Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Forskningsfusk — Sudbø-saken i historisk lys

Haakon Breien Benestad

Jon Sudbø er i godt — eller, om man vil, svært dårlig – selskap med sin omfattende juksing. For forskningsfusk er sannsynligvis like gammelt som vitenskapen selv.

Det har alltid vært konkurranse blant vitenskapsfolk om å være den første, den som gjorde oppdagelsen, og som følgelig stikker av med anerkjennelsen og prestisjen. Det mest spesielle med Sudbø-saken er med andre ord ikke at kreftforskeren har blitt avslørt og fått en knusende dom av Granskningskommisjonen. Det mest spesielle med denne saken er at det denne gangen er en nordmann som har manipulert og fabrikkert forskningsresultater.

Svindel ved Sloan Kettering

William T. Summerlin var kjent for å være en sjarmerende kar, varm, entusiastisk og med en god porsjon selvtillit, da han påsto å ha løst organtransplantasjonens gåte.[1] Løsningen var besnærende enkel og vakte oppsikt i den medisinske verden. Men berømmelsen ble herostratisk og saken en internasjonal gigantskandale på midten av 70-tallet.
Summerlins metode var å holde vevet som skulle transplanteres, f.eks. hud eller hornhinne, i et vevsbad noen dager etter at det var fjernet fra giveren. Angivelig skulle mottakeren da kunne få operert inn transplantatet uten at det ville bli avstøtt.
Dette epokegjørende resultatet sørget for at Summerlin ble ansatt på det meget anerkjente Sloan Kettering-instituttet i New York, hvor han ble sjef for et laboratorium der omtrent 25 forskjellige prosjekter ble drevet samtidig. Dessuten ble Summerlin sjef for hospitalets kliniske tjeneste og hadde på et tidspunkt gående 26 samarbeidsprosjekter med forskere i ti land.
Et av samarbeidsprosjektene var med øyeleger som, ifølge Summerlin, transplanterte hornhinner fra avdøde mennesker til kaninøyne. Ett av kaninens to øyne skulle få transplantat som ikke hadde hatt opphold i vevsbad, det andre skulle transplanteres med en hornhinne som hadde blitt holdt i vevsbadet noen dager. Det skulle senere vise seg at bare ett øye fra hver kanin ble operert på, og de transplanterte hornhinnene ble alle ødelagt etter operasjonen, uansett forbehandling. Mens altså Summerlin påsto at de friske, uopererte øynene bar vellykket transplanterte hornhinner.
Et interessant trekk ved denne historien er reaksjonen til Sir Peter B. Medawar, en av de vitenskapelige konsulentene for Sloan Kettering–instituttet: «Gjennom et perfekt transparent øye tittet denne kaninen på styremedlemmene… Jeg kunne ikke tro at den hadde mottatt noe som helst transplantat, ikke så meget på grunn av den helt klare hornhinnen som fordi kransen av blodkar rundt hornhinnen på ingen måte var forstyrret. Ikke desto mindre manglet jeg mot til å si at jeg trodde vi var blitt utsatt for en svindel.»

Bomben smalt 26. mars 1974. Summerlin hadde hevdet å ha overført sort musehud til hvite mus. I heisen opp fra dyreavdelingen til en demonstrasjon brukte han tusjpennen på sine hvite mus, farget ørene sorte, og presenterte «resultatet». En laboratorieassistent reagerte samme dag på musenes utseende, etter at de var brakt tilbake til dyreavdelingen. Han fant ut at han kunne vaske vekk sortfargen med alkohol. Summerlin ble, naturlig nok, kalt inn på teppet.
Han innrømmet svindelen og ble midlertidig suspendert fra alle administrative og vitenskapelige verv. Selv skyldte Summerlin på personlig og profesjonelt stress, på mental så vel som fysisk utmattelse, med lange arbeidsdager og mange forskningsprosjekter. Da han en gang i 1973 ikke kunne varte opp med en ny, oppsiktsvekkende oppdagelse, ble han brutalt meddelt av ledelsen at han var mislykket som ikke produserte vektige bidrag — påstod Summerlin selv.

