"Den som kontrollerer nåtiden, kontrollerer fortiden", sier en av personene i 1984. I likhet med mye annet i Orwells roman, viser utsagnet indirekte til Stalins Sovjet, der fortiden bokstavelig talt ble retusjert etter hvert som de samtidige maktforholdene forandret seg.

Nå er det ikke nødvendig å leve under et totalitært diktatur for å nikke gjenkjennende til de opposisjonelles skål for fortiden i 1984, som de begrunner med at fortiden er viktigere å forme enn fremtiden. De siste par tiårene har ny kildekritikk og endrede intellektuelle konjunkturer ført til omfattende revisjoner av fortidige forløp mange trodde de kjente ut og inn. I Norge er nytolkningene av annen verdenskrig og motstandsbevegelsens rolle utvilsomt de mest oppsiktsvekkende og – ikke minst – kontroversielle.

Det er langtfra bare blant historikere (og selvbiografer) at den presumptivt uforanderlige og faste fortiden utsettes for harde prøvelser. En grunn til at det er så spennende å arbeide med menneskets evolusjonære fortid, for eksempel, er at den forandrer seg for hvert år. Blant annet rykker neandertalerne stadig nærmere oss i tid, kjønnsrollene på den østafrikanske savannen for rundt 100 000 år siden forandrer seg, vår felles stammor er yngre i år enn hun var i fjor, og så videre.

Med arkeologien forholdt det seg lenge annerledes. Nordisk arkeologi har vært utpreget nasjonsbyggende, kanskje i enda større grad enn historieforskningen. Norske arkeologer har fremdeles en statlig oppgave i å bevare og styrke en "nasjonal kulturarv", og i og med sitt program om "forskning, forvaltning og formidling" har de stått sentralt i produksjonen av nasjonale myter. På denne bakgrunn er det svært interessant at flere norske arkeologer nå reiser grunnleggende, kritiske spørsmål om sin disiplin, og henter teoretisk ammunisjon fra fag som litteraturteori og sosialantropologi når de revurderer sin virksomhet. Flere av bidragsyterne til dette nummeret av Samtiden argumenterer således for at tolkningen av arkeologiske funn har vært styrt av hemmende konvensjoner, og at fortiden er åpnere og mer flertydig enn det har vært vanlig å anta. Østigård legger særlig vekt på det han kaller "nasjonal-lojal forskning", mens Gansum retter søkelyset mot selve gjenstandenes flertydighet, Wiggen og Baudrillard reflekterer kritisk om fastfrysning av kulturell flyt, og Gundersen kritiserer et utbredt synspunkt i feministisk arkeologi.

Det er ingen tilfeldighet at Samtiden avslutter årtusenet ved å trykke en serie artikler om den omskiftelige fortiden. Det er nemlig ikke bare slik at fortiden skapes i nåtidens bilde, men hvilke bilder man har av fremtiden er også avhengig av hvordan man oppfatter fortiden. Så når den skjeggløse munken Rudolphus sier at "alt blir bedre i neste årtusen", bør man kanskje tilføye: Det gjelder forhåpentligvis også det forrige.

[Thomas Hylland Eriksen]