"Jo visst kan jeg gå inn i åtte nivåer av undermenyer og boltre meg i programmerernes herlige syntaks når de forklarer oss hvilke sjekkbokser, rullegardiner og radioknapper jeg bør velge om jeg vil kvitte meg med tåpelige spørsmål, som det klassiske

Vil du virkelig gjøre dette?

Og jeg får følelsen av en undertekst med hånlige kommentarer om min mentale kapasitet..."


Kanskje det har blitt litt for mye tid foran PC-en i det siste; jeg oppdaget i hvert fall at jeg hadde begynt å prate med datamaskinen min. Helt siden jeg kjøpte min første maskin for femten år siden har jeg skjelt ut programmer, deres funksjonalitet og skapere, men nå fant jeg plutselig ut at denne enveis overkjøringen hadde utviklet seg til en dialog. Fremdeles med hovedvekt på utskjelling, men det nye var at at jeg, etter å ha skjelt ut maskinen, har begynt å observere nøye hvordan den reagerte på mine påfølgende tastetrykk, og gjerne justerer min arbeidsmåte i forhold til denne responsen.
    Jeg fører altså en dialog med maskinen.
    Da begynte jeg å lure på hvem jeg egentlig snakker med.
    Har en datamaskin, eller Internett, noen egenskaper i seg selv?
    Finnes det noe der før vi begynner å bruke det?
    Når det gjelder Internett, består det jo fysisk sett av alle disse maskinene som er kobla sammen i et genialt, usårbart og fullstendig anarkistisk nettverk. Men dette er jo bare isenkram før det puttes programmer i dem. Altså var det programmene jeg burde se nærmere på for å finne ut hva denne kommunikasjonen forholder seg til. Har programmene noen egenskaper i seg selv? Bortsett fra at de utfører visse oppgaver?
    De aller fleste vet hvordan et dataprogram virker. Vi klikker, så skjer det noe. Vi dobbeltklikker og det skjer enda mer. Men ikke alltid det vi hadde tenkt oss.
    Dette kan skyldes at det er et dårlig program, at vi er for dumme, eller ... kan det ikke også være noe annet? Føles det ikke av og til som om et program ganske enkelt ikke vil oppføre seg slik vi vil at det skal gjøre? Som om det har noen innebygde egenskaper som er vanskelig å sette fingeren på, som er vanskelig å uttrykke konkret hva består i? Den type egenskaper som får meg til å begynne å føre en dialog med maskinen min? Jo visst kan jeg gå inn i åtte nivåer av undermenyer og boltre meg i programmerernes herlige syntaks når de forklarer oss hvilke sjekkbokser, rullegardiner og radioknapper jeg bør velge om jeg vil kvitte meg med tåpelige spørsmål, som det klassiske Vil du virkelig gjøre dette? Og jeg får følelsen av en undertekst med hånlige kommentarer om min mentale kapasitet. Det føles ganske enkelt som om programmet vet bedre, og at det vil noe annet enn det jeg selv vil.
    Hvorfor er det slik? Hvorfor er programmer slik?
    Er det arvelig? Samme type problemer dukker opp i stadig nye programmer.
    Er det smittsomt? Lar jeg meg forme av disse programmene?
    Jeg begynte et lengre streiftog som startet på Internett og endte opp i mine egne bokhyller for å finne ut av dette.
    Det var lite konkret å finne både om teknologisk arvelighet og smittsomhet, men litt etter litt samlet det seg opp forskjellige bruddstykker av informasjon og teori som synes å ha noe med disse spørsmålene å gjøre. Et større bilde begynte å danne seg og jeg fikk svar på spørsmålene.
    Ja, det er arvelig.
    Ja, det er smittsomt.
    Formulert på en litt mer nyansert måte: Moderne teknologi forandrer våre tanke- og handlingsmønstre.
    Utvikling og bruk av datamaskiner og Internett har påvirkningskraft langt ut over den vitenskapelige arena; ikke minst innenfor kulturen. De viktigste forandringene foregår i og gjennom et nytt medium: Grensesnittet mellom menneske og maskin.
    Vi lar oss forandre uten å ville påvirke, selv om vi har muligheten.
    Teknologien er ikke lenger en lukket boks som teknikerne plasserer foran oss og vi enten kan skru av eller på; den fungerer gjennom et brukergrensesnitt som har blitt et selvstendig medium. Det er i dette nye mediet forandringene og utviklingen skjer, og dette er et område hvor man ikke trenger å være programmerer for verken å kunne mene noe fornuftig om, eller komme med innspill til forbedringer av. Det er i dette grensesnittet fortolkningen av informasjonssamfunnets nye virkelighet foregår. Denne fortolkningen er ikke noe regnestykke, den er en kreativ prosess som kan sammenlignes med måten Zola og Dickens i sine romaner fortolket framveksten av industrisamfunnet.1 Og dette skjer ikke først og fremst i bøker, men der utviklingen av grensesnittet for nettsteder og programmer foregår. Denne arenaen, som på mange måter er med på å forme vår framtid, burde være en ideell tumleplass for kunstnere og intellektuelle, men overlates nesten utelukkende til teknikere og jurister, ansatt av noen få store selskaper.
    Jeg skal her prøve å legge fram noe av det jeg fant på mitt streiftog, og som ledet fram til disse konklusjonene.


