Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Stoffmisbrukerens tredje tidsalder

Rune Bergsvendsen

Jeg gjenkjente ham i det øyeblikket trikken stanset. Han var møkkete og hadde den karakteristiske heroinknekken i knærne. Sist jeg snakket med han, hadde han nettopp begynt å ruse seg igjen etter 5 dopfrie år. Derfra hadde det gått raskt mot det verre.  I setet foran meg var det to som hadde sett det samme som meg.  Den ene begynte i alle fall å lire av seg den ene «stoffmisbrukerhelvete-klisjeen» etter den andre. Høyt og brautende framførte han tabloide «sannheter» om «overdose» og døden på «Plata»; om et gatemiljø som blir stadig tøffere; om sprøyterom, HIV og metadon. Han gikk inn for gratis heroin, fikk jeg vite; «for de er jo syke, de trenger medisin», nærmest skrek han ut. Fyren irriterte meg.  Særlig den ureflekterte og indiskrete måten han serverte de tabloide overskrifter på.

A`s generaliserte liv

Mens jeg satt og irriterte meg over skvaldrebøttas generaliseringer, begynte jeg å tenke tilbake på de første gangene jeg traff ham jeg nettopp hadde sett i en litt uheldig positur; la oss kalle ham A. Jeg tror det måtte være på midten av 80- tallet. A var da en ung mann med litt for stor smak for livet på de skrå bredder.  Og hva verre var; han sleit med å finne seg et ståsted her i livet. Uten noe godt sosial miljø rundt seg, søkte han ned mot Oslo sentrum og området rundt Plata.  I de samtaler jeg da hadde hatt med ham, slo det meg hvordan A nærmest gjorde aktivt bruk av kategorien «stoffmisbruker» for å finne en retning på livet sitt.  Før han i det hele hadde begynt å bruke tyngre stoffer, det vil si heroin, så anla han et utseende og en væremåte som var fullt på høyde med de mer etablerte heroinister.  Det skjedde en forandring med ham som både var fascinerende og skremmende.  Selv om det kan høres merkelig ut at noen søker identitet som rusmisbruker, så er det nok slik at det å ha et ståsted er bedre enn den totale mangel på et.  I alle fall så gikk det med rekordfart først inn i et «stoffmisbruker look» så inn i ganske tung rusing.  Det var som om kategorien «stoffmisbruker» med alle de betydninger denne kunne tilby, lyste «der framme» og geleidet han inn i et liv i rus.  Nå var ikke A alene om å gjøre aktiv bruk av «stoffmisbrukerbildet» som en slags identitetsmarkør.  Det kunne være hjerteskjærende og se hvordan unge mennesker nærmest strevde med å se ut som en rusmisbruker før noe misbruk og avhengighet var etablert.

Etter at A hadde etablert seg i rusmiljøet, fortsatte ham – likt mange andre – å gjøre aktivt bruk av «stoffmisbrukerbildet».  Nå handlet det ikke om å bli, men om hvordan opprettholde et liv innenfor hjelpeapparatets «fire vegger».  Han ble nærmest en kunstner til å gjøre bruk av «stoffmisbrukerkategorien» for å oppnå ting.  Jeg husker ennå samtalene jeg hadde med ham.  Å si at han var en spiller blir ikke riktig.  Det var mer snakk om en sosialiseringsprosess hvor han og hjelpeapparatet hadde gått i sammen om å lære ham hvordan te seg for å kvalifisere seg for hjelp.  Han mente de riktige tingene og sa de riktige tingene.  På en framifrå måte speilte han hjelperens ønske om å få ham til å slutte å leve det liv han levde.  Selv om han ikke var en spiller, så kunne A det spillet som var inngangsbilletten for å oppnå «goder».  Det vil si kvalifisere seg til overnatting ved Uteseksjonenes natthjem, til avrusning en 14 dagers tid, og så, dersom han hadde stått løpet så langt, inn til behandling et eller annet sted.  Sørgelig nok bar det raskt ut igjen til gata og nye runder med Uteseksjonen, avrusing, sosial-kontor og behandling.

