Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

En liten stemme i det offentlige rom – Helga Pedersen i retorisk lys

Mette Elisabeth Nergård

På landsmøtet til Det norske Arbeiderparti våren 2008 presenterte Helga Pedersen en framtidsfortelling i stedet for en tale. Hvorfor gjorde hun det? I dette essayet som handler om troverdighet gir jeg retoriske kommentarer til talen og debatten den har vakt.

Tross sendrektig behandling av skipsvrak, har ikke Helga Pedersen mistet troverdighet. Det var for eksempel hun som representerte regjeringen ved gravferden til predikant Aril Edvardsen i Kvinesdal i september 2008, og det kan man vel ikke gjøre hvis man har fått flekker på sitt ethos?

Ethos er en appellform i retorikken.[1] Den handler om hvem som er sender i den aktuelle kommunikasjonen og hvilken troverdighet senderen har. Helga Pedersen, fiskeriministeren, er nestleder i DNA. Hun er fra Vestertana i Finnmark, er 35 år, gift og mor til ei jente. Helga Pedersen har akademisk utdannelse med blant annet russisk mellomfag og russo-sovjetiske studier. Hun er halvt same og snakker samisk og norsk.

Autentisitet

En taler må ha troverdighet for å nå fram til tilhørerne. Innbefattet i dette ligger kravet om at taleren skal snakke sant, vite hva hun snakker om (kompetanse), og kravet om autentisitet.

Anders Johansen gir i boka Talerens troverdighet (2002)[2] eksempler på hva autentisitet kan innebære. Det vil si at du framtrer for folk som en person som er i samsvar med seg selv, ekte. At du tror på saken din er en forutsetning for at du skal nå fram, men autentisitet er at du i tillegg våger å være deg selv. Det er fjernsynet som medium som har aktualisert dette kravet.

Publikum holder mer med en taler som er ekte enn en som er dyktig. Å våge å vise følelser, for eksempel sårbarhet, å reagere menneskelig er svært viktig når det gjelder å fremme autentisitet. Anders Johansen følger Erik Solheims politiske løpebane fra valgkampen i 1987 og fram til i dag.[3] Solheim og Pedersen har visse felles trekk i når det gjelder politisk karriere, for eksempel at begge var aktive fra tidlig ungdom, har akademisk utdanning, og tidlig fikk framstående verv i sine respektive partier der de fremdeles nyter tillit og respekt.

Barnet fra Blindern

Jeg husker Erik Solheim som ungdom på Blindern, konstant diskuterende i vestibylene på de ulike instituttene. Barnet, ble han kalt. Og han så virkelig ut som en Lano-unge, men kunnskapsrik og intellektuell var han alt da. Under valgkampen i 1987 opptrådte Solheim på tv. Han var da partileder i SV. Da han ble konfrontert med de høye arbeidsledighetstallene, svarte han med å fortelle noe han hadde opplevd samme dag. Han hadde sett en mann, muligens en arbeidsløs, som rotet i søppelkasser for å finne mat. Solheim forklarte seg om sitt følelsesmessige forhold til arbeidløshet. I stedet for å snakke om sak, snakket han om den arbeidsløse han hadde sett.

Dette året drev NRKs journalister rene revolverstilen i intervjuer. De fant fram fillesaker, glemte uttalelser, perifere programposter som de konfronterte politikerne med. Politikerne ble provosert med pågående spørsmål i en aggressiv tone, og de fikk ofte ikke snakke ferdig. Journalistene gjorde alt de kunne for å bringe politikerne ut av fatning.

Avisene fulgte opp med å gi intervjuobjektene karakterer. Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad konsentrerte seg om innholdet, det politikerne sa. Dagbladet fokuserte på hvordan de opptrådte. I denne avisen fikk Erik Solheim beste karakter: ”Han var menneskelig, hverdagslig”, skrev avisen. ”Han gjorde inntrykk med sitt åpne ansikt og ekte engasjement”.

