Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Internasjonal strafferett: Rettferdighet som tilskuersport?

Kristin Bergtora Sandvik

Har internasjonale strafferettsdomstoler noen betydning for ofrene for krigsforbrytelser, eller er rettsliggjøringen først og fremst meningsfull for vesten?

Dommen mot den tidligere borgermesteren Jean-Paul Akayesu ved Rwanda-tribunalet i 1998 anses som et høydepunkt i internasjonal strafferett. Som den første i historien, ble Akayesu funnet skyldig i folkemord, deriblant for bruk av voldtekt som strategisk våpen for å begå folkemord. De modige vitnene var sentrale i rettssaken mot Akayesu. Vitne JJ har gått inn i den internasjonale rettshistorien som en pioner. Fra domsslutningen kan vi lese:

Vitne JJ fortalte hva som hadde hendt med henne, at hun ble avkledd og voldtatt foran en gruppe tilskuere. På aktors oppfordring, under stor forlegenhet, beskrev JJ hvordan voldtektsmannen, en ung mann væpnet med en øks og en lang kniv, hadde penetrert henne. Ved denne anledningen hadde hun blitt voldtatt to ganger- i det øvrige hadde hun ikke tall på det totale antall ganger hun var blitt voldtatt.

«Shattered Lives: Sexual Violence during the Rwandan Genocide and its Aftermath», ble publisert av Human Rights Watch i 1996. I 2003 dro Binaifer Nowrojee, forfatteren av «Shattered Lives», tilbake til Rwanda og møtte igjen vitne JJ. Uten politiske kontakter hadde ikke Vitne JJ fått del i de midlene som har blitt kanalisert inn i Rwanda i etterkant av folkemordet. Hun var dessuten i ferd med å dø av AIDS.

Kjønningen av humanitærretten
Siden begynnelsen av 1990-tallet har det funnet sted en betydelig utvikling i det materielle innholdet i internasjonal rett. Ikke på noen områder har utviklingen vært så hurtig, og så bemerkelsesverdig som med hensyn til kjønnsbaserte krenkelser. Kriminaliseringen av slike krenkelser omfatter nå alle former for seksualisert vold inkludert voldtekt, sexslaveri, tvungen prostitusjon, samt tvungen befruktning, abort og sterilisering.

For å forstå hvorfor den internasjonale strafferettsdomstolens vedtekter og prosessregler oppfattes å representere en slik fremgang, er det viktig å kjenne til den historiske bakgrunnen. Det var ikke før ved Wien-toppmøtet for menneskerettigheter i 1993, at verdenssamfunnet kunne enes om at «kvinners rettigheter er menneskerettigheter». Tradisjonelt var kriminalisering av seksualisert vold mot kvinner basert på forestillinger om at vold mot kvinner representerte en beskadigelse på mannens eiendom, at den skadet offerets ære eller utgjorde et angrep på den offentlige moral.

Når slike forestillinger om eiendomsrett til kvinnekroppen og den kulturelle nødvendigheten av seksuell renhet og avholdenhet eksisterer, blir voldtekt og andre former for seksualisert vold effektive krigsvåpen. For individet er de mentale og fysiske skadene ofte uhelbredelige. Samtidig handler denne typen vold også om makt og dominans på et mer kollektivt nivå. Eksempelvis ble strategisk spredning av hiv-smitte anvendt for å utrydde tutsiminoriteten under folkemordet i Rwanda. Mens seksualiserte overgrep mot menn i krigssituasjoner fremdeles er et tabubelagt emne, kommer det stadig flere rapporter som indikerer at seksuelle overgrep brukes strategisk også mot menn. Som krigsstrategi er seksualisert vold en effektiv taktikk for fysisk og kulturell tilintetgjørelse.

Likevel har seksualisert vold generelt vært ignorert av filosofer, lovgivere og rettshåndhevere. Verken etter første verdenskrig eller ved Nürnberg-tribunalet ble seksuelle overgrep mot kvinner planmessig straffeforfulgt, tross bevis for at omfattende og systematiske seksuelle overgrep ble begått på begge sider. Det var ikke før de massive voldtektskampanjene i det tidligere Jugoslavia og Rwanda at krigsforbrytelser mot kvinner for alvor ble satt på agendaen.

