Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Får jeg by Dem på manntallet?

Einar Màr Gudmunsson

Uansett om historien

er en kurve eller søylediagram

i økonomens øye

er verden bare en potet i Guds hånd

Det finnes en kannibalvits som er omtrent slik: «Kannibalen flyr på første klasse. Flyvertinnen kommer med en pent dekorert meny med flere valgmuligheter. Kannibalen er veldig dannet som de vanligvis er ved første bekjentskap. Kannibalen kaster et blikk over menyen og sier så til flyvertinnen: ’Jeg ser ikke noe som frister på menyen, vil De være så vennlig å gi meg passasjerlista?’»

De islandske finansfyrstene er selvsagt ikke kannibaler i bokstavelig forstand, selv om de sammen med myndighetene har fått oss på bar bakke. Men etter at de har fått nesten alt opp i hendene, både banker og offentlige bedrifter, virker det som om de har sagt til myndigheter og tilsynsorganer: «Det er ikke mere som frister på menyen. Vil De være så vennlig å gi oss manntallet?»

Myndighetene har forsikret et helt kasino med russisk rullett. Resultatet er en suppedass av gjeld og en hel nasjons dårlige rykte, og vi som var så stolte – så lenge stoltheten var det eneste vi hadde. Hvor er atmosfæren fra den franske revolusjonen og den tyske romantikken, når vi er omfattet av terroristloven, hvor vi er i selskap med alle verstingene i verden og sammen med statsoverhoder som ingen kunne tenke seg å møte i en mørk gate? Den islandske selvstendighetskampen ble inspirert av romantikkens diktere, som drakk i seg den franske revolusjonen og ikke minst Heinrich Heines dikning

Vi behøver ikke å nevne hvem Osama bin Laden er i denne forbindelse, men mange av finansfyrstene har rømt til utlandet hvor ingen kan få tak i dem, og de viser seg ikke unntatt i bil med livvakter ved sin side. De sier ingenting om situasjonen, men med tausheten forsøker de å unngå ansvaret. Mange er parat til å komme tilbake og fortsette leken i tråd med den katastrofekapitalisme som så mange land har fått oppleve. Jeg vil heller ikke sammenligne noen med far og sønn Kim Yong Il og Kim Il Sung, men det virker som om myndighetene og tilsynet har sagt til landets finansfyrster, da de ba om manntallet: «Vær så god. Er det noe mere dere ønsker at vi kan gjøre for dere?»

Dette er det rene landsforræderi, hvis dette ordet fortsatt betyr noe. Vi som ikke eier noe, bortsett fra oss selv og våre barn, krever at finansfyrstenes eiendeler straks blir beseglet, at de tar ansvaret. Fyrstenes argumentasjon for superlønnen var den at de hadde så stort ansvar, og nå bør vi ta dem på ordet og la dem påta seg ansvaret. I stedet nasjonaliserer regjeringen tapet og gir systemet oppgaven med å etterforske seg selv. Franz Kafka ville være en bunnsolid realist i denne verden. Men nå har noen av kravene blitt oppfylt, regjeringen gikk og vi har fått en ny ledelse i både Finanstilsynet og Nasjonalbanken, allikevel lever det gamle systemet i beste velgående. Korrupsjonen hadde en finger med i spillet i Geir Haardes regjering. Men Islands befolkning sitter tilbake med en kjemperegning, tolv tusen milliarder islandske kroner som de forlanger at vi, våre barn, barnebarn og til og med oldebarn skal betale.

Forbrytelsen har vært slik at det er ikke mulig å fortsette oppramsingen, og denne forbrytelsen har foregått med myndighetenes viten. De samme lederne privatiserte bankene, som de i grunnen forærte til sine politiske yndlingsvenner, ja ga dem til pengespekulantene som har pantsatt oss langt inn i framtiden og gjort oss til tiggere hos Det internasjonale pengefondet og andre kredittinnstanser. Vi er gisler i verdenskapitalens politistasjon, fordi regningen er så høy at ingen kan betale den.

