Publisert 12. september 2005.

Orkanen Katrina har igjen satt søkelys på USAs fattigdomsproblem. I VG 5. september skriver for eksempel Guri Hjeltnes en stor artikkel med overskriften «de fattiges katastrofe». Byens fattige var blant dem som ikke kom seg ut av New Orleans før dikene brast, delvis fordi de manglet bil. Mississippi har den høyeste fattigdomsraten i USA, Louisiana den fjerde høyeste. Kriminaliteten er også høyere i fattige strøk, slik at lovløsheten de første dagene etter katastrofen også delvis kan tilbakeføres til fattigdom. I begynnelsen av september ble det også i norske aviser gjengitt en kort melding om at andelen amerikanere som lever under fattigdomsgrensen hadde økt igjen i 2004. Et vanlig utsagn i norsk debatt er at i USA blir de rike rikere og de fattige fattigere. Det første er riktig, det andre helt avhengig av hva vi mener med «fattig».

Fattigdomsdefinisjonen er subjektiv

Det finnes ingen objektiv definisjon av fattigdom. I Norge og de fleste europeiske land er fattigdomsgrensen relativ – den regnes som en andel av gjennomsnitts- eller medianinntekten. Vi kan godt si at fattigdomsgrensen er et mål på ulikhet, snarere enn fattigdom. Fattigdom blir definert som ikke å ha økonomisk mulighet til å handle eller eie på linje med det som er vanlig i samfunnet. USA benytter seg derimot av en absolutt fattigdomsdefinisjon, der grensen for hvem som regnes som fattige justeres i samsvar med inflasjonen. I teorien er det altså slik at den som lever på fattigdomsgrensen i dag har samme absolutte materielle vilkår som en som levde på grensen for tretti år siden. Som jeg viser nedenfor, er dette likevel ikke tilfelle.

Intet fall i fattigdommen?

Det er U.S. Census Bureau som hvert år publiserer fattigdomsdata. Tallene for 2004 ble sluppet 30. august, og viste for fjerde år på rad en liten økning i andelen som ligger under den offisielle fattigdomsgrensen. Denne andelen er nå 12,7 prosent. (Oppsummerende tabeller og figurer finnes her.)

Tar vi disse dataene på alvor, ser vi at fattigdomsraten har svingt mellom 11 og 15 prosent helt siden slutten av 1960-tallet, uten noen klar trend. For svarte har det riktignok vært et klart fall de siste ti år. For latinos er situasjonen en annen. Andelen under fattigdomsgrensen er omtrent som for tretti år siden, og i dag nesten like stor som for svarte. Hovedforklaringen på den ulike utviklingen er at det stadig kommer «påfyll» av nye fattige, siden en stor andel av innvandringen til USA i dag nettopp er fattige fra latinamerikanske land. Som jeg viste til i min artikkel 18. august, tar det en stund før innvandrere kommer opp på gjennomsnittlig amerikansk inntektsnivå.

Det er også verdt å merke seg at den kroniske fattigdommen, definert som den andelen av befolkningen som har vært permanent under fattigdomsgrensen i fire år, er langt lavere. I perioden 1996-99 var denne på 2 prosent. Muligens var denne andelen permanent fattige uvanlig lav, siden fattigdomsraten falt kraftig, og mange altså kom seg ut av den verste fattigdommen nettopp i denne perioden.

Inntektsdefinisjonen er for smal

Betyr så dette at fattigdommen i absolutt forstand ikke er redusert i USA i denne perioden? Definisjonen av fattigdom er blitt sterkt kritisert de senere år fra mange hold. Det har ført til at også Census Bureau har begynt å publisere andelen fattige etter andre definisjoner. Hovedproblemet er at de offisielle tallene bare tar utgangspunkt i rapportert kontantinntekt før skatt. Ikke inkludert er offentlige naturalytelser knyttet til for eksempel bolig, energi, mat og helseforsikring, og heller ikke kontantoverføringene i form av negativ inntektsskatt. Disse ekskluderte offentlige ytelsene har økt kraftig i den senere tid. Siden man ofte bruker andelen fattige i USA som et bevis på en svakt utbygd velferdsstat, blir det ekstra galt å bruke en målestokk som i hovedsak dreier seg om inntekt før virkningene av velferdsstaten.

