Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Historien som svik

Tom Therkildsen

Det er ingen vi forakter mer enn svikeren. Han som snur ryggen til sine idealer, svikter sine forbundsfeller og søker egen lykke på andres bekostning. Historien er full av fortellinger om ham, ikke minst den politiske historien.

Svikeren er en nyttig rollefigur fordi han bedre enn andre kan forklare moralsk brist og feilaktige valg. Måltavlen hans er hjerteskjærende enkel: Den handler bare om ham selv og hans egne interesser. Han kan være dum eller intelligent – det spiller ingen rolle. Det avgjørende er at han gjennom egne valg bringer ulykke over andre og at han derfor ikke kan påkalle annet enn bunnløs forakt.

Det er mange som leser historien som en serie med svik, om feil som andre har begått og som har tatt oss til den tragiske situasjonen vi er i nå. Faktisk er det ganske lett å lese historien på denne måten, fordi vi har tilgang til et forklaringsskjema som er like enkelt som det er kraftfullt. Så hvis oppgaven for eksempel er å forklare hvorfor Fremskrittspartiet har blitt et stort parti i norsk politikk, eller hvorfor mange i Frankrike støtter den høyreorienterte nasjonalisten Le Pen, er det bare å lete etter de som har sviktet underveis. Og det kan for eksempel være Jens Stoltenberg eller Lionel Jospin. Eller – for å ta godt mål – det kan være hele Det norske Arbeiderparti eller det franske Sosialistpartiet.

Svikerforklaringen har en lang historie på venstresiden. Den går i alle fall tilbake til Marx og «den vitenskapelige sosialismen», den ble videreført av Lenin med stor konsekvens og siden av ethvert vestlig kommunistparti som opplevde å bli marginalisert mens sosialdemokratene tok ledelsen i arbeiderbevegelsen. Det var naturligvis aldri snakk om at noe kunne være galt med egen politikk, det måtte være andre som hadde sviktet og ført massene bak lyset.

I Samtiden 3/2006 knytter Magnus E. Marsdal seg – bokstavelig talt – til denne tradisjonen. Hans avhandling om «Det nye arbeiderpartiet» er som skutt ut av svikerforklaringens aller kraftigste kanon. Det går fort og det går høyt, men så forsvinner det dessverre for horisonten og etterlater seg lite mer enn forvirrende assosiasjoner til regnestykker som aldri gikk i hop.

Det kan sies mye om hvorfor Margaret Thatcher kom til makten eller hvorfor Lionel Jospin mistet den. Sikkert er det uansett at Labour før Thatcher var et parti som strevde med å forstå sin egen samtid, og at Jospins venstrepopulisme neppe var den oppskriften fransk økonomi hadde bruk for. Det virker som Marsdal mener Jospin ville ha overlevd dersom han hadde tatt «mer entydig stilling for arbeidstakernes interesser». Det er en selsom observasjon, all den stund det neppe har vært noen fransk regjering i etterkrigstiden som til de grader anstrengte seg for å imøtekomme kravene til de store fagorganisasjonene. Den mest ødeleggende av alle «progressive» reformer den gjennomførte var å redusere arbeidsuken til 35 timer, en reform som Frankrike aldri siden har klart å arbeide seg vekk fra og som fortsatt koster det franske samfunnet dyrt.

Marsdal klandrer også Jospin for å ha tatt offentlige virksomheter på børs, men unnlater å nevne bakgrunnen, som dels var at selskapene gikk dårlig og dels at staten trengte pengene for å finansiere et svært omfattende velferdssystem som ikke lenger kunne betale for seg selv – og som fortsatt ikke kan det. Alternativet var altså høyere skatter eller lavere offentlige utgifter, en form for vanskelige valg som svikerskjemaet ikke har rom for. Da er det enklere å omtale Jospin som en liberalistisk dust. På samme måte blir tapet av industriarbeidsplasser forklart ved at det var «en dyd for direktører å si opp flest mulig arbeidere». Men selv med det skjemaet Marsdal holder seg med er dette utilgivelig enkelt, ikke minst med tanke på de anstrengelsene som Frankrike mer enn de fleste andre land gjør for å holde egen industri i live. Avskallingen i fransk – og europeisk industri – siden 1970-tallet skyldes helt andre forhold, først og fremst høye kostnader, økt konkurranse og at mange selskaper gikk med store tap, – de skapte rett og slett ikke verdier for staten, for samfunnet eller de som jobbet der.