TEKNOLOGI OG TANKER

Det er ikke noe nytt at teknologien forandrer vår måte å tenke på. Trykkpressen gjorde ikke bare bøker mer tilgjengelige, den forandret også tankesettet til de som leste dem. Samlebåndet ble et perfekt symbol i den politiske kampen for makt til arbeiderne ved å være et utvetydig eksempel på kapitalismens fremmedgjøring og undertrykkelse. TV-en har gjort oss til umettelige konsumenter av tomhet, den har forskjøvet maktforholdet mellom sansene våre ved å framheve bilde framfor tekst, og den får oss i stadig større grad til å foretrekke det som skjer live framfor å studere historien.
    Da Apple i 1984 lanserte Macintosh med skrivebordet som metafor i det grafiske brukergrensesnittet, spilte de bevisst, og svært elegant, på at denne datamaskinen skulle representere et paradigmeskifte når det gjaldt interaksjonen mellom menneske og maskin. I den legendariske reklamefilmen som introduserte maskinen, med entydige referanser til Orwells 1984, ble IBM framstilt som Storebror og Macen som frigjøreren for "oss" med selvstendighet og individualitet. Microsoft kom etter hvert diltende etter med Windows, og skrivebordet er fremdeles den rådende metaforen for interaksjon med datamaskiner.
    Dette grensesnittet skal få oss til å tenke på datamaskiner som noe vi kjenner og har kontroll over, de perfekte tjenere; automatiske, følelsesløse og amoralske. Friheten i å klikke på ikoner i stedet for å skrive kommandoer skal gi oss en følelse av å mestre maskiner som bare gjør det vi ber dem om å gjøre.
    Men det er jo ikke slik.
    Maskinene gjør det programmererne har bedt dem om å gjøre.
    Når programmererne utvikler et programs funksjonalitet gjør de hele tiden en masse antagelser om hvordan vi brukere oppfører oss, hvilke ønsker og behov vi har. Disse antagelsene er basert på programmererens virkelighetsforståelse, verdisyn og estetiske sans. Jo mer omfattende funksjonalitet et program har - jo større såkalt brukervennlighet det har - desto flere slike vurderinger blir vi påvirka av. Banale eksempler kan være tekstbehandlingsprogrammer som har helt bestemte oppfatninger av hvordan innrykk, nummerering osv skal se ut i brevene du skriver. Enkelte av disse påleggene kommer direkte fra de helt spesifikke programmererne for det aktuelle programmet, men mange av de standardene vi blir pålagt er noe de har overført fra tidligere programmer som har utført tilsvarende oppgaver. Altså noe de har arvet.
    Vi tilpasser oss disse såkalte standardene. Vi blir påvirka av produsentenes verdisyn og forståelse av verden. Vi tror at teknologien er noe som bare skjer, noe vi enten kan bruke eller la være å bruke uten mulighet for å påvirke. Selv funksjonalitet og arbeidsmetoder som helt åpenbart er tungvinte for oss eller gjør at vi må legge om til mer tidkrevende og upraktiske rutiner, tilpasser vi oss. Gjerne med motvilje og irritasjon i begynnelsen, men en dag sitter vi der og jobber slik programmene vil at vi skal .
    Dette forandrer oss - ikke så mye kanskje, men det forandrer oss.


