Publisert 5. september 2005.

Frontene i det politiske oppgjøret etter Katrina er i ferd med å bli klare. I USA fremstår venstresidens litani, for eksempel hos den ledende demokratiske bloggersiden Daily Kos litt forenklet som: Alt er George W. Bush sin skyld. Hans feil kan grupperes i tre – skyld for orkanen, skyld for at skadevirkningene ble store og skyld for mangler i redningsarbeidet.

• Orkanen skyldes i hvert fall delvis den globale oppvarmingen. Bush har nektet å godta Kyoto-avtalen, og tiltakene mot global oppvarming har vært i beste fall beskjedne.

• Bush har kuttet ned på midler til flomsikring for å penger til krigen i Irak og skattelettelser. Det har gjort skadevirkningene av orkanen betydelig større.

• Føderale myndigheter, det vil si Bush og de han har direkte ansvaret for, tilskrives all skyld for problemene i redningsaksjonene. Ingen skyld legges på lokale myndigheter - den demokratiske guvernøren i Louisiana og den demokratiske borgermesteren i New Orleans. Redningsarbeidet har vært hemmet av mangel på nasjonalgardister fordi disse er i Irak.

Norske medier har så vidt jeg kan se tre valg:

• Å følge analysene til venstresiden, og utelate alle argumenter og fakta som kan undergrave denne historien.

• Å følge den linjen som New York Times og Washington Post og andre tunge medier i USA synes å ligge på. Disse retter gjerne sterkt kritikk mot Bush-administrasjonen på leder- og kommentarplass. De gjør det imidlertid med mindre skråsikkerhet og uten å kjøpe alle elementer i litaniet ovenfor. Dessuten refereres fakta og kommentarer som peker i andre retninger, slik at leseren lettere kan danne seg en egen mening.

• Det tredje alternativet er å gå dypere i kildene og undersøke om de tre gruppene påstander ovenfor faktisk holder. Til det er bloggosfæren, et variert kildetilfang og store ressurser nødvendig.

Det er ikke å forvente at norske medier skal dykke så dypt som det tredje alternativet tilsier. En god og kritisk presse burde legge seg nær det andre alternativet. Som det fremgår av min gjennomgang nedenfor, er det bare Aftenposten som ligger nær denne modellen. Dekningen i Dagbladet, Dagsavisen og VG ligger nær opp til den første historien, selv om tonen stort sett er mer nøktern enn den vi finner hos amerikansk venstreside. Min anklage mot disse avisene er ikke at de viderebringer et kritisk blikk på Bush og de føderale myndighetene, men at motargumenter systematisk forties. Dagens Næringsliv har hatt relativt få kommentarer av politisk art, og det er derfor ikke mulig å trekke noen konklusjon når det gjelder den avisen.

På grunn av massiv overload når det gjelder kilder har jeg måttet konsentrere meg om et utvalg av dem som drøfter venstresidens litani listet opp ovenfor. Det er mulig at min gjennomgang derfor kan oppfattes som noe skjev. Av tids- og plassmessige hensyn drøfter jeg i liten grad direkte den kritikken mot føderale myndigheter som jeg er enig i. Den har etter min mening allerede fått behørig dekning i norsk presse, og er også representert i mange av de kildene jeg lenker til.

Et tema som jeg foreløpig ikke har berørt er koblingen mellom rasisme, diskriminering og katastrofen i New Orleans. Et annet er sammenbrudd i lov og orden. Jeg kommer tilbake til dette en av de nærmeste dagene.

Global oppvarming

Dagsavisens lederartikkel 1. september viderebringer populære myter: «Flom og orkan opptrer langt hyppigere enn før.» «Nye orkaner er trolig i vente på grunn av klimaendringer.» Dagbladet er ikke like bombastisk når det gjelder virkningen på orkaner til nå, men slår fast på lederplass 31. august at sammenhengen når det gjelder utslipp og ekstremt vær i framtida er helt sikker. VG skriver på lederplass 2. september nedlatende om at Bush «konsekvent (har) avvist at det finnes noen som helst sammenheng mellom global oppvarming og de økende tilfellene av ekstremvær.»