Det bemerkelsesverdige var at Solheim ikke motsatte seg å tape ansikt, skriver Anders Johansen. Han sto fram åpent med sine svakheter. Han innrømte det når kunnskapene ikke strakk til. Han kunne ta selvkritikk i forhold til SVs program når urimelige formuleringer ble trukket fram. Dette gjorde inntrykk på alle hold. ”Solheim sjarmerte med sin oppriktighet (Arbeiderbladet), han satset på å være seg selv så man rett og slett ble nødt til å like ham (Vårt Land), han sto med glans etter som han utstrålte ærlighet og spontanitet” (VG).

Var det spill? Spilte Erik Solheim seg selv? Erik Solheim uttalte at han ikke kan lyve. Dette poenget gjentok han i valgkamp etter valgkamp. Det var også hovedpoenget under sluttappellen hans under TV-valgkampen i 1991.

Solheim brukte privatpersonen i politikken, dermed var det den som fikk fokuset. Manglende kunnskap og fornuft ble en ressurs. Solheim snakket sant om seg selv, skriver Anders Johansen.

Ved stortingsvalget 1989 ga valgkampen to markante utslag. Fremskrittspartiet raste nedover på meningsmålingene, og oppslutningen om SV ble bortimot fordoblet. Partiet gjorde et plutselig sprang fra om lag fem prosent til ca. 15 %.

Det var mange årsaker til dette, men en årsak var ledernes TV-opptredener. Solheim toppet Dagbladets seer-barometer etter den avsluttende TV-debatten. Overraskende kom Carl I Hagen dårligst ut.

Dette var overraskende for mange, men Johansen mener det skyldes at Hagen i all sin veltalenhet og velde kan virke utstudert. Til tross for at han proklamerer seg som ærlig og frittalende, som en som tør tale der andre tier, er det noe kontrollert over ham. For de fleste er det tydelig at Hagen beregner sin framtreden for å sjarmere og imponere. Den retoriske intensjonen som er så vanskelig å oppdage hos Erik Solheim, ligger helt synlig hos Carl I Hagen.

Fjernsynet straffer alt som kan minne om skuespill. Og kroppsspråket lyver aldri. Dette har Erik Solheim, barnet fra Blindern, forstått, men kanskje har ikke Carl I Hagen skjønt det? Og hva med Helga Pedersen? Er det autentisitet hun for tiden er opptatt av?

For Solheim var partilederdebatten frustrerende. Han ble avbrutt, og fikk ikke snakke om det som var viktig. I memoarboka[4] si har han skrevet noe om hvor ille han opplevde dette. Det gikk tilsynelatende veldig dårlig. Men etter få dager begynte telefonene å ringe i NRK. Det ble telefonstorm mot tv-bøllene, og økt sympati med Solheim. Nettopp hans hjelpeløshet viste seg å være en styrke.

Solheim var rolle (politiker) og personlighet i ett. De gamle retoriske dydene er ærlighet, saklighet, dyktighet og styrke. I tillegg kommer altså kravet om å være seg selv. Det er helt nødvendig foran tv-skjermene.

En lang tale

Helga Pedersens tale til landsmøtet i DNA i mars 2008[5] er formet som en framtidsfortelling frå året 2020. Bestefar skriver konfirmasjonstale til barnebarnet sitt, og de snakker om hva som har skjedd de siste 12 årene. Talen består av 10 deler inkludert innledning og avslutning. Noen deler har overskrift, andre ikke.

En tale skal etter retorikkens krav underholde, belære eller behage. Dette er kanskje pretensiøse krav, men oppfylles ingen av disse, har en tekst ingen retorisk eksistensberettigelse, noe som selvsagt ikke hindrer den i å finnes. Vi har vel alle hørt kjedelige taler og lest intetsigende tekster.

Selv om talen har eventyrlige innslag, kan den neppe kalles et eventyr. Et eventyr må inneholde kamp. I starten av denne talen ser det ut til å brygge opp til kamp for teksten har gode og onde aktører, og det er noen som seirer: nemlig DNA og den rødgrønne regjeringen. Men her er ingen tydelige motstandere. (Frp blir beseiret så lett som bare det.) Et eventyr er en fortelling med plott, og et plott har alltid en komplikasjon som utgjør fortellingens hjerte.[6] Vi leter forgjeves etter komplikasjon, kamp og dynamikk i denne fortellingen.

