Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Teknologi som religion i klimaforandringen

Sigurd Bergmann

Budskapet om at menneskets omgang med naturen truer og ødelegger dens egen, naturlige livsverden har nådd frem til verdenspolitikken og til og med økonomien. Til tross for at kritiske, sosiale bevegelser og engasjerte forskere har tolket varslene i over 40 år, åpnet et simpelt regnestykke plutselig alles øyne. Den såkalte Sternrapporten viser i klare tall at kostnadene for å tilpasse samfunnet til løpske klimaforandringer, blir større jo lengre man venter, ettersom omfanget av innsatsen øker jo mer klimaforandringen skaper natur- og kulturkatastrofer. Løsningen består – slik høres dagens dogmer ut – i endrede økonomiske modeller og i såkalt miljøteknologisk innovasjon. Det er ingen grunn til å bekymre seg for økonomer og ingeniører kommer, i samarbeid, til å finne opp nye «automater» som minsker tyngden av våre, og miljøets byrder, moralsk så vel som fysisk. Om bare Europa får USA, Kina og India med på laget for en ny Københavnsavtale, kommer trusselen til å minke.

At katastrofen, som er en konsekvens av et stadig økende urettferdig energikonsum, allerede er, og har vært virkelighet i de fattiges hverdagslige overlevelseskamper, fortier dette fremtidsscenarioet. Teknologistrategene forkynner at økt utvikling nødvendigvis krever økt energikonsum. Følgelig setter verdens regjeringer, enda en gang, sin lit til markedet, som i form av handelen med emisjonssertifikat, skal regulere overforbruket. Videre forutser man at ulike tekniske oppfinnelser kan befri statsborgerne fra altfor krevende livsstilsforandringer. Også i Norge «investerer» regjeringen i klimateknologi og forskningsrådet i slik forskning som skal gjøre samfunnsinstitusjoner i stand til å møte økologisk og klimamessig forandrede livsforhold. Hovedkriteriet ser ut til å være hvordan man best bevarer status quo og rådende maktkonstellasjoner.

Betrakter man den gjengse retorikken, høres det betryggende ut at makthaverne tar klimaforandringen, og for den saks skyld også vann-, land- og sivilisasjonskrisen, på alvor. Lurer man på hva satsningene for å møte klimaforandringen egentlig oppnår, blir man derimot tvilrådig. Norges økologiske fotavtrykk (dvs. balansen mellom biologiske ressurser og menneskelig forbrukning) ligger, til tross for en nokså lav befolkningsmengde i et stort land, uforandret på minussiden. Noen selvkritisk debatt rundt det at landets velferd har blitt bygget rundt en enorm økning av egen og andres fossile og klimaskadlige energiforbruking finnes knapt. Satsninger på klimaforskningen utmerker seg gjennom en enestående blåøydhet, hvor i hovedsak teknologer og sosio-økonomer forventes å produsere oppfinnelser som skal frata oss andre ansvaret for å tenke og handle. Hvorfor skal man egentlig vente seg at akkurat de sektorene i vitenskapssamfunnet som har produsert de skjebnesvangre miljøproblemene, nemlig økonomer og teknologer, skal være de fremste for å løse dem? Hvordan kan en naturvitenskap og teknologi være sann når deres tillemping ødelegger dets objekt, naturen?

Selvsagt trenger vitenskapen generelt, og økonomien og teknologien i særdeleshet, å forandre perspektivene, problemformuleringene og metodene sine. Klimautfordringen kan være en god drivkraft til å påskynde denne forvandlingen. Klimaforandringen forandrer både vitenskapen, politikken, økonomien og ytterst også vårt verdensbilde og religionen. For å forebygge misforståelser: kjernen i mitt resonnement ligger ikke i en teknikkpessimisme eller i en simpel kritikk av økonomenes makt over beslutningsprosessene. Snarere ønsker jeg å belyse to ufrakommelige problemer i den pågående menneskeskapte klimaforandringen.

