Publisert 13. september 2005.

Norsk presse er i dag totalt dominert av gårsdagens stortingsvalg, naturlig nok. La meg derfor benytte anledningen til en oppdatering av Katrina-saken, under mottoet «ti fakta og analyser du antakelig ikke kommer til å lese i norsk presse.» Denne artikkelen supplerer gjennomgangen den 5. september. Jeg lenker også til en del artikler med en bredere analyse av orkanens politiske implikasjoner, inkludert kvalifisert synsing.

Føderale myndigheters krisehåndtering

Det føderale krisehåndteringsorganet FEMA ble etter 11. september 2001 lagt inn under det nyopprettede Department of Homeland Security. Mange mener dette gjorde FEMA mer tungrodd og byråkratisk. John Tierney i New York Times peker på at demokrater i Kongressen har rettet sterk kritikk mot FEMA, men at det faktisk var dem, med senator Joe Lieberman i spissen, som forlangte at FEMA ikke lenger skulle være uavhengig, mens republikanerne opprinnelig var av motsatt oppfatning.

Var føderale myndigheter egentlig så sene til å reagere? Mye tyder på det, men et medlem av nasjonalgarden i Florida som er blitt mobilisert seks ganger i forbindelse med orkaner, peker på at nasjonale myndigheter var raskere på pletten denne gangen enn under tidligere stororkaner, og at de ikke var forsinket i forhold til antatt responstid. Jeg har ikke hatt tid til å sjekke om hans opplysninger er korrekte.

Budsjettkutt til flomsikring?

Det er velkjent, som Tierney påpeker, at en stor del av bevilgningene til Hærens Ingeniørkorps er øremerket til lokale prosjekter på grunnlag av den politiske styrken til sentrale kongressmedlemmer og senatorer. Louisianas representanter i Washington har lyktes veldig godt i dette spillet. Michael Grunwald i Washington Post viser at Louisiana er den delstaten som har fått størst bevilgninger til sivile prosjekter i regi av ingeniørkorpset av samtlige delstater, totalt omkring 1,9 milliarder dollar under Bush.

Mye av dette har gått til å sikre New Orleans mot flom, men mange hundre millioner dollar har også blitt brukt på andre vannrelaterte prosjekter etter krav fra Louisianas kongressdelegasjon, og ofte basert på mangelfulle økonomiske analyser, skriver Grunwald. Ingeniørkorpset hadde nettopp satt i gang et stort prosjekt til 768 millioner dollar der dikene brast - ikke for å forsterke disse, men for å bygge en ny sluse. Problemet er at det ikke var reelt behov for en slik sluse, siden trafikken på kanalen er i nedgang. Louisiana-senator Landrieu har kommet med veldig sterke anklager mot FEMA og føderale myndigheter. Hennes påstand om at alle visste at dikene ville briste kommer i et annet lys når man vet at hun kanaliserte midler til helt andre lokale prosjekter.

Tierney peker også på at bevilgningene til flomsikring i New Orleans-området har økt under Bush. Dette står i motsetning til kilder sitert i min artikkel 5. september og påstander fra Sidney Blumenthal, men bekreftes i Grunwalds artikkel, der han sammenligner Bushs fem år med Clintons siste fem år. Samlet var bevilgningene i den siste perioden noe høyere. Forvirringen omkring Bush økte eller reduserte bevilgningene skyldes at Clinton økte bevilgningene etter hvert, slik at de lå på et høyt nivå da han gikk av, mens Bush gradvis har redusert dem. De er derfor redusert betydelig fra Clintons siste år, samtidig som det er riktig at Bush til sammen har brukt mer enn Clinton.

Lokale myndigheters respons

En kronikk i Wall Street Journal peker på at myndighetene i New Orleans har fått mange varsler om at deres evakueringsplaner ikke er gode nok, uten å gjøre noe med det. Under orkanen Georges i 1998 ble Superdomen fylt opp, og kriminaliteten og vandalismen blomstret på grunn av manglende sikkerhet. En evakueringsøvelse i 2004 avdekket en mengde problemer som det tydeligvis ikke ble gjort noe med. Evakueringen da orkanen Ivan truet i fjor avdekket igjen at mange av byens fattige ikke klarte å komme seg ut. Ann Appelbaum skriver også i Washington Post om de manglende planene for å få folk ut, og hvorfor så mange ble igjen. Hun mener evakueringsplanene i altfor stor grad er innrettet mot middelklassen, på bekostning av de «immobile, uvillige og mistenksomme».