Det er ikke lett å skrive fortellinger med levende personer når disse skal være talerør for bestemte meninger. Bestefar er lojal partifelle og god familiemann, barnebarnet er hjernevasket av DNA-politikk og korrekte meninger, og hun har ikke engang de vanlige tenåringsnykkene. Siri er framgangsrik forsker i marinebiologi, designerdattera utfolder sitt yrke med hell, den tidligere rusmisbrukeren er blitt rein takket være NAV og DNA. Personene er nokså flate, og man må gi professor Bjørn Kvalsvik Nicolaysen rett i at dette er ”ikkje svært godt komponert”.[7] Men er det som skjønnlitterær forfatter Helga Pedersen forsøker seg? Jeg tror hun driver med noe annet.

Fanesaker

Logos er saksinnholdet i en tekst, det informative innslaget. Så hva nytt forteller Helgas tale oss? Ikke mye, men den gir en oversikt over hvilke saker nestelederen i Det norske Arbeiderparti ser på som fanesaker. Disse kan oppsummeres i seks punkter: klima, helse, utdanning, eldreomsorg, integrering og kamp mot fraflytting. Studerer vi Pedersens tale, ser vi at det er følelsene taleren vil aktivere, altså pathos. Og hvilke følelser skal framkomme av denne talen? Jo, stolthet, samhold, takknemlighet, og kanskje undring. I det fiktive tilbakeblikket fra 2020 til 2009 roser talen DNA og den rødgrønne regjeringen for alt den har fått til. Satsingsområder og oppgaver listes opp.

I innledningen ser Pedersen tolv år tilbake fra 2008, altså til 1996. Hun sier at den gang i 1996, da visste få hvem Kofi Annan var, ingen visste om Al-Quaida, klimaproblemene var ennå ikke i fokus, Pol Pot levde, og Kosovo tilhørte Jugoslavia. Så rykker hun nærmer det nasjonale og slår fast at Rosenborg ble seriemestere, det fantes et band som het Genesis, og at hun for første gang hørte om sms, samt sendte sine første e-poster. De siste linjene er en fin balanse mellom det private og det offentlige. Vi aner hennes personlige smak ved at hun nevner Rosenborg og Genesis, samtidig som hun holder fast i noe som angår alle: datateknologien.

Tre utsagn med anaforisk gjentakelse følger i innledningen: ”Vi har styrket vår autoritet gjennom de to siste valgene. Vi har samlet oss om et regjeringssamarbeid på venstresiden. Vi har dannet en regjering som er en plattform å bygge videre på”, osv. Pedersen slår fast at ”vi har stoppet høyresidens prosjekt for privatisering og kommersialisering av grunnleggende velferdstjenester, og vi har valgt velferd framfor skattelette”. Fra første stund minner hun om de sosialdemokratiske grunnverdiene: likhet, solidaritet, velferd.

Det er i talens del II at bestefar og barnebarnet kommer inn. Vi er kommet til 2020. Denne delen handler om valgkampen i 2009. «Valgkampen i 2009 var en thriller. Det var oss, Senterpartiet og SV”, forteller bestefar.

Og barnebarnet spør nysgjerrig om FrP, den stygge ulven: «Ville ikke FrP la være å sette i gang tiltak for å redde klimaet? Bestefar smiler og svarer: Ja, tro det eller ei, dette partiet mente til og med at klimaendringene ikke var menneskeskapte». «Er det mulig? ropte barnebarnet».

At alle har rett til utdanning, at kvaliteten på utdanning skal være god, det er det bestefar og Arbeiderpartiet har vært opptatt av. Lik rett til utdanning er nemlig det viktigste verktøy for å jevne ut klasseskiller, slår han fast. Høyre har vært opptatt av privatisering og konkurranse, framholder han. Utdanning og eldreomsorg er hovedsaker i Helga Pedersens tale.

Harmonisk bilde

Alle oppgaver er løst i 2020. Klimatrusselen er den eneste skyggen over den norske tilværelsen. Den påvirker det enkelte menneskets livsfølelse. Det er vemodig at det ikke lenger er årstider. «Det er trist å ikke kunne gå på ski. Bestefar får en tåre i øyenkroken, og barnebarnet skynder seg å gi ham en klem». Men bestemor legger til at det ser bedre ut nå enn vi kunne frykte i 2007.

