Publisert 22. august 2005.

Amerikanske, og delvis norske, medier har vært fulle av skriverier omkring Cindy Sheehans protest utenfor president Bushs ranch i Texas, der han nå ferierer. Sheehan, som har mistet sin sønn i Irak, forlanger å få snakke med Bush for å forklare ham hva hun mener om krigen. På søndag tok både Per Nordrum i Aftenposten og Eva Bratholm i Dagbladet opp saken. Dagbladets Astrid Meland har også en lang og grundig reportasje på nettet den 18. august. For alle tre er hovedpoenget muligheten for at demonstrasjonen i Texas markerer et gjennombrudd for fredsbevegelsen. Som jeg viste til i min kommentar 17. august, er det utvilsomt riktig at motstanden mot krigen i det amerikanske folk er økende, men den er ikke veldig intens.

Det er ikke opplagt at Sheehan er en egnet talsperson dersom formålet er å samle en bred front mot krigen. Riktignok har en sørgende mors ord stor følelsesmessig tyngde, men tilhengerne av krigen har i de siste dagene lyktes i å fremstille Sheehan som langt fra moderat. Venstreorienterte Christopher Hitchens (som støtter Irak-krigen) peker på Sheehans konspiratoriske uttalelser – det er den proisraelske lobbyen i Washington som står bak krigen. Disse uttalelsene var så pinlige at Sheehan senere løy om dem, ifølge dokumentasjon Hitchens viser til, og som virker overbevisende på meg. Sheehan er også motstander av krigen i Afghanistan, som fremdeles har stor støtte i USA. Drudge Report og andre viser til meninger som forsiktig sagt ligger et stykke fra Middle America. Hun blogger også på Michael Moores hjemmeside, og Moore tilhører ikke akkurat sentrum i amerikansk politikk.

Den konservative spaltisten Mark Steyn peker på at hennes politiske radikalisering er en medvirkende årsak til at hennes mann, som også er demokrat, tok ut separasjon for noen dager siden. Implisitt: Dersom hun ikke engang kan samle sin egen familie, hvordan kan hun da samle Amerika? Washington Post påpeker at den samme type harde personkritikk som hun har rettet mot Bush nå vendes tilbake mot henne selv. Fredag offentliggjorde Rasmussen Reports en meningsmåling som viser at 35 prosent ser med velvilje på Sheehan, mens 38 prosent ikke gjør det. For en sørgende mor må det være lave tall.

Hvorvidt fredsbevegelsen er i ferd med å bli bredere er uklart. To av de fire organisasjonene som Meland viser til demonstrerer sammen med Sheehan, beskrives av den konservative spaltisten Bob Novak som ekstreme krigsmotstandere. (Novak er for øvrig også imot krigen). En tredje – MoveOn, er den fremste grasrotorganisasjonen på demokratenes venstreside. Dagens utgave av Washington Post viser at det fremdeles er få ledende demokrater som har skiftet side fra å støtte krigen til å forlange troppene hjem. Det er vanskelig å se at fredsbevegelsen vil utøve noe effektivt press mot Bush før dette skjer.

Men det er først når fremtredende republikanere begynner å uttale seg mot krigen, at vi kan snakke om bred motstand. Bortsett fra senator Chuck Hagel, som ofte er uenig med resten av partiet, er det foreløpig få tegn til dette. I en melding fra NTB/Reuters i dag, omtales Hagel riktignok som ”den innflytelsesrike”. Det er en betegnelse få republikanere vil underskrive på. Mediene elsker imidlertid Hagel på grunn av hans uortodokse synspunkter -- han er for eksempel tilhenger av å gjeninnføre verneplikten -- og kritikk av eget parti. Mange republikanere begynner riktignok å bli bekymret for at Irak-krigen vil skade dem i kongressvalgene neste høst, slik New York Times rapporterte på torsdag.

Til slutt en detalj: Alle artikler om Sheehan gjør et poeng av at Bush ikke vil møte henne. Av de tre er det bare Meland som nevner at Bush faktisk har møtt henne allerede, i juni 2004. Ialt har Bush tatt imot omkring 900 pårørende til falne soldater i private møter. Sheehans første beskrivelse av dette møtet var ganske positiv. Siden har hun skiftet mening.

Debatt om saken.

Oversikt over alle publiserte artikler.