Hundeeksperimentet på Harvard

John R. Darsee ble uteksaminert lege fra Emory University i Atlanta i 1974. De neste fem årene imponerte han stort som både lege og forsker ved Emory. Så briljant ble han ansett for å være, at han ble tilbudt stilling hos den berømte professor Eugene Braunwald i Boston. Han fikk en instruktørstilling ved Harvard Medical School og arbeidsplass i et av Braunwalds laboratorier, under ledelse av dr. Robert Kloner. I mai 1981 kom Darsees medarbeidere til dr. Kloner med et problem. De mistenkte at et resymé av forskningsfunn, som Darsee hadde sendt inn til publikasjon, i virkeligheten bygget på oppdiktede data — på eksperimenter som ikke hadde blitt utført. Kloner ba om å få se rådata, f.eks. EKG-registreringer, dokumentasjon av blodstrømsmålinger og vevssnitt fra hundehjerter han hadde forsket på.. Eksperimentene hadde angivelig pågått over flere uker, men Darsee kunne ikke fremvise måleresultatene. For å oppfylle forskningslederens forespørsel satte han derfor opp et eksperiment den 21. mai. Etter hvert som målingene på eksperimenthunden kom ut av analysatoren, skrev han på papirstrimmelen: Dag 1, dag 2, etc., som om eksperimentet hadde pågått i 14 dager. De forbløffede kollegene som så det hele, meldte straks fra til Kloner. Konfrontert med øyenvitnene innrømmet Darsee svindelen, men forklarte at han bare ville reprodusere kurvene fra de tidligere eksperimentene, som han dessverre hadde mistet. Han påsto at det hele var en enkeltstående, tåpelig forseelse.

Braunwald startet straks en undersøkelse av Darsees forskning. Da han oppdaget ytterligere eksempler på sannsynlig fusk, avbrøt han Darsees engasjementer. Likevel fikk han, utrolig nok, fortsette å forske i laboratoriet, riktignok under strengere overvåkning. Stipendet fra National Institutes of Health (NIH) ble også avbrutt, uten at Braunwald informerte ledelsen ved NIH om grunnen til avslutningen. Darsee fikk i tiden etterpå også sende inn resymeer og hele artikler til publisering i velrenommerte tidsskrifter — noen av dem med Braunwald og Kloner som medforfattere. Samtidig deltok Darsee i en multisenterstudie sponset av NIH. I september 1981 sendte gruppen fra Braunwalds laboratorium inn sine kodete data til analysepanelet ved NIH. Så viste det seg at Darsees Harvard-data avvek sterkt fra — faktisk motsa — det de samarbeidende gruppene annetsteds hadde funnet. Alarmen gikk. Darsee kunne ikke dokumentere de av resultatene som han skulle ha fått før 21. mai. Det ble nedsatt undersøkelseskommisjoner som konkluderte med at Darsee hadde manipulert og diktet opp data. Dessuten hadde han takket medarbeidere i artiklene sine, personer som viste seg ikke å eksistere. Bare to av ti artikler Darsee hadde publisert i Emory-tiden, ble funnet gyldige. Kun to av 45 resymeer slapp gjennom nåløyet: Mange av dem syntes å være helt oppdiktede.