TEKNOLOGI OG HVERDAG

De samme mekanismene møter vi i et større perspektiv når vi ser på hvordan teknologien som skal ta hånd om administrasjon av kultur, økonomi, samfunnsstyring og personlige data utformes. Dette er en prosess vi befinner oss midt oppe i, som defineres fra dag til dag, og kommer til å få konsekvenser langt inn i framtiden.
     Programmer som baserer seg på en virkelighetsoppfatning vi ikke deler kan få ubehagelige resultater når det gjelder tekst- eller billedbehandling, men når det gjelder omfattende administrative funksjoner blir konsekvensene langt mere betydelige. En side av dette som vi allerede har blandede erfaringer med er det stadig økende antallet nettverk med sensitive personopplysninger. Dette er et område hvor enhver feilvurdering er uopprettelig. Har først et nettverk blitt tilgjengelig for flere enn det burde være, lekker all informasjon ut. Man kan stenge det igjen, og nye opplysninger blir skjermet, men uopprettelig skade kan være oppstått for enkeltmennesker eller grupper.
    Stadig nye områder av det offentlige og private liv blir lagret i eller bearbeidet av datamaskiner. Måten vi gjør dette på vil få større betydning for våre etterkommere enn noe lovverk. Dataprogrammer har den beklagelige egenskapen at så snart en idé blir kodet inn i dem, kan det være så godt som umulig å forandre. Et eksempel er ideen om at kunnskapsinformasjon skal deles inn i enkeltfiler med hvert sitt navn og at disse filene er plassert på ett sted. Dette kan være praktisk så lenge maskinene har liten kapasitet. Men med dagens maskiner er mulighetene for forskjellige krysskoblinger og mer komplekse konsepter for lagring så absolutt til stede. Det er bare å stille krav til akkurat det som passer hver enkelt av oss.
    Vårt menneskesyn avspeiles i hvordan vi lagrer informasjon om enkeltindivider og grupper. Hvilke parametere skal personopplysninger ha? Hvilke krysskoblinger av informasjon skal kunne være mulig? Og aller viktigst: Hvem er det som har ansvaret for utviklingen av slike systemer i den avgjørende fasen vi er inne i akkurat nå? Hvilken kompetanse kreves?
    Spørsmål om organisering av sensitive data gjelder ikke bare informasjon som allerede er innsamlet og bare skal arkiveres. Det gjelder også på hvilken måte ny informasjon skal samles inn. Det føres diskusjoner i USA om offentlig styring og kontroll av Nettet, men også om muligheten for myndighetene til å få adgang til den enkeltes datamaskin via det samme nettet. Dette trenger ikke være noen spion-chip som plasseres inne i maskinen, men kan være software som finner fram på egen hånd.
    Den amerikanske kongressen har for i år alene bevilget 834 millioner kroner for å begynne å utvikle Internett 2, NGI. Dette nettet skal bli 1000 ganger raskere, men neppe gratis å bruke. Prisen for å få være tilkoblet kan jo også dreie seg om annet enn penger; for eksempel vil det kanskje bli mulig å få rabatt eller gratis tilkobling om man åpner sin egen maskin for innsyn. Noe som vil føre til at bare de rikeste har råd til å holde personlige opplysninger for seg selv.
    Måten alt dette blir organisert på vil avspeile menneskesyn og verdivalg som vi blir nødt til å leve med, og som selvfølgelig kommer til smitte over på våre holdninger og vår adferd i stadig større grad.
    Som et ganske opplagt eksempel kan nevnes de forskjellige typene "nettvakter" som er i handelen. Det er programmer som skal forsøke å gjøre noe med problemene med uønsket informasjon som finnes på nettet. Inngående dokumentasjon av rå porno, bestialske seksuelle overgrep, perverse drap, ulykker, oppskrifter på bomber og framgangsmåter for attentater osv, osv finnes der ute. Dette er et alvorlig problem med mange aspekter, men nettvaktene gir inntrykk av å kunne tilby en enkel løsning ved å filtrere bort all uønsket informasjon slik at for eksempel mindreårige ikke skal få tilgang til den. Det finnes forskjellige måter å filtrere informasjon på, men alle er avhengige av at noen har foretatt et valg om hva som er riktig og galt. I og med at de fleste programmene er utviklet i USA får man altså et amerikansk verdisyn på kjøpet.
    Programmer inneholder altså mer enn den åpenbare funksjonaliteten, de inneholder også etiske standpunkter. Dette burde tilsi at de som lager programmene tenker gjennom spørsmål knyttet til dette, og i det minste bestemmer seg for noen retningslinjer. Slik er det i veldig liten grad.
    Spørsmålet om vi ser på mennesket som databaser eller guddommelige vesener burde være ganske grunnleggende i denne sammenhengen. Er vi informasjonsenheter med en verdi lik summen av vår kunnskap og erfaring eller om vi er vesener som har grenseoverskridelse som en grunnleggende egenskap?
    Det er vel ingen overdrivelse å hevde at det er det første synet som har preget utviklingen av datateknologien så langt.