Robert Aliber, en troverdig økonom som hadde advart oss, sier at regjeringen og nasjonalbanken ikke har bedre kompetanse i nåtidens økonomiske system, enn som kjernefysikere. De forsto ikke at den økonomiske oppgangen i 2005 og 2007 var basert på oppsamling av gjeld – lån som ble tatt for å nedbetale andre lån til riktig tid – og nå har de ingen løsning når papirrikdommen er forsvunnet. Økonomen tilføyer også, at det er usannsynlig at ledere som tilfeldigvis ble trukket ut av telefonkatalogen, ville forårsake større økonomisk frustrasjon enn de nåværende myndigheter. Og nå har to islandske økonomer, Geir Zoega og Jón Daníelsson, bekreftet dette med en grundig analyse av kollapset. Islands gjeld per person er større Tysklands krigsskyld etter første verdenskrig. Gjelden er like stor som Italias gjeld i antall kroner. Ifølge internasjonale tidsskrifter om økonomi er bare USA i en lignende situasjon og derfor kunne den kjente økonomen Robert Aliber fra Chicago uten tvil sagt noe lignende om sin egen regjering. Og kanskje er hele verdens økonomi i samme båt. Den fiktive kapitalen strekker seg over hele verden i globaliseringens tid. Depresjonen vandrer fra land til land, slår seg ned her og viser sitt stygge ansikt et annet sted.

Trengs det flere bevis? Hva sier myndighetene? Hva sier pengespekulantene? Ingen av dem sier noe. Ingen sier noe som helst. Ingen av disse menneskene har tenkt å ta noe ansvar. Når politikere fratrer, har de andre unnskyldninger for hva det dreier seg om., og det finnes eksempler på at bankansatte fortsetter i banken til tross for at de ble oppsagt. Landsbanksjefen Árnason som beskrev ICESAVE kontoene som geniale, sier at han ikke har noe ansvar, og heller ikke hans kollega Kristjánsson, men disse kontoene ble etablert da ingen ansvarlige banker lenger ville låne penger til de islandske bankene. Ja, de var etablert med garanti i manntallet. Landsbankinn åpnet sparekonti i England og Holland med høyere rente enn andre tilbød, og det ser ut til at utrolig mange lot seg lure, individer, firmaer og institusjoner, til og med store kommuner. Kaupþing Edge kontiene i Tyskland fungerte på noenlunde samme måte, litt annerledes presentasjon men de samme prinsippene. «Det eneste jeg trenger å gjøre på slutten av dagen, er å kontrollere hvor mange penger som er kommet inn på ICESAVE-kontiene», sa en flirende Árnason i et intervju i en finansavis. «Vi fikk inn 50 millioner pund bare på fredag». Dette har vært en morsom fredag som vi nå får i ryggen, fordi disse summer inngikk i pengefyrstenes gjeldsatte virksomheter, som ustanselig økte sine gjeld og investeringer. Det er fristende å sammenligne disse triksene med djevelens lureri i Mesteren og Margarita av Mikhaíl Búlgakov, hvor han lot pengene regne over teatergjestene i Moskva, men senere viste det seg at de bare var illusjoner, verdiløse papirer og rask.

Bærer slike menn ikke noe ansvar? De benekter det og de impliserte politikerne er enige. Har bankdirektører intet ansvar, menn som leder store banker og tar viktige beslutninger? De benekter det, og alle de medavhengige politikerne er samstemmige. Vi må ikke dømme, vi må ikke ha meninger.  Allikevel er det ingen som roper varsko, de tror det bare selv eller hører det før alle de andre. Selv en gategutt som stjeler en bit leverpølse og en dråpe konjakk blir stilt til ansvar. Er det da ikke naturlig at de som har satt nasjonen konkurs, skal forstå hva de har gjort og prøve å ta konsekvensene av sine handlinger, selv om det har foregått med myndighetenes velsignelse. Her er det simpelthen mye mer som står på spill.