Darsee forlot Harvard og fikk en legestilling i New York. Til tross for all negativ publisitet han hadde fått, ble han ansett som en briljant og karismatisk lege av sykehuspersonalet. Senere forsøkte Darsee å unnskylde seg selv: ”Dette var en ekstremt vanskelig tid for meg. Jeg hadde for mye å gjøre, for liten tid å gjøre det på og var utmattet mentalt og nesten som et barn emosjonelt. Jeg hadde ikke tatt noen ferie eller sykefravær — ikke en dags fravær — på seks år. Jeg hadde startet et løp som jeg håpet ville skaffe meg en vidunderlig akademisk stilling”.[2]

Omstridt IQ-forskning

Sir Cyril Burt[3] var en av pionerene innen utdannelsespsykologi, og professor ved et av Englands tre ledende universiteter, University College i London. Hans meninger hadde en enestående autoritet, og han var hovedansvarlig for innføringen av ”eleven plus” (11+), tester som hadde som mål å skille flinke elleveårige skoleelever fra de mindre flinke — en segregasjon som førte til mange vonde følelser og tapte muligheter. Burts vitenskapelige arbeider om arveligheten av intelligens var svake på beskrivelsen av metoder og prosedyrer. Men fra og med hans første store sammenfatning av studiene sine, i 1943, var artiklene desto mer rikholdige på data fra selve IQ-testingen, bl.a. av eneggede tvillinger som hadde vokst opp i ulike miljøer. Det ble furore i 1976 da et journalistteam, i en artikkel i Sunday Times, stilte spørsmål ved hele professor Burts vitenskapelige livsverk. To av medarbeiderne hans på flere av artiklene, Miss Howard og Miss Conway, ble aldri sikkert oppsporet og var i hvert fall ikke egentlige medforfattere. Andres undersøkelser, sammen med Sunday Times-etterforskningen, ledet til at Burts data ble ansett for å være for gode til å være sanne, og at en del av dem må ha vært oppdiktet.

Nobelprisvinneren og vitenskapsfilosofen Sir Peter B. Medawar har tenkt seg at Burt, og andre som fusket på samme måte, gjør det fordi de er overbeviste om at hypotesen deres er korrekt, så opplagt og nødvendigvis sånn at «folk som ikke deler troen deres, på en eller annen måte må overbevises, til sitt eget beste, om nødvendig ved hjelp av en lett tilpasning av tallene her, en antakelse som bygger på et livsløps erfaring der, og for øvrig en seleksjon av måledata …» Burts utgangspunkt var en overbevisning om at intelligens var arvelig. Så ble hans vitenskapelige prosjekter konstruert for å underbygge denne forhåndsfattede konklusjonen. Dette representerer brudd på viktige regler for hvordan vitenskap skal drives — valg av kontrollgrupper og tolkninger av data var slik at vi i dag bare må riste på hodet. Saken viser også hvordan det kan være glidende overganger mellom feil (for eksempel bruk av utilstrekkelig kontrollmateriale) og juks (for eksempel ved å tilføye noen få, oppdiktede data som støtter den ønskede konklusjonen) i vitenskapen, mellom uprofesjonell og uredelig forskning.

Missing Link

”The Piltdown hoax” er kanskje den mest berømte og vellykkede svindelen i vitenskapshistorien.[4] En fremtredende amatørarkeolog, Charles Dawson, hadde kommet over noen fragmenter av en menneskeskalle ved å gjennomsøke jordmassene fra et gravearbeid i Piltdown i Sussex. I tidsrommet 1908—12 fant han flere knokkelfragmenter, mørkere farget, tilsynelatende meget gamle, sammen med bearbeidete flintstein og dyrerester. Oppglødd over hva funnene kunne bety, satte han to av sine bekjente inn i saken. Det var Arthur Smith Woodward, bestyrer av paleontologiavdelingen i Natural History Museum i London, og en ung franskmann, presten og den senere kultfiguren Pierre Teilhard de Chardin. De tre mennene gjorde flere funn, spesielt interessante var deler av en underkjeve, dypt farget som skallefragmentene. Kjeven var apeliknende, men hadde to tenner som var nedslitte. Slike tenner hadde man funnet i tidlige menneskekjever, men ikke i apekjever. Disse og flere liknende funn fikk Dawson og Smith Woodward til å påstå at de hadde hånd om rester av det første mennesket, «the missing link», og de kalte ham Eoanthropos — «soloppgangsmennesket». Påstanden ble møtt med en blanding av oppstemthet og skepsis, men alt i alt vant anerkjennelsen over avvisningen. Det førte jo til en slags nasjonal stolthet at det første mennesket var engelsk!