Det har også vært en debatt i USA om inflasjonsjusteringen, der mange tunge økonomer og offentlige organer har kommet til at inflasjonen har vært overvurdert. Dette har medvirket til at fattigdomsgrensen er satt høyere enn den burde ha vært, dersom uendret standard skal legges til grunn.

De fattige underrapporterer inntekt

Det er også sannsynlig at inntekt underrapporteres, og at dette skjer i økende grad. Nicholas Eberstadt ved neokonservative American Enterprise Institute har studert utviklingen i både oppgitt inntekt og oppgitte utgifter for den fattigste femtedelen av amerikanerne. Forbruksundersøkelser publiseres regelmessig av Arbeidsdepartementet. Eberstadt har funnet et kraftig økende gap mellom inntekter og utgifter, særlig for denne fattigste gruppen. I dag er oppgitte utgifter langt mer enn dobbelt så store som inntektene. Det er mange forklaringer på hvordan dette kan ha seg, blant annet at inntektene kan svinge, og at mange trekker på sparepenger i år med dårlig inntekt. Arbeidsdepartementet peker imidlertid på underrapportering som den viktigste forklaringen (se svar på spørsmål 20 her).

Dersom inntektene underrapporteres i økende grad, er det lettere å forstå at alle andre velferdsindikatorer er økt også for de fattige, mens den offisielle fattigdomsraten er omtrent uendret de siste tretti år. Eberstadt trekker frem en rekke eksempler. Ernæringssituasjonen for fattige barn er sterkt forbedret. Det samme gjelder barnedødeligheten. Bostandarden er bedre for fattige husholdninger i dag enn de var for dem som ikke var fattige i 1970, og nesten like bra som for gjennomsnittet i 1980. Langt flere av de fattige eier bil i dag enn for tretti år siden.

Hvordan har de fattige det?

Konservative Heritage Foundation trekker også i tvil om fattigdomsgrensen er en god målestokk ved å se på hva de som faller under grensen faktisk eier. Nesten halvparten av de fattige eier sin egen bolig, som i gjennomsnitt har 3,5 rom og 1,5 bad. Tre av fire har klimaanlegg. Den fattige amerikaneren har flere kvadratmeter boligflate til disposisjon enn den gjennomsnittlige brite, tysker eller franskmann, og standarden ser ikke ut til å være vesentlig lavere. Tre fjerdedeler av fattige husholdninger eier en bil, og en av tre har to biler eller mer. Allerede i 2001 hadde 18 prosent internettilgang hjemme. I dag er sikkert andelen langt høyere. Omtrent 70 prosent av fattige husholdninger rapporterte i 1998 at de ikke hadde hatt problemer med å betale viktige regninger – lån, husleie, strøm og viktige helseregninger. I 2002 var det 2,4 prosent av alle amerikanere som rapporterte at de hadde vært sultne på grunn av mangel på penger minst en gang i løpet av året.

Fattigdom er altså ikke noe entydig begrep. At noen som bor bedre enn gjennomsnittlige europeere, har to biler, internett og aldri har problemer med å betale regninger kan kalles fattig virker urimelig for meg. På den annen side er det opplagt at virkelig fattigdom eksisterer i USA – folk som bor på gata, i campingvogner eller ren slum, ikke har råd til tilstrekkelig mat og ofte har problemer med å betale viktige regninger. Denne gruppen er lett synlig i gettoene i mange av storbyene, og det finnes også lommer av dyp fattigdom på landsbygda, ikke minst i sørstatene. Dette er imidlertid en langt mindre gruppe enn den statistikken beskriver som fattige. Det er heller ikke opplagt at denne dype fattigdommen er unik for USA blant rike land. Et besøk i utsatte innvandrerbydeler i Frankrike, Storbritannia og Sør-Europa viser også grell fattigdom.

Debatt om saken.

Oversikt over alle publiserte artikler.