Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Med Borats latter i halsen

Hans-Wilhelm Steinfeld

Sacha Baron Cohen harselerer over en verden han kjenner dårlig.

Vi tilgir ham, at han tror Kazakhstàn og Warszawa hører til samme

rom.[1] Vi tilgir ham også fordi han tror vi tar hans location i det bakkete, rumenske landskapet for den flate steppen i Kazakhstàn. Vi tilgir ham fordi 1/6 av Jordens landoverflate som het Sovjet-unionen var atskilt i 74 år fra resten av verden av et jernteppe så effektivt, at det utgjorde et kulturelt, adiabatisk skott.[2] Fra det lukkete rommet hentes empirien til denne teksten, i høy grad valgt ut som dedikasjon til Borats badeantrekk. I respekt for nye, norske litterære trender, blir fotnoter flittig brukt videre.

Sacha Baron Coxens egen, britisk-jødiske kultur feires innledningsvis med følgende beretning: De tre britiske jødene Harry Hirsch, Daniel Barm og Bernhard G. Rubinstein sitter på stranden i Bristol og nipper til en kasse øl. Plutselig sier Harry «jeg må strø!» Daniel legger til «la oss gjøre det på en original måte og pisse navnene våre i sanden!» Først ut med lemmet er Harry som problemfritt pisser sitt korte for- & etternavn i sanden. Dernest makter nummer to å dra det til Daniel Bauuu.. men får ikke pisset m’en. «Okey mates, I can do it but you’ve got to ’old it fo’ me!» sier han med det lange navnet, og like langt fra «the full command of the Queen’s English». De to andre griper hans lem og vitterlig klarer han å pisse hele Bernhard G Rubinstein med punktum etter g’en i sanden. «Jolly good Benny, but why did we have to hold it for ya?»-spurte de to andre. Da ble det for komplisert så Benny svarte på jiddisch: «Pissen kenne Ik aber schreiben kenne ik nikt!»[3]

Urinhumoren finner vi igjen i det evig-kjærlige forholdet mellom polakker og jøder: Jødisk omskjæring har skapt mange vitser, og èn polsk er hva som skjer når en jøde løper mot Klagemuren med ståpikk? Han knekker nesen! Holder det, eller hva med den rike polakk og den fattige jøde på nattoget mellom Warszawa og Kiev? Polakken har vodka og en pølsesnabb, jøden er en boms: «Pan Kowalski, hvis jeg kan bite meg i nesen får jeg en gratis tår av flasken da?»-spør Rabinowicz. Kowalski lures, svarer ja, jøden tar ut gebisset, biter seg i nesen og får en slurk vodka. Fem minutter etter prøver han å bomme nok en gratis drink: «Kowalski, hvis jeg biter meg i øyet, får jeg gratis-drink nummer to, da?» Kowalski, klok av skade, sier OK men legger til, at «du får’ke ta ut gebisset!». «OK», svarer Rabinowicz, tar ut glassøyet, biter i det og hyler innpå slurk II. Endelig prøver han seg med denne: «Får jeg tredje slurken hvis jeg klarer å pisse deg i lommen uten at du blir våt?» Polske Kowalski tenker seg om. Det er jo faen ta umulig! På den andre siden er han en kreativ og nysgjerrig mann, som har tjent sine penger på det umuligste. «Okey!» sier Pan Kowalski etter en tenkepause. Så stikker jøden pikken i lommen på polakken og pisser ham dyvåt. «Helvete, jeg ble jo våt!»-skriker polakken. Med karakteristisk utslåtte armer sier jøden lakonisk: «Kan’ke vinne hver gang!»[4]

Vi har nå fulgt samme slags humor fra den britiske vestkyst og til terskelen til selveste sovjetkulturen. Ukrainerne lar ikke sjansen gå fra dem med denne historien om jødene: «En Ukrainer, en russer og en jøde går til kommandanten i konsentrasjonsleiren etter en innskytelse fra russeren og spør: «Hvis vi til sammen kan mønstre en halvmeter pikk på oppstillingen i morgen tidlig- slipper du oss ut da?!» Jo, det skulle alltids la seg gjøre, tenkte kommandanten. Neste morgen mønstret ukraineren sin stolthet som målte 25,5 cm, russerne strakte seg til 20 cm, mens jøden kvalitetssikret seieren med en lengde på 4,5 cm, og friheten var sikret! De tre eksfangene fikk fatt i en vodkaflaske i landsbyen, og satte seg opp på en furukolle for å tenke over livets tilskikkelser, og den etniske animositet var der straks: «Jaja, takket være min glupe idé nyter vi nå friheten», sa russeren etter første vodkadrapet.