Tvilen vedvarte. Men det var først mange år senere at saken ble delvis løst. Kenneth Oakley, som var geolog, hadde tilgang til knokkelfragmentene, mens andre forskere bare fikk studere avstøpninger. Datering ved hjelp av karbonisotoper var ikke utarbeidet til noen presis metode, men Oakley kunne måle knoklenes fluorinnhold. Det viste seg at Piltdown-knoklene ikke var så gamle. Så begynte Oakley å fundere på om knokkelfragmentene kunne ha blitt plantet i utgravningene. Etter hvert fant han ut at beinbitene hadde blitt farget med kaliumdikromat, som fikk dem til å se gamle ut. Tennene var blitt filt ned med en jernfil. Kraniet var et menneskekranium, mens kjeven var en orangutangkjeve. Men hvem var synderen?

Mistanken falt selvfølgelig på Dawson, den ivrige og ambisiøse, men ikke spesielt dyktige amatøren. Han døde i 1916, og det ble aldri funnet holdepunkter for at han var den skyldige. Smith Woodward hadde kanskje ant trøbbel, for han dikterte en bok på sitt dødsleie, i 1948, der han står fast ved at Piltdown-funnet var autentisk. En professor i geologi i Oxford, som hadde avskydd Smith Woodward og kunne være troende til å ville kaste skam over ham, ble mistenkt. Men det var mange som hatet Woodward, og som nok gjerne ville ha diskreditert ham. Den kjente forfatter og amatørpaleontolog Arthur Conan Doyle — som man kunne tenke seg ville like å pønske ut et virkelig Sherlock Holmes-mysterium — er ett eksempel. Fader Teilhard de Chardin, som kunne mistenkes for å ville spille engelskmennene et puss, er et annet.

Først i 1996 kom oppklaringen. Brian Gardiner, professor i paleontologi, hadde i noen år studert innholdet i en kiste som var funnet av arbeidere på loftet av Natural History Museum. Kisten bar initialene til M.A.C. Hinton, kurator i zoologi på den tiden da Piltdown-funnene ble gjort. Kisten inneholdt på bunnen svaret på Piltdown-mysteriet: Kaliumdikromatfargede beinbiter, ulikt mørkfargede, åpenbart resultatene av utprøving av riktig fargemetode. Andre funn viste at Hinton hadde gått meget systematisk til verks i sine forfalskningsforsøk. Han var kjent for å elske «practical jokes», hadde ingen godhet overfor den pompøse Smith Woodward — som han dessuten hadde hatt en økonomisk krangel med — og brukte sannsynligvis den uskyldige Dawson for å ramme Smith Woodward. Men det skulle altså gå nesten 90 år før svindelen ble helt avslørt.

Hvorfor jukse?