Dette var for øvrig også tilfellet med norsk statsindustri – på Kongsberg, på Raufoss, i Sør-Varanger og Mo i Rana. Etter hvert ble gleden over «full statlig styring» erstattet med fortvilelse over å måtte bruke en stadig større del av statsbudsjettet til å dekke driftsunderskudd i statens industrivirksomhet. I Norge ble dette særlig plagsomt utover i 1980-årene, og det endte med en helt nødvendig opprydding. I seg selv er den historien verdt en omtale fordi så mye positivt kom ut av det, men også det faller utenfor svikerskjemaet.

For svikerteorien forutsetter at det bare finnes gode og dårlige valg, aldri vanskelige. Og nettopp her ligger arrogansen. Jeg merker meg med interesse den omtalen Marsdal gir av velgerne (eller massene, om du vil): Her finnes verken demokrati eller opplyste velgere, massene er lemen på marsj, som blir kuppet og ført bak lyset. Egentlig har de lyst til å stemme til venstre. Når de likevel stemmer mot høyre, er det i protest – fordi de nekter å være «politisk zombie». De stemmer altså ikke Hagen eller Le Pen fordi de mener at Hagen og Le Pen står for noe de støtter. Tvert i mot, det hele er en subtil form for avstraffelse av Stoltenberg og Jospin, – en kraftig beskjed om at velgerne ønsker en mer radikal politikk, høyere skatter og økt statlig eierskap i næringslivet. De gir sin støtte til fremmedfiendtlig politikk nettopp fordi de ikke er fremmedfiendtlige. De stemmer for nasjonalisme nettopp fordi de ønsker mer internasjonal solidaritet. Og så videre. Hvem sitter med fasiten? Den som vet hvem svikerne er.

Jeg har alltid hørt at Arbeiderpartiet var bedre før. 1920-årene var bedre enn 1930-årene. Nygaardsvold var bedre en Gerhardsen. Gerhardsen var bedre enn Bratteli. Bratteli var bedre enn Steen. Steen var bedre enn Brundtland. Brundtland var bedre enn Jagland. Og Jagland var bedre enn Stoltenberg. Dette er en retorikk som i alle fall går tilbake til splittelsen på 1920-tallet. Mønsteret er fast, forklaringene like enkle som psykologien, og det kommer helt sikkert til å fortsette. Arbeiderpartiet var i grunnen helt OK, bare vi går langt nok tilbake (20-30-40 år) i tiden.

For Marsdal startet forfallet i 1977 – av en eller annen grunn. Deretter er det bare nedoverbakke: Boligpolitikken, rentepolitikken på 1980-tallet, skattereformen i 1992, børsnoteringen av Telenor og Statoil, pensjonsreformen i 2005. Innimellom disse ulykkene har vi fått stykkprisfinansiering i helsevesenet, energiloven av 1991 og inflasjonsmål for Norges Bank. Merkelig nok nevner han ikke at Stortinget sluttet å fastsette smørprisen på 1950-tallet, at det ble åpnet for fri import av personbiler på 1960-tallet, at farge-TV ble tillatt på 1970-tallet eller at vi fikk nærradio og selveierleiligheter på 1980-tallet. Han nevner heller ikke avviklingen av NRK-monopolet, nye åpningstider i butikkene eller at kommunale monopol for ølsalg nå stort sett er borte, men det er sikkert forglemmelser.

Retningen er likevel gitt: Der hvor offentlige monopoler gir tapt, der stormer markedskreftene inn. Taperne er arbeiderklassen og derfor stemmer de nå Fremskrittspartiet, selv om det «egentlig» ønsker noe helt annet. Det er denne besynderlige logikken Marsdal inviterer oss inn i.

Hvor gikk det galt? Marsdal må gripe til symbolene. Her finnes direktører, tillitsvalgte og teatersjefer, folk som «flyter ubesværet mellom statsrådsposter, direktørjobber i næringslivet og mektige posisjoner i fagbevegelsen og departementene». Det finnes hemmelige nettverk som «ganske lett» utmanøvrerer opposisjonen i LO og Arbeiderpartiet og får Statoil på børs. Alle andre er umælende tilskuere, som bare er gjenstand for manipulasjon. Marsdal har ingen begreper om politisk demokrati, en fri presse eller offentlig debatt.