Den økonomiske boblen, som myndighetene ikke satte noen grenser for, var tydelig galskap. Myndighetene hadde gjentatte ganger fått opplysninger om dette, ikke en og ikke to ganger, men gjentatte ganger. I stedet for å ta dette alvorlig, reiste ministrene til utlandet for å drive PR-virksomhet for bankene. De reiste ut i verden sammen med bankdirektørene og inviterte til pressemøter med powerpoint presentasjoner og søylegrafer. Den ene ministeren reiste til USA, den andre til Skandinavia.  Trodde Geir Haarde og Ingibjørg Solrun Gísladóttir virkelig at alt skulle ordne seg hvis de bare arrangerte pressekonferanser? Men disse menneskene har altså ikke noe ansvar. De sier at de ikke kunne forutse dette. Nei, fordi de simpelthen overhørte alle advarsler. Der ligger ansvaret, i den tydelige inkompetansen

Vi vil også se at bankenes prognoseavdelinger tar ansvar, De som har jobbet med å holde oss for narr. Se på Inntektsoversikten og hva de har hatt i lønn! Det er sjelden under fem millioner islandske kr. pr. mnd. Se også hva regjeringens nærmeste medarbeidere har fått for å mate kroken, og nå har disse menneskene tenkt å etterforske seg selv. Det er ellers helt utrolig at Inntektsoversikten plutselig er blitt en viktig kilde i en dokumentarisk roman. Hva fikk de som arbeidet i prognoseavdelingene hos pengeinstitutter, firmaavdelinger og jeg vet ikke hva slags avdelinger, syv til åtte millioner islandske kroner, ti millioner i månedslønn for? Hvis forlagene betalte sine diktere samme lønn, ville de gå konkurs med det samme. Allikevel ville dikternes arbeid være dobbelt så verdifullt som de papirer som disse menneskene syslet med. Må ikke de ikke også ta ansvar, påregne seg rettferdig lønn og så avlevere resten? Eller blir det ingen mulighet for forsoning i dette samfunnet. Slik er Island i dag. Prognoseavdelingenes representanter var på fjernsynet hver dag, for å overbevise folk om at alt var i skjønneste orden, at husprisene steg for hver dag som gikk og at nå lønnet det seg å ta lån, samt at det var nok av penger å låne. Dette førte naturligvis til bunnløs gjeld for de unge, samt fullstendig forrykte verdibegreper overalt i samfunnet. Naturligvis er vi alle sammen selv ansvarlige for det vi gjør, men det utspekulerte systemet har allikevel hovedrollen fordi det bidro til å skape illusjonen.

Statsminister Geir Haarde burde vite at holken var lekk som en sil, men han sa: «Vi ror bare videre og ser hva som skjer. Det beste er å gjøre minst mulig.» Det var neokapitalismens visdom, ikke å gjøre noe. Utenriksminister Gísladóttir forklarte at bankenes problemer var et teoretisk problem og hun la til: «Men ingenting tyder på annet enn at bankene klarer seg ganske bra».

Hun sa ikke at dette var et forferdelig problem, men et faglig problem, og dro så med Sigurður Einarsson, finansfyrsten som nå holder på å bygge et ni hundre kvadratmeter herskapshus i Borgarfjördur, og som nettopp har latt sin konkursramte bank kjøpe et hus til seg i London til to milliarder ISK. Geir Haarde og Ingibjørg Solrun har kanskje tenkt å sitte sammen med Sigurdur Einarsson og beundre solnedgangen i Borgarfjördur og si at dette er et faglig problem, når alle de andre har forlatt landet. Sigurdur Einarsson har neppe noe ansvar, dette geni, som for noen få uker siden fikk noen hundre millioner i bonus.  Dette er mannen som truet med å forlate landet hvis han ikke fikk gigantlønn. Bare et par uker før bankkollapset fikk Einarsson mange hundre millioner i bonus, kanskje for å låne en engelsk vertshuseier ved navn Tchenguiz 107 milliarder, en sum som er nesten like høy som de islandske husstanders samlede gjeld i utlandet i de såkalte sammensatte valutalån.

Da Ingibjørg Solrun Gísladóttir ledet Kvinnepartiet, snakket hun om den praktiske husmoren. Partiet ville etablere den praktiske husmorens økonomi, som var det motsatte av patriarkenes sløsing. Den praktiske husmora var damen som snudde på hver krone, fikk mye ut av lite og kunne benytte det hun hadde. Man kunne da spørre Gísladóttir og andre i hennes nåværende parti, hvor ble det av den praktiske husmoren i kvinnepartiet? Var det ikke tøft nok å være husmor? Det er ikke bare ungdommer som havner i dårlig selskap. Myndighetene har vært i lommene til ansvarsløse pengespekulanter og de bør ta sitt ansvar for det. Når problemene dukker opp arrangerer den praktiske husmora i hvert fall ikke et pressemøte sammen med bankdirektører for å juge til omverdenen og si at sort er hvitt.