Visjoner og karrierer
Internasjonal strafferett gjennomgår en rivende utvikling. To dominerende retninger i internasjonal rett, som ofte opptrer i kombinasjon, er institusjonalisme og doktrinarisme: Problemene i verdenssamfunnet anses best løst ved at man skaper flere byråkratiske strukturer, og/eller utvider det normative rammeverket. Fra denne synsvinkelen er historien om internasjonal strafferett allerede en suksesshistorie.

Den permanente Strafferettsdomstolen (ICC) trådte i kraft i 2002. Domstolens regelverk normerer i detalj hva som defineres som seksualiserte overgrep, og hvordan de skal etterforskes og straffeforfølges. Det gis også retningslinjer for vitnebeskyttelse, deltakelsesrett for ofre og utbetaling av oppreising. Hovedaktor Luis Moreno-Ocampo har åpnet etterforskning av konfliktene i Darfur, Nord-Uganda og Øst-Kongo. I mars 2006 ble lederen av en kongolesisk paramilitær gruppe, som den aller første, fremstilt for ICC. Aktoratet vurderer per juni 2006 situasjonen i fem andre land, deriblant Den Sentralafrikanske Republikk og Elfenbenskysten.

Samtidig er det høy aktivitet ved en rekke spesial- og ad hoc -tribunal. Tribunalene for Rwanda og Jugoslavia arbeider seg møysommelig gjennom bunken med tiltalebeslutninger. I mars 2006 ble Charles Taylor utlevert til spesialdomstolen for Sierra Leone. Rettssaken vil finne sted i Haag, og Storbritannia har tilbudt seg å la Taylor sone i et britisk fengsel, om han skulle bli funnet skyldig. Rettsprosesser pågår eller planlegges også i Irak, Kambodsja, Kosovo, og Øst-Timor.

Tross enkelte tilbakeslag, som avbrytelsen av rettssaken mot Milošević ved Jugoslaviatribunalet, er visjonene for disse prosessene grandiose. De ivrigste tilhengerne håper at strafferettsdomstolene vil bidra til å forandre konfliktmønstre og for første gang gi mening til ideen om et internasjonalt samfunn som håndhever rettferdighet. Eksempelvis fremholdt daværende Utenriksminister Knut Vollebæk under stortingsbehandlingen av ICC, at beslutningen om å etablere en permanent, global straffedomstol var et gjennombrudd for folkeretten, og at domstolen ville redusere det internasjonale samfunnets reaksjonstid overfor de alvorligste internasjonale forbrytelsene, og således få en avskrekkende virkning.

Parallelt med entusiasmen for institusjonsbygging, anser både styresmakter og den offentlige opinionen i Vesten den økende internasjonale rettsliggjøringen som et gode i seg selv. Mens humanitær bistand til land i sør kan bidra til å høyne giverlandets status, utgjør slik bistand for vestlige politikere også et effektivt virkemiddel for å kommunisere med strategiske velgergrupper. Den internasjonale strafferetten har en lignende funksjon, dog med den fordelen at beslutningstagerne også kan vise til vestlige lands tiltredelseserklæringer.

Samtidig har internasjonal strafferett, «transitional justice» og humanitærrett utviklet seg til å bli en egen industri: Både i form av storstilet byråkratisk ekspansjon og etablering som akademisk disiplin, noe som generer konferanser, tidsskrifter og konsulentoppdrag. Det gir en takknemlig følelse å kjenne at man driver med noe betydningsfullt. Bestselgende reportasjebøker som tar for seg krigsforbrytelser og folkemord er for lengst blitt en egen litterær sjanger, og de siste årene har filmskaperne kommet etter.

Et betydelig antall eksperter, aktivister og håpefulle praktikanter svermer rundt disse institusjonene og det er i ferd med å bli trangt om plassen for den mangslungne gruppen «rettferdighetsentreprenører». Det har også gitt en hel yrkesgruppe muligheten for forhøyet status: Å være internasjonal strafferettsjurist er blitt en meget lukrativ karrierevei. Hvor diplomater tidligere forhandlet om politiske spørsmål, kan man nå tenke seg jurister som en slags uavhengige linjemenn som produserer normative, men regelbundne vurderinger av rett og galt. Den internasjonale strafferetten gir juristene, inkludert den internasjonale kvinnerettighetsbevegelsen, anledning til å (gjen)oppstå som det internasjonale samfunnets moralske alibi, med den blinde Justitia svevende i bakgrunnen.