For det første har troen på den finansbaserte økonomien som det sentrale, sosiale styringsinstrumentet, samt troen på at allting er teknisk mulig, antatt dimensjoner som kvalifiserer den som «religion». En religion fungerer som en livstolkning, et normalt verdisystem og en åndelig holdning til virkeligheten. Den utvikler sine egne ritualer, tradisjoner og hierarkier. Innviede embetsbærere forvalter deres ideologi, og utvalgte tjenere våker over moralen. Hellige plasser og ritualer omgir noen steder og handlinger med en overnaturlig aura.

Troen på at allting skulle være teknisk mulig, og at man bør gjøre alt som man kan gjøre (det såkalte teknologiske imperativet), utgjør – i samklang med at akkumulasjonen av penger utgjør alltings høyeste verdi – grunntrekket i samtidas religion. Forskjellige verdensreligioner og kritiske, sosiale bevegelser har under lang tid betegnet mammonismen som samtidens avgudsdyrkning. I dag representerer også «teknifiseringen» av livsverden vår en liknende status som «tro». Klimaforandringen tvinger dog frem en grunnleggende ny oppfatning og praksis av det vi kaller «teknikk». Den må ikke lede til en allmenn fordømming av teknologien, som om vi løser de hjemmelagede problemene våre ved å dra tilbake til en slags lykkelig urtilstand i liten skala, men den må vise veien til en konstruktiv forandring av teknikkutviklingens praksis.

Teknologien er helt enkelt for viktig til å kunne overlates til ingeniører og maktkonstellasjoner som drevet av særinteresser. Den bør omfatte humanistiske, moralske, estetiske og åndelige perspektiver, hvor det allment beste, står i sentrum. Man bør helt enkelt ikke tillate nasjonale og globale investeringer i teknologiutviklingen, uten at kriteriene for denne blir utformet i praktiske diskurser. Det innebærer, kort fortalt, at alle som blir berørt av de problemene som søker løsningen sin, skal kunne delta i beslutningsprosessen. Dersom det handler om komplekse problemer, som er tilfelle med klimaforandringen, bør man inkludere fattige befolkninger, ettersom disse betaler den høyeste «prisen» i det som Jürgen Habermas nylig kalte «hverdagens harde valuta». Videre bør man tilgodese naturens egne rettigheter, dvs. retten til eksistens og utvikling av hver art og hvert økosystem i samsvar med sin egenart, som ble formulert av den for lenge siden bortgjemte FN’s Earth Charta i 1980.

Hva angår forskningens verden, bør man selvsagt utforme krav om at kun en inter- og transdisiplinær samvirkning av forskere kan gjøre rettferdighet til mangesidigheten i fenomenet. Ved ensidige satsninger på det ene, fremfor det andre, forvrenger man bildet av hva som virkelig utgjør et sentralt miljøproblem – uten å bryte den demoniske sirkelen hvor vitenskapen selv produserer de problemene som den så gjør krav på å løse. Et paradeeksempel er forskningen på petroleum, som man har stort besvær med å grønnvaske (greenwash), i stedet for å påskynde forskningen rundt fornybar energi. T.o.m. gamle argumenter for kjernekrafta hentes frem igjen og, som på 80-tallet, utmerker seg disse gjennom sin nonsjalanse for de helt uakseptable risikoene med håndteringen og forvaringen av radioaktive materialer.

Hvorfor er miljøteknologien alene ikke i stand til å løse problemet til klimaforandringen? Hvorfor bør man kreve at kun mangesidig og likeverdig sammensatte forskergrupper, som består av humanister, kunstnere, kultur- og samfunnsforskere, i samband med naturvitere, medisinere og teknologer, kan gjøre rettferdighet til klimautfordringen?

For det første er teknikk aldri verdinøytral, men tilbyr artefakter og systemer for dem som ønsker å bruke dem for å skape verdier. Derved er teknikken selv et objekt i maktdelingen. «Makten foreviger og utvider seg i dag ikke bare ved hjelp av teknologien, men som teknologi», skrev Herbert Marcuse i 1967. Spørsmålet er bare hvem som vedtar hvilken teknologiutvikling som får eie rom, og hvorfor?