«Nå får du gi deg, jeg hadde lengst pikk!», sa ukraineren. Stille la jøden til: «Hadde ikke min stått, hadde vi aldri sluppet ut!»

Etnisk mobbing er en gammel øvelse. Russerne bygger mye av vitsene på sitt ordtak om, at du aldri må glemme hvor beina vokser ut fra. Så da balterne raslet i lenkene med sin menneskekjede fra Tallinn til Riga i 1990, var Moskva-studentene kvikke til å parodiere balternes litt seige og treige måte å snakke russisk på. Men størst ovasjoner fikk armenerne, som går for å ha en særlig pervertert seksualitet, med denne fortellingen: «Medisinerstudentene i Moskva sitter tett som hagl i det store auditoriet mens den tørre professor skal forelese i seksualteknikk. På siste benkerad sitter en armensk student. «Kjære studenter, det fins 103 kjente kjønnsstillinger mellom menn og kvinner», begynner professoren. «Hundreogfire!» hauker armeneren fra siste rad. Professoren ignorerer ham, gjentar sin åpning om de 103 kjente.., men blir avbrutt igjen av «hundreogfire» fra armeneren på siste benkerad. «Unge mann der oppe på siste benkerad, jeg skal ta meg av Dem etter forelesningen, hvis De gir meg ro til å fortelle hva stilling nummer én, den mest vanlige går ut på: Mannen ligger oppe på kvinnen. «Hundreogfem!» – hauket den armenske studenten forbauset.[5] ( I parentes bemerket har fire generasjoner russiskstuderende i Norge etter andre verdenskrig merket seg humorkilden Radio Jerevàn, som nutta bene ikke formidlet slike vitser…)

Det er ikke bare Borat fra Kazakhstàn som lot seg overraske i den nye verden. Leonid Bresjnev selv skrøt svært til den timide statsminister Aleksej Kosygin da han kom hjem fra statsbesøk hos President Nixon: «De stilte med parade, la seg flate i forhandlingene, det var bankett og mot midnatt fulgte Nixon meg til mine gemakker for å se at alt lå til rette: Der var en bar, svømmebasseng, og Nixon spurte om jeg trengte et kvinnfolk, så vips var hun der. Da Nixon spurte om jeg ville sove med lyset på eller av, svarte jeg som det mannfolk jeg er, at det fikk da faen stå på så jeg kunne se henne! Og du skulle sett, Aleksej Nikolajevitsj, neste morgen kom pinadø Nixon inn og ga meg på toppen av alt en sjekk på 100 000 dollars! «Ååååh», sa statsminister Kosygin misunnelig. «Kan’ke du fikse meg en tjenestereise dit?» Ikke lenge etter gjentok det samme seg for Kosygin, til punkt og prikke. Men da Nixon spurte den eldre og mer beskjedne Kosygin om han skulle sove med blondinen med lyset av eller på, tenkte Kosygin, at han selv sto seg best i mørket. Dagen derpå fikk han en sjekk av Nixon, men bare på 50 000 dollars! Med sin velkjente rettferdighetssans spurte Kosygin hvorfor han bare fikk halv betaling for samme «jobben» som Bresjnev. «Åh din tosk, Bresjnev kom på TV – du kom bare på radio!»[6]

Belønningene kan være så ulike, men på de sovjetiske tjenestereisene var de en viktig gulrot, også for lavere embetsmenn. Den sovjetiske minister for treforedlingsindustrien skrøt etterpå til jentene på kontoret etter sin første utenlandstur, til selveste Paris! «Men dere vet jo jenter, at jeg ikke kan noe fremmedspråk. Jeg fikk da med meg et kvinnfolk på rommet, og vi kommuniserte skriftlig! Først tegnet hun en champagneflaske, så jeg forsto hun ville ha dét. Så tegnet hun en pengeseddel, og jeg forsto hun ville ha «gryn». Men så min santen tegnet hun en trekøye, og hvordan fanden kunne hun vite at jeg var sovjetisk minister for treforedlingsindustrien?»[7]

Også de minste av Herrens små ble rammet av russisk hetshumor, som av og til slo tilbake på russerne selv. I alle år var inkluderingspolitikken kort formulert under parolen «Drùzhba Narodov» eller «Vennskap mellom folkene» – punktum finale. Hjemlet i dèn velviljen krevde det vesle polarfolket tsjuksji som er bosatt på permafrostens tundra nordøst ved Beringstredet. I takt med sovjetisk inkluderingspolitikk hadde tsjùksjij-folket for lengst mistet sin skriftlighet, men krevde sin æres-representant i styret for den sovjetiske forfatterforeningen. Juryen av lærde dottores fant jo lite å ta tak i, men innkalte den mest aktverdige tsjuksjij til jobbintervju:

– Har du lest Gogol, tsjuktsjij?

