Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Litt kannestøperi om Afghanistan og andre militære eventyr

Jens Chr. Andvig

Det står fortsatt åpent om Norge skal delta med en militær styrke i Sør-Afghanistan. Deltakelsen i nord forblir kontroversiell. Robert Mood leverer et engasjert og detaljert forsvar for engasjementet i en artikkel i siste nummer av Samtiden. Han tar også opp det sentrale politiske spørsmålet om Norge, ved avgjørelsen om ikke å delta, setter Nato-medlemskap og norsk forsvarspolitikk i fare.

Situasjonen er egentlig ganske absurd: For at vi skal forbli i en forsvarsallianse mellom vestlige land sentrert i Nord-Atlanteren, skal norske soldater delta i en krig i Afghanistan der de må regne med å drepe og bli drept. I Norge er det for tiden ingen direkte militær trussel å se over horisonten. Hvordan har man havnet i en slik situasjon?  Hva er etikken i en slik sammenkopling?

I løpet av det siste tiåret har jeg fra utsiden observert en rekke kolleger som har forsket på norsk forsvarspolitikk. Flere har engasjert seg sterkt i normative spørsmål om hvordan det norske forsvaret bør organiseres. De fleste har gått inn for en modernisering, som i dette tilfellet betyr større vekt på nytt utstyr og mindre, men bedre utdannet personell. Tiden har løpt fra verneplikt og en tallrik mobiliseringshær. Den vil bli slått ut på et øyeblikk.

Men en slik moderne, kapitalsterk forsvarenhet blir for liten til å kunne forsvare et så stort areal som Norges. Derfor vil man være enda mer avhengig av hjelp utenfra enn man var under den kalde krigens dager. Nato blir minst like viktig som før.  Ergo må vi jage sammen med de store og sterke maktene for å kjøpe oss hjelp i tilfelle vi skulle bli utsatt for et angrep. Det er det harde argumentet for å delta i Afghanistan. Det sies også at vi, som Danmark, burde ha deltatt i Irak.

Det bløte argumentet ble utviklet samtidig: I mange land blir befolkningen utsatt for store overgrep. Borgerkriger som kan resultere i rene folkemord, oppstår. Nato-landene har militær kapasitet til å hindre en del nedslaktinger. Det vil være etisk galt av Norge å ikke delta i slike operasjoner. La oss se på det siste argumentet først.

Vi er en samling av små individer i et lite land i en stor, komplisert verden. Hver for oss er det lite vi med sikkerhet vet. Vi vet imidlertid mer om det som ligger nær og som vi har erfaring med. Hvis vi ser noen som holder på å drukne, kan vi normalt slå fast at det er det hun faktisk gjør. Ingen har noen interesse av å vri informasjon om dette saksforholdet. Hvis jeg kan redde henne uten for stor risiko for mitt eget liv, er jeg forpliktet til å gjøre det. Er risikoen stor, enten fordi jeg er en dårlig svømmer, hun er langt vekk og vannet kaldt eller opprørt, vil det være heroisk å gjøre det. Der og da er plikten klar, men avgrenset i antall. Og heroisme er et for drastisk krav.

Den amerikanske filosofen James Fishkin har pekt på paradokser som oppstår  i en stor global verden når hver enkelt av oss har mulighet til å ’redde’ mange andre. For la oss si en 50 kroner i måneden kan vi redde en annen fra sult og elendighet. Det kan herske rimelig tvil om flertallet av hjelpeorganisasjonene alltid er like effektive, men noen vil være det. Etter å ha funnet en slik organisasjon kan vi sikkert redde noen for 50 kroner. Men dette er bare ett individ. Det finnes millioner der ute som er i samme situasjon. Hvor mange ganger 50 kroner har jeg plikt til å bruke? Det vil være heroisk og ikke noen plikt å gi så mye at jeg kommer i omtrent samme økonomiske posisjon som dem jeg søker å hjelpe.

Jeg skal ikke forfølge alle Fishkins filosofiske bestrebelser nærmere her, men bare peke på dilemmaet som oppstår når vi samler sammen alle de etiske kravene som rettes mot oss i en stor verden.  Hvis vi ikke prøver å legge større vekt på «nære» krav og begrense mengden av dem, vil vi stå overfor en umulig situasjon. Mengden av krav overstiger det vi er etisk og informasjonsmessig i stand til å håndtere. En eller annen form for prioritet er nødvendig hvis vi ikke bare skal trekke på skuldrene og gi blaffen i det hele. Gitt at det finnes så mange andre måter å hjelpe folk ut av nød og elendighet på – hvilken vekt skal vi da legge på militære midler?