For det andre har teknologien, i Vesterlandets lange historie, utgjort et redskap for «befrielse», hvor man har prøvd å oppnå frelse ved tekniske oppfinnelser. Mennesket, som var skapt i Guds bilde, skulle gjennom å benytte seg av sine kreative, praktiske krefter, oppnå en gudelig tilværelse på jorden. Det er vanskelig å dele et slikt syn på teknikken i dag. Altfor mange prosjekter som forsøker å gjøre verden bedre gjennom teknikk, har i beste fall havarert; i verste fall har de ledet til økt vold og ødeleggelse.

Helt fra de middelalderlige klostrenes utviklinger av tekniske systemer, har den ideologiske grunnkoden og den praktiske drivkraften for teknikkutvikling ligget i den kristne troens forestillinger om frelse og befrielse. Mens den klassiske troen betrakter Skaperen selv som den sentrale aktøren i denne frelsningshistorien, har den tidlige middelalderens åndelighet forvandlet seg. Siden da har teknikkutviklingen blitt styrt av den religiøse visjonen om en bedre fremtid. Myten om renhet og verdinøytralitet er i seg selv en del av teknologiens religiøse identitet som et redskap for frelse. Ingeniører og vitenskapsmenn utmerker seg ved å «tilby frelse gjennom teknisk fiks (technical fix)». (M. Midgely)

Man kan ikke forvente at teknologene selve skal kunne besvare slike spørsmål, ettersom politiske, etiske og livsanskuelsesmessige refleksjoner er a priori utestengt fra ingeniørens yrkesmessige virksomhet. Teknologen kan ikke løse de, ut av teknikken skapte, problemene utenfor hans/hennes egen arena. Spørsmål som dette kan kun løses i en humanistisk og samfunnsvitenskapelig diskurs om teknologien (gjerne med teknologer), og dette kan, i sin tur, bare lykkes dersom den ikke blir oppfattet som et teknisk verktøy for at ingeniørene kan vise sin samfunnsrelevans eller bli kvitt sivilisasjonskritikken.

Den ofte lovprisede visjonen om at humanistene samarbeider jevnstilt med teknologene for at ingeniørsvitenskapen skal kunne innrette produksjonen sin på mer livsfremmende mål, motvirker sin egen hensikt, ettersom den ser bort fra at teknologien i det moderne samfunnet i seg selv er en form for makt over – ikke «makt med» – andre. Refleksiviseringen av teknologien og dens kritiske omforming til et verktøy for å oppnå sosial og økologisk rettferdighet, kan man derfor bare oppnå i en diskurs i kontrast mot teknikkens ånd, dvs. en ånd som utgår fra at all kunskapsproduksjon må tjene et formål som defineres mammonistisk.

Menneskets tekniske ferdigheter trenger man ikke å sette spørsmålstegn ved. Teknologien utgjør en del av menneskets kroppslige og mentale potensial, som hun ikke overlever uten. Utfordringen er å skape en ny diskusjon rundt hvilken teknologi som er livsfremmende, og hvilken vi uten videre kan avstå ifra. Klimaforandringens komplekse og stadig voksende problem, blir i hvert fall ikke løst alene av et kapitalistisk emisjonsmarked eller en smal, interessestyrt, humanøkologisk og moralsk uopplyst klimateknologi. Og de blir definitivt ikke løst uten en delaktighet av de mange fattige, som med sine egne liv betaler prisen for finanssystemets havari, som i sin tur bare utgjør en liten, synlig topp på kapitalismens miljøkrise som klimaforandringen åpenbarer for oss. Om man vil ta på alvor det som klimaforskningen kaller «farlig miljøforandring», bør man gjøre rettferdighet til utfordringens menneskelige, sosiokulturelle og fysiske side. Dette krever nytenkning utifra prinsippet «klimaforandringen forandrer demokratiet og vitenskapen.»

Sigurd Bergmann er professor i religionsvitenskap ved NTNU, Trondheim, og ordfører for «European Forum for the Study of Religion and the Environment» <http://www.hf.ntnu.no/relnateur/>; co-leder for det interdisiplinære forskningsprogrammet «Technical Spaces of Mobility» (2003-07).

Oversatt fra svensk av Lovisa Bergmann & Kristoffer Hasselø Fordal


Samtiden