Generelle kritikker av internasjonaliseringsprosjektet
En gjennomgående kritikk av de internasjonale domstolene generelt, og ICC spesielt, er at det er urealistisk å tro at internasjonale straffedomstoler vil kunne håndtere selv en brøkdel av de alvorlige overgrep som finner sted rundt om i verden. Det uttrykkes samtidig skepsis til at ressurser brukes «internasjonalt», istedenfor til styrking av nasjonale rettssystemer. Ofte er både straffen og det sosiale stigmaet som påføres ved internasjonale rettssaker, mer beskjedne enn det en nasjonal rettsprosess ville medført. Soningsforholdene er i tillegg langt gunstigere.

Kritikere har videre påpekt at ICC står for en problematisk universalisering og institusjonalisering av vestlig strafferettspleie. Den rituelle produksjonen av sannhet, fakta og kontekst foregår utelukkende ved å følge en straffeprosess som er bygd på prinsipper fra det sivilrettslige og det angloamerikanske systemet. En velkjent konsekvens av normaliseringen av vestlige verdier, er at lokale rettferdighetsoppfatninger som avviker fra disse ekskluderes.

Strafferettens språk er per definisjon reduksjonistisk. Begrepene «galt» og «rett» blir avpolitisert og abstrahert. En beslutning om å iverksette internasjonal straffeforfølgelse kan ha store konsekvenser for nasjonale forsoningsprosesser. Den ene konfliktparten, som defineres som «offer», vinner retten til å definere både konfliktens natur og partsforholdet. Ingen steder er dette tydeligere enn i oppgjøret etter Rwanda-konflikten. Rwanda-domstolen er seierherrenes justis: Ingen fra det nåværende tutsidominerte regimet er tiltalt eller dømt. En slik internasjonalisering kan også føre til at et samfunn som forsøker å komme seg etter sosial sammenbrudd, blir fratatt muligheten til å definere hva som ligger i betydningen av gjenoppbygging og forsoning. Gjenoppbyggingen forstås isteden som en passende geskjeft for advokater og internasjonale byråkrater, og forsoningen som et produkt av avgjørelsen av skyldspørsmålet. Fysisk distanse er ikke en problematisk størrelse fra kosmopolittens perspektiv. Fly merket med FN-emblemet går i skytteltrafikk over Sentral og Øst-Afrika. Dette ser imidlertid annerledes ut sett fra en landsby i Øst-Kongo, eller en flyktningleir i Darfur, hvor «Haag» ikke utgjør et meningsfullt geografisk konsept.

Dom/mening i kjønnsperspektiv
Feminiseringen av den internasjonale strafferetten hadde ikke skjedd uten sterkt påtrykk fra kvinneorganisasjoner, menneskerettighetsaktivister og feministiske akademikere. «Shattered Lives» ble skrevet for å påvirke Rwandatribunalet (ICTR)til å inkludere former for seksuelle overgrep i tiltalebeslutningene. Det er enighet om at de logistiske utfordringene med å få stablet tribunalene på beina var enorme, og at ICTR var i særstilling i så måte. Samtidig har det vært hevdet at ICTR aldri har vært så veldig interessert i å straffeforfølge forbrytelser mot kvinner. De tapte mulighetene er mange og har sammensatte årsaker: Observatører forteller om inkompetanse, likegyldighet, manglende administrasjon og tidsfrister som kom og gikk. Det tok blant annet flere år å få stablet et vitnebeskyttelsesprogram på beina, en sendrektighet som fikk fatale konsekvenser for enkelte av vitnene etter tilbakekomst til Rwanda.

Ofrene for massevoldtekter sitter igjen med ødelagte liv som følge av overgrepene de har blitt utsatt for. Hittil har ikke de internasjonale tribunalene forestått noen form for organisert utbetaling av erstatning eller oppreisning, siden de domfelte oftest ikke besitter finansielle ressurser, og det ikke har eksistert noe internasjonalt erstatningsfond. Tidligere undersøkelser, for eksempel International Crisis Group`s 2001-rapport fra Rwanda, viste at ofrene/de overlevende bare i liten grad kjente til eller forsto noe særlig av ICTRs virksomhet. Mens millioner av dollar har blitt pumpet inn i Arusha-tribunalet, har det kun i beskjeden grad vært satset på å stable det Rwandiske rettssystemet på beina. Hva som per i dag er den reelle betydningen av dette og andre internasjonale tribunaters virksomhet, er uklart.