New York Times avviser imidlertid at en slik sammenheng er fastslått, og viser til at de fleste forskere mener at orkanaktiviteten er syklisk. Den eksperten NYT viser til når avisen spekulerer i at global oppvarming kan spille en rolle i fremtiden, uttaler til Independent at «I don't think you can put this down to global warming». Aftenposten presenterer et balansert bilde, men viser også til muligheten for at global oppvarming kan komme til å gjøre orkaner mer intense og derfor mer skadelige i fremtiden, noe de ganske sikkert har hentet fra artikkelen i New York Times.

Det norske klimaforskningsinstituttet Cicero publiserte en kortfattet artikkel om ekstremvær og global oppvarming i 2003. Den konkluderte med at vi så langt ikke har observert noen sammenheng mellom en varmere klode og ekstremt vær. FNs klimapanel IPCC kunne i sin siste store rapport fra 2001 heller ikke trekke noen klare konklusjoner når det gjelder ekstreme nedbørstilfeller. National Hurricane Center viser også til at ekstreme stormer ikke har økt på global basis.

Både Dagbladet og Aftenposten er inne på at mye tyder på at orkanfrekvensen går i lange sykluser. Dagens Næringsliv trykket tirsdag 30. august en oversikt fra National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA), som viste en tidligere topp i årene rundt 2. verdenskrig. En mer findelt inndeling finnes her. I forbindelse med årets orkansesong skriver NOAA på sine hjemmesider at «any potentially weak signal associated with longer-term climate change appears to be a minor factor».

Kutt i flomsikringen

Det er riktig at Bush-administrasjonen har kuttet ned på midlene til flomsikring, noe jeg pekte på i min artikkel 31. august. Dagsavisens Erik Sagflaat kan imidlertid misforstås når han 3. september skriver at «føderale midler til utbedring av diker, nedslitte pumper og annet flomvern er systematisk blitt strøket av myndighetene». Slike midler er ikke borte, selv om de er redusert.

Både Dagbladet og VG 3. september og Aftenposten 2. september, kobler disse budsjettkuttene til Irak-krigen og skattelettelser. Dermed underbygges det tradisjonelle bildet av Bush – at han bortsett fra krigen mot terror og i Irak er en budsjettkutter. Guri Hjeltnes skriver også i VG i dag om «en stat som systematisk har bygd ned fellesinnsatsen til fordel for desentralisering, privatisering». Det er imidlertid et faktum at selv bortsett fra Irak-krigen og indre sikkerhet, trygdeutgifter og andre lovfestede rettigheter som automatisk øker, har offentlige utgifter steget meget sterkt under Bush. Den årlige realveksten har vært 4,8 prosent i gjennomsnitt i de fem årene. Det hadde derfor, som Associated Press viser til, vært mulig å gjøre andre prioriteringer innenfor et økende føderalt budsjett. Når Bush-administrasjonen har kuttet på dette området, er det ikke et ledd i en generell kuttpolitikk.

Det er også vanskelig å se at det skulle være noen automatikk i å gi hærens ingeniørkorps alle de penger det ber om. Los Angeles Times peker på at det har vært mange tilfeller av manipulasjon fra ingeniørkorpset for å få penger til prosjekter med tvilsom verdi. Dette har ført til utbredt skepsis mot budsjettanmodningene på dette området. Ifølge samme avis besøkte Harry Reid, demokratenes minoritetsleder i Senatet, dikene i New Orleans i april 2004 og bedømte dem som tilstrekkelige.

Den republikanervennlige New Hampshire Union Leader peker også på at lokale myndigheter kunne ha bidratt til flomsikring, dersom de mente føderale midler var for lite, og faren var overhengende. Isteden bygde de idrettsanlegg og konferansesentra.

Ingen norske aviser viser til at for lite midler til flomsikring ikke er unikt for Bush-administrasjonen, men har vært et problem i flere tiår, slik Associated Press og Chicago Tribune påpeker. Den eneste henvisningen til at flere enn den nåværende administrasjonen har skyld finnes i Kjell Dragnes sin artikkel i Aftenposten 3. september, der han viser til uttalelser fra Michael Parker, tidligere statssekretær for hærens sivile arbeider.