Hva med rentepolitikken? Hvem husker ikke Sigbjørn Johnsens heltemodige kamp for fortsatt «politisk styrt» rente, en kamp der land etter land måtte gi tapt? Det var akkurat denne politiske styringen mot fast kronekurs som skapte høye renter i Norge, og som Marsdal i dag mener var gal. Vi endte til slutt med å oppgi målet om fast kronekurs fordi markedskreftene ble for sterke. Det mener åpenbart Marsdal var riktig, og jeg er enig med ham. Men hvor gikk det galt? Var det i kampen mot markedskreftene, eller i den tilpasningen som skjedde senere? Og hva er Marsdals alternativ nå? Tilbake politisk fastsatt rente, fast valutakurs, eller fortsatt en form for inflasjonsmål? Vanskelige valg, – utenfor skjema for svikerteorien.

Og hva med boligpolitikken? Var Marsdal på boligmarket på 1970-tallet? Trolig ikke, for da ville han vite at ett av de store – virkelig store – fordelingsproblemene fra den tiden var de enorme summene som gikk «under bordet» da vi hadde gleden av politisk styrte boligpriser. Det skapte uverdige forhold. Hva hjelper det med en politisk boligpris når markedet er helt andre steder? Og hva hjelper det med høye boligpriser når ingen ser nytten i å bygge nytt der hvor folk trenger boliger? Marsdal vet ikke svaret, for han er på jakt etter svikere. Saken er at store deler av det norske boligmarkedet var regulert altfor lenge, noe som skapte ufortjent store fortjenester hos noen og like store kostnader for andre da det først ble avregulert. Siden har boligbyggingen heldigvis økt over hele landet, og en viktig grunn er at det lønner seg å bygge nytt framfor å spekulere i gammel kapasitet. Husbankens rolle har igjen blitt meningsfull.

Slik kan vi fortsette: Før 1992 hadde vi et skattesystem som på papiret innebar betydelig omfordeling med høye satser for høye inntekter, men som i praksis ga mest til de som hadde mest fra før fordi det var så utrolig lønnsomt for næringsdrivende og folk med høye inntekter å lete etter fradag. Og fradragene var sjenerøse når man først fant dem. Etter reformen sank antallet nullskattytere kraftig, det ble en mer likeverdig skatt på arbeid og kapital, og – ikke minst – de rikeste menneskene i Norge betalte mer skatt enn før. Med den nye skattereformen er mye av uthulingen av 1992-reformen tettet igjen (delingsmodellen er fjernet), slik at fordelingsprofilen er styrket. Når den likevel ikke er bedre enn den er, skyldes det ikke minst massiv politisk motvilje mot å innføre en fornuftig boligskatt i Norge. Marsdal vil sikkert huske at det nettopp var Arbeiderpartiet som tok opp den hansken, og som senere måtte blø fordi flertallet på Stortinget ikke ønsket «skatt på egen bolig». Så vidt jeg erindrer sto verken Marsdal eller andre på venstresiden last og brast med sosialdemokratiet i den striden. Det var enklere å velge høyresidens populisme.

Før 1991 hadde vi et system for kraftutbygging i Norge der utbygger kunne velte alle kostnader over på forbrukerne, noe som førte til overinvesteringer, store miljøinngrep og unødvendig høye kraftpriser. Samtidig solgte vi overskuddskraft til Sverige for 2-3 øre per kilowattime. Energiloven har gitt oss lave kraftpriser i snart 15 år, og fortsatt er prisen for lav til å betale for ny kapasitet – enten det er snakk om vindkraft, vannkraft eller gasskraft. Samtidig har forbruket i Norge økt slik at vi i dag er helt avhengige av kraftutveksling med utlandet for å dekke etterspørselen. Hva er Marsdals oppskrift nå? Skal vi skru forbruket tilbake til 1991, og hvem skal i så fall kutte? Vanskelige valg, utenfor skjema. Det er så mye lettere å snakke om «enorme prissvingninger» – som paradoksalt nok særlig skyldes EU-landenes politiske vilje til å gjøre noe med verdens klimautslipp. En kamp jeg antar har Marsdals fulle støtte. Så hva mener han egentlig? Er prisen på kraft for høy eller er den for lav?

Her må en bestemme seg. Skal det handle om politikk eller symboler? Skal det handle om de vanskelige valgene, eller bare de enkle? Skal vi avskrive Stoltenberg og Jospin som svikere, eller skal vi forholde oss til de problemene de var satt til å løse? Det første er så fristende, det siste så krevende. Marsdal omtaler for eksempel «handlingsregelen» med begrenset entusiasme. Motspørsmålet er naturligvis hvordan han selv ville ha forvaltet en inntektsstrøm som er stor nok til å forstyrre næringsstrukturen selv i land som er vesentlig større enn Norge. Å bruke alle pengene her hjemme etter hvert som de opptjenes er utelukket, med mindre vi ønsker oss en OPEC-økonomi. Ville Marsdal rett og slett gitt bort pengene? Jeg har hørt slike forslag, men selv det å gi bort statens oljeinntekter er en formidabel oppgave – og krever en uvanlig høy moralsk standard og politisk treffsikkerhet. Det skulle vært morsomt å lese Marsdals liste over «verdige mottakere», men jeg tipper at han til slutt måtte tatt for seg en strategi for finansiell forvaltning på vegne av fellesskapet. Og selv med det gode, gamle knepet til Fremskrittspartiet om «litt mer» i økte offentlige utgifter, ville også han endt opp som statskapitalist.