Det var i en samtale med ham etter nok en rundtur i behandlingstjenesten, at det slo meg at hjelpeapparatet ikke stod i motsetning til det å være stoffmisbruker for A; det var mer en del av selve «pakka», for å si det slik.  Eller bedre: det utgjorde en integrert del av hans liv som stoffmisbruker.  Som hjelper/behandler fikk jeg ham til å påta seg kategoriens kjennetegn for å på ny kvalifisere seg til hjelpeapparatets tjenester.  Det var som et avtalt spill mellom «hjelper» og den «hjelpetrengende».  En «stoffmisbruker – behandler performance» hvor begge parter kjente de tiltak som måtte iverksettes så fort den hjelpetrengende sverget lydighet og troskap til hjelpeapparatets forventninger.  Han var evig motivert og like evig behandlingsvillig.  Det var opplevelsen av et slags relasjonsautomatikk som slo meg.   Det var som om vi var overflødige som konkret handlende individer der og da.  Vi hadde begge internalisert den idealiserte utgave av våre roller og framførte det generaliserte spillet «stoffmisbruker» møter «behandler».  De generaliserte bilder hadde overtatt regien og vi diltet etter.  Slik holdt vi hverandre i live i et slags nullsumspill.  Han fikk nye runder med «behandling» og jeg fikk lønn av Oslo kommune.

Når det gjelder A`s ekspressfart inn i dop og hans vedlikehold av sin stoffmisbrukerstatus, er det viktig å ha i minne at vi her befinner oss på slutten av 80-tallet.  Det vil si en tid hvor stoffmisbrukeren ennå ikke var knyttet til en mer allmenn diagnosekultur som pasient. Det var selve rusen og dens ødeleggende krefter som på denne tiden stod i fokus. En tilstand som førte til at både behandlingsapparatet og det politiske ordskiftet var opptatt av «rus og atter rus».  På den ene siden var det «narkotika og elendighet», på den andre siden var det de «altfor» idealiserende bilder av det dopfrie liv. En enten-eller tilstand som belønnet de som rituelt tok avstand fra rus og straffet de som ikke var like «prinsippfaste». A tilhørte den første gruppa, han var konstant motivert for å ville vekk fra «narkohelvetet».

Hvilken behandlingsrunde som gikk inn med gevinst for A, husker jeg ikke.  Men noe var det i alle fall som brøt med tidligere mønstre. Han ble behandlingstiden ut og etablerte seg med kjæreste i en annen by. Det gikk hele 5 år. Så en dag banket han på døren på ny. Han hadde reist til Oslo, «havna på Plata» og etter et par dager så han ut som han gjorde for fem år siden. Det var som om ingenting hadde hendt. Selvsagt hadde det det, men like fascinerende og trist det er å se hvor fort noen unge kan «havne på kjøret», like trist er det å se hvor fort man kan gå fra en tilstand som behandlet og ut til full pakke med rus og gateliv igjen.  I arbeidet for å få A inn på riktig spor igjen, snakket jeg en del med ham om hvor vanskelig det var å etablere seg på den «andre si`a» som han sa.  Særlig sleit A med å møte «streite» mennesker.  Han hadde kommet i fast arbeid.  Her hadde A vært ærlig om fortia si som rusmisbruker.  Noe han senere angret på.  Som han sa opplevde han gang på gang å måtte påta seg rollen som «rusmisbruker».  Arbeidskollegaene leste det som stod i avisene om livet på og rundt Plata, og det var ikke «småtteri» som ble meldt fra den kanten.  Så fort det var et oppslag om «stoffmisbrukeren», så var det som de andre tilla ham det livet de leste om.  Som han sa, «selv i nykter tilstand var jeg som et levende eksemplar av Plata-misbrukeren.  Jeg kom meg liksom aldri ut av båsen, bildet forfulgte meg overalt».

Noe det på ny gjorde, denne gangen var det den irriterende medpassasjeren i setet foran som forfulgte bildet av han. Jeg hadde blitt kjent med ham som nærmest en stoffmisbruker «wanna be». Så ble kategorien virkelig, han ble rusavhengig.  Det siste jeg skulle se av ham, var som generalisert stoffmisbruker i en brautende andres «narko-såpe». Men heldigvis, fortellingen slutter ikke her.  Det siste jeg hørte, var at A hadde byttet ut heroin og gata med metadon, verna botilbud og arbeid som vaktmesterassistent.

