Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Spinn eller ikke spinn – mediene styrer. Kommentar til Anne-Marie Mohr Nielsens artikkel om spinn.

Aslak Bonde

I det politiske miljøet er det lite snakk om spinndoktorer. Det skyldes delvis at noen av de mest spektakulære og manipulerende spinning-strategiene ikke brukes i særlig grad her i landet, men også at vi bruker andre ord om en del av de metodene som Anne-Marie Mohr Nielsen beskriver i sin artikkel.

Det medieviterne kaller «priming» av journalister, fortoner seg eksempelvis som ganske så ordinær mediepåvirkning. Topp-politikerne selv og deres nære medarbeidere har både i stortingsrestauranten og andre steder jevnlig satt seg ned ved journalistenes bord for å fortelle hvordan verden ser ut sett fra deres ståsted. De partilederne og statsrådene som ikke har trivdes ved journalistenes bord er med jevne mellomrom blitt dyttet dit av sine informasjonsfolk. Hensikten har vært å berede grunnen for nye politiske utspill.

Et annet av spinndoktorens virkemidler – nemlig eksklusiv distribusjon av nyheter og favorisering av enkeltjournalister – hører også med til den ordinære mediehåndteringen både i partiene og i departementene. Det stilles aldri eksplisitte krav verken om vinkling eller valg av journalist når en sak «selges» til en redaksjon, men informasjonsfolkene og topp-politikerne er så drevne at de stort sett vet hvilken medarbeider som blir satt på saken, og hvilken vinkling de kan forvente.

Mediestrategi har i de siste tiårene blitt stadig viktigere. Det er en sterk vekst i tallet på informasjonsmedarbeidere både i departementene og partiene. Topp-politikerne har alle sammen informasjonsmedarbeideren som en av sine aller nærmeste rådgivere. De har tatt til etterretning at man må «tenke journalistisk» for å få makt og innflytelse, slik blant andre medieforskeren Martin Eide har beskrevet det.[1]

Dersom man snakker om mediestrategi i stedet for spinning, får man også et mer dekkende bilde av maktrelasjonene: En mediestrategi er så åpenbart på medienes premisser – spinndoktoren opererer også innenfor rammer satt av mediene, men det fremgår ikke av fortellingene om ham eller henne. Tvert i mot virker det som om det er spinndoktoren som har makt fordi han kan manipulere pressen.

Bildet er så absolutt misvisende. De gangene en politiker virkelig har makt, er når mediene ikke bryr seg, og da er også spinndoktoren overflødig. I de sakene der det ikke er konflikt, og der det er vanskelig å se konsekvensene for «folk flest», hender det stadig oftere at mediene lar være å rapportere noe som helst. Undertegnede kan ikke dokumentere påstanden, men jeg har et sterkt inntrykk av at mediene rapporterer om færre politiske saker nå enn noen gang før.[2] Det betyr også at politikernes rom for å drive politikk uanfektet av medienes støy trolig er større enn tidligere.

Topp-politikerne føler det neppe slik. For dem er «salget» av politikk minst like tidkrevende som den politiske styringen i Regjering og Storting, og «salget» til velgerne skjer i mediene. Det er derfor mediestrategien er blitt så viktig for dem. I et historisk perspektiv er det ikke nytt at politikerne bruker pressen, men det er nytt at mediene i praksis er den eneste kommunikasjonskanalen. Medlemsmøtene, folkemøtene, da agitatoriske valgplakatene og det skriftlige propagandamaterialet er nesten borte alt sammen.

De politiske lederne (stort sett partiledelsen og statsrådene) må ikke bare selge politikken gjennom mediene – de må også forsvare seg og sitt mot det de selv oppfatter som usakelig og uvesentlig kritikk i mediene. Det er en del av den nyhetsjournalistiske logikk at man setter et kritisk søkelys på alt det makthaverne gjør – enten det er stort eller smått. Det sier seg selv at en politiker som ikke aner hvordan dagen kommer til å bli før han har lest og hørt morgenens nyheter, blir ekstremt opptatt av mediehåndtering.

Dette er urovekkende: Topp-politikernes tenkning om hvordan de skal forholde seg til mediene tar så mye tid og krefter at det går utover deres egentlige jobb. En ting er at de får lite tid til å gå inn i alle de små og store interesse-avveiningene politikk handler om. Enda mer alvorlig er det at de ikke har noen intensiver for å sette seg ordentlig inn i andre saker enn de mediene er opptatt av. De risikerer å få et nesten like grunt forhold til politikk som de politiske journalistene, og en like stor fascinasjon for det politiske spillet som sine «motparter» i pressen.

Dette er ment mer konstaterende enn nedsettende. Så lenge partidemokratiene fungerer, kan man anta at ledelsens mediefiksering er mer positiv enn negativ både for deres partier og for politikken. Mediestrategene og de politiske lederne må tross alt forholde seg til standpunkter og holdninger som i hovedsak er blitt til etter lange demokratiske prosesser i stortingsgrupper, sentralstyrer og landsmøter. Det er grenser for hvor mye man kan vri, profilere eller spinne når innholdet i politikken er bestemt på forhånd.

Men partidemokratiene fungerer ikke alltid – det har de i grunnen aldri gjort. Den politiske historien er full av eksempler på kupp og udemokratiske prosesser i de fleste partier. Men kanskje ser vi nå tegn på en mer systematisk mediepåvirkning av partidemokratiene – ikke i den forstand at medienes reportasjer og kommentarer påvirker beslutningstagerne, men i den betydningen at frykten for mediene og ønsket om «riktig» regissering legger sterke føringer for den demokratiske debatten i hvert enkelt parti.

Det dreier seg om noe så enkelt som at alle tillitsvalgte har lært seg at det er noen debatter man ikke kan reise – spesielt ikke den om partilederens evner eller fremtid. På alle partilandsmøter gis det mer eller mindre klar beskjed til delegatene om at det bare er rom for en liten dose kritikk. Mediestrategene forteller at det er avgjørende for partiet at man ikke får opp saker som gir galt fokus i mediene.

Det finnes også eksempler på at medietrykket får partier til å legge ellers gode standpunkter på hylla.

Denne våren har Fremskrittspartiet kunngjort at formuleringene i partiprogrammet om fremtidens pensjonssystem ikke lenger gjelder. Det er bare to år siden programmet ble vedtatt, men FrPs strateger har kommet til at det er umulig å kritisere de andre partienes pensjonsreform, dersom man selv har en modell som er kritiserbar. I en stortingsdebatt kunne FrP argumentert både mot stortingsflertallets modell og for sin egen, men i mediene fungerer det bare med ett budskap. Da må politikken endres.

Tilsvarende var det med SV i programprosessen før valget i 2005. Kristin Halvorsen hadde i flere valgkamper hatt problemer med å forsvare kravet om sekstimers dag. Selv om det var et «godt» SV-krav mente partiledelsen at man måtte få det ut av programmet. Vi kan ikke gi Kristin en så vanskelig sak å forsvare i valgkampen, het det fra hennes nære rådgivere.

De to eksemplene er ikke mer enn det. Systematisk kunnskap om medienes påvirkning av politikken har vi ikke. Vi får det neppe heller, fordi det ikke er mulig å skille «egentlig» politikk fra medieregissert politikk. Til det er politikken og mediene alt for tett sammenvevet.

Aslak Bonde er journalist og politisk analytiker.


Samtiden