Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Sikkerhetspolitikk i en urolig tid

Vidar Lehmann

På tross av sin økonomiske nedtur søker USA fortsatt bekreftelse på sin status som verdensleder, mens Europa er opptatt av å finne sin identitet og plass i en verden i rask endring.

De ytre parametere for norsk og europeisk sikkerhetspolitikk er i hovedsak sammen- fallende. Et sentralt problemområde er de ulike konfliktene i Midtøsten, et annet de politiske minefeltene i Russlands randsone mot sør og vest. I begge står USA fortsatt i nøkkelposisjon, og derfor vil USA´s utenrikspolitiske linje etter valget få dyptgripende virkninger for Europa. Velger USA samme kurs som under president Bush kan samholdet i NATO bli kraftig utfordret.

Forskjellene mellom Europa og USA, slik de blant annet brøt fram ved Irakkrigen, er mer enn bare nyanser. På tross av sin økonomiske nedtur søker USA fortsatt bekreftelse på sin status som verdensleder, mens Europa er opptatt av å finne sin identitet og plass i en verden i rask endring.

Midtøsten:

Mens Irak-konflikten fortsatt gløder ønsker sterke krefter både i Israel og USA å ødelegge Iran sine atomanlegg, noe man i Europa betrakter som hasard. Flere kjente analytikere peker på at et slikt angrep kan komme kort tid etter presidentvalget i USA.

Retorisk har USA i det siste støttet tanken om en levedyktig palestinsk stat, men ikke fulgt opp i handling. Bushperioden har vist at Israel fortsatt betraktes som USAs viktigste brohode

i Midtøsten, en rolle som tross forståelse for Israels behov ikke er særlig relevant for Europa.

I skrivende stund er den palestinsk-israelske konflikten ikke fullt så synlig i mediebildet som forholdene i for eksempel Iran, Pakistan og Afghanistan. Fortsatt er likevel dette symbol- og moderkonflikten i Midtøsten, og kan når som helst igjen overta hovedrollen. Dessverre er det ikke lenger slik som det en gang kanskje var, at framgang her ville løse opp i de mange andre spenningene i området. I mellomtiden har det oppstått nye virkeligheter.

I lengden kan verken USA eller Europa sitt behov for sikkerhet mot terrorisme løses eller moralsk forsvares ved å bruke Afghanistan som slagmark.  Overskriften på USA sin militære satsing i Afghanistan er imidlertid fortsatt 11. september 2001. Mange andre land, både i og utenfor NATO, har inntatt standpunktet om at hardhendt militær aktivitet uten massiv, ved- varende humanitær og samfunnsbyggende innsats er motproduktivt både når det gjelder å bekjempe Taliban (og derved Al Qaida) og for å vinne sympati i folket.

Det nylige terrorangrepet på Hotell Marriott i Islamabad forsterker inntrykket av et politisk svakt og ustabilt Pakistan og gjør marerittet nær komplett. Det spørs om det ikke blir her Talibans skjebne bestemmes. USA har nå utnevnt øverstkommanderende for sine Irak-styrker, general David H. Petraeus, som øverstkommanderende for hele regionen, inkludert Afghani- stan. Man har også fremmet ønske om at NATO- og USA-styrkene i Afghanistan sammen settes under USA-kommando. Aksepteres dette, kan man kanskje på kort sikt vinne noe rent militært, men må samtidig vente at USA sin utenrikspolitiske linje forsterkes.

Afghanistan-konflikten er et av mange eksempler på at under krig oppstår det stadig nye virkeligheter. Har man tatt tigeren i halen, kan det vise seg svært vanskelig å slippe. Slik situasjonen nå er, vil ensidig tilbaketrekning av vestligdominerte militærstyrker lage nye massive tragedier, og temmelig sikkert medføre at ekstreme, ikke-demokratiske krefter igjen overtar i Afghanistan, kanskje også i atommakten Pakistan.

Det er helt urealistisk å løse opp i denne konflikten uten å oppnå forpliktende samarbeid med nabostormakter som Russland og Kina. NUPI-direktør Jan Egelands nylige forslag om overføring av større myndighet til FN, sterkere engasjement av nabostatene og øket, parallelt løpende samfunnsbyggende og militær innsats bør søkes realisert mens det ennå er mulig, og før den latente kløften mellom USA og resten av NATO blir mer synlig.