Charles Krauthammer viser i Washington Post til at ordfører Nagin i New Orleans begrunnet sin nøling i å beordre tvungen evakuering med at han var redd for å bli saksøkt av hoteller og annen næringsvirksomhet. Amerikanernes tilbøyelighet til å saksøke alle og enhver spilte altså også en rolle.

New York Times' spaltist David Brooks gjør narr av den enorme detaljeringsgraden i kriseplanene i New Orleans. Planene var utvilsomt et byråkratisk mesterverk. Bare så synd de ikke ble fulgt opp eller fungerte i praksis.

Koordinering mellom føderale og lokale myndigheter

New York Times beskriver de politiske vurderingene bak presidentens beslutning om å la være å overta kontrollen over redningsaksjonen fra Louisianas guvernør. Da måtte han ha tatt i bruk en lov ment for å stoppe opprør, og guvernøren ville ganske sikkert ha motsatt seg dette. Artikkelen viser også hvor alvorlig myndighetene tar lover som regulerer forholdet mellom føderale og lokale myndigheter. I etterpåklokskapens lys er det lett å mene at føderale myndigheter burde skåret igjennom og satt lokale myndigheter mer eller mindre til side. At loven gjør slik overkjøring av lokale myndigheter vanskelig eller umulig er normalt en styrke ved det amerikanske desentraliserte politiske systemet. I dette tilfelle kan det ha vært en svakhet.

Spørsmålet om føderalisme og lokalt selvstyre kommer for øvrig også opp i forbindelse med høringene omkring godkjenning av John Roberts som høyesterettsjustitiarius. Roberts (som hans forgjenger Rehnquist) er tilbakeholden med å gripe inn i lokalt selvstyre.

Global oppvarming

Den kanskje mest sentrale forskeren bak teorien om at orkaner på global basis intensiveres på grunn av global oppvarming, Kerry Emanuel, bekrefter at det er veldig vanskelig å se noe signal fra global oppvarming bak orkanaktiviteten i Atlanteren. Chicago Tribune viser på lederplass til forskere som er uenige med Emanuels teori.

Andre interessante kommentarer

Redaktør Mike Hume i den britiske nettavisen sp!ked mener at alle parter forsøker å utnytte Katrina til å underbygge sin egen politiske agenda. Spaltisten Cathy Young i Boston Globe peker på det samme.

I sp!ked går Brendan O’Neill igjennom noen av de mer fantasirike konspirasjonsteoriene omkring Katrina som sirkulerer i bloggosfæren.

Sosiologiprofessor Frank Furedi peker på endringer i hvordan vi ser på naturkatastrofer. I gamle dager forklarte vi dem med skjebnen eller guds straffedom. Opplysningstiden gjorde at vi lette etter forklaringer i naturvitenskapen. I dag ser vi etter noen å legge skylden på. Vi tror ikke lenger at de er «acts or God» eller «acts of nature», men et resultat av mennesklige handlinger.

Newsweek har en lang artikkel med detaljert gjennomgang av hva de ulike politiske aktørene foretok seg i katastrofens tidlige fase. Det er først og fremst Bush som er i kikkertsikte, men heller ikke lokale myndigheter kommer særlig pent fra det.

Jim VandeHei i Washington Post spekulerer i de politiske virkningene av Katrina, og spår at det først og fremst er de som sitter i posisjon, på føderalt nivå altså republikanerne, som vil få svi.

Bush fortsetter å få rekordartet lav oppslutning på meningsmålingene om hvordan han generelt gjør jobben sin. Når det gjelder håndteringen av Katrina spesielt, kan det se ut som om denne saken ikke lenger trekker Bush ned. I Washington Posts ferske måling får han faktisk bedre karakter for håndteringen av Katrina enn for sitt arbeid samlet sett, selv om et flertall er misfornøyd. I Gallup-undersøkelsen publisert av USA Today er 63 prosent av hvite og 36 prosent av svarte fornøyd med hans håndtering av Katrina i de siste dagene, mens betydelig færre var fornøyd med håndteringen i starten.

Debatt om saken.

Oversikt over alle publiserte artikler.