Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Kunsten å ikke bare tenke svart-hvitt – svar til Tonje Volds artikkel «Hvit støy»

Tora Aasland

I artikkelen «Hvit støy» i Samtiden nr 1-2007 tar stipendiat Tonje Vold for seg uhyre viktige temaer om integrering, flerkulturelle utfordringer og språk. Artikkelen er bygget på enkelthendelser fra Kapittel 06 i Stavanger, språkdebatter ut fra tolking av ordene «neger» og «nordmann», samt utsagn fra Arbeids- og inkluderingsministeren om Khan-saken i Oslo. Ut fra dels uheldige og dels usympatiske uttalelser med utspring i disse hendelsene er artikkelen regissert som en trend hvor navngitte personer i verste fall blir framstilt som rasister; i beste fall som særdeles stupide og ekskluderende. Vold angriper friskt ut fra en generalisering hvor enkeltsaker framstår som disse personenes helhetlige oppdrag. Det går spesielt ut over Bjarne Håkon Hanssen – og dermed Regjeringens integreringspolitikk, og Sylfest Lomheim – og dermed Språkrådet.

Ingressen på Volds artikkel er dermed talende: «Hvilke håp kan vi egentlig ha for det nye Norge, når vi ikke engang klarer å integrere Bjarne Håkon Hanssen og Sylfest Lomheim?» Her har «vi» – som åpenbart vet best – framstilt de to nevnte personene særdeles ekskluderende, noe som forsterkes av festlige tegninger som mer enn antyder at man her går til angrep på rasistiske holdninger – også med ironien som våpen.

Jeg skal selvsagt ikke undervurdere forfatteren, men jeg antar at «vi» i ingressen er hennes referansegruppe. Geografisk strekker den seg i artikkelen fra Groruddalen og Holmlia til Grefsen og Holmenkollen; og – rett skal være rett – med et lite unntak fra litteraturfestivalen Kapittel 06 i Stavanger. Og selv om debatten om språk og makt i denne sammenheng blir i det noe smale spekteret svart-hvitt, bør vel debattens kvalitet og troverdighet være bygget på en referanseramme som geografisk er noe større enn Oslogryta, og av et utgangspunkt som tilstreber saklighet og forståelse, og ikke bare referanse til det som opplagt har vært uheldig? Ikke minst når det uheldige faktisk også er beklaget og rettet opp.

Bjarne Håkon Hanssen kan sikkert snakke for seg selv; jeg skal som styreleder i Språkrådet konsentrere meg om den rollen regissøren Tonje Vold her har gitt Språkrådets direktør, Sylfest Lomheim.

Jeg har sjelden opplevd noen legge seg så langflat som Sylfest Lomheim gjorde da han beklaget den svært uheldige e-posten som var sendt fra Språkrådet til Ny Tid, og som utløste «nordmann»-debatten. Jeg er enig med Tonje Vold i at reaksjonene og debatten fikk gå for lenge før beklagelsen kom. Både «neger»-debatten og «nordmann»-debatten tok av i retning av en eksplosiv sammenblanding av påstander om rasisme og diskriminering på den ene siden og rådgivning om ords innhold og betydning på den andre siden. En burde kanskje ant at temaet var så eksplosivt og at man her selvsagt ville være på jakt etter syndebukker som i de fleste opphetede samfunnsdebatter, men ikke desto mindre var det nødvendig med en beklagelse. Og beklagelsen gjør krav på hensyn og respekt i den videre debatten.

Etter at beklagelsen kom, er Språkrådet fremdeles en organisasjon som skal gi råd om språk, følge med i utviklingen av språket, og bidra til å styrke norsk språk. Sylfest Lomheim har på vegne av Språkrådet hatt innlegg i Aftenposten (11.11.06) og Dagsavisen (12.11.06), og det er skrevet et svarbrev til Likestillings- og diskrimineringsombudet. Ikke noe av dette er nevnt i Volds artikkel.

Alle steder er det understreket at bruk av ord i samfunnsmessig endring ikke er entydig, og at både bruk og forståelse kan være høyst varierende. Det er en kjensgjerning at ord som for en generasjon siden var nøytrale og ikke ble oppfattet begrensende eller diskriminerende, i vår tid kan oppfattes som tvetydige eller diskriminerende. Den varierende bruken plikter Språkrådet å forklare når en får spørsmål om hvordan ord som for eksempel «nordmann» eller «neger» blir brukt. Det er det vi skal gjøre – etter beste evne.

Med ny organisering med blant annet fire kunnskapsrike fagråd, skal Språkrådet stadig bli bedre til å observere og analysere. Det er et mål å fremme språklig toleranse, noe som ikke minst innebærer at ulike forståelser og betydninger av ord må formidles. Og nettopp fordi språk er makt, er det viktig for alle språkdebattanter å klare den krevende balansegangen mellom en formidling av den språklige forankring og språkets historie på den ene siden og lydhørhet for nye tolkninger på den andre siden.


Tora Aasland er styreleder i Språkrådet.


Samtiden