Helga Pedersen forteller hva partiet har gjort for å bedre klimaet: Lavenergihus, biodrivstoffabrikker, det supre kollektivtilbudet i storbyene. Norge er dessuten blitt kjent for sin verdensledende klimateknologi og for sin satsing på fornybare energikilder. Så vises det til den store internasjonale klimaavtalen. En framtidsfortelling kan være rik på drømmer, og det er også denne.

Rusomsorgen er mye bedre, kysttorskebestanden er nå på gamle høyder. Det siste er takket være redskapsbegrensninger, områdebegrensninger og innføring av turistkvote.

Innvandringspolitikk og utferdsaktivitet behandles under ett i denne talen. Russeren Igor er kjæreste med nabodattera. Han bor og jobber i Norge, men er ofte hjemme på besøk. Også barnebarnet ønsker å dra på utveksling til Russland når hun blir student. Det er altså kontakt over landegrensene og en åpen interesse for landet i øst i den pedersenske familie.

Litt eventyrlig er det at Norge endelig har klart å lage butikk av musikk, og at nord og sør ved dette er blitt sveiset sammen. Grunnen til denne heldige utviklingen er tiltaket «Den kulturelle skolesekken».

Til tross for det harmoniske samfunnet talen forteller om, er det utfordringer både hjemme og ute. Hjemme handler det om at alle ikke betaler skatt med glede (vil dette noen gang skje?), at hver ordfører ikke var fornøyd med overføringene fra staten, at noen var rikere enn andre, «og noen hadde litt mindre». Bestefar fortier heller ikke at det utenfor Norge fremdeles er fattige land, mens noen er ufattelig rike. De problemene som ennå ikke er løst har et formidabelt omfang (klima), eller de skyldes smålig innstilling hos ulike aktører (skattebetalere, enkelte ordførere).

Oppgavene som Det norske Arbeiderparti i 2009 satte seg fore å løse, er altså løst i 2020. Resultat: Alle som trenger det får sykehjemsplass. Det er slutt på bruk av ufrivillig deltid. Fraflyttingen fra distriktene er mindre enn før. Norsk helsevesen er blant verdens beste. Eldreomsorgen er trygg og verdig. Norsk skole er i verdensklasse, og det fremste instrument for å bekjempe sosiale forskjeller. Vi har fått til vellykket integrering og et flerkulturelt samfunn. Kampen mot global oppvarming er fremdeles i fremste rekke.

Til slutt henvender Pedersen seg til partifellene og sier at partiet fra 2009 til 2020 vil skrive et nytt kapittel i sosialdemokratiets historie. «Kjære venner! Jeg håper at jeg, som bestefar i fortellingen, som pensjonist kan se tilbake og tenke at jo, vi tok grep, store, viktige og riktige politiske grep, og med det gjorde vi Norge til et bedre land å bo i for alle», avslutter hun.

I konfirmasjonsselskap hos Jens?

Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, professor i lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger, skriver i ukeavisen Dag og Tid: «Teksten er ein snodig blandingssjanger. Her er element av prolog, konfirmasjonstale for ei dotter som blir 14 år i 2020, lovtale over den kloke Bestefar og det strevet han (og kona) har stått for, science fiction, politologisk framtidsforsking og altså, moralsk dømesoge, som gjev ein didaktisk dåm av Torbjørn Egner over heile ensemblet.»

Og han fortsetter: «2020-samfunnet til Pedersen er eit eit evinneleg familieselskap med uendelege konfirmasjonstalar om Jens»…«Staten kviler i stor ro med løyste oppgåver på alle område». Regjeringen har gjort langt mer med klimapolitikken enn Stoltenberg hadde håpet på. Til slutt spør Kvalsvik Nicolaysen retorisk om politikerne skjønner hva de sier når de taler.

Sandvik ser noe annet

Margareth Sandvik, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, er ikke enig med Bjørn Kvalsvik Nicolaysen i hans kritikk av Helga Pedersens tale. I et nettinnlegg[8] hilser hun Helgas tale velkommen, ikke fordi den er god, men fordi den viser at ministeren har en egen stemme og en vilje til å tre fram som person.