TEKNOLOGI OG BARN

Teknologien skal være til hjelp for oss. Den skal gjøre arbeidet enklere og mer effektivt, fritiden mer givende, morsom og innholdsrik. Men det blir ikke alltid slik. Med undring og misunnelse kan vi observere den selvfølgelige og rå måten barn benytter seg av teknologien på, men vi får det ikke helt til selv.
    Den amerikanske kontorutstyrsprodusenten Pitney Bowes har nylig foretatt en undersøkelse rundt de ansattes håndtering av beskjeder.2 Teknologien har frambrakt stadig nye måter å formidle beskjeder på, og mengden av dem bare øker. En kontoransatt hos Pitney Bowes behandler 190 beskjeder hver dag. Disse er fordelt på 52 telefonsamtaler, 48 e-poster, 22 voice-mail, 21 brev, 15 fakser, 11 gule lapper, 10 telefonbeskjeder, 4 notater, 4 pakker og 3 samtaler på mobiltelefon. De ansatte får ikke gjort så mye annet enn å behandle disse beskjedene og det hjelper ikke å ansette flere folk fordi de bare genererer enda flere beskjeder.
    Hva er det de absolutt må informere om alle sammen?
    Vi takler ikke bruken av all den moderne teknikken, alt for mange har et anstrengt forhold til teknologiske hjelpemidler. Hvis vi først har dem, må vi jo nesten bruke dem. Enhver ny mulighet for å formidle beskjeder skaper at behov hos oss for å produsere beskjeder.
    Men barn takler dette annerledes.
    TV'en er i stykker. Det går bare an å skifte kanal.3
    Dette utsagnet stammer fra en tre år gammel jente. Vi kan jo bare håpe flere av hennes samtidige deler denne oppfatningen og at det vil få alvorlige konsekvenser for fjernsynet slik vi kjenner det i dag.
    Da datamaskinene begynte å bli spredd i hjemmene våre, oppdaget vi ganske fort at barn lærte å bruke disse maskinene mye raskere enn voksne. I dag trenger de ikke å lære det i det hele tatt, de bare begynner og skrive og klikke - og får det vanligvis til. Det kan virke som om programmerere og brukergrensesnitt-utviklere omsider har funnet fram til det språket barna hele tiden har kunnet. Kanskje dette er bra, men det er et tankekors at det oppskrytte begrepet brukervennlighet ser ut til å ha et barns logikk som mål. Redaktøren for e-zina Feed, Steven Johnson sier i sin bok Interface Culture at vi nå bør fjerne oss fra denne tankegangen og begynne å lage mer komplekse og uoversiktlige brukergrensesnitt.
    Barnas overlegne behandling av datamaskiner og overdreven eller ukontrollert bruk har skapt uro blant mange foreldre og autoriteter. Nettvaktprogrammer blir installert. Men barna, eller i hvert fall ungdommen takler dette også på sin egen måte. De lokale nerdene rundt omkring gjør bra forretninger på å deaktivere disse programmene for venner og kjente mens foreldrene er på jobb.
    Selvfølgelig er det negative sider ved måten enkelte barn og ungdommer benytter seg av datamaskiner på, men de overskygges grundig av at dette må være det mest kreative og optimistiske ungdomsopprøret verden har sett. En av de mest overraskende konsekvensene av det som har skjedd med Internett fram til nå, er at teksten har blitt så sentral. Så lenge det vanlige telefonnettet benyttes til overføringer er det ikke kapasitet til så alt for mye lyd eller bilder og kommunikasjonen foregår i hovedsak med ord. På IRC, eller i såkalte chat-rooms, skriver man til hverandre i sanntid, e-post florerer og i nyhetsgrupper diskuteres det kontinuerlig i en målestokk som ville virket som en ren fantasi for bare få år siden.
    Internett og datamaskiner har overtatt mye av rockens rolle som knutepunkt for ungdommens subkultur, mens rocken selv i stadig større gard synes å bli et virkemiddel for reklamebransjen. Pop- og rockkulturen (inkludert house, techno, rap osv) har siden slutten av 50-tallet hatt en mer sentral plass enn noe annet kulturuttrykk, samtidig som fokus hele tiden har skiftet innen denne kulturen. Denne utviklingen vært en indikator på hvilken retning andre sider av samfunnsutviklingen er i ferd med å ta. Tendenser har først dukket opp i musikken og kulturen rundt den, næringslivet plukker dette stadig raskere opp, og etter hvert når gjerne noen signaler også fram til politikerne.
    I løpet av de siste ti årene er det mest sentrale (og kanskje det eneste) som har skjedd innenfor denne kulturen en stadig mer utstrakt bruk av teknologi både i produksjon, presentasjon og distribusjon. Denne perioden faller sammen med tilsynekomsten og gjennomslaget for Internett, noe som neppe er tilfeldig.
    Internett er også en subkultur og en aktiv ungdomskultur. Noe av det mest interessante ved denne kulturen, som i utgangspunktet er teknologisk, er at språket paradoksalt nok blir det sentrale kommunikasjonsmiddelet. I og med at folk ikke ser hverandre blir stilen - i betydning utseende og klær, fullstendig underordnet, og det er hva folk sier/skriver som blir det viktige.