At det på tross av sterke advarsler om faren for katastrofale ødeleggelser ikke er bevilget tilstrekkelig med penger har derfor mange årsaker, og skylden må deles av mange.

Påvirket kuttene utfallet?

Det viktigste er imidlertid hvorvidt disse kuttene har noen betydning for utfallet. Dagbladet påstår på kommentarplass at «det hadde kostet en brøkdel å sikre New Orleans mot hva det nå vil koste å gjenoppbygge byen». Det kan vanskelig tolkes som noe annet enn at byen kunne vært reddet dersom det ikke var for Bushs budsjettkutt. VG skriver den 3. september at byen «kanskje» kunne vært reddet og Aftenposten nøyer seg med å antyde det implisitt. New York Times og Chicago Tribune viser til at bruddet i dikene skjedde på et sted som nettopp var forsterket. Fullfinansiering hadde altså ikke ført til noen forbedring her.

Det er feilaktig som Dagbladet skriver 3. september at «New Orleans skulle sikres mot en orkan styrke 5, men fikk bare penger til å motstå styrke 3». Dikene var bygd for å motstå kategori 3-orkaner, mens Katrina var av styrke 4 da den nådde New Orleans. (Jeg omtalte den som styrke 5 i min artikkel 2. september, men den hadde mistet noe kraft da den nådde byen). En oppgradering til å motstå styrke 4 og 5 er blitt avvist som følge av en kost-nytte-analyse. Alle slike analyser vil nødvendigvis se dumme ut i etterkant når det går galt. En oppgradering ville uansett ikke vært ferdig i tide. Washington Post skrev fredag at «selv med fullfinansiering i de siste årene, ville ingen av flomsikringstiltakene vært fullført i tide til å hindre oversvømmelsene i byen, noe demokrater erkjente i går.» BBS har faktasjekket påstandene om budsjettkutt og hvorvidt de spilte noen rolle. BBS finner ikke grunnlag for å trekke noen klare konklusjoner om det siste.

Har bare føderale myndigheter skylden?

Det er lett å være enig i at redningsarbeidet ikke akkurat har gått på skinner. Noe av kritikken synes å være basert på en urealistisk oppfatning om hvor rask og effektiv det er mulig å være under en katastrofe av et slikt omfang, der bl.a. det meste av infrastrukturen er slått ut, mens andre deler av kritikken er relevant. Det blir helt sikkert en grundig gjennomgang av dette i ettertid. Mitt anliggende er imidlertid hvordan norsk presse konsekvent retter skytset bare ett sted, mot Bush og de føderale myndigheter. USA er en føderal stat, der mange ansvarsområder er delegert nedover i systemet. Alt kan ikke styres fra Washington. I alle katastrofeplaner er det lokale myndigheter som er første linje, rett og slett fordi det tar tid å mobilisere hjelp utenfra. Washington Post viser til retningslinjene til Federal Emergency Management Agency (FEMA), som varsler lokale myndigheter om at de ikke kan forvente hjelp fra føderale myndigheter før 72 til 96 timer etter en katastrofe. FEMA skal koordinere lokale myndigheters behov og hjelp fra andre stater.

Først litt om hva Bush faktisk gjorde. Orkanen nådde New Orleans på mandag 29. august og dikene brast tirsdag 30. august. Lørdag 27. august erklærte Bush Louisiana for katastrofeområde, noe som blant annet innebærer at FEMA kan love økonomiske hjelp til delstatsmyndighetene og begynne å flytte nødhjelpsressurser til området. Så sent som torsdag 1. september kalte Washington Post på lederplass den føderale innsatsen «commensurate with the scale of the disaster», altså riktig tilpasset forholdene. Etterpå har det imidlertid fremkommet sterk kritikk av FEMA og særlig dets leder, Michael Brown, og generelt mot sentrale myndigheter.

Bush har fått mye kjeft fordi han uttalte at «ingen hadde forventet at dikene skulle briste». «Ingen» er åpenbart feil, selv om fokus var på faren for at vann skulle flomme over dikene, ikke at de skulle ryke helt. Likevel er det et faktum at i lokale orkanøvelser, der den siste ble gjennomført i fjor, ble det ikke tatt høyde for dette. Disse øvelsene er planlagt av føderale, delstats- og lokale myndigheter i samarbeid, slik New York Times beskriver det.