Så hvorfor er Fremskrittspartiet et stort parti? Etter min mening er det fordi det har tre «sterke» sider: De kan alltid peke på innvandring (eller de fremmede) som et problem, de kan alltid bruke mer penger enn alle andre og de kan alltid hevde at de blir «holdt utenfor». Så her finnes alle svarene, hvis de bare ble omsatt i praktisk handling. Politi: De har alltid flere penger. Forsvar: Samme her. Veier: Enormt mye mer penger. Sykehus og eldreomsorg: Samme sak. Byråkrati og skjemavelde: Hater det, rask løsning venter. Bistandspolitikk: Nei takk, vi må ta vare på våre egne først. Skatter og avgifter: Ikke nødvendig. I det hele tatt, sjenerøsitet med vekst i offentlige utgifter uten at noen trenger å betale mer. Og om det er noe som er slående med Fremskrittspartiets utvikling, så er det veien mot sentrum snarere enn veien mot høyre. Her er ikke mye markedsliberalisme, her er det full offentlig støtte til ulønnsomme arbeidsplasser i sjøfart, IT-bransjen og reiseliv. Med andre ord: En «aktiv» næringspolitikk, der staten velger vinnerne og ikke markedet.

Med slike kursendringer er det ikke merkelig om tilfanget av stemmer endrer seg. Og selv Marsdal lar seg friste av den samme retorikken: Pensjonsreformen, som handler om helt nødvendige tiltak i dag for å sikre statens forpliktelser på lang sikt, blir omtalt som et svik av «verdens rikeste land». Marsdal minner om at Folketrygden ble innført allerede i 1967 – før vi ble en stor oljeprodusent – men glemmer å omtale alle tillegg og endringer som har skjedd gjennom årene – og som er selve grunnen til at en reform nå er nødvendig. Han skriver historie med gaffel, og hopper dermed over fire tiår med kraftig utbygging av den offentlige velferden i Norge – ikke minst gjennom trygdesystemet. Å sammenligne Folketrygden anno 1967 med dagens trygdesystem er rett og slett tøvete. I pensjonssaken er høyresidens og venstresidens populisme nesten ikke til å skille fra hverandre.

Det er og blir arrogant å påstå at Norges nest største politiske parti holdes opp av idiotiske grunner. Tvert i mot er veksten til FrP grunnet i en helt bevisst omlegging i retning av sentrum, der partiet nå står og tråkker på bena til alle andre partier – bare med den forskjellen at lommeboken er så mye tykkere og løftene så mye større. For det handler om løfter, og om forventninger om at de skal innfris. Fremskrittspartiet truer så visst ikke den offentlige velferden, i alle fall ikke på kort sikt. Det lover enda mer. Og det handler om arrogansen i det norske politiske systemet, mediene inkludert, som har gitt Fremskrittspartiet en verdifull posisjon som «underdog». Marsdal skriver om Arbeiderpartiet: «Ap er det nye elitepartiet. Avstanden mellom den sosialdemokratiske adelen og folk flest er blitt så stor at hele FrP kan få plass i mellom». Han kunne ha inkludert hele den norske partifloraen, men da ville svikerforklaringen blitt mindre presis, og den politiske historien mye vanskeligere fordi hans egen populisme ville kommet tydeligere fram.

Kan det finnes noen redning? Dagens regjering er et interessant svar. Men mens dette skrives er regjeringen fra Ap, SV og Sp omringet av en heller uhellig allianse av NHO og LO som protesterer mot et forslag om endringer i sykelønnsordningen. Så vi har altså venstresiden i regjering, med NHO-direktørene og LO på den andre siden. Det ironiske er at konflikten minner mye om Jospin-regjeringen i Frankrike, for også der handlet det om regjeringsmakt mot korporativ makt. Hvem er det som nå er på parti med direktørene – er det regjeringen eller er det LO?