Tilfellet A står for meg som eksempel på hvor viktig representasjonen «stoffmisbruker» kan være i en rusavhengis liv.  Den leverer forestillinger og bilder som er viktig både for selvforståelsen og de andres forståelse. Mediene har sin «elendighetsmisbruker», hjelpeapparatet har sin «behandlingsmisbruker» og det politiske ordskiftet har sin «idealmisbruker». Det vil si den som kommer ut på den andre siden av behandlingsapparatet. Det er få grupper som så til de grader har vært utsatt for andres blikk og produksjon av identifiseringsbilder.  Det vil si forslag til hvem «man er» og hva som bør gjøres med det livet man lever. Resultatet er at den rusavhengige kjøres gjennom en identifiseringskvern hvor han eller hun lett forsvinner inn i en generalisert «stoffmisbrukerutgave».  Eller hva som verre er; de kategorier som skal identifisere dem blir kontra-produktive. Det vil si at de – som i tilfellet A – blir selvoppfyllende: de blir både en vei inn i misbruket og en måte å «opprettholde» misbrukerlivet på. Samt, som vi har sett; de blir et stigma etter endt behandling. For selv om man blir eks-misbruker, så sitter en offentlig «skrekk og gru»-utgave på skuldrene deres og presenterer dem før de selv har fått presentert seg. Takket være medienes overbud av «dopbilder», har nemlig hvermansen klare oppfattninger av hvem den typiske «stoffmisbruker» er. Og hva verre er, dersom de møter en i levende live, så vil de mer enn gjerne at vedkommende gir dem et innblikk i «utslåtthetens liv og levned»; gjerne i en lunch-pause, som i tilfellet A.

Som allerede antydet, så er det særlig de stereotype mediebildene som i dag utgjør en «burden of representation». Det vil si de elendighetsbilder som pakker livet inn i et grotesk-eksotisk utenforskap.

I løpet av de siste 15 årene har både behandlingsapparatet og det politiske ordskiftet anlagt en mye mer kompleks oppfattning av hvem den rusmiddelavhengige er. Det er mediene som henger igjen. Det er parhestene «journalist og fotograf» som ynder å kjøre sine obligatoriske «død- og elendighetsscene» så fort de nærmer seg byens «utslåtte».

Frigjøring

Men den rusavhengiges situasjon har ikke hele tiden vært like utsatt. På 60- og 70-tallet, som i tid faller sammen med hva vi kan kalle den første stoffmisbrukeralder, var de en mer integrert del av samfunnets politiske fortelling. I 1979 besøkte den nord-irske republikanske barrikadekjemper Bernadette Devlin Utesksjonen i Oslo. Her oppildner hun blant annet ungdommen til å ta saken i sine egne hender og kreve boliger.  Hun «tenner gløden i dem», som det heter i boka Fyrtårn og redningsbøye om Uteseksjonen (s. 18).  Resultatet er at flere av de unge går i gang og stensilerer opp løpesedler hvor de beskriver sin situasjon samt framsetter krav om bolig. De går ut på gata, kommer i snakk med folk og agiterer for sitt syn.  Men det er ikke bare ungdommen som tenner på ideen.  Uteseksjonen selv starter en egen boliggruppe.  Og ikke nok med det, sammen går man i gang og begynner å studere tekstene til den russiske pedagogen Anton Makarenko. Det er særlig hans vektlegging av det å møte ungdommen på deres vilkår og jobbe sammen om saker, som interesserer.

Selvsagt kan man gjøre et lett retorisk poeng av at det ikke er mange «brukere og hjelpere» i dag som går sammen om å studerer Makarenko. Jeg sier ikke dette for å være nostalgisk, men for å eksemplifisere hvordan den «første stoffmisbrukeralderen» var preget av de allestedsnærværende samfunnsfortellinger. Samfunnets fortellinger om seg selv som en politisk konstruksjon var nærværende på en helt annen måte enn hva som senere ble tilfellet. «Inte gir man fan i politiken», som svenske Maria Bergman sang på 70- tallet.

Når Tor Foss, i artikkelen «I ideologiske skyttegraver – mot det etablerte», skal presentere oss for Uteseksjonen, sier han at det er uråd å skulle beskrive institusjonen uten ta med «..de tegn i tiden som var de ytre vilkår for å etablere en oppsøkende virksomhet av Uteseksjonens type». Han skriver om Vietnamkrigen som raser; om studentene i Paris og Berlin som gjør opprør; om en opphetet EF-debatt og en hippiekultur som ender i «free love and free pot»(s.11/12).