Det nye Russland:

Etter at Sovjetunionen brøt sammen, har NATO med USA som dynamo beveget seg dypt inn i Øst-Europa og er nå også på gang i Kaukasus. Ti tidligere østblokkland er blitt med- lemmer av NATO, tre (Kroatia, Albania og Makedonia) er på det såkalte MAP-programmet for medlemskap, mens resten av statene fra det tidligere Jugoslavia, samt Georgia og Ukraina – de to siste med betydelige russiske minoriteter og lange grenselinjer til Russland – står i venteposisjon. Russland på sin side har i det siste pleiet forholdene til Kina, Iran og Syria.

Etter lang tid under Sovjetkommunismen er det forståelig at randstatene til nåværende Russland søker sikkerhet i en vestlig militærallianse. Man våger ikke å stole på at den store naboen har endret karakter. Problemet er at denne frykten kan bli selvoppfyllende. Nitten år etter kommunismens fall og med vaklende demokratiutvikling ser Russland seg nå nær inn- ringet av NATO, i en bue fra Østersjøen til et godt stykke inn i Asia. Med den historisk begrunnede frykt for vestlig aggresjon er russernes reaksjoner lette å forestille seg. Kommer disse, så vil det av kalde krigere i vest bli brukt som ”hva sa vi”-argumentasjon.

Det ferske tilfellet Georgia har slike elementer og bør derfor oppsummeres: Landet ligger på Russlands sørgrense mellom Svartehavet og det Kaspiske hav og har NATO-landet Tyrkia i sør.  På langs gjennom landet går en viktig oljeledning mot vest. Etter en tid med politisk og militær støtte fra USA/Israel, fulgt av russiske provokasjoner i Ossetia og Abkhasia angriper så  regjeringen i Georgia disse (egne) russiskdominerte regionene. At dette ville medføre betydelige sivile tap og en flyktningstrøm til Russland var man sjølsagt klar over på forhånd.

Om angrepet de juris ikke var brudd på mellomstatlig folkerett, var det klart brudd på menneskerettighetene, inngåtte avtaler og de facto på det politiske klima som et demokratisk Europa i etterkrigstiden har utviklet. Så sier Russland stopp, går til motangrep inn på Georgias landområde og knuser tennene på landets militærmaskin.

Under henvisning til tilfellet Kosovo anerkjenner Russland så de to regionene som selvstendige enheter. Ved sin russiske majoritet, og fordi storparten av georgierne har flyktet, er Sør-Ossetia og Abkhasia nå i praksis lydriker under Russland. Med referanse til folkeretten fordømmes Russlands handlemåte av Vesten, følges opp av øket nærvær av USAs marine ved Georgias Svartehavskyst og av en avtale om utplassering av USA-raketter i Polen. Da svarer Russland med å suspendere samarbeidet med NATO og sender en flåteenhet til Venezuela. Moskva mer enn antyder at USA hadde en finger med i spillet ved Georgias angrep, og at hensikten var å påvirke det forestående valget i USA.

Konturene av en velkjent spiral av gjensidig frykt og mistenksomhet kan sees. Ekspansiv russisk nasjonalisme og reaksjonær vestlig kald krig-retorikk ser sjanser. Et annet moment er at når mektige stater har indre spenninger, trenger de ytre fiender minst like mye som venner.

EU sin politiske respons er moderat, og viser at Europa fortsatt håper på positiv dialog med sin mektige nabo i øst. Dette har Russland oppfattet, og øyner sannsynligvis muligheten for å flise opp NATO sine atlanterhavsbånd videre. Vestens kalde krigere ville kalle dette en russisk taktikk som besto i først å bryte ned NATO-samholdet, for deretter å sette tomme- skruene på Europa.

Nordområdene:

Så langt har Skandinavia ligget i utkant av spenningsfeltene, og man er unisont opptatt av at det skal fortsette slik. Det er det slett ikke sikkert at det gjør. Uavklart status av gråsonen, issmeltingen, energiforekomstene under havbunnen, fiskebankene og Svalbards status og beliggenhet er alle elementer som ligger til rette for russiske hegemoniske fremstøt. Jo mer av iskappen rundt Nordpolen som smelter, jo mer fristende blir det for russerne å definere hele havområdet nord for Sibir som Mare nostrum. Plantingen av russisk flagg under Nordpolen er mer enn et mediestunt.