METAFORER OG JUSS

Brukergrensesnittet til en datamaskin er preget av metaforer hentet fra kjente omgivelser og arbeidsoperasjoner. Så lenge vi snakker om skrivebord, mapper, søppelkasse osv fungerer det greit, men det finnes stadig eksempler på elendige metaforer som illustrerer mangelen på forståelse av teknologien. Noen datametaforer har etablert seg som reelle sannheter med et ubestridelig innhold til tross for at uttrykkene i beste fall er helt spesielle tolkninger av virkeligheten.
    Infobahn eller Information Superhighway, er et typisk eksempel.
    Politikere bruker disse uttrykkene med ærefrykt og en tydelig følelse av å være med, av å skjønne noe viktig som foregår og som de selvfølgelig er helt for. Alle som har vært den minste lille tur ute på Nettet vet at det absolutt ikke er noen autostradar der ute.
     Den globale landsby er nok et hokus-pokus uttrykk som har fått gjennomslag. Den globale landsby skjedde aldri. I en landsby kjenner alle sin rolle. Alle vet hvem nesten alle er. De vet i hvert fall hvem de selv er. Det er ingen selvfølgelighet i dag. Alt er virkelig flytende: Informasjon, tanker, meninger og mennesker. De eneste stabile holdepunktene er merkevarene. Coca Cola, McDonalds, IBM og Levi's får status som en slags guddommelige metaforer, symboler på noe uforanderlig, sikkert, attraktivt, vellykka og trygt.
    Vi har også begynt å bruke metaforer som er hentet fra datateknolgien. Å bruke RAM og harddisk som bilder på tankeprosesser og hukommelse er ikke helt uvanlig. Noe mer avansert, og ubehagelig, blir det når miljøet rundt bladet Wired låser seg helt fast til en datamaskins funksjonalitet som metafor for politiske og økonomiske prosesser. De mener at den økonomiske utviklinga, som for dem er ensbetydende med kapitalismen, fungerer som en datamaskin: automatisk, amoralsk og perfekt. Dette innebærer blant annet at det ikke finnes noen grenser for vekst. Et ganske åpenbart faktum som at jordas ressurser er i ferd med å bli brukt opp får ikke plass i en slik modell. Det finnes jo teoretisk sett ingen grenser for hvor mye RAM og hvor kjapp CPU man kan putte inn i en datamaskin. VR-pioneren og musikeren Jaron Lanier påpeker i et intervju med Feed at det er tabu å snakke om begrensninger for økonomisk vekst i Wired. Det stemmer ikke med deres modell av økonomien fordi den skal jo oppføre seg som en datamaskin.
    Det grafiske brukergrensesnittet som Apple presenterte i 1984 ble møtt med nedlatende skepsis fra flere forskjellige hold. Bruken av ikoner ble sett på som useriøs; det gjorde datamaskinen til et leketøy.
    Drøye ti år senere ble et ikon, plassert i Windows 95, gjenstand for etterforskning av det amerikanske jusitsdepartementet og grundige analyser i de fleste større aviser og blader i USA.
    Bakgrunnen var Microsofts plassering av en lenke til MSN (Microsoft Network) på skrivebordet til Windows 95. Ved å klikke på dette ikonet kunne man koble seg til og melde seg inn i dette nettverket. Konkurrentene mente at Microsoft utnyttet sin dominans når det gjelder operativsystem til å skaffe seg kunder til sitt eget nettverk. Noen år senere førte en helt parallell sak til rettssak mellom Microsoft og Netscape når det gjaldt et ikon for nettleseren Internet Explorer.
    Den viktigste juridiske kampen om utvikling, bruk og distribusjon av programmer foregikk imidlertid fram til høsten -98, og gjaldt Suns programmeringsspråk Java. Nok en gang hadde Microsoft vært ute og praktisert sin brutale politikk hvor monopol på standarder for programutvikling kan synes å være målet. Java er et enkelt og genialt konsept. Programmeringsspråket er det første hvor man kan skrive ett program som kan kjøres på alle typer operativsystemer. Språket ble gjort åpent, det vil si at koden til det er fritt tilgjengelig for alle til å utvikle videre så lenge man holder seg innfor visse standarder som sikrer det opprinnelige formålet.
    Idéen med at programvare blir gjort gratis fordi de genererer salg av andre produkter fra produsenten, er noe som har utviklet seg på Internett, og har, i tillegg til å gi vanlige brukere en del gratis programmer, blitt den viktigste faktoren til å demokratisere utviklingen av standarder innenfor datateknologien. Dette vil ikke Microsoft ha noe av, de fikk lisens til å utvikle Java, men lagde raskt sin egen versjon som bare gikk under Windows. Så forsøkte de å tvinge alle sine leverandører til bare å bruke denne versjonen. Heldigvis tapte Microsoft rettssaken, men hvis de ikke hadde blitt stoppet, ville det ha fått enorme konsekvenser for standarder og utvikling av de programmene som er med på å forme vår hverdag og oss selv. Debatten rundt denne og lignende saker krever engasjement fra flere enn jurister, teknologer og økonomer.
    Men for å kunne delta i en slik debatt trenger de fleste av oss å få et litt mer fortrolig forhold til datateknologi.


