Publisert 16. september 2005.

Torsdag ettermiddag hadde jeg gleden av å diskutere prosjektet på Kanal 24 sammen med Dagbladets tidligere USA-korrespondent Eva Bratholm. Med fra New York var også kanalens USA-korrespondent Geirr Aakhus. Han har tidligere dekket USA for Dagens Næringsliv. På radio må du velge dine kamper, og jeg konsentrerte meg derfor om Bratholm. Imidlertid er det også nyttig med en faktasjekk av Aakhus’ bidrag.

Han begynte med å forsvare at norsk presse har fokusert så sterkt på føderale myndigheter istedenfor lokale, og uttalte at det føderale systemet utelukkende eksisterer for å forsvare landet i kriser, mot angrep etc. Det er en merkelig uttalelse. Føderale myndigheter bruker tross alt brorparten av sine ressurser på helt andre ting, som trygd, helse, skole og infrastruktur, mens bare omkring en femdel går til forsvar og «homeland security».

Likevel er det selvsagt riktig at krisehåndtering er en viktig føderal oppgave, i samarbeid med lokale myndigheter. Her har det, som jeg har vært inne på i flere artikler, sviktet på alle plan, og ikke minst på koordineringen mellom ulike forvaltningsnivåer.

Selektiv bruk av meningsmålinger

Aakhus «beviste» hvor sterk kritikken mot Bush var ved å vise til en uke gammel måling fra Pew der 67 prosent mente Bush kunne ha gjort mer for å få fart på hjelpearbeidet. Snakk om å være selektiv! Som vist i min artikkel 9. september er det tatt opp en rekke målinger der ulike spørsmål om Bushs håndtering blir stilt. Det tallet Aakhus valgte å viderebringe er det klart mest negative for Bush som det er mulig å finne. Dessuten viser Pew-målingen en nesten like stor misnøye med lokale myndigheter som med føderale, noe som nettopp var mitt poeng. De tre ferske målingene (Fox, Washington Post og USA Today) om skylddelingen viser at like mange eller flere nå er misfornøyde med lokale i forhold til føderale myndigheter. (Denne biten ble for øvrig kuttet av Kanal 24, siden Aakhus tok for mye av sendeflaten. Bratholm brukte begjærlig 67 prosent tallet i opptak til Dagsnytt Atten like etterpå, og betegnet det attpåtil som en helt fersk meningsmåling. Dette opptaket ble dessverre aldri sendt, fordi NRK angivelig måtte svitsje over til mer brennbare temaer i mellomtiden.)

Eva Bratholm pekte på at grunnen til at Dagbladet hadde fokusert så mye på kritikken mot Bush er at det var dette reporterne deres hørte lokalt. Mulig det. ABC News hadde i år kveld sendt sitt reportasjeteam til Astrodomen, der flyktninger fra New Orleans oppholdt seg, for å få reaksjoner på presidentens siste tale. De spurte seks svarte, og med alle beskyldningene om rasisme som flyter rundt, var vel forventningen at Bush skulle få en skyllebøtte eller to. Likevel var det ikke mulig å få et vondt ord ut av flyktningene. Derimot uttrykte de sterk misnøye med lokale myndigheters håndtering. Forvent ikke å lese dette i Dagbladet i morgen, eller noen annen dag for den saks skyld.

… og så legger vi på litt ekstra

For å opplyse allmennheten om hvor dumt Bush har oppført seg, viste Aakhus til den sterkt kritiske artikkelen i siste Newsweek som jeg lenket til på tirsdag. (Om dette er en korrekt og rimelig fremstilling om hva som skjedde er vanskelig å si, siden forfatteren hovedsakelig baserer seg på anonyme kilder). Selv om Evan Thomas her lar Bush få gjennomgå etter noter, kan ikke Aakhus la være å dramatisere litt ekstra. Torsdag kveld etter orkanen så Bush gjennom en samling nyhetsinnslag som hans stab hadde satt sammen for ham, og var ifølge Aakhus «sjokkert». Implisitt hadde han ikke fulgt med tidligere. Thomas skriver imidlertid ingenting om at Bush ble sjokkert, men derimot litt tidligere (onsdag) at «President Bush knew the storm and its consequences had been bad; but he didn't quite realize how bad.» Ikke helt det samme, men likevel ikke mer unøyaktig enn man kan forvente i en radiodebatt.

Rase og fattigdom

Aakhus påstår også at raseaspektet ved flommen ikke diskuteres i USA, men klasse. Igjen en pussig påstand, som vel stammer fra Aakhus’ behov for å mene at jeg tar feil i alt. Jeg nevnte rase spesielt fordi Eva Bratholms eneste artikkel om Katrina handler nettopp om dette, og Dagbladet har hatt flere oppslag om temaet. Det er riktig at det er satt søkelys på sammenhengen mellom fattigdom og dem som kom dårligst ut av uværet, men å påstå at rase ikke diskuteres er nå et drøyt stykke. Tast inn «race» og «Katrina» i artikkelsøket til Washington Post, og du får 13 treff bare for i dag (15. september).

Å skifte til fattigdom gir imidlertid Aakhus en mulighet til å legge ut om hvor galt det har gått på Bushs vakt. Jeg behandlet problemene med de offisielle fattigdomstallene den 12. september. Aakhus sluker dem rått, og forklarer at fattigdomsgrensen innebærer at en familie på tre lever av ca 95 000 kroner i året. Det er riktig at dette er fattigdomsgrensen, men den settes etter inntekt, ikke utgifter. Som vist i min artikkel, er oppgitte utgifter for de fattigste tyve prosent i USA mer enn dobbelt så høye som inntektene. Det betyr i praksis at den samme familien på tre sannsynligvis lever av mer enn 200 000 kroner i året, noe som er noe ganske annet.