Helga Pedersen skriver talene sine selv. Dette liker Margareth Sandvik. «Framfor profesjonell glidekrem fra betalte taleskrivere og rådgivere i kommunikasjon velger hun (Helga Pedersen) sin egen stil og bildebruk», skriver hun. Sandvik trekker også inn autentisitet.[9]

Dobbelt sjangerbrudd

Med talen på landsmøtet i 2008 har Helga Pedersen gjort seg skyldig i minst to sjangerbrudd. For det første har hun skrevet en fortelling i stedet for en tale, for det andre har hun unnlatt å innfri de forventninger man gjerne har til en fortelling. Jeg skal straks utdype dette, bare sluttføre debatten mellom Bjørn Kvalsvik Nicolaysen og Margareth Sandvik så langt som den er kommet til nå.

«Privatisering av det politiske, konfirmasjonsselskap, moralsk dømesoge i barnehagetradisjon», avfyrte Bjørn Kvalsvik Nicolaysen. «Egen stemme, et forsøk på å være seg selv, skape tillit, gjøre noe overskridende», svarte Margareth Sandvik.

Jeg kontaktet dem begge. Det viste seg at Bjørn hadde liggende et tilsvar til Margareth med tittelen «Familieselskapet» som han ikke hadde fått publisert i Dagsavisen, dit han hadde sendt det.

Her spør han: «Kva skal ein gjere når ein forsøker å tenkje inni familiepludderet? Jamvel denne sterke talskvinna for det partiet eg set mi lit til, fall etter min sølle forstand til fote for personleggjering eller privatisering av politisk retorikk». …«Slik erstattar Helga Pedersen programdiskusjonen i partiet med ei ikkje svært godt komponert framtidsforteljing utan konfliktar, utan trong for politisk arbeid.»

Videre skriver Kvalsvik Nicolaysen at han er glad i Arbeiderpartiet, og at hans nordnorske mormor og mor også var det. Begge hadde tillitsverv i fagbevegelsen. Det er merkelig å tro at man kan oppildne noen til politisk handling ved å presentere et gjennomharmonisk samfunn, konkluderer han.

I det (upubliserte) tilsvaret til Sandvik går Kvalsvik Nicolaysen mye lengre enn Helga Pedersen i å være retorisk. Han forteller om kvinnene i familien, om sin partitilknytning, sin skuffelse og sitt vemod, osv. Han slår fast at Helga Pedersen har lykkes i å avskaffe den politiske debatten og erstatte den med det personlige, noe blant annet Margareth Sandviks innlegg bekrefter, argumenterer han. For også hun er blitt overbevist eller skal vi si sjarmert av Helga Pedersen. At den politiske debatten er avskaffet, og at Helga Pedersen har gjort dette, er selvsagt en overdrivelse, altså en retorisk påstand fra professoren. Slik koketterer han når han takker sin kollega Margareth for irettesettelsen: «Gratulerer, overvunnen er eg, mea culpa, eg vedgår i alle måtar at eg er absolutt motstandar av det private pjattet i politikken, anten det er kvinneleg, maskulint, tantete, onklete eller jensete».

En intellektuels sorg over manglende faglig nivå i politisk talekunst, kan være vakkert å se slik gamle fotografier kan minne om det forgagne. Men det private er altså forlengst inkorporert i politikk slik den presenteres og debatteres i alle media.

Sjanger som sosial hendelse

Den politiske talen[10] (genus deliberativum) har som mål å påvirke tilhørerne til å handle i framtiden. Den epideiktiske talen, framvisningstalen (genus demonstrativum) har som mål å hylle eller klandre noen, og den fokuserer på nåtid. Vi kan finne spor av begge talesjangrene i denne teksten.

Men Helga Pedersen har altså valgt å skrive fortelling. Sjangeren signaliserer at taleren vil si noe annet, muligens noe personlig. Studerer vi teksten nærmere, blir vi skuffet. Helga har en datter og en far, og i innledningen blir Rosenborg og Genesis nevnt.(Man må gå ut fra at den unge Helga muligens har hatt en forkjærlighet for fotballaget og bandet.) Ellers inneholder ikke talen noe som helst personlig eller privat. Dermed bryter Helga Pedersen forventningene man har til en fortelling. Kanskje ville det ha hjulpet om hun føyde til noen private opplysninger selv om de var aldri så trivielle? Kanskje ville talen ha fenget mer da?