På 60- og 70- tallet var altså stoffmisbrukerens liv i mye sterkere grad en integrert del av samfunnets politiske fortellinger. Av knallharde marxister ble de sett på som kapitalismens ofre, men samtidig ikke mer «ødelagt» enn at de kunne stables på beina for å gå i tog for en god sak (noe Uteseksjonsansatte på 70-tallet fikk til). Av gode sosialdemokrater ble de sett på som «levende eksempler» på at velferdsstaten ennå ikke var godt nok utbygd. Kulturradikalere og «Gateavisa»-anarkister var de som tilla rusmisbrukeren den mest aktive og subversive rollen: livsførselen deres ble sett på som en «knyttneve i ansiktet» på besteborgernes trangsynte moral. Tolket inn i disse politiske fortellinger, fikk deres liv nærmest noe frigjørende ved seg. De ble mytologiske skikkelser og sannhetsvitner for enten det ene eller andre politisk/ideologiske prosjektet. Det at man så tydelig gjorde de rusmiddelavhengige delaktige i det politiske ordskiftet, hadde som konsekvens at de ble tillagt en, hva vi kan kalle: narrativ beredskap. Blikket nøyde seg ikke med å stoppe opp ved kroppen for å pumpe den full av elendighetstegn. Man søkte utover kroppens overflate og inn til de store fortellinger om sosial urettferdighet og frigjøring. Slik ble de innlemmet i den samfunnsmessige folden på en annen måte enn hva som senere ble en realitet.

Elendighetssirkus

Med heroinens inntog og de store politiske fortellingenes sammenbrudd, var det derimot posisjonen som de grotesk-eksotiske andre som ventet. En «alder» preget av «utenforskapets» elendighetsfiksering. Med ide-tørke og bildets allmakt var det ikke lenger noe som beskyttet dem fra medienes frontale angrep.  De hadde ikke lenger en politisk fortelling utenfor seg selv «å vise til» eller «støtte seg på». Kulturen var som blåst ren for insitament til å lese dem som noe annet enn elendighetens tegnprodusenter. Det var deres uttrykkskapital som gjaldt. Så fort den narrative beredskapen svekkes, er det nemlig kroppens ekspressive kapital man henvender seg til. En monoton stirring på kroppen til forskjell fra en referansetilknyttet kropp som henvisning til noe større enn seg selv. En fortelling hvor man blir sett på som en del av et større fellesskap, enten som en politisk aktør eller tilhørende en pasientgruppe som igjen er underlagt samfunnets allmenne diagnosekultur. La oss se på et eksempel typisk for denne andre medietid.

I en Dagblad-artikkel om sprøyterom i Oslo er «Konka», en av hovedpersonene, presentert på følgende måte: «’Konka’ kom seg ikke lenger enn til gressplenen foran Oslo Børs denne gangen. Kroppen skriker etter heroin. Han hogger sprøytespissen inn i den tatoverte venstrearmen sin, prøver febrilsk å treffe ei åre. 52-åringen merker ikke mannen i grå dress som kommer gående taktfast mot ham med stresskofferten svingende i hånda. ’Konka’ skyter. Hodet faller ned mellom beina hans. Sprøyta står fortsatt fast i armen. VENNINNA TAR GREP. Klasker ham i ansiktet, river ut sprøyta og stopper blødningen med fingeren sin. Børsmeklere på vei hjem fra jobb glaner, men bryr seg ikke».  Teksten er utstyrt med de obligatoriske bildene av selve «heroinskuddøyeblikket». Et bilde viser hvordan «Konka» setter skudd i underarm og et annet hvordan en «27-års gammel kvinne» setter et skudd i lysken. Videre finnes det bilde av en «narkoman som ligger rusa på en gressplen ved en trafikkmaskin» under billedteksten «I psykose»(Dagbladet 25.august 2003., tekst Hilde Schjerven, bilder Ida von Hanno Bast).

Det finnes et hav av lignende artikler og reportasjer som viser livet til stoffmisbrukeren.  Det er nemlig få andre «utgrupper» som i like stor grad greier å ta fram forfatterambisjonene i den enkelte journalist. Man boltrer seg i krimsjangerens korthugde setninger og «crimescene» detaljer. I ekspressive ordelag og med understøttende bilder ser vi selve «injeksjonsscenen». Gjennom minutiøs detaljfiksering er vi vitne til hvordan kroppen «nesten dør»; hodet som «faller ned mellom beina»; sprøyta som blir sittende i underarmen. Og som vist, ekstra dramaturgisk «punch» blir det dersom følelsesløse menn i «hatt og frakk» går forbi uten å bry seg.