Nobelprisvinneren Salvador E. Luria[5] har foreslått at juks i vitenskapen er karakteristisk for en spesiell type patologisk personlighet, som mest av alt minner om den man finner hos den spilleavhengige. Når man kjenner kontrollmekanismene innen forskningen — kravet om å reprodusere, eller verifisere, funnene — må troen på at man kan slippe unna med falske eller oppdiktede data, bety at vedkommende har en forstyrret oppfatning av virkeligheten. Som i spill må det foreligge en tro på å vinne — tross alle odds. Slike innbilninger kan ha sin rot i forskningsresultater som i begynnelsen tydet på at man var på et riktig og viktig spor, akkurat som spilleavhengighet kan starte med små gevinster — eller et svært underslag starte med et ”uskyldig, ikke-autorisert” lån til bankfunksjonæren. Men den følgende utvikling er tvangspreget og unormal; karriere og selvrespekt settes på spill. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvordan denne prosessen kan starte. Forskere er like menneskelige som alle andre. De blir ivrige og entusiastiske når de oppdager noe spesielt, og vil gjerne tro på potensielt epokegjørende funn. Man gir etter for konkurransetrykket og faller for begjæret etter profesjonell suksess. Fusk betyr en manglende evne til å forstå, eller snarere internalisere, spillets strenge regler.
Eric Berne[6], som i Games People Play leter etter underbevisste ”spill”, har en beskrivelse av ulike skurketyper i spillet ”Cops and Robbers”. En av dem kan kanskje kaste lys over tilfeller som Summerlin eller Darsee, nemlig ”the compulsive looser”, mennesket som har et ubevisst ønske om å tape. Det er som når barn leker gjemsel. Blir man ikke funnet, så er det ikke noe stas.
Det meste av svindel innen forskningen er nok mindre eklatant enn tilfellene Summerlin og Darsee. Det kan dreie seg om å pynte på måledata — tilføye noen oppdiktede måleresultater som er på linje med de genuine målingene, eller sløyfe avvikende målinger som kan reise tvil om at arbeidshypotesen beskriver virkeligheten. Hensikten kan være å øke funnenes overbevisningskraft og dermed forskerens egen prestisje. Eller forfremmelse, fast stilling, stipend, samt forskningsbevilgning. Slik uredelighet er selvfølgelig vanskeligere å avsløre enn den hvor alle resultatene er fabrikkerte. Sir Cyril Burt kan kanskje representere denne gruppen. Her spiller ofte ærgjerrighet sterkt inn, og trangen til å være den første.

Ærgjerrighetsmotivet er det eneste som er helt tydelig hos den allerede berømte virusforskeren Robert Gallo, som hadde fått hele to prestisjefylte Lasker-priser før han «stjal» HIV fra franskmannen Luc Montagnier og hans medarbeidere. Da Gallo i 1983 hørte Montagnier fortelle at han hadde funnet viruset som nå kalles HIV i en rekke AIDS-pasienter, kunne han lett ha bekreftet funnet og gjort det ytterligere troverdig. Riktignok ville han ha tapt kappløpet, men bidradd til å fremskynde, istedenfor å forsinke, lanseringen av en blodtest på AIDS. Isteden publiserte han en serie artikler i det prestisjetunge amerikanske tidsskriftet Science våren etter, der han hevdet selv å ha isolert AIDS-viruset. Det skulle imidlertid vise seg at Gallos virus var et «virus-plagiat» — det skrev seg fra en vevsprøve sendt ham fra franskmennene. Etter årelang strid ble det, etter mye press, enighet om at Montagnier og Gallo skulle dele æren for HIV-oppdagelsen. Seth Roberts[7] tegner et skremmende bilde av Gallo, som en super-ærgjerrig forsker, en vitenskapens Nixon. Randy Shilts’ bok fra 1987, And the band played on, levner ham heller ikke mye ære.

For de farmasøytiske firmaene som stod bak den såkalte thalidomidskandalen, der det nye sovemidlet thalidomid førte til fødsel av misdannede barn på 1960-tallet, er det nærliggende å tro at det er salgsfortjenester snarere enn anerkjennelse som er årsaken. Pengemotivet har for øvrig stort sett vært fraværende ved juks i forskning, men økonomi ser nå ut til å kunne friste til fusk. Det gjelder i mindre grad vårt hjemlige insentivsystem, der Kunnskapsdepartementet lar litt av pengestrømmen til universitets- og høgskolesektoren bestemmes av antall internasjonale publikasjoner. Problemet blir nok større med den nye finansieringsordningen man nå får i visse asiatiske land, der forskere med beskjeden grunnlønn kan få store pengesummer som bonus for publikasjoner i høytragende tidsskrifter.