BILL GATES' HERREDØMME

Det finnes mange irrasjonelle faktorer når det gjelder vår bruk av teknologi i det hele tatt og datamaskiner spesielt. Det aller merkeligste er kanskje at vi godtar så mye, vi stiller ingen spørsmål eller krav. Hvorfor reagerer ikke flere på det faktum at selv om maskinene har blitt uendelig mye raskere de siste ti åra, så går likevel ikke de vanligste arbeidsoppgavene noe særlig fortere?
     Forklaringen er antageligvis ganske enkel: Programmene blir større og større, men ikke nødvendigvis noe særlig mer funksjonelle for den vanlige brukeren. Nok en gang går Bill Gates foran med de verste eksemplene. Se på Microsoft Word, verdens mest brukte tekstbehandlingsprogram. Det trenger minimum 35 Mb for installasjon, mens det finnes helt glimrende programmer som tilfredsstiller de vanligste behovene som bruker langt under 1 Mb.
    Likevel bruker vi Word. Jo da, vi kan skrive tekst, gjøre en del snedige saker, men bruker bare en brøkdel av det som finnes i programmet. I tillegg må vi forholde oss til små figurer som fyker over skjermen mens de blunker til deg og påstår at de er hjelperen din som står til tjeneste, med mindre man finner knappen for å skru dem av.
    Nye versjoner som inneholder noen nye funksjoner og mangel på kompatibilitet gjør at vi skaffer oss dem uansett. Gates & Co spiller uhemma på vår frykt for å være umoderne, å henge etter i utviklinga, ikke være med på det som skjer. Men det er jo en grense for hvor mange funksjoner for eksempel et teksbehandligsprogram kan ha. I forhold til Office 2000 , den nye versjonen av Microsofts største melkeku, sies det at programvaregiganten er bekymret fordi det er så få nye funksjoner at de er redd for at folk omsider vil skjønne at de blir lurt. Dessverre ser jeg ingen grunn til å dele denne gledelige pessimismen.
    Grunnen til at så mange benytter seg av akkurat dette tekstbehandlingsprogrammet er ikke at det er det beste, men at det har hatt best markedsføring. Og best markedsføring har det hatt fordi Microsoft har hatt mest penger til å bruke på reklame. Og når noen først har fått en så ledende plass når det gjelder en bestemt produktgruppe innen databehandling, skal det mye til at de mister denne plassen. Den eneste grunnen måtte være at noen faktisk har mere penger enn dem og dermed har råd til å ta opp kampen. Og det er som kjent ingen i verden som har mere penger enn Bill Gates.
    Men utsiktene for framtiden er likevel ikke bare lyse for Microsoft. Kampen om internettmarkedet mellom Netscape og Internet Explorer var et vendepunkt for Microsoft. Wired bruker forsiden og stor plass inne i desember -98-nummeret til å ramse opp "83 grunner til at Bill Gates herredømme er over." Påstanden begrunnes blant annet med Microsoft bruker hoveddelen av sin energi til å bekjempe andre framfor å lytte til brukernes behov. At de bruker for mye tid i rettssalen for å bekjempe konkurrenter. At de burde gjøre Windows fritt tilgjengelig og åpent. Og at de burde lage sin egen, helst bedre, variant av Java. Det siste rådet de kom med: At Gates burde gi vekk masse penger til veldedighet, har han nettopp sett seg tvunget til å følge. Men dessverre bruker han bare småpenger i forhold til hva formuen hans skulle tilsi.
    Men Microsoft har fremdeles en ufattelig stor makt i databransjen. Og det betyr at de fremdeles kan sette standarder. Og det er ikke de beste programmene eller standardene som nødvendigvis vinner fram. Lignende tilfeller har skjedd før: VHS vant over det bedre systemet Beta når det gjaldt video. Intel vant over National når det gjaldt prossessorer. Bill Gates første seier var med MS-DOS og seinere vant Windows over OS2 når det gjelder operativsystemer. Han vinner, men er sjelden best når det gjelder kvaliteten på programmene. Han kjøper opp noen konkurrenter, saksøker, eller blir saksøkt av resten, og har ikke tid til å tenke på brukerne.