– Tsjuksjij ikke lest!

– Tolstoj, da?

– Tsjuksjij ikke lest!

– Dostojevskij?

– Ikke lest!

Men kjære vene, tsjuksjij du har jo ikke lest noen ting, heller! Hvordan skal vi da kunne la deg innta en æresplass i forfatterforeningens styre?

– Tsjuksjij ikke leser – tsjuksjij skriver![8]

Underveis til Tsjuksjij-kysten ved Beringstredet flyr Aeroflot over Kazakhstàn. Der leier Nursultàn ut esler. Ivan Ivanov skal leie ett, men kazakh’en advarer: «Dette eksemplaret er veldig sta! Men du vil jo bare leie et billig esel. Så når denne stabeisen stanser etter noen kilometer, skal du bare bøye deg ned og gi det en lett masturbering, så går det greit videre. Stanser det på nytt, er det bare å gjenta grepet,» sa kazakh’en pedagogisk mens russeren noterte ned for å huske driftingsprinsippene. Så la han i vei. Det ble både en og to stopp, som greit lot seg løse i henhold til bruksanvisningen. Men da tredje stopp kom og russeren gjorde mine til å bøye seg ned igjen, vrinsket eselet, rundet mulen og gjorde smaskelyder med leppene…

Represjon er alltid katalysator for humor, jo hardere undertrykkelsen blir desto beskere blir vitsene.[9] Slik sett var folk Stalin stor takk skyldig. Lettelsen var imidlertid stor da diktatoren utåndet 5. mars 1953. For å være helt sikre på å være kvitt ham, telefraferte Krustsjov til Øst-Berlin der han hadde full kontroll, og spurte om de kunne legge liket av Stalin i jorden der. Selv Walther Ulbricht betakket seg med, at det holdt med liket av én tyrann, ett eller annet sted i ruinene rundt Rikskanselliet. Russerne forespurte deretter sin gamle britiske allierte som svarte, at for dem fikk det holde at Karl Marx hviler på Highgate Cemetery i London. [10] Da kom det plutselig et telegram fra Israel, som tilbød Stalins levninger et siste hvilested i takknemlighet over at han hadde stemt for opprettelsen av staten Israel i FN i 1948. Da takket Nikita Krustsjov nei med denne nølende begrunnelsen: «…var det ikke ellers også noe med at dere hadde en oppstandelse tidligere engang i landet deres?»[11]

Borat-filmen har laget slik oppstandelse, at den er forbudt i det xenofobiske Russland. Fordi den jevne russer fortsatt disponerer syv kvadratmeter boligflate per familiemedlem, kjøkken, bad, toalett og korridor fratrukket, og hensett til at millioner av russere fortsatt bor inne i Kazakhstàn, som har en 8000 km grense uten grensegjerde mot Russland, må dette forbudet forstås og respekteres. Trangboddheten er ille nok i Russland som den er. Så tenker også russere slik, at det er grenser for alt, selv «vakthavende borgerkriger» de siste 20 år, og vi nevner i fleng: Krigen mellom armenere og azerbajdjanere i Nagorno-Karabakh med utgangspunkt i Sumgait anno 1987, etniske renskninger i Ferganà-dalen i Sentral-Asia litt senere, pogromene i Baku i 1990, borgerkrigen i Tadsjikistan først på 1990-tallet, blodbadet i Vilnius 13/1-1991, og med den påfølgende hetsen mot balterne v/ Aleksandr Nevzorov i beste sendetid på russisk stats-TV som bidro til å besegle balternes vilje til å bryte opp; vi kan ta med, at borgerkrigen i sovjetrepublikken Georgia startet i Abkhazia allerede under Mikhail Gorbatsjov og pågår til denne dag, bare styrket av én i Sørossetia nå; Samtidens redaktør er raus nok med spalteplassen til at Tsjetsjenia-konflikten også kan nevnes èn passant: «I Tsjetsjenia har krig pågått i ti år!» – står det på transparenten som smykket Andrej Sakharov-senterets vegg ut mot Moskva-elvens sidekanal nedenfor leiligheten hans på Tsjkalov-gaten. Det er bare å pøse på med borat’er, så varer den ti år til! For det er jo slik, at rotekte humor skal ha et snev av godhjertethet ved seg. Den etniske humoren bærer alltid i seg et element av hets. Og hets er ouverturen til etnisk animositet.