Men, nei, det var visst ikke deres skyld. Statsminister Geir Haarde sier at krisen bare er som en ubehagelig storm som kom fra utlandet i likhet med uværet i forrige uke. Og hvis at det ikke hadde skjedd, hvis stormen ikke hadde blåst, da ville alt være i skjønneste orden Alle disse økonomiske fanterier, gigantlønningene, bonusene, tilleggene, uendelig salg av verdiløse papirer og uendelig nedverdigelse av mennesker med ærlig arbeid. Lárus Weldings lønn for bare å begynne i Glitnir bank var mer enn de fleste mennesker tjener hele sitt yrkesaktive liv. En forfatter trenger å skrive et titalls suksessbøker for å være like mye verdt som et av Lárus Weldings fotspor. Er dette et normalt verdigrunnlag? Vet mennene i ICESAVE hva pengene gikk til? Er det sant at de har vært utlånt til firmaet Baugur, som nå skylder hundrevis av milliarder, mens firmaets eiere skryter av sine nye lystsnekkere, privatfly, luksusleiligheter, herregårder og hoteller. Det virker som om finansfyrstene har hatt en egen en avtale om å låne hverandre på grunnlag av verdiløse verdier. Dette syntes myndighetene var helt i orden, de skal bare bevege seg rolig og ikke dømme noen.

Det eneste problemet var at disse menneskene ikke fikk fortsette. Det sier i hvert fall Geir Haarde. Jon Asgeir Johannesson, leder for Baugskonsernet, presenterte akkurat det samme synspunktet. Mannen som påstår, og som etter uttrykket hans å dømme faktisk tror på det selv, at det hele var sentralbanksjef David Oddsson sin skyld. Johannesson bruker de samme argumentene som fyllekjøreren, at det er i orden å kjøre i fylla, bare han ikke blir tatt, og hvis han kolliderer mot en lyktestolpe er det lyktestolpen sin skyld. Den siste banken som ikke kunne låne, gjorde meg bankerott. Skal vi kjøpe dette våset? Det kan hende at et eller annet var uheldig ved bankenes overtakelse, for eksempel Glitnir sin, men hadde det vært heldig å låne banker i så store problemer så høye summer. Hvis jeg skyldte Johannesson mange millioner, ville han da låne meg flere millioner? Bankenes og bedrifters gjeld var blitt så store at regnestykket gikk ikke opp. Det er snakk om firmakomplekset Stodir skylder 200 milliarder, Eimskip 200 og så videre…

I denne situasjonen er regjeringen ribbet for all tiltro, med mindre den bretter opp ermene og viser oss hvor det er noe å hente. Det er riktig, vi skal ikke betale de uansvarliges gjeld, men vi har begynt å høre hylingen og fornektelsene. Politikerne vil fylle våre ører av lange forklaringer og unnskyldinger. De håper bare på å sitte til stormen har stilnet slik de er vant til. Slik som Bjarni Ármannsson var spesialist på å gjøre. Han har kanskje lært dem triksene. Bjarni Ármannsson var Glitnirs bankdirektør, men ble klar over at kollapset var på vei og stakk av med store summer på lommen. Var det ikke Petur Bløndal som oppdaget Ármannsson, den samme Petur Bløndal som kom med denne interessante påstanden i fjernsynet forleden: «Jeg innrømmer ingenting».

En ting har myndighetene da fått gjennomført, å etablere en kommandoavdeling ved politiet. Politiets økokrimavdeling blir redusert, men spesialenheten styrkes. I revolusjonen i januar, den såkalte kjøkkenredskapsrevolusjon, var planen å importere pansrete politibiler fra Danmark, sannsynligvis sammen med en gruppe danske politimenn. Det er tydelig at myndighetene vet hva og hvem de skal passe på. Men vi er i ferd med å tape landet og her avsluttes demokratiets historie, simpelthen på grunn av det at noen få økonomiske spekulanter fikk alt for frie tøyler. Det er usigelig trist, og for å være helt ærlig så likte jeg godt demokratiet og regner med at jeg vil savne det i tidenes løp.


Samtiden