At (den lange og omstendelige) talen er et eksperiment, vitner manuset om. Men vi vet ingen ting om hvordan den fungerte så lenge vi ikke satt i salen da den ble holdt.

Tekstforskeren Carolyn Miller[11] sier at en sjanger kan oppfattes som en ramme for muntlig eller skriftlig tekst som brukes i tilbakevendende sosiale situasjoner. Talen fra nestleder til landsmøtet i DNA er en tilbakevendende sosial situasjon. Den er kanskje primært en sosial hendelse? Det finnes muligens forventninger til en slik tale basert på kriterier som er akseptert av fellesskapet, men disse er ikke kjent for offentligheten. At hyllest er sentralt for å fremme samhold, er lett å tenke seg. Med hensyn til hyllest oppfyller Helgas tale forventningene. Hyllesten gis her på forskudd, og betingelsen er at oppgavene som nevnes, blir utført.

Kairos – betyr rett ord i rett tid. Kairos handler altså primært om konteksten. Mange faktorer spiller inn i konteksten, ikke minst hvem taleren er. Kanskje ble talen godt mottatt?

Hvorfor valgte Helga Pedersen å holde en så utradisjonell tale på landsmøtet?

Det kan ha vært et forsøk på å styrke autentisiteten. Hun har forsøkt å gi noe av seg selv, men så har hun bremset. Hun har nok gjort en bommert ved å holde privatlivet sitt helt utenfor, jf kravet om å bevege mottakernes følelser, men hun har i alle fall gitt prøver på sin egen stemme, en stemme hun trolig ønsker å styrke.

Bortsett fra baksing med skipsvrak, er statsrådens deltakelse i gravferden til predikant Aril Edvardsen det jeg husker av henne det siste året. Hun lyste fred over predikantens minne.

Litteratur:

Fafner, Jørgen (1982): Den retoriske tradition I Vesteuropa. C.A. Reitzels forlag. København.

Ricoeur, Paul (1978): The Rule of Metaphor – Multi-disciplinary studies of the creation of meaning in language – oversatt fra fransk av Robert Czerny. Routledge London

Originaltittel: La Méthaphor vive (1975).

Andersen, Øyvind (1995): I retorikkens hage. Universitetsforlaget. Oslo

Johansen, Anders (2002): Talerens troverdighet. Universitetsforlaget. Oslo

Senje, Tone og Skjong, Synnøve (2005): Elevfortellinger. Cappelen Akademisk forlag. Oslo.


Noter:

[1] Fafner, Jørgen (1982): Den retoriske tradition i Vesteuropa. C.A. Reitzels forlag. København.

Side 63: ”Ethos hviler på et samspil af tre viktige omstændigheder: talerens sensus communis (livsvisdom, intuition, ”ånd”, ”sund fornuft” etc), hans moralske habitus og hans velvilje overfor sine tilhørere”.

[2] Johansen, Anders (2002): Talerens troverdighet.. Universitetsforlaget. Oslo.

[3] Johansen, Anders (2002): side 64 i Talerens troverdighet. Universitetsforlaget. Oslo

[4] Solheim, Erik (1999): Nærmere

[5] http://www.dna.no/dna.no/Politikk/Taler/Helga-Pedersens-tale-til-landsstyret

[6] Skjong, Synnøve og Senje, Tone (2005): Elevfortellinger. Cappelen forlag. Oslo.

[7] Dag og Tid 4. april 2008. Bjørn Kvalsvik Nicolaysen: ”Høvesdikting i AP”

[8] Margareth Sandvik, HiO-nytt, (www.hio.no/aktuelt/debattinnlegg/ 13/5-08: ”Det personlige i det politiske”)

[9] Hun viser til kapitlet om å være seg selv i boka Praktisk retorikk av Kurt Johanssonn

[10] Andersen, Øyvind (1995): I retorikkens hage. Universitetsforlaget. Oslo

[11] Miller, Carolyn (1984): ”Genre som sosial handling” – til norsk ved Kjell Lars Berge i Rhetorica Skandinavica nummer 18 – 2001


Samtiden