Vi har ikke solid kunnskap om hvor vanlig fusk i vitenskapen er. Det er flere grunner til det. Som nevnt finnes alle overganger fra de lettere tilfellene til de groveste, der alt er fabrikkert. Jo høyere vi setter terskelen for hva som skal regnes med, jo større andel av fusket vil unnslippe oppdagelse. En undersøkelse fra Iowa State University fra 1962 kan nevnes som et forhåpentlig sjeldent eksempel, til skrekk og advarsel: 37 forfattere av vitenskapelige artikler innen psykologi ble tilskrevet og bedt om å utlevere rådataene til artiklene. Blant de 32 som svarte, skrev 21 at data var slettet ved et uhell, tapt eller forlagt. Bare ni forskere sendte inn rådataene sine. En ekspert i statistikk analyserte disse, dvs. bare syv datasett lot seg analysere. Tre av dem inneholdt feil som slo beina vekk under konklusjonene i artiklene. Bare fire av 37 artikler kunne altså kvalitetssikres i ettertid.[8]

Tilfellet Jon Sudbø

Hva fikk ham til å lyve og svindle så grandiost over så lang tid? Vi vet ikke, men kan spekulere. Det lengste granskningskommisjonen vil gå i sin rapport[9], i kapittel 5, «Mulige forklaringer», er følgende: «Kommisjonen kan imidlertid ikke se helt bort fra som en mulig årsak at Jon Sudbø kan ha vært drevet av et ønske om å tilfredsstille uttalte eller uuttalte behov, ønsker eller lignende fra internasjonale samarbeidspartnere, herunder legemiddelindustrien, med påfølgende ære og anerkjennelse, samt økonomisk støtte til nye forskningsprosjekter.» Legemiddelindustrien kunne komme inn i bildet fordi man høsten 2005, da Lancet-artikkelen ble publisert, hadde heftige internasjonale diskusjoner om faremomenter ved vanlige betennelsesdempende og smertestillende medikamenter (NSAIDs). Sudbøs påståtte funn av doblet dødelighet av hjerte-kar-sykdommer hos dem som brukte mye av de gamle NSAID-medikamentene, kunne bli — og ble i USA — et argument i disse diskusjonene.

Sammenlikner vi tilfellet Jon Sudbø, slik granskningskommisjonen beskriver det, med historiene ovenfor i denne artikkelen, kan man kanskje konkludere: Sudbø synes å ha mye av Summerlin og Darsee i seg, men ble aldri utsatt for det press og krav om raske resultater som disse møtte. Det er en likhet med Sir Cyril Burt i det at de begge har trodd på riktigheten av de virkelighetsbeskrivelsene de ville gi. Som for Gallo kan ære og berømmelse ha vært en viktig motivasjonsfaktor. Både en mulig drøm om penger til forskningen eller til seg selv og mer eller mindre alvorlige følger for uskyldige pasienter kan gi assosiasjoner til thalidomid-skandalen. Lurias forklaringsmodell, med vekt på spilleavhengighet, kan ha noe for seg. En gambler er opplagt risikovillig, og Sudbø har selv fortalt at han har drevet med risikosport. Dr. Lewis Thomas ved Sloan Kettering Cancer Center spekulerte på om Summerlin hadde lidd av en alvorlig emosjonell lidelse som kunne forklare de groteske forfalskningene. Kunne en beslektet forklaring være Sudbøs antydning i et radiointervju om at han lider av en variant av manisk-depressiv psykose?

Har Piltdown-svindelen noen som helst relevans til Sudbø-saken? Den viste at det i kretsen rundt svindlere kan være mange uskyldige mennesker som utsettes for ufortjente mistanker og lidelser. Slik er det også i Sudbø-saken. Blant Sudbøs omtrent 60 medforfattere finnes mange helt uskyldige. Men det er også ofte slik at en fuskers nærmeste kolleger, inklusive hans overordnede, kan ha egeninteresse av hans publikasjoner. Derfor er grådighet på medforfatterskap ganske vanlig — man så det også i Sudbø-saken.

