Publisert 15. september 2005.

«President George Bush mener at et svakt og handlingslammet FN er en god ting», skriver Dagbladet i en minileder i dag. Det har avisen ment lenge, og vil fortsette å mene. Den som vil bli informert om USAs holdning til FN og endringer i disse, må lete andre steder.

Washington Post mener i dag å ha fanget opp et interessant skift i Bushs tone overfor FN. Mens Bush tidligere har truet med at FN risikerte å bli irrelevant – og det er vel dette Dagbladet utlegger som et ønske fra Bush sin side – trakk han i sin tale i går frem en rekke positive initiativer fra FNs side og som USA slutter seg til. I det hele tatt var Bush mye mindre konfrontasjonsorientert enn tidligere, mener journalisten i Washington Post. Det er også inntrykket hos New York Times og Reuters. I en annen artikkel skriver Washington Post at Bush fikk en langt varmere velkomst blant diplomater og i FN-sekretariatet enn ved tidligere opptredener, og tilbakefører dette til Bush tone og hans understreking av koblingen mellom kampen mot terror og de forhold som ifølge Bush gir opphav til terroren – fattigdom, undertrykkelse og håpløshet. Dagbladets nettutgave er mer opptatt av at Bush måtte på do under møtet. Det samme slås opp av Aftenpostens nettutgave. Vel, vel, litt moro skal man vel også ha.

Hva mener vi med handlekraftig?

Det er delte meninger om hva et handlekraftig FN innebærer. En del av USAs kritikk går ut på at FN er veldig flinke til å vedta luftige målsettinger som ingen bryr seg om, holde møter og produsere papir. Målet om å øke u-hjelpen til 0,7 prosent av BNP stammer for eksempel fra 1970. En illustrasjon av forskjellen i tilnærmingsmåte – løfter om å nå tøffe mål eller praktiske tiltak – er uttalelsen fra Kenyas helseminister til New York Times i går. Hun ble overrasket over ambassadør Boltons tverre holdning til å konkretisere tusenårsmålene, men gir likevel Bush ros for å ha hjulpet Kenya med å øke antallet som behandles mot aids fra 2000 til 45 000. USA påstår å være mer opptatt av uhjelpens effektivitet enn av dens størrelse. Dette kan selvsagt ses som et påskudd for å være gnien. Bush stilte seg i går i spissen for global frihandel som viktigste vei ut av fattigdommen. Her har EU og Norge lite å skryte av.

I FN snakkes det mye om menneskerettigheter, men arbeidet diskrediteres kraftig av at lederskapet i FNs menneskerettighetskommisjon går på omgang, og derfor ofte faller i hendene på de verste forbryterne mot menneskerettighetene. Slutterklæringen konkretiserer ikke hvordan arbeidet med menneskerettigheter skal legges om for å unngå dette, utover at det skal opprettes et menneskerettighetsråd.

Et viktig ankepunkt for USA, særlig ettersom de neokonservative har fått større innflytelse, er at FN har vist seg maktesløst når det gjelder å beskytte sivilbefolkningen mot krig og overgrep. Det gjelder ikke bare i Irak, men også tidligere i Rwanda, på Balkan og nå i det siste i Sudan. Slutterklæringen beveger FN i USAs retning på dette området, ved å gjøre FN ansvarlig for å beskytte folk mot folkemord, etnisk rensing og krigsforbrytelser. Aftenpostens John Hultgren trekker frem dette i en god kommentarartikkel i dagens avis, og påpeker også at det sannsynligvis ikke hadde gjort noen forskjell om denne erklæringen hadde vært på plass før FN behandlet Irak-krigen, og trolig heller ikke i Kosovo.

En fremdeles USA-kritisk, men mer rimelig karakteristikk vil være at USA ikke ønsker et handlingslammet FN, men et FN som prater mindre og som har makt og myndighet til å gjøre det USA synes er viktigst. Så kan man selvsagt være uenig i USAs prioriteringer og standpunkter.