DET ER PÅ DATA

Feilvurderinger som skjer under kodingen av et program eller en datamaskin kan være så godt som umulig å gjøre noe med. I stedet for å bygge noe helt nytt forsetter man å lage stadig nye versjoner oppå det som ikke fungerer skikkelig. MS-DOS og Windows er et av de mest groteske eksemplene. En 20 år gammel beslutning om at det aldri kom til å bli behov for personlige datamaskiner med mer enn 0,64 Mb RAM ble en forutsetning for operativsystemet MS-DOS og skaper fremdeles store problemer for databrukere i dag. MS-DOS ligger i bunnen av det stadig større lappverket Windows og medvirker i stor grad til de daglige kræsjene. Det beryktede år 2000-problemet har konsekvenser for de fleste "eldre" operativsystemer enten det dreier seg om forskjellige typer datamaskiner eller elektroniske instrumenter som inneholder en eller annen form for kode.
    I operativsystemene er de grunnleggende kjørereglene for en datamaskin kodet. Og som alle databrukere vet; hvis man først velger et operativsystem så må man holde seg til det med mindre man skifter maskin. At dette ikke stemmer for vanlige PC-er har ikke hatt noen særlig betydning fordi alternativene til Windows har knapt eksistert. OS2 ble skjøvet ut av Windows, UNIX er for mer profesjonell bruk, og Linux har først i løpet av de siste årene fått et forståelig brukergrensesnitt. Programmeringsspråk som Java gjør at operativsystemenes betydning minker, i og med at applikasjoner laget i Java kan kjøres på alle plattformer, men det er nok et stykke fram til alle programmer er laget med denne type koding. Selv om Linux utvilsomt er et bedre operativsystem enn Windows, og i tillegg er gratis, har det fremdeles lite programmer og få brukere. Men antallet brukere øker stadig, også innenfor skolevesen og offentlig administrasjon, og siden Linux er åpent, foregår det hele tiden en intens videreutvikling på systemet og stadig flere programvareleverandører kommer også i Linux. Denne åpenheten innebærer at operativsystemet, som er en lett versjon av Unix, og ble utviklet av en finsk student på fritiden, ikke eies av noen. Det er vårt felleseie. Det bør operativsystemer være for å forhindre ensretting og monopol.
    Linux er bra, Linux er coolt, det er ingen tvil om det, og vi burde alle forlange det på vår arbeidsplass. Men det finnes alt for mange brukere og systemansvarlige rundt omkring som begynner å svette ved tanken på et helt nytt system. I stedet bruker man enorme summer på kursing i stadig nye versjoner av dødfødte systemer fra Microsoft som en eller annen gang må bryte sammen fordi de blir større og større, men fremdeles bare har MS-DOS i bånn. Bare vent til du skal på kurs i Office 2000.
    Vi har blitt veldig flinke og bevisste både når det gjelder å sortere søppelet vårt og når det gjelder å sende de avskyelige røykerne på gangen, men engasjementet når det gjelder valg av det som er det viktigste arbeidsredskapet for mange av oss, er minimal. "Det er på data," sier folk som forklaring på at de ikke klarer å utføre oppgaver som avviker ørlite fra standarden, selv om problemet er frykt eller inkompetanse som gjør at de ikke tør å stille krav til verktøyet sitt.
    Faren for ensretting på grunn av Microsofts monopoltendenser ser heller ikke ut til å bekymre mange vanligvis engasjerte og oppegående folk. Og når det kommer til stykket er den største forskjellen i forhold til Apple og Mac at de er mindre. Men de er fremdeles veldig store og veldig mektige de også.