Den normale vitenskapens innebygde kontrakt er å stole på kollegene: Sannhetskravet settes over alt annet. Derfor kan fusk som burde vært oppdaget med det samme, overses, slik tilfellet var for Sudbøs artikkel i The Lancet, oktober 2005. Det tok nesten tre måneder fra artikkelen var publisert til det ble slått alarm, selv om den inneholdt flere typer åpenbare feil, i tillegg til de fabrikkerte data. Man får seg nesten ikke til å tro at noen kan svindle så grovt. Om Sudbøs tidligere uredelighet skriver granskningskommisjonen: «I ettertid er det klart at mange burde ha blitt mistenksomme, reagert kraftigere og undersøkt forholdene nærmere.» De er imidlertid i godt selskap, for eksempel med Sir Peter B. Medawar da han ble konfrontert med Summerlins kaninøyesvindel. Man skal heller ikke se bort fra at man også kan ta skammelig feil i sine mistanker og derfor kvier seg for å bli en varsler («whistleblower»). Da Wilhelm Conrad von Röntgen hadde publisert oppdagelsen av X-strålene (senere kalt røntgenstråler), beskyldte den store fysiker Lord Kelvin ham for svindel. Det var, mente Kelvin, komplett uforståelig at et katodestrålerør, som så mange hadde arbeidet med i årevis, kunne produsere en ny type stråling.

Finale

Forskningsjuks kan ha katastrofale følger for store grupper av uskyldige mennesker, det er nok å nevne ordet thalidomid. Likevel er det kanskje slik at når en vitenskaper blir grepet i fusk, så rystes vi aller mest fordi det truer tilliten til vitenskapelige resultater og til forskerne – en tillit som er helt grunnleggende for løsningen av de store problemer menneskeheten står overfor. Det være seg miljøødeleggelser, energikriser eller kulturkonflikter. Så hvordan skal det gå med Jon Sudbø? Det fremgår av vitenskapshistorien at juks ikke nødvendigvis «straffes» spesielt hardt, i hvert fall sett gjennom allmennhetens øyne. John R. Darsee fikk ikke fortsette ved Harvard, men endte likevel sin karriere som en avholdt og respektert sykehuslege. Sudbø synes å ha flere av Darsees egenskaper — i hvert fall intelligensen. Menneskenes hukommelse er dessuten ofte kortvarig. Sudbø kan utvilsomt skape seg en ny karriere, det finnes mange mulige felt for kreative og energiske personer. Men han kan neppe fortsette som lege eller tannlege. Og definitivt ikke innen akademia.

Noter:

[1] Historiene om Summerlin og Darsee er hentet fra A. Kohn ”False Prophets”, Basil Blackwell, Oxford, UK, 1986.

[2] Sitert i JAMA, 8. April 1983, p. 1806

[3] Omtalen av Burt bygger på P.B. Medawar ”Unnatural Science”, New York Review of Books, 3. Febr. 1977 (24), s. 18, J. Hattie “The Burt controversy: An essay review of Hearnshaw’s and Joynson’s biographies of Sir Cyril Burt”, Alberta Journal of Educational Research, 37:259—275, 1991 og W.H. Tucker “Re-considering Burt: Beyond a reasonable doubt”, Journal of the History of the Behavioral Sciences, 33:145—162, 1997.

[4] Fremstillingen bygger på W. Gratzer ”Eurekas and euphorias. The Oxford book of scientific anecdotes”, Oxford University Press, 2002.

[5] http://profiles.nlm.nih.gov/QL/B/B/J/C/_/qlbbjc.pdf

[6] E. Berne ”Games people play. The psychology of human relationships”, Penguin books, 1964.

[7] S. Roberts ”Lab rat — what AIDS researcher Dr. Robert Gallo did in pursuit of the Nobel prize”, http://www.virusmyth.net/aids/data/srlabrat.htm

[8] Gjengitt av A. Kohn ”False Prophets”, Basil Blackwell, Oxford, UK, 1986.

[9] http://www.rikshospitalet.no/view/readnews.asp?nPubID=6624


Samtiden