Jeg sier ikke dette for å raljere, men for å vise hvordan «stoffmisbrukeren»  konstrueres i denne andre medietid. Mer enn å speile livet gjennom en politisk fortelling, er det en detaljfiksert «showing» som gjelder. Den rusavhengige er til for «synet som sans», for å si det med den franske filosof Lyotard.  I en visuell kultur har underarmen til «Konka» og lysken til «27-års gammel kvinne» prioritet foren non-figurative markører som for eksempel klasse og skakkjørte sosiale relasjoner; disse er så vanskelig å se. I en visuell kultur fortelles livet til «narkoman på gressplen ved en trafikkmaskin» gjennom et billeddrama og ikke «kjedelige» teorier som tar leser med «behind the scene»; som prøver å fortelle mer enn å vise hvorfor livet kan bli slik.

Det handler om spektakulære bilder av den utslåttes kropp. Bilder som viser mer enn de henviser; som er til for å ses på – snarere enn å gi innsikt. Det synlige knyttes ikke til noe usynlig; det vil si til en eller annen «telling» form som kan få oss til å se misbruket i en større setting. Det er «showing» og ikke usynlige strukturer som har prioritet. Bilder som tilfredsstille voyeurens begjær etter visuelle «close up`s» som ikke er noe annet enn nettopp visuelle «close up`s».  Livet skal omsettes i synlige former, derfor blir det vanskelig å snakke om for eksempel abstraksjonen «arbeiderklasse». Det er så vanskelig å gi de sosiale generaliseringer et distinkt visuelt uttrykk.

«Your body is a battleground» er undertittelen på en bok som betoner kroppens betydning for identitetsdannelse. Det er en tittel som i ekstrem grad gjelder rusmisbrukeren; han eller hun bor i en generalisert kropp, en kropp til for billedmedienes «shot and show» politikk.

De bakenforliggende strukturer, som under stoffmisbrukets første mediealder var aktive, har ikke lenger noen appell. En kjølig «showing» hvor kroppens elendighetssirkus har overtatt hovedrollen. Alt som er, er i bildet. Som den billedvegrende Jean Baudrillard sier i «Bildets onde ånd»:«I det dialektiske forholdet mellom det virkelige og billedet, er det for oss for lengst billedet som har seiret og gjennomtvunget sin egen iboende og kortvarige logikk uten dybde,…en logikk til utslettelse av sin egen referent..»(s.9). I en artikkel om «livet på gate» i Dagbladets Magasinet (19.06.04) sier rusmisbruker «Tone»: «Vi er en drenering for alle negative følelser i samfunnet». Hun har rett; det er i en «negativitetens drenering», i en referanseløs «død og fordervelse»-ikonografi, at mennesker som henne får bildet sitt på trykk.

Pasient

Vi er nå på vei inn i en tredje stoffmisbrukeralder: nemlig pasientens. I eksemplet om A så vi på hvordan han nærmest adopterte den utgave av ham som identifiserte ham som den «hjelpetrengende A». Det er viktig å ha i mente at vi her befinner oss på midten av 80-tallet, en tid hvor det politiske ordskiftets idealer om et liv i rusfrihet var behandlingens mantra. Man skulle ikke gi opp.  På veggene i mangt en behandlingsinstitusjon stod munnhellet: «Det finnes ikke håpløse mennesker bare håpløse situasjoner». Noe som selvsagt er rett, det finnes ikke «håpløse mennesker». Problemet var de altfor idealiserte bilder av muligheten til å bli rusfri i en fei, slik munnhellet håpet på. En ureflektert tro på idyll. Behandler ville at den rusmiddelavhengige skulle gi opp «narkohelvete» og gå for rusfrihet. Noe mange prøvde, gang på gang. Veien til målet var bratt og turen tilbake stupbratt. Resultatet var økt motløshet hver gang man falt ut av behandling.

Det var ikke før mot slutten av 80-tallet at dette idealiserte bildet fikk konkurranse. Og det var tanken om det skadereduserende arbeidet som utfordret rusfrihetsidyllen. Som Nicolay B. Johansen og Hanne Myhre skriver i Skadereduksjon i praksis: Tradisjonelt har narkotikapolitikken blitt møtt med fokus på kontroll og rusfrihet. Målsetningen har vært behandling og fullstendig avholdenhet. Noe som har vist seg å være et urealisteisk mål for mange (s.1).   Det var i etterkant av hva man trodde skulle bli en hiv-epidemi blant inijerserende rusbrukere, at man begynte å tenke i skadereduserende baner. En utvikling som ble forsterket av de store overdosedødstall som begynte å komme tidlig på 90-tallet. Fokus ble flyttet fra rusfrihet til helse.