Norske aviser legger skylden for manglene i redningsarbeidet enten eksplisitt på Bush og de føderale myndighetene, eller på «myndighetene» generelt, slik at det implisitt er naturlig å tenke de føderale myndighetene. Amerikanske medier fordeler skyld på ulike nivåer, og refererer også direkte kritikk av delstatsmyndighetene og lokale myndigheter. Det er veldig lite om kritikken mot lokale myndigheter i norsk presse, svært mye om kritikken mot Bush. Unntakene er Aftenpostens Nils Morten Udgaard torsdag 1. september, som skriver at redningsarbeidet var preget av improvisasjoner fra kommuner og delstater. I Dagbladets lederartikkel 3. september er det kort vist til kritikken som reises mot lokale og føderale myndigheter, mens artiklene inne i avisen bare dreier seg om kritikken mot føderale myndigheter. Dagen før har Dagbladet en liten referanse til en lege som uttaler til CNN at de har ringt ordførerens og guvernørens kontor uten å få hjelp. Det er først dagens lederartikkel i Aftenposten som i rimelig grad trekker inn også lokale myndigheter i skyldfordelingen. Er det mulig at denne skjevheten skyldes at guvernøren og ordføreren i New Orleans er demokrater?

I norske medier er det ingen henvisning til meldingen fra Associated Press om at Louisianas guvernør Kathleen Blanco først beordret evakuering søndag 28. august etter at Bush personlig hadde ringt henne og sterkt oppfordret henne til å gjøre det. Guvernøren erklærte riktignok delstaten som katastrofeområde allerede fredag 26. august, men beordret altså ikke evakuering. Denne myndigheten tilligger guvernøren, slik at Bush ikke kunne gjøre det direkte. Siden det i lang tid rådet uklarhet «på bakken» om hvem som hadde ansvaret, ønsket føderale myndigheter fredag 2. september å overta hele ansvaret, slik Washington Post rapporterer. Dette avslo guvernør Blanco. New Orleans’ ordfører Ray Nagin har også kommet med kritikk av Blanco for sendrektighet.

Nagins utskjellig av føderale myndigheter er behørig dekket av VG nett 2. august (og gjentatt i papirutgaven dagen etter), Dagbladet, Aftenposten og Dagsavisen den 3. august. Det er derimot ingen som har vist til at Nagin selv må ta sin del av kritikken. Tre punkter er særlig viktige. I strid med egne katastrofeplaner ventet han for lenge med å beordre tvungen evakuering, selv om flere lokale tjenestemenn oppfordret ham til det. De lokale planene tilsier at evakuering skal settes i gang 72 timer før orkanen er ventet å nå land, og at den tvungne evakueringen må skje 48 timer før. Nagin ventet med tvungen evakuering til søndag, orkanen rammet mandag og dikene brast på tirsdag.

Det var velkjent på forhånd at mange, særlig byens fattige, ville ha problemer med å ta seg ut på egen hånd fordi de ikke hadde bil. På samme tid i fjor truet orkanen Ivan byen, men også da var det liten hjelp å få fra lokale myndigheter. Likevel ble svært mange av byens busser også denne gangen stående ubrukt. Dersom alle bussene bare fra en av parkeringsplassene hadde vært fylt opp og tatt en eneste tur, kunne omkring 15 000 mennesker ekstra blitt evakuert. Dette eksemplet er særlig viktig fordi Nagin i sin følelsesladede appell på radio torsdag kveld blant annet etterlyste busser, noe Aftenposten også refererte. For det tredje er det Nagins ansvar at Superdomen ikke var utstyrt med bl.a. tilstrekkelig mat, vann og mobile toaletter for å ta imot alle flyktningene han ledet dit, slik Washington Post påpeker på lederplass. At sikkerheten heller ikke var ivaretatt er lettere å unnskylde, siden voldsbølgen var vanskeligere å forutse enn behovet for mat og andre nødvendigheter.

