Thomas Hylland Eriksen

STEDELIGHET

 

I en av de mest minneverdige av sine mange generaliseringer om samtiden, skrev sosiologen Anthony Giddens at "vi gjennomlever et sammenbrudd i tid-rom-kontinuumet". Flere kommentatorer, ikke minst franske tenkere med sans for poetiske overdrivelser, har påstått at all tid er i ferd med å bli samtid: øyeblikkets terror gjør oss i én og samme bevegelse både historieløse og visjonsløse, ettersom både fortid og fremtid oppheves. Ettersom tid (blant annet) er et middel for å organisere hendelser i rommet, innebærer opphevelsen av tid også opphevelsen av rom. I den minneverdige, drømmeaktige sluttsekvensen i 2001: A Space Odyssey møter astronauten seg selv som olding. Han har reist gjennom hyperrommet, og tidsaksen er blitt forskjøvet. I dag er det lett å se at romalderen er utsatt på ubestemt tid. Derimot kom dataalderen raskere enn noen kunne ha drømt om da 2001 ble spilt inn. Det er ikke først og fremst supersoniske fly og romferger som opphever tid-rom-aksen, men fiberoptiske kabler og virtuelle verdener, som blir mer virkelighetstro for hvert år. Tiden som kreves for å tilbakelegge en strekning i det virtuelle hyperrommet, går mot null. Dette betyr ikke at avstand ikke finnes lenger, at "verden er blitt ett sted" (for å sitere Giddens igjen). Enebakk er fremdeles et godt stykke fra Oslo, og spaserturen hjemmefra til trikken tar like lang tid i 1999 som i 1949. Men deterritorialiseringen, stedløsheten, trenger seg inn på stadig nye livsområder. Religion (Skoglund), arbeidsliv (Eide) og politikk (Neumanns samtale med Walker) er bare tre av de mest spektakulære eksemplene. Den virusaktige spredningen av mobiltelefoner, for å nevne et eksempel av et annet slag, innebærer at forbindelsen mellom sted og kommunikasjon blir ytterligere relativisert. Ventende på en flyplass som er kronisk rammet av forsinkelser (navn skal ikke nevnes), befinner seg nå om dagen i en dobbelt stedløs tilstand: De sitter på ikke-stedet flyplassen og kommuniserer ikke-stedlig fra mobil til mobil. Det eneste som kreves for å oppnå kontakt, er det felles øyeblikket. Telekommunikasjonene lar seg ikke stanse av snøvær og sykmeldte flygerledere - en påminnelse om årsakene til at romalderen er blitt utmanøvrert av dataalderen. På bakgrunn av disse refleksjonene, kunne ingen ting være mer passende enn at vi trykker en ettertenksom samtale med Heideggers gamle student, den 99 år gamle filosofen Hans-Georg Gadamer, umiddelbart etter fem artikler som belyser forskjellige sider ved informasjonsrevolusjonen. Heidegger ville neppe ha likt Internett, men på den annen side satte han seg ivrig foran fjernsynet når Vest-Tyskland spilte fotballandskamp. Også han deltok i informasjonsalderens deterritorialiserte virkelighet.
[Thomas Hylland Eriksen]