Som en hovedregel må det være noe av det siste jeg kan støtte. For det første er det noe jeg selv ikke kan gjøre. Dermed er det noe som jeg – gjennom staten Norge – eventuelt må pålegge andre å gjøre. Det er de som må drepe og risikere å bli drept. For det andre ligger det i sakens natur at fysisk vold må utøves mot noen for at andre, og det må være flertallet, eventuelt skal få det bedre. For å kunne være rimelig sikker på at dette faktisk vil inntreffe, må jeg videre ha svært presis kunnskap om hvordan denne voldsanvendelsen vil virke på de grupper som blir berørt, og hvordan de så vil reagere. Videre må jeg tro at de militære apparatene som de norske mannskapene vil bli en del av, faktisk vil virke slik at de reduserer samlet voldsanvendelse og at de legger forholdene til rette for varige velferdsforbedringer i de landene den utøves. Bare slik kan de sikre og nære ofrene som norske soldater gjør, forsvares mot de usikre gevinstene for befolkningen.

Ingen av disse forutsetningene synes å være oppfylt i Afghanistan. De fleste med seriøs kunnskap om landets historie og den dynamikken som nå er satt i gang, regner det som mest sannsynlig at Natos, som Sovjetunionens, militære engasjement vil lide nederlag. Heller ikke i Moods skildring av situasjonen er det noe som tyder på noe annet – bare et håp. Hvis vi ser på den uttalte hensikten med å ofre noen soldaters liv, er det altså i beste fall dumskap. Hvis hensikten er å kjøpe seg fremtidig støtte til forsvar av Norge ved menneskeofring i dag, må vi selvsagt se på andre mekanismer.  En viktig grunn til at militære operasjoner av denne sorten har så vanskelig for å lykkes, er nettopp at det rimelige kravet om at vi har større forpliktelser til å redde nære liv, innebærer at europeiske soldater får større grad av beskyttelse, mer ildkraft, flystøtte og liknende enn afghanske soldater og opprørere. Dermed signaliserer man at europeiske liv er mer verdt, noe som strider mot det engasjementet for demokrati man påberoper seg. At vestlige konsulenter i hjelpeindustrien får opp til tusen ganger lønna til en afghansk statlig byråkrat for sammenliknbare jobber, understreker det samme poenget. De er mindre verdt.

Sammen med det saksforhold at en blir nødt til å ta afghanske sivile liv når først væpnete konfrontasjoner er satt i gang, er hele situasjonen rigget slik til at sjansen for å mislykkes er stor når vestlige land skal gå inn i ’robuste’ oppdrag. I gjennomsnitt har det også vist seg at effekten av slike har vært lav i forhold til fredsoperasjoner der en ikke har tillatt aktiv våpenbruk. I tillegg kommer at i motsetning til tidligere kolonialisme har ikke aktørene bundet seg til et langvarig militært engasjement. Alle aktører vet at dersom tapstallene går for mye opp, vil motstanden i hjemlandene bli for sterk. De utenlandske troppene vil trekke seg tilbake. Det hjelper ikke å sitere Ibsen om at «det er viljen som det gjelder! Viljen frigjør eller feller». Som resten av hjelpeindustrien opererer de militære med korttidskontrakter. Vi kan ikke forvente at viljen vil vare lenge nok

Det klassiske moteksemplet mot denne skepsisen til bruk av robuste oppdrag er Rwanda. Det er klart at en internasjonal militær styrke kunne ha redusert omfanget av dette folkemordet. Sudan er et mulig eksempel i dag. I ettertid er det innlysende at det var galt ikke å gripe inn. Rwanda er altså et sterkt argument for en beredskapsstyrke i FN-regi. Men gitt tregheten i det mobiliseringssystemet som vi faktisk har, og det man overflatisk sett visste om Rwanda, var det trolig ikke realistisk å få det til. Rwanda hadde i høyere grad enn før fulgt internasjonale anbefalinger i økonomisk politikk, det hadde beveget seg i demokratisk retning all den stund hutuene hadde fått mer av makten enn tutsiene, som var i mindretall, og så videre. For å gripe riktig inn skulle det mye relativt presis informasjon til. Og her, som ofte ellers, var de med den mest presise informasjonen, som den katolske kirken og kanskje den franske hæren, ofte involvert på den gale siden.

Det er klart at væpnete operasjoner er ekstremt kostbare og risikable former for utviklingshjelp som krever ekstraordinær innsikt i de samfunn en skal operere i. Det finnes både mer effektive og (som regel) etisk mindre tvilsomme måter å hjelpe folk ut av vanskelige livssituasjoner. Sett på den bakgrunn er det vanskelig å forstå hvorfor Frp, som ellers er så skeptisk til utviklingshjelp, nærmest med begeistring støtter væpnete aksjoner i Afghanistan.

For å forstå dette må vi altså gå inn på de «harde» egeninteressene til Nato: Som nevnt; vi må være med for selv å få støtte om Norge en gang i fremtiden skal bli militært truet. Implisitt er den militære trusselen man først og fremst tenkte på, antakelig Russland. Nå er dette eksplisitt. I tillegg kommer den – fra militært synspunkt – mer bagatellmessige trusselen, terrorisme.