Retorikk og praktiske konsekvenser
Det foregår altså en storstilt produksjon av internasjonalt strafferettsbyråkrati, samtidig som ideen om «meningsfull» rettferdighet i overraskende liten grad gjøres til gjenstand for kritisk analyse. Menneskerettighetene utgjør i våre dager den eneste globalt legitime frigjøringsretorikken. Dette har både ført til en sterk rettsliggjøring av rettferdighetsprosjektet, og en fortrengning av andre reform- og gjenoppbyggingsprosjekter. En konsekvens av rettsliggjøringen er at konsept som rettferdighet, fred og forsoning blir monopolisert i internasjonal diskurs. Videre er kravet om en organisert renselsesprosess blitt et politisk virkemiddel i lokale, regionale og internasjonale interessekonflikter.

I etterkant av 1990-tallets aktivistiske og akademiske industri rundt sannhetskommisjoner og «transitional Justice-prosjekter», er det i ferd med å utvikles en mer systematisk og kritisk analyse av denne typen overgangsprosesser. Disse diskusjonene har relevans for den internasjonale strafferetten. «Internasjonal rettferdighet» er blitt et slags mantra for hvordan man skal løse konflikter, og sette i gang en gjenoppbyggingsprosess. Men der prosessene etter militærjuntaen i Argentina og apartheidstyret i Sør-Afrika bygde på et nasjonalt krav, er slike prosesser i stadig økende grad et styringsredskap for det internasjonale samfunnet.

I enkelte tilfeller kan straffeforfølging dessuten føre til at konflikter forlenges eller brutaliseres. Dette er den kanskje mest akutte moralske problemstillingen operasjonaliseringen av internasjonal strafferett reiser. Lords Resistance Army (LRA) har terrorisert sivilbefolkningen i Nord-Uganda siden 1980-tallet. Tusenvis av kvinner og barn er blitt kidnappet og utsatt for sexslaveri, tortur, voldtekt og drap. Likevel fortsetter beslutningen om å utstede en internasjonal arrestordre på Joseph Kony og resten av lederskapet i LRA å være kontroversiell. Ugandiske myndigheter hadde uten tvil sine egne politiske motiver for å gå til ICC. Det blir stadig klarere at de ser ICC som et politisk våpen, ikke som et middel til rettferdighet. Samtidig oppfattes ICCs tilstedeværelse i Uganda av mange grasrotaktører som ren imperiebygging.

Lite metodisk lærdom ser ut til å være trukket fra ICTRs og ICTYs mangslungne erfaringer med etterforskning og vitnebehandling. Konsultasjonene med sivilbefolkningen var etter sigende overflatiske, og ICC blir anklaget for å gå aggressivt til verks for å fremskaffe vitner. De lokale motforestillingene var og er sterke: Mange aktører argumenterer fremdeles for en «fred først, rettferdighet senere» tilnærming. Organisasjoner som jobber i området klager over at tiltalebeslutningene hindrer hjelpearbeidet deres, og at muligheten for en fredelig løsning på det som i realiteten er en kompleks borgerkrig, nå er sterkt redusert. Som en konsekvens er den internt fordrevne befolkningen i Nord-Uganda mer sårbar enn noen gang.

Akademisk rettferdighet
Avslutningsvis kan vi et øyeblikk spole tilbake til innledningen. Det er uklart hva strafferettsdomstolen i Rwanda har betydd for rwandiske kvinner. Kanskje besvares spørsmålet best ved å sette et skarpt skille mellom hva den har betydd for internasjonal rettsutvikling, og hva den har betydd konkret for ofrene, i form av rettferdighet og oppreisning. Nowrojee insisterer på at når vi vurderer hvorvidt internasjonal strafferett har noe med rettferdighet å gjøre, så må vi tenke på kvinner som vitne JJ. Dette er et enkelt, men på mange måter radikalt, krav.