Nær norske havområder har Russland den siste tiden øket sitt militære nærvær og har markert seg sterkere i sammenheng med Svalbard. Island, som nylig sa fra seg USA-basene, har også notert øket russisk flyaktivitet og ønsker assistanse til overvåkning av sine havområder.

Hvor mye den russiske reaksjonen mot NATO vil innvirke på de øvrige russisk-norske relasjonene står igjen å se. I felles anliggender har russerne hittil opptrådt så sivilisert som en kan vente av en mektig nabo som nylig har vært nede for telling og som nå reiser seg igjen.

Et mer bekymringsfullt moment er at dess større problemer Russland føler de har med NATO, ved sine vest- og sørgrenser, dess vanskeligere vil de nødvendigvis måtte bli å ha med å gjøre i nordområdene. Blant annet kan Vardø-radaren komme til å havne i samme politiske bås som USA sitt rakettsystem i Øst-Europa.

Troverdig norsk sikkerhetspolitikk eksisterer ikke i isolasjon. Skulle det utvikle seg til å bli en tilspisset situasjon mellom Russland og Norge, kan både NATO- og EU-medlemskap komme vel med.  På den andre siden bør en nå ikke oppleve at disse organisasjonene ter seg slik at de utløser unødig russisk sinne. Et samstemt Norden kan her innta en viktig rolle, og bør ta mål av seg til det.

Utdyping av det nordiske forsvarsamarbeidet i linjen Island-Finland kan skje uten at NATO-samarbeidet svekkes. Gjøres dette med klart synlig vekt på overvåkning og forsvar av egne territorier, behøver det ikke oppfattes som en trussel mot vår store nabo i øst. På områder som utdanning, materiell, kommunikasjon og øvinger kan en god del gjøres til forholdsvis små kostnader. Trolig kan det på flere områder også gi innsparinger. En slik samkjøring kan også komme til gode for fremtidig felles deltakelse under FN-paraplyen.

Øst-Vest-forholdet sett med nordiske øyne:

Titusenrubelspørsmålet er om en nå kan vente russisk hardkjør for å gjenvinne noe av den posisjon og territorialkontroll Moskva hadde som Sovjetmakt, eller om man i hovedsak står ovenfor en reaksjon på det som oppfattes som et vedvarende ytre press med USA i førersetet.

Faren er uansett at dette sys sammen med historiske russiske fobier mot Vesten. Her vil EU og NATO sin politikk fremover være av avgjørende betydning. Om ikke annet vil russiske gassleveranser og oljeledningen til Europa gjennom Georgia tilsi at Europa velger den konstruktive dialogens vei. Norges stilling som energinasjon trekker i samme retning, ikke minst på grunn av interessene på det russiske Stockmanfeltet. Russlands økonomi henger dessuten i dag mye sterkere sammen med den europeiske enn før Jernteppets fall. Denne gjensidige avhengigheten borger for dialog. På den negative siden teller at blir det en alvorlig konfrontasjon mellom Russland og Vesten, er det den minste kunst for Russland å true energistrømmen mot vest både i eget land, over nabolandene i sør og fra Nordsjøen.

Europa står seg på å holde hodet kaldt og samtidig vise mot til å holde oppe og videre- utbygge tillitsforholdet til Russland.  Som nevnt ovenfor vil dette også være av stor betydning både for kampen mot terrorisme generelt og for utviklingen i Afghanistan

For å forebygge en istid mellom Vesten og Russland bør OSSE søkes reaktivert. Både her og ellers bør gjøres nye anstrengelser for å fremme freds-, nedrustnings-, og samarbeids- avtaler. Norden bør ha særlig interesse av dette, og bør markere det både i NATO, EU og ikke minst i FN-systemet. Et slikt initiativ kan kombineres med å fasthet når det gjelder egne interesser, inkludert eget forsvar.

Så vil det vise seg etter hvert om en gjør fremskritt, eller om den nåværende tilstivningen mellom Russland og Vesten utdypes. Etter presidentvalget vil det også vise seg om USA

fremdeles satser på enegang som ”world leader”, eller om det vil være en konstruktiv like- mann blant flere hovedrolleinnehavere. Lakmustesten på dette vil være det nye USA-presi- dentskapet sin holdning ovenfor FN.

Hva med NATO?