USA saboterte ikke forhandlingene, men gjorde dem ikke lettere

Det er utvilsomt riktig at ambassadør Boltons mange endringsforslag i siste runde bidro til krisestemning. Det er likevel å gå for langt når Dagsavisen på lederplass legger hele skylden på Boltons «ensidige inngripen noen uker før reformpakken skulle være klar». «USAs motstand mot bindende bistandsforpliktelser fikk land som Egypt, Pakistan og Cuba til å blokkere forsøkene på å gjøre FN mer effektivt og handlekraftig.» Tror virkelig Dagsavisen at USAs motstand mot å gå lenger innen bistand var utslagsgivende for Cuba i menneskerettighetsspørsmål, eller Egypt og Pakistan når det gjelder ikke-spredning? (Egypt er for øvrig en av de største mottakerne av bistand fra USA).

USAs endringsforslag burde heller ikke kommet som noen bombe. New York Times og Washington Post skrev 1. september, og Associated Press den 4. september at USA hadde levert en mengde endringsforslag også til tidligere utkast. Som både bistandsminister Hilde Frafjord Johnson og NUPI-forsker Espen Barth Eide fremhevet på Dagsnytt 18 i går, kom utkastene til slutterklæring veldig sent fra FN-sekretariatet, noe som vanskeliggjorde prosessen.

Tusenårsmålene lå alltid fast

Mine to tidligere artikler om emnet, særlig den 30. august handler mye om norsk og delvis amerikansk presses feilaktige fremstilling av hva USA vil med tusenårsmålene. Det endelige dokumentet ble akkurat som jeg forventet. Etter at USA fikk inn en presisering av at man med tusenårsmålene mente de som ble vedtatt i 2000, og ikke nødvendigvis de spesifiseringer som er gjort av FN-sekretariatet senere, er alle henvisningene til tusenårsmålene tatt inn igjen. Det som nå står i slutterklæringen har likevel samme meningsinnhold som Boltons endringsforslag. Likevel fortsetter VG 14. september i en ”fakta”-boks å spre myten om at «USA har i de siste ukene signalisert at de ønsker å stryke de konkrete målene som de selv har vært med på å sette»

Oppfordringen til de rike medlemslandene om å gi 0,7 prosent av BNP i bistand innen 2015 er også med igjen i sluttdokumentet, selv om USA opprinnelig ville ha den ut. USA har riktignok ikke forpliktet seg til å nå dette målet, men en slik forpliktelse lå heller ikke i det siste forslaget fra FN-sekretariatet. Boltons endringsforslag finner du her og det endelige dokumentet her – se paragraf 22. Lederskribenten i New York Times gjør i dag et nummer av at USA i 2002 var med på Monterrey-erklæringen, som oppfordrer utviklede land til å ta konkrete skritt for å nå målet om 0,7 prosent i bistand. Skribenten er tydeligvis ikke klar over at en likelydende oppfordring står i sluttdokumentet til FN-toppmøtet. Lederartikkelen gjentar også den feilaktige påstanden om at Bolton opprinnelig ville ta ut henvisningen til tusenårsmålene.

Flere har skyld

USA må utvilsomt bære et ansvar for at det ikke ble enighet på sentrale områder, men dette ansvaret deler landet med mange andre. At det foreløpig ikke kommer en mer effektiv menneskerettighetskommisjon skyldes en del land med svin på skogen, ikke USA. At sikkerhetsrådet ikke blir utvidet skyldes hovedsakelig rivalisering mellom en rekke andre land. At erklæringen ikke inneholder noe om nedrustning og ikke-spredning av atomvåpen skyldes både USA, som ikke vil forplikte seg til nedrustning, og at mange land ikke vil utelukke muligheten til å skaffe seg atomvåpen. At dokumentet ikke definerer terrorisme slik at det omfatter alle angrep på sivile er langt fra USAs skyld, men skyldes at enkelte arabiske land insisterer på palestineres rett til å drepe israelske sivile. På bistandsområdet er det status quo, men ytterligere forpliktelser var kanskje ikke å vente så kort tid etter G8-møtets løfter om økt gjeldslette.

Som jeg spådde i min første artikkel 26. august ble sluttdokumentet fra FN-toppmøtet utvannet, og det inneholder lite nytt. Selvsagt kan man snakke om tapte muligheter, men utsiktene til at man kunne lage et dokument som omfattet nesten alle viktige områder, inneholdt standpunkter som man på forhånd visste at mange medlemsland var sterkt imot, og likevel komme frem til enighet mellom alle medlemslandene om radikale endringer var alltid små.

Debatt om saken.

Oversikt over alle publiserte artikler.