Denne vendingen gjorde rollene litt mer romslige, for å si det slik.  Det var ikke lenger nødvendig for den rusmiddelavhengige å tegne idealiserte bilder av et liv i rusfrihet. I stedet for å fokusere på det man ikke mestret, å leve uten dop, ble fokuset vendt mot helse og økt livskvalitet. For behandler ble det mulig å se mer nyansert på muligheten til forandring. Slik jeg i etterkant ser det, så var det ikke før man begynte å snakke om skadereduksjon at det ble gitt slingringsmonn til å ta det kjedelige hverdagslivet på alvor. Det vil si ha fokus på morgendagen og se hva som var mulig å få til slik i første omgang.

I 2004 kom rusreformen som ga «stoffmisbrukeren» pasientrettigheter. I en artikkel som oppsummerer «Rusreformen – to år etter», sier Anne Line Bretteville-Jensen at «..rusreformen har fått til en styrking av brukernes rettigheter og status». Hun sier at det har blitt en bedre samhandling mellom psykiatri og rusavhengighet samt økt fokus på en helhetlig og differensiert behandling av rusmiddelmisbrukerne (Mot Stoff 1/2006).

For behandlingsapparat og det politiske ordskiftet sin del, har det derfor blitt en mer balansert og mindre idealiserende måte å se rusmisbrukeren på. Med pasientrettigheter så er han eller hun på vei inn i en eller annen diagnose, likt alle andre som får stilt en diagnose. Rus er selvsagt ennå med, men det utgjør ikke hele bildet.

Slik man på 60- og 70-tallet trakk den rusmiddelavhengige inn i samfunnets  ideologiske og helhetlige politiske fortellinger, slik er på ny han eller hun innlemmet i den narrativ fold. Men denne gangen som en integrert del av samfunnets diagnostiserende fortellerkultur. Grunnen til at jeg gir den en frigjørende funksjon, er at man anlegger en fortolkningsøkonomi med ambisjoner om å se dem som noe annet enn elendighetens tegnprodusenter.  Diagnosen viser til et narrativt system som peker utover selve kroppens uttrykkskapital; den ser misbrukeren som mer enn en oppslagstavle for «død og elendighet».

Med sin nyvunne status som pasient er i alle fall den rusmiddelavhengige på papiret ikke mer utsatt for et hegemonisk andrestyre enn andre pasientgrupper.  Diagnostisering er og blir et tveegget sverd. Og selvsagt er forholdet rus og psykiatri problematisk. Det er ikke lett å behandle en som ruser seg tungt på heroin. Det er lett å overfokusere selve rusingen, noe som ennå gjøres. Den rusavhengiges status som «utenforskapets grotesk-eksotiske andre» er i alle fall utfordret i og med villigheten til å innlemme dem i samfunnets diagnostiserende fortellinger.

Og det er fortsatt mediebildene som henger etter. Det er denne sektoren som ikke vil gi slipp på stoffmisbrukerens sprøyteoppstukne kropp. Hvorfor man ikke vil gi slipp på dette elendighetssirkus, kan man lure på. Det er mulig de nærmest fyller en funksjon som det velpleide, sterile, polerte, velfungerende og udødelighetsfikserte livets mørke og «skitne» andre. I den ene enden av skalaen har vi det riktige livet med tiltak herfra til månen om å leve best mulig lengst mulig.  I den andre enden har vi den selvpåførte destruksjon; det vil si de som søker så lite liv som mulig gjennom heroinens bedøvelse av kropp og sjel.  Jeg har i alle fall ofte lurt på all den oppmerksomhet som kan bli en knesviktende heroinist til del der han eller hun står som en saltstøtte midt i et hastende mylder av Andre som skynder seg «hit og dit». Hva er det vi ser, hva tenker vi? Speiler mediene noe gjennom oppslag av «Konka» og «lyskeskuddsettende» «kvinne 27 år»?  Er de en slags «varsler» eller «vitne» om vår egen dødelighet? Er den møkkete og konstant overdosetruede heroinisten et nødvendig «grøss og gru»- korrektiv i en verden som «technikoloreres» i stadig «renere» overflater?  Eller er det rett og slett snakk om mediebilder på selvstyr; bilder som formerer seg for å holde denne elendighetssjanger i live?

Rune Bergsvendsen er frilansskribent.


Samtiden