Men hvem er LO og hvem er NHO? De representerer hver sine interesser, men maktforskning forteller oss også at de utgjør en del av en korporativ allianse, en sterk kanal inn mot myndighetene, som lever av sin egen evne til å stå sammen. Slik sett er de ikke mange, knapt nok representative, og de tilhører verken høyresiden eller venstresiden. Og likevel har de så mye makt at selv regjeringer skjelver. Men, igjen, dette er utenfor svikerskjemaet. Jeg overlater til Marsdal å forklare om det er høyreorientert eller venstreorientert å prioritere andre utgifter på statsbudsjettet enn sykelønnsordningen, og å la landets arbeidsgivere få et større ansvar for å tilby folk arbeidsplasser de ikke blir syke av.

Svikerteoriens store utfordring er at verden forandrer seg, og at det som var et svik i går kan bli en helt riktig beslutning i år. Svikerteorien romantiserer «gamle dager», og overser at nye utfordringer krever nye virkemidler. For det kan hende at folk som tar til orde for slike endringer faktisk mener det de sier, og at intensjonene deres er like moralsk holdbare som alle andres. Jeg husker at Arbeiderpartiet var motstandere av både farge-TV, nærradio og konkurranse i mobilmarkedet. Men jeg er glad for at det gikk som det gikk. Jeg husker også alle bankdirektører som gikk konkurs og måtte be staten om hjelp for å overleve. Da var det greit å ha en sterk stat. Jeg har hørt utallige SVere snakke foraktelig om markedskreftene, men også hørt folk fra samme parti etterlyse tilstrekkelig konkurranse både i fly- og banknæringene. Så det går litt begge veier. I virkelighetens verden – den som finnes bakom «lyckliga gatan» – er problemene ofte sammensatte, og det finnes målkonflikter som svikerteorien ikke aner noe som helst om.

Norsk politisk debatt nærmer seg nå en krise. Ett uttrykk for denne krisen er at populister med lettvinte løsninger fra alle kanter slipper for lett unna. Det som om vi har glemt hva vi allerede vet. For eksempel er det altfor få som snakker om Max Weber. Hans poeng var ikke at kapitalismen er et ufeilbarlig system, men at det er en unik kobling mellom individuell nytte og institusjonelle nødvendigheter som har skapt noen av de mest vellykkede økonomiene i verden. Samfunn som kombinerer politisk og økonomisk demokrati, og som sikrer sine medlemmer grunnleggende rettigheter. Og nettopp der ligger det som glipper for Marsdal: En velferdsøkonomi kan bare overleve dersom det skapes minst like store verdier for framtiden som nåværende generasjoner har glede av. Gir vi oss kortsiktig populisme i vold – enten i form av Fremskrittspartiets løftepolitikk eller Marsdals ønske om å være «dr. Freeze» – så ender vi opp med det samme: Vi skyver regningen over til noen andre. Populært i dag, men en sur regning for de som kommer etter oss.

Svikerteorien er svikefull. Istedenfor å ta tak i problemene, snakker den seg rundt – akkurat som Marsdal. Ved hjelp av stråmenn og moralsk fordervede agenter skapes det fiendebilder som retorisk sett kan være nyttige, men som ikke griper an til sakene. Min utfordring er derfor: Skriv ut alternativet! La oss få del i gleden over å etablere på nytt alle monopoler og reguleringer som forsvant i etterkrigstiden. La oss høre hvordan staten på nytt skal bygge norsk industri og sikre arbeidsplassene. Få høre mer om fordelene med en politisk fastsatt rente, og et boligmarked der prisene er offentlig regulert. Forklar oss hvordan vi kan gå videre med et pensjonssystem der alle skal få mer uten at noen skal betale mer. Eller hvordan vi skal skattlegge kapital uten at det går ut over nye investeringer. Eller hvordan vi skal nå viktige miljømål uten at bruken av energi blir dyrere. Eller hvordan vi kan ha økonomisk og politisk samkvem med omverdenen uten at det stilles krav til omstilling fra vår side. I det hele tatt: En verden uten svikere og tilpasning. En verden der vi bare gjør kloke valg, og der vi aldri ender opp som Lionel Jospin – svikeren som tapte regjeringsmakten og lot Jean-Marie Le Pen overta kontrollen med den lettlurte franske arbeiderklassen.

Tom Therkildsen (f. 1960) er tidligere statssekretær for Jens Stoltenberg. Han er cand.polit, med hovudfag i Informasjonsvitskap (1987). Therkildsen har hatt en rekke verv i Arbeiderpartiet og har blant annet vært med i partiets programkomité.


Samtiden