Mens vi venter på at den første saken som omhandler seksuelle overgrep skal komme opp for ICC, er det passende å stille spørsmål ved hvordan man i vesten vil forstå en slik rettssak. Særlig interessant er forestillingene om hva slags praktiske og symbolske konsekvenser jussen vil få for ofrene for kjønnsbaserte krenkelser. Det internasjonale rettferdighetsaspektet fremstilles som noe viktig og reelt. Samtidig er det uklart hva det betyr hvis en internasjonal domstol er irrelevant for innbyggerne i et krigsherjet land – mens de som har domstolen som matfat insisterer på at den produserer en høyere form for mening. Når vi postulerer at abstrakte domspremisser skal lege dype sår, gjør vi noe mer, og samtidig noe mindre. Vi legitimerer oss selv, og våre ønsker om livsprosjekt og rollen som den gode samaritan. Men hvor rettferdig er den abstrakte, internasjonale rettferdigheten?

Det er for enkelt å konkludere med at det ikke finnes noen meningsfull oppreisning i internasjonal strafferett. Betydelige normendringer har funnet sted. For bare femten år siden var det tvil om massevoldtekter egentlig utgjorde krigsforbrytelser. Det er nå ettertrykkelig slått fast at det internasjonale samfunnet, i alle fall i prinsippet, ikke godtar seksualisert vold. Tilhengere av internasjonal strafferett argumenterer for at rettspraksisen fra Jugoslavia og Rwandatribunalet har stor symbolvirkning, og at det samme blir tilfelle for domstolspraksisen fra ICC. Men spørsmålet er fremdeles: For hvem? Norge har hele tiden sett på seg selv som et «pådriverland» i forhold til ICC, og vår hjemlige debatt har vært preget av det. Å være «pådriver» innebærer nå et behov for en mer grunnleggende kritisk tenking omkring forestillingen om at en meningsfull oppreisning finnes i det internasjonale rommet.

Kristin Bergtora Sandvik (f. 1975) er doktorgradskandidat ved Harvard Law School, hvor hun skriver om rettighetsbevissthet blant urbane flyktninger i Uganda.

BAKGRUNNSINFORMASJON

Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har sete i Haag, Nederland. Den er en selvstendig internasjonal organisasjon, og ikke en del av FN-systemet. Vedtektene for Den internasjonale straffedomstolen ble vedtatt den17 juli 1998, og domstolen trådte i kraft 1. juli 2002. Domstolen kan rettsforfølge personer for å ha begått krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten, og folkemord begått etter denne datoen. Norge ratifiserte den 16. februar 2000. Per juni 2006 er vedtektene signert av 139 stater, mens 100 har ratifisert. Land som har ratifisert Romavedtektene, forplikter seg til å selv rettsforfølge personer anklaget for slike forbrytelser, eller overgi disse til ICC. Domstolen skal altså kun gripe inn når de nasjonale domstolene ikke kan eller vil forfølge forbrytelsen. Domstolen består av fire organer: Presidentskapet, dommerorganene, aktoratet og sekretariatet. Dommerskapet består av 18 internasjonale dommere, valgt for ni år om gangen.

Hjemmesiden til den internasjonale strafferettsdomstolen:
http://www.icc-cpi.int/home.html&l=en

Den internasjonale Straffedomstolen i korte trekk:
http://www.un.dk/norwegian/folkerett/icc/icc.htm

Utenriksdepartementet, Den internasjonale straffedomstolen Forbrytelseselementer http://odin.dep.no/ud/norsk/dok/andre_dok/veiledninger/032201-120105/dok-bn.html

St.prp. nr. 24 (1999-2000) Om samtykke til ratifikasjon av vedtektene av 17. juli 1998 for Den internasjonale straffedomstol («Roma-vedtektene»)
http://odin.dep.no/ud/norsk/dok/regpubl/stprp/032005-034001/dok-bn.html

Koalisjonen for den internasjonale strafferettsdomstolen (CICC) er et globalt nettverk bestående av over 2000 frivillige organisasjoner. Nettverkets formål er å promotere en rettferdig, effektiv og uavhengig strafferettsdomstol.
http://www.iccnow.org/

Strafferettstribunalet for Rwanda: http://www.ictr.org

Strafferettstribunalet for det tidligere Jugoslavia: http://www.un.org/icty/

Spesialdomstolen for Sierra Leone: http://www.sc-sl.org/

Oversikt over spesialdomstolene,
http://www.ibanet.org/humanrights/ICC_SpecCrts_Adhoc_Tribunals.cfm

Human Rights Watch, oversikt over temaer som omhandler «international justice»: http://hrw.org/doc/?t=justice


Samtiden