Mange av de nokså bejaende anmeldelser Boratfilmen fikk, er tuftet på fravær av nær og konkret kunnskap om disse tingene. Det er med talefrihet som med alle andre friheter – det må skje under ansvar. Borat-genrens ansvarlighet kunne jeg tenke meg et par lakmus-tester på. For filmtrick’ene til Sacha Baron Cohen kan anvendes mot nesten hvem som helst, hvor som helst. Så til forsvar for dagens hersker i Kazakhstàn, Nursultan Nazarbìjev som vi kjente som en genuint liberal leder[12] på glasnost-teamet til vinneren av Nobels fredspris anno 1990, M.S. Gorbatsjov, fremsendes legio muligeter til den mindre enn sublime, engelske stå-opp-komiker, og la oss begynne med det som står ham nært:

– En Boratfilm i pakistaner-miljøet i Birmingham

– En Boratfilm i marokkaner-miljøet i Paris

– En Boratfilm om sigøynere i Bulgaria, Romania, Ungarn, Kosovo, Slovakia

Produksjonsstøtte-søknad kan sendes til NATOs utrykningsstyrke, poststed Brussel.

Innovasjon Norge i et samarbeid med UDs nye avdeling for Norgesprofilering ser sikkert i miskunn også på en søknad om en Borat-film tatt opp blant drita fulle nordmenn på vei etter avskiltete horer når bussene ankommer Hotel Artika torsdag kveld for nesten analfabete, norske mannfolks helgekos i Murmansk. TONO frigir qua filmmusikk tonene fra «For Norge – kjempers fødeland!» Blir dèt for sært – subsidiært et tilbakeskuende Borat-film om nordmenn på grisefest i Spania, eller en fremtidsrettet film om norske ungdomstreff på de greske øyer. I bakruten på Borat-bussen bør sticker’n «Ikke kjør for nær – Deres datter kan være med!» klistres. Publikums-suksess’en er garantert her til lands blant alle med Wunderbaum i frontruten og revehale på radiostangen bak.[13] På nachspiel’et kan tilårskomne 68’ere dra spille LP’en «An Evening wasted with Tom Lehrer», og særlig kjøre da capo på visen «National Brotherhood Week» før seminaret dagen derpå om hvorvidt Borat raffinerte genren – mens Paris brenner – igjen, som i fjor…

Hans-Wilhelm Steinfeld (f. 1951) har vært journalist i NRK fra 1976, hvor han blant annet har vært korrespondent i Moskva og Balkan, samt nyhetsredaktør og sjef for Dagsrevyen. Han har skrevet en rekke bøker om utenrikspolitikk.

[1] I sin film sier han ”hvordan har du det” og ”takk” på akkurat så dårlig polsk som briter ellers kan notere seg for når de også ellers åpner munnen på fremmedspråk.

[2] Begrep fra fysikken om isolasjonsgrad som ikke engang slipper varme masse mellom omgivelsene som holdes adskilt, særlig brukt om termodynamiske tilstandsendringer f.eks. i gasser.

[3] Vitsen ble fortalt av en don ved St. Antony’s College i Oxford der jeg studerte i 1976

[4] Hørt under språkkurs på Polonikum på Krakowske Przedmeste i Warszawa ved universitetet i 1972

[5] Fremført på studentrevyen ved MGU, Moskvas statsuniversitet våren 1991

[6] Hørt av fhv nestkommanderende i KGB, generaloberst Viktor Grusjko i 1995, da NRK laget en dokumentar med ham i Moskva. Fortalt åpent medførte vitsen 10 års ubetinget fengsel i hht str.l.§ 58 i USSR

[7] Berømt korridorvits fra Gosplan SSSR, fortalt som sånn av statsminister Nikolaj Rysjkov i oktober 1990. Han var tidligere sjef for industri-avdelingen i Statsplankommisjonen, og gikk mye i korridorene mens han ventet på at noe skulle skje de 18 årene stagnasjonsæra’en varte under Bresjnev.

[8] I fravær av skriftlighet, stilles artikkelforfatteren i forlegenhet mht kilden min i Glavlit, Sovjetunionens sensurorgan.

[9] Jfr ”humorens marked” i Norge, 1940-1945

[10] Statuen kan beskues via: http://www.newyouth.com/archives/imagegallery/marx/karlmarxgravebw.html

[11] Dette står i ”Krustsjov minnes” – not! (Jfr Borats filmatiserte kurs i US Humor)

[12] Pro Memoria: Verden i vest bejublet Romanias president Nicolae Ceaucescu som en stor, liberal leder tidlig på 1970-tallet. Men han ble skutt av sine egne i artillerigarnisonen i byen Turgoviste i romjulen 1989, en stor julegave til det rumenske folk!

[13] …jfr upublisert markedsundersøkelse fra AFF/NHH – Norges handelshøyskoles administrative forskningsfond, – filial Aker brygge.


Samtiden