Som kjent ble Nato bygd opp i den kalde krigens tid. Selv om det er mulig å diskutere i hvor høy grad Sovjetunionen den gang var en aktiv, realistisk trussel, er det klart at de fleste medlemsland hadde en sterk egeninteresse i gjensidig forsvar mot denne. Etter den kalde krigens slutt er det grunn til å tro at denne gjensidige egeninteressen er svekket. Allerede den gang var det imidlertid slik at det i en rekke tenkelige konfliktsituasjoner kunne være i USAs interesse ikke å bli involvert. Den folkelige responsen i USA på oljekrisen på slutten av 1970-tallet tydet på at det ville være lettere å få folkelig støtte for et militært engasjement i Midtøsten enn i Europa.

De to Golfkrigene USA engasjerte seg i, har bekreftet dette inntrykket i ettertid. Det er også allment erkjent at den kalde krigens slutt måtte redusere mange av Natos opprinnelige oppgaver. For ikke å måtte legge ned organisasjonen har en utviklet et kollektivt apparat for militære engasjement utenfor alliansens geografiske område. Mood støtter dette.

En viktig del av norsk forsvarspolitikk har dermed blitt å utvikle stridsenheter som kunne passe inn i slike globale spill som Afghanistan-konflikten har blitt. Mood går engasjert inn i den og omtaler Taliban og de væpnete enhetene som tidvis slåss mot de norske styrkene, som fiender. Dreper du noen som har kollegaer, familie og venner, får du fiender. Hvor klokt er det å skaffe seg slike i Afghanistan i en globalisert verden?

Når du kjemper sammen med afghanere og du skaffer deg afghanske fiender ved å drepe noen, vil dine allierte også få dem som fiender. Når du trekker deg ut, øker sannsynligheten for at de vil bli drept. Begrunnelsen for militært engasjement er ikke den samme ved uttrekk som ved inngang. En havner bokstavelig talt i en hengemyrsetikk. Det vet en imidlertid på forhånd, noe som er nok en grunn til å holde seg unna militære eventyr i ukjent land.

Motytelsen for deltakelse skulle som kjent være at den kollektive militære enheten en deltar i Afghanistan, eventuelt kunne brukes til eget forsvar hjemme i tilfelle storskalerte trusler, les Russland. Hvor klokt er det å stole på dette?

En norsk økonom karakteriserte det gamle internasjonale samarbeidet for overnasjonale betalinger, den internasjonale gullstandarden, med følgende betraktning: « Den er som et svømmebelte som virker fint på grunt vann, men på dypt vann gir den ingen beskyttelse.» Dette gjelder også for mange andre former for internasjonalt samarbeid. Hvis vi ofrer norske soldater på samarbeidets alter, gir det ingen garanti for motytelse. Det vil avhenge av de andre landenes interesser på det tidspunktet da den eventuelle trusselen mot Norge blir utløst. Det faktum at det nå er svært så vanskelig å få medlemslandene til å delta i det sannsynlige tapsprosjektet Afghanistan, illustrerer dette forholdet.

Finnes det noe alternativ til å jage sammen med de sterke maktene i håp om fremtidig beskyttelse? På det tidspunktet tankene om en ny forsvarspolitikk ble født, syntes den teknologiske utviklingen entydig å føre i retning av små, utstyrstunge og mobile enheter, som Norge ikke kunne skaffe mange nok av til å kunne forsvare eget territorium. Vernepliktshæren var et historisk fossil. Det faktum at den amerikanske hæren kunne slå ut Iraks forsvar på noen dager bekreftet dette. Problemene USA har fått i ettertid, trekker imidlertid i en annen retning.

Selv om det selvsagt er uaktuelt å trene det norske forsvaret på bruk av selvmordsvester eller andre terrormetoder, åpner erfaringen derfra for at det kan bli mulig å utvikle moderne varianter av den klassiske sveitsiske piggsvinsmodellen: å utvikle et sett av teknikker og stridsmidler som bare egner seg til forsvar av eget territorium, ikke som en puslespillbit i krigsspill under fremmede himmelstrøk. Et piggsvin må ha pigger over hele kroppen for å avskrekke.

Sett på denne bakgrunnen, blir Senterpartiets tidlige begeistring for bruk av den norske forsvarsbrikken i Afghanistan, vanskelig å forstå. En desentralisert norsk forsvarsmodell innebærer en bevegelse bort fra slike former for internasjonal deltakelse og utvikling av nye og mer effektive pigger som må plasseres lokalt. Kanskje har Forsvaret noe å lære ved å debrife norske «terrorister» etter at de har engasjert seg i sine hjemland, det være seg Irak, Afghanistan eller Somalia?

Jens Chr. Andvig er dr. philos. og seniorforsker ved NUPIs avdeling for internasjonal økonomi.


Samtiden