FORVENTNINGER OG FAKTA

Mens forventningene til den personlige datamaskinen for tjue år siden viste seg å være ekstremt små i forhold til hva det har utviklet seg til, finnes det andre områder hvor forventningene til datateknologien på ingen måte har blitt innfridd. Kunstig intelligens (KI), Virtual Reality (VR) og Intelligente Agenter eller bots (forkortelse for robot), er tre slike områder.
    På 70-tallet trodde mange forskere at man i løpet av max tjue år ville ha datamaskiner med kunstig intelligens. Forskningen foregår fremdeles med stor intensitet på universiteter og forskningssentra over hele verden, men resultatene lar vente på seg. Grunnleggende for mange av dem som driver med dette er Turings modell. Den påstår at når vi ikke kan skille en maskins respons fra et menneskes, så er maskinen intelligent. Jaron Lanier påpeker at testing etter Turings modell også vil gi positivt resultat om mennesket blir dummere. Uansett finnes det ingen objektiv vurdering i Turings modell, bare en sammenligning av to typer respons.
    Virtual reality skulle la oss få leve ut våre mest fantastiske drømmer. Alle fysiske begrensninger skulle oppheves og vi skulle få oppleve det totale psykedelia uten LSD'ens bivirkninger, hemningsløs og pervers sex uten fare for smitte eller følelsen av å være en dinosaur som tramper gjennom storbyen mens vi knuste alt som kom i vår vei.
    Forventningene har vært skyhøye, og det finnes dem som ifører seg ubehagelige og til dels groteske antrekk før de beveger seg inn i en verden av dårlig og kornete grafikk hvor de både kan bevege seg og skyte, mens de påstår at Dette er framtiden! VR kan utvilsomt bli et spennende område med mange muligheter, men foreløpig mest for spesielt interesserte.
    Intelligente agenter eller bots er et av begrepene som de siste årene stadig oftere dukker opp i diskusjonen om Internetts framtid, og som det også er knyttet seg store forventninger til, både positive og negative. En bot er kort beskrevet et program som i utgangspunktet spør deg en masse spørsmål om dine interesser og deretter skal ta seg av informasjonsinnsamlingen på Nettet for deg.
    Dette innebærer flere problemer. Hvis du definerer dine ønsker og behov til en bot må du regne med at den sladrer om dette og gjør deg til et veldefinert bytte for personlig tilpasset reklame, noe som allerede har begynt å bli et problem på Nettet. Muligheten for å bestikke botene blir også store i og med at dine ønsker vanligvis ikke vil være definert i forhold til varmerker, men etter varetype. De som betaler, kommer øverst på trefflistene. Et annet problem er at du overlater selve utvelgelsen av hva du skal få se, lære og oppleve til et program. Det er jo ikke sikkert du er enig med dette programmet, og uansett hvor komplisert det er dekker det neppe alle dine behov. Dette betyr at du må tilpasse deg programmet. Er det da "agenten" som er intelligent eller du som har blitt dummere?
    Det er ikke bare i forhold til bots vi står i fare for å gjøre oss dummere for å tilpasse oss et program, men noe som de fleste brukere en eller annen gang støter på. Et eksempel kunne f. eks være Apples Newton, en liten og søt "personlig organisator" som skulle gjøre hverdagen enklere for deg ved å minne deg på viktige gjøremål, og til dels også utføre dem for deg. Hvis din hverdag besto av oppgaver som "Send en fax til Hans" og "Ring til Grete" ville alt bli strålende, men hvis du også har tenkt til å organisere tiden din til andre gjøremål, så får du problemer. En mulig løsning er jo selvfølgelig å begynne å sende mange faxer og ringe en god del telefoner. Da får du i hvert fall valuta for pengene.
    Men det finnes i hvert fall en type arbeidsoppgave hvor begrensninger kan være en forutsetning. Det gjelder kreativt arbeide, for eksempel å lage musikk eller skrive et filmmanus. Til slike oppgaver kan begrensende programmer paradoksalt nok virke frigjørende. Kunstnere trenger rammer de kan utvikle noe innenfor, og verktøyet de benytter seg av er alltid med på å skape disse rammene. Det gjelder bare å være bevisst hvilke begrensninger verktøyet har, og det er utvilsomt vanskeligere å skjønne rammene til et program for utvikling av filmmanus som Movie Magic Dramatica eller en "groovegenerator" som Recycle enn det er for en skrivemaskin eller en gitar. Man må utnytte programmene etter eget behov, leke med dem og avslutte dem i tide. Det er fullt mulig å utvikle et fullt ferdig filmmanus gjennom bruk av prototyper Dramatica, men det blir neppe særlig spennende. Hvis man bruker programmet til skisser og utprøving av idéer derimot, kan programmet virke som en brainstorming sammen med et panel av dyktige dramaturger. Bruk det som kunstner, ikke som nerd.


NERDENES DANS

Datamaskiner og Internett er ikke lenger bare for nerder, men det er i stor grad fremdeles dem som styrer utviklingen. Slik må det ikke fortsette å være.
    Problemet med å utvikle nye, nyttige og spennende programmer og brukergrensesnitt ligger ikke lenger i å få løst de tekniske problemene, men i mangel på fantasi og kreativitet. Folk som kun sitter og hakker kode for å gjøre noe raskere eller gi det mer omfattende funksjonalitet blir ikke de viktigste personene i utviklinga som skjer framover. Det blir de som kan tenke helt nye tanker, snu på vante forestillinger og finne andre vinklinger enn vi allerede har sett. Dette vil være folk som kan noe mer enn bare data. Folk med bakgrunn fra absolutt alle tenkelige fagområder eller med spesielle erfaringer som også har en viss innsikt i datateknologi vil bli de som leder an i utviklingen. Folk som ikke er fortapt i teknikk og målbare resultater, men er opptatt av teknologien fordi den gir dem opplevelser, kunnskap og glede.
    Hvis vi bare skaffer oss makt ved hjelp av teknologien, vil vi trenger mer for å beholde makten, og blir dermed avhengige av den.
    Vi må benytte oss av denne teknologien med lidenskap, ikke som et middel til å skaffe oss makt. @B1:Noter @B2:1 Steven Johnson: "Interface Culture" (HarperEdge, 1997) 2 Martin Pawley: "Information out of control" (Telepolis - http://www.ix.de/tp/english/) 3 Jaron Lanier,