Aftenposten gjengir 3. september på sine nettsider en NTB-melding der en assisterende politisjef i New Orleans klager over hjelpen fra nasjonalgarden. En relevant kritikk, men det lokale politikorpset har ikke akkurat oppført seg eksemplarisk. NTB har kuttet den delen av historien som beskriver de store problemene som skyldtes at den lokale politistyrken nesten New York Times rapporterer at minst 200 politifolk hadde forlatt sine jobber. Det er også flere rapporter om at politifolk har deltatt i plyndringene.

Mitt poeng her er ikke at lokale myndigheter har all skyld, men at det er veldig sterke grunner til å fordele skyld. Lokale myndigheter gjorde alvorlige feil umiddelbart før katastrofen inntraff. Dette gjorde redningsarbeidet etterpå, der føderale myndigheter må ta en vesentlig andel av skylden, betydelig vanskeligere. Jeg er klar over at skyldfordeling er en tydelig mediastrategi fra Det Hvite Hus sin side. Det står ikke i veien for at det kan være korrekt. Norske mediers dekning peker, med delvis unntak for Aftenposten, nesten utelukkende på føderale myndigheters skyld. Amerikanerne har fått et mer nyansert inntrykk via sine medier, og har landets føderale struktur klarere for seg enn norske lesere vil ha. Det et klart flertall blant de spurte i en meningsmåling for TV-selskapet ABC og Washington Post som mener at føderale myndigheter var for dårlig forberedt, men et enda større flertall som mener lokale myndigheter var det samme.

Noen relevante lenker:

TV-stasjonen NBC snakker med en militæranalytiker som forklarer hvorfor hjelp tar tid. Nettavisen Slate gir (relativt positiv) bakgrunnsinformasjon om ordfører Ray Nagin. Los Angeles Times snakker med Nagin etter hans møte med Bush. CBS refererte i 2004 til kritikk mot Bush fordi han var for raskt ute med å erklære fire countier for katastrofeområde da orkanen Charley rammet.

Nasjonalgarden i Irak

Omkring en tredel av nasjonalgarden i de berørte delstater oppholder seg i Irak. (Dagbladet angir dette feilaktig til «nær halvparten» den 3. september (i to artikler, VG oppgir samme dag andelen til en fjerdedel). Kunne sammenbruddet i lov og orden vært unngått eller vært et mindre problem dersom disse nasjonalgardistene hadde vært tilgjengelig i USA? Det er det veldig vanskelig å svare skråsikkert på. Likevel slår NTB fast at redningsarbeidet ble hemmet av at mange fra nasjonalgarden er i Irak. Dagsavisens Erik Sagflaat skriver 3. september skriver at «mannskapsmangelen på hjemmebane er svært kritisk». Dagbladet gjør også et poeng av at nasjonalgardens deltakelse i Irak har svekket redningsarbeidet.

Den dagen orkanen rammet Louisiana var omtrent halvparten av delstatens 8000 nasjonalgardister operative. Disse er underlagt guvernørens myndighet. Det betyr altså at den andre halvparten ikke var utkalt. Dersom de drøye 3000 som er i Irak hadde vært i landet, hvor mange av disse ville vært mobilisert? Og ville de virkelig ha utgjort noen vesentlig forskjell i perioden før nasjonalgardister fra andre stater begynte å ankomme på torsdag? Man skal ta uttalelser fra Nasjonalgarden og føderale myndigheter om at denne faktoren ikke spilte noen rolle med en klype salt. En republikansk blogg avviser at situasjonen hadde vært annerledes dersom deler av nasjonalgarden ikke var stasjonert i Irak. Det konservative tidsskriftet National Review gjør det samme. Jeg er ikke overbevist om at effekten har vært null, men jeg har vanskelig for å se at dette kan ha hatt noe mer enn marginal betydning. Når redningsarbeidet etter hvert underlegges en fullstendig granskning får vi klarere svar.

Jeg gjentar min konklusjon: Norske aviser har vært flinke til å trekke frem kritikk som kan ramme Bush-regjeringens håndtering av orkankatastrofen i forkant og etterkant. De har vært mindre flinke til å trekke frem fakta og uttalelser som nyanserer denne kritikken.

Debatt om saken.

Oversikt over alle publiserte artikler.