NATO ble til i 1948 som vern mot Sovjetsamveldet. Det var vellykket, men samholdet i ettertid har ikke vært like ukomplisert som før Jernteppet falt. Det paradoksale er at mens NATO i Sovjetperioden ikke var i krig, har organisasjonen etterpå vært militært engasjert både på Balkan og i Irak og Afghanistan.

I en tid der en ennå kan håpe på godt naboskap med det nye Russland, ville det være synd om NATO i ord eller handling overspilte sin rolle langs Russlands grenser så vidt at dette var med og provoserte en ny politisk istid.  Omtaler og behandler man noen som rival eller fiende, er man garantert å få nettopp det. Derfor bør Europa også påvirke USA til å vise en overveid blanding av forhandlingsvilje, moderasjon og fasthet ovenfor Russland. Er USAs vilje her liten, kan det i Europa lett bli oppfattet som uttrykk for at USA innerst innefortsatt ønsker å holde Europa sikkerhetsmessig helt avhengig av seg selv og som ledd i dette ikke ser seg tjent med politisk avspenning mellom Europa og Russland.

Europa og Russland i tillitsfullt, vennskapelig samarbeid kunne i verste fall bli oppfattet som en sterk rival til USAs globale lederposisjon, i beste falle noe som omsider ga en lenge etterlengtet avspenning i klodens nordlige trakter. Det siste er klart mest attraktivt.

Finanskrisen i USA:

Et ennå åpent spørsmål er hvor alvorlig det økonomiske tilbakeslaget i USA er. Landets avhengighet av energiimport, den enorme statsgjelden og framveksten av asiatisk økonomi taler uansett for at nedturen blir lang. I mellomtiden har USA lite annet enn sin militære styrke å falle tilbake på. Det kan være tjenlig for landets egen sikkerhet, men ikke nødvendigvis for andres.

Ifølge Nobelprisvinneren i økonomi, Joseph Stiglitz, kan det trekkes en direkte linje mellom den pågående globale finanskrise og miseren med Irak-krigen, som til nå har kostet USA 3 billioner dollar. Resten av verden har den kanskje kostet like mye i tillegg, både ved militær deltakelse og på grunn av høyere oljepriser. I tillegg pågår det så en langdryg, ressurs- krevende krig i Afghanistan. Jo mer det er i Stiglitz sitt resonnement, jo lengre og dypere må en vente at tilbakeslaget kan bli.

Er dette tross alt en forbigående lavkonjunktur, eller er det begynnelsen til slutten på USA som ledende økonomisk verdensmakt? Det sannsynlige svaret er at USA vil reise seg igjen, om ikke helt til gamle høyder. Det kritiske spørsmål er om det kan skje uten en ny internasjonal militær konfrontasjon. Også av denne grunn er freds- og nedrustningsavtaler nå viktige og den pågående opprustningsspiralen tilsvarende bekymringsfull.

Viser USA sin nye administrasjon, republikansk eller demokratisk, nye takter både i Midt-  Østen og ovenfor Russland, vil et nært europeisk-amerikansk samhold kunne overleve. Hvis ikke, kan europeiske og amerikanske sikkerhetsinteresser komme til å sprike så sterkt at NATO-alliansen kommer i fare. I dagens situasjon vil trolig Russland være blant de siste til å beklage det.

Avspenning og fred: Det kategoriske imperativ

Behovet for konstruktivt samspill mellom tidligere rivaler understrekes av verdens klima-, ressurs- og miljøproblemer. Verken disse eller verdens fattigdomsproblem kan løses hvis stormaktene velger konflikt istedenfor samarbeid. Dette er det kanskje det viktigste argument for at den storpolitiske arena nå må søke fredens og avspenningens vei.

Veien kan synes lang, men fallet av Berlinmuren viste at det som var utopi en dag kan være virkelighet den neste.  Norden er en liten del av verden, men en stor aktør i fredens tjeneste.

Vidar Lehmann (f. 1938), er pensjonert overlege og professor ved Haukeland Universitets-sjukehus/Universitetet i Bergen. Han har dessuten tjenestegjort innpå 3 år ved fredsbe-varende FN-operasjoner i Gaza, Libanon, Kuwait, Irak (UNSCOM s kjernefysiske team) og i tidl. Jugoslavia, i sistnevte som oberst/sanitetsjef 1994-5.


Samtiden