Nåvel. Å ta offisielle fattigdomstall for god fisk er vel ikke akkurat en forbrytelse, men Aakhus stopper ikke med det. I et utsagt som ikke kom på lufta på grunn av tidsknapphet, påsto han også at fattigdommen ikke hadde steget sterkere enn under Bush på over 100 år. Dette lar seg lett falsifisere ved å sjekke de offisielle tallene. Fra 2001 til 2004 har fattigdomsraten steget fra 11,7 til 12,7 prosent, altså 1 prosentpoeng. I treårsperioden 1989-1992 steg fattigdomsraten med 2 prosentpoeng, og fra 1979 til 1982 med 3,3 prosentpoeng. Selv om vi tar 2000 som utgangspunkt, noe som er ganske urimelig, siden vi da får med stigningen i løpet av Clintons siste år, og det alltid tar litt tid før en omlegning i politikken gir utslag i økonomien, tar Aakhus likevel feil. Da har fattigdomsraten økt med 1,4 prosentpoeng i de fire årene siden 2000, mot 2,3 prosentpoeng fra 1989 til 1993 og 3,6 fra 1978 til 1982. Det fremgår også av dataene til Census Bureau at fattigdomsraten alltid stiger under og like etter en resesjon, som USA gjennomlevde rundt 2001. Det uvanlige i Bushs periode er at fattigdomsraten har steget ganske lite pr. år, og at den har fortsatt å stige lenger enn vanlig.

Skattelette til de rike

Aakhus gjentok også den gamle slageren fra venstresiden, at Bushs skattelettelser nesten bare går til de rike. Han påsto at 80 prosent av lettelsene har gått til de 5 prosent rikeste, og at gjennomsnittsfamilien bare fikk en lettelse tilsvarende en kinoforestilling og en pizza pr. år (her er jeg ikke helt skråsikker på om Aakhus faktisk sa år, og ikke måned). Jeg vet ikke hvor Aakhus har sine tall fra. Det er mulig han bare har sett på utvalgte skattekutt.

Citizens for Tax Justice, en organisasjon som bekjemper Bushs skattekutt, har laget en grei oversikt over de samlede virkningene av samtlige skattekutt Bush har gjennomført, fordelt på inntektsgruppe. Beregningene skulle i hvert fall ikke være skjeve i Bushs favør. (Her er en drøfting av problemene med å beregne fordelingsvirkninger av skatteendringer). For de fem årene 2001-2005 beløper samlede kutt seg til 839 milliarder dollar. Av dette har 43 prosent gått til de rikeste fem prosent. (Forlenger vi perioden til 2010, stiger andelen til 44,5 prosent). De tyve prosentene med inntekt i midten har fått årlige skattekutt på omkring 600 dollar. Det blir vel en del kinobesøk og pizza for det, skulle jeg tro. Det er riktig at en liten del av skattekuttene kommer de fattige til del, men det skyldes rett og slett at de nesten ikke betaler føderale skatter. Bare en drøy prosent av slike skatteinntekter kommer fra de fattigste 20 prosentene.

Selv om Aakhus overdriver, er det selvsagt riktig at de rikeste har fått mest i kutt, særlig regnet i dollar. At mer enn 43 prosent har gått til de rikeste høres ut som et ganske godt bevis på skjevhet i lettelsene, dersom vi ikke vet at den samme gruppen fremdeles betaler nesten 40 prosent av alle føderale skatter. Da blir skjevheten mindre åpenbar. CTJ beregnet i 2003 hvor stor andel hver inntektsgruppe betalte i skatt før og etter Bush sine kutt for tidsrommet 2001-2005 (Jeg har ikke nyere beregninger for hånden, men tror ikke disse har endret seg vesentlig). I 2005 ville de rikeste 5 prosent betale 38,9 prosent av alle føderale skatter før skattekuttene, og 38,4 prosent etter kuttene. Dersom skattekuttene videreføres, vil dette ha sunket til 37,4 prosent i 2010.

Dette er statiske beregninger. De tar altså ikke hensyn til at endringer i skattesatser kan føre til endring i adferd og dermed påvirke det grunnlaget skattesatsen beregnes av, såkalte dynamiske effekter. Konservative Heritage Foundation mener at skattekuttene i 2003, som i høyere grad gikk til dem med høy inntekt, er med på å forklare at den økonomiske veksten er bedret, og at skatteinntektene det siste året har økt kraftig, og langt mer enn statiske modeller tilsier. Cato Institute peker på at kutt i utbytteskattesatsen til at innbetalingene fra denne skatteformen økte kraftig. Det er imidlertid uklart hvor mye av dette som er en engangseffekt. Det er for tidlig å si om dynamiske effekter er så sterke at skattekutt for høye inntekter likevel ikke reduserer deres andel av samlede skatter.

Nordmenn flest kan ikke ha unngått å ha fått med seg at Bush har gitt store skattelettelser til de rike. Hvor mange vet at de rikeste tyve prosentene fremdeles vil betale omtrent to tredeler av alle føderale skatter? Er dette noen gang blitt nevnt i norske mediene? Er dette virkelig irrelevant i debatten om fordelingspolitikken i det amerikanske samfunn?

Debatt om saken.

Oversikt over alle publiserte artikler.