foretak gir de også arbeid til familie og slektninger.¹³

Det er på grunn av slike muligheter at strømmen av mennesker går til verdens byer, ikke bort fra dem. Kanskje livet i byen aldri blir bedre, men selve håpet om det er nok til å søke seg dit, og nettopp dette håpet bidrar til byens dynamikk. Menneskene er byens ressurs, ikke dens problem.

Misère og forfall er for en stor grad et spørsmål om manglende vilje til å satse på infrastrukturer og planlegging. I mange av verdens større byer bidrar de fattige med sin arbeidskraft til å gjøre muliggjøre byens liv, men de får ikke mye igjen for det. Det er ikke arbeiderne i byggindustrien eller tekstilbransjen og bedriftenes sweat shops som mottar gevinsten, og ikke særlig mye av det de genererer går til byopprustning. Grensene i byen blir mer og mer tydelige.

Kanskje Los Angeles er fremtidens by, eller er det São Paulo eller Kuala Lumpur eller Bombay eller…

Sannsynligvis alle sammen, for byens liv fortsetter å utøve sin fristelse overfor millioner og atter millioner. I byen samles mennesker, kapital, kreativitet og forhåpninger. Den er både drøm og virkelighet, og i møtet mellom dem skapes byen hele tiden på nytt.

Oversatt fra svensk av Torunn Borge

Noter

1 Romanen utkom første gang i 1873.

2 David Jordan: Transforming Paris: The life and Labours of Baron Haussmann. University of Chicago Press, Chicago 1996.

3 Her kan den som vil forestille seg en fyldig utlegning om Walter Benjamins "Passasjeverk", det gigantiske materialet som Benjamin aldri rakk å gjøre til bok, men som har fått en slik betydning i de siste årene. Den finnes i svensk oversettelse som Paris – 1800-tallets huvudstad, oversatt av Ulf Peter Hallberg, Symposion, stehag? 1990.

4 Neil Smith: The New Urban Frontier: Gentrification and the Revanchist City, Routledge, London 1996.

5 Sharon Zukin: The Cultures of Cities, Blackwell, Oxford 1995.

6 Le droit de la ville finnes i engelsk oversettelse sammen med andre tekster i Henri Lefebvre: Writings on Cities, oversatt av Eleonore Kofman og Elizabeth Rebas, Blackwell 1996.

7 Se intervjuene i Writings on Cities.

8 Edward Soja: Postmodern Geographies, Verso, London 1989. Se også hans bidrag i antologiene Postmodern Cities and Spaces, redigert av Sophie Watson og Katherine Gibson, Blackwell, Oxford 1995, samt Imagining Cities, redigert av Salliw Westwood og John Williams, Routledge, London 1997.

9 Rayner Banham: Los Angeles: The Architecture of Four Ecologies, Penguin, Harmondsworth 1973 (1971). Mike Davis: City of Quartz, Vintage, London 1992 (1990).

10 The Future Sound of London: Dead Cities, EBC/Virgin 1996.

11 Den kritiske søndagsavisen Observer kunne 24. nov. 1996 fortelle om Baby Midget, fire år gammel, i artikkelen "Homeboys’ Reign of Terror". Den unge mannen ser ut til å være den yngste kandidaten – hitinntil – for medlemskap i Los Angeles’ gangsterverden.

12 Neuromancer kom ut første gangen i 1984 og har blitt oversatt til en rekke språk, og den anføres vanligvis som den romanen som initierte cyberpunken.

13 "How Latinos Are Prospering", The Economist, 14-20 des. 1996.