Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Trøbbel i unionen – eurovisjoner i krisetider

av Simen Ekern

Andre mener det jeg først og fremst er opptatt av nå, Europas framtid, er abstrakt og kjedelig. Hvorfor skal vi hisse oss opp over et så slapt tema? – Jürgen Habermas[1]

Finanskrisa har fått nordmenn til å være glade vi ikke er med i EU. Den burde få oss til å spørre hva slags Europa vi vil ha.

«Ja-sida bør legge bort EU-drømmene sine», sa Nei til EU-leder Heming Olaussen.
Det var 23. mars i 2010, og en ny meningsmåling viste at 55,8 prosent av Norges befolkning var mot medlemskap i EU. Stakkarslige 30,6 prosent var for. På Nei til EUs hjemmesider kunne man se en smilende Olaussen holde en kake med lys på, og man kunne lese et kort intervju, hvor han forklarte hvordan rekordmålingen var mulig.
«EU har store problemer med økonomien, og med en galopperende arbeidsløshet. Krisene går fra vondt til verre, og alle som evner å løfte blikket ser at den folkelige motstanden vokser også i EU-landene,» sa Olaussen. Han fortsatte slik:
«Dette handler ikke om hva vi tjener eller ikke tjener på å la Norge innlemmes i Europaunionen. Folk ser at EU lider av et enormt demokratisk underskudd og at de små land blir taperne. Den elitestyrte unionen er rett og slett ikke svaret på de problemene vanlige folk i Europa sliter med – arbeid, økonomi og framtidstro for seg og sine barn.»

Midt i debatten om finanskrisepakkene til Hellas, var det ikke vanskelig for Nei til EUs leder å legge an et europeisk perspektiv på EU-motstanden. Det handler ikke om oss, om hva vi vil ha, forsikret Olaussen. Det var som om han ikke lenger først og fremst kjemper mot norsk medlemskap. Nei til EU kan, med så gode meningsmålinger, tillate seg å fokusere på hele Unionens sammenbrudd – i tråd med en bokstavelig lesning av organisasjonens navn. Det hadde vært best om hele denne elitestyrte greia forsvant.

Krise til middag
Det var en god tid for slike tanker. Og bedre skulle den bli. Stemningen som preget den europeiske rådsbygningen i Brussel noen uker etterpå var betegnende: Det var fredag 7. mai, og bildene av steinkastende demonstranter og brennende bildekk i Athen hadde fylt TV-skjermene flere dager allerede. Denne kvelden hadde presidenten for det Europeiske råd, den haikudiktende belgieren Herman van Rompuy, innkalt til ekstraordinært middagsmøte. De inviterte: Lederne fra de seksten landene som bruker euroen som sin valuta. Agendaen: Den endelige underskrivingen av en 110 milliarders krisepakke til Hellas.

Møtet begynte ikke før klokka sju om kvelden, men da jeg kom til EU-kvartalet om formiddagen, var piggtrådsperringene allerede kommet opp. Innsatsen som skulle til for å få presseakkreditering fikk minnene om forrige iris-scanning på JFK-flyplassen i New York til å fortone seg som en billettkontroll på kino. Plakatene utenfor rådsbygningen varslet i glade farger om «Åpen dag» dagen etter, i forbindelse med feiringen av Europadagen – 60 årsdagen for undertegnelsen av Schuman-erklæringen, EUs fødselsdag, på et vis. Men i dag var det lukket dag. Som om en selvmordsbomber skulle være den største trusselen mot eurolandene. Eksplosjonen hadde de jo sørget for selv, ved å vente så lenge med å komme Hellas til unnsetning. Det var i alle fall kritikernes oppfatning, og dem var det etter hvert en del av. Forsvarsmekanismene var satt i sving for seint, og de var puslete, mente Obamas administrasjon. Og markedene – denne navnløse kraften som så ut til å bestemme alt, og som stadig nektet å lytte til de europeiske statslederne – trodde heller ikke på krisepakka. Kanskje derfor var det noe innbitt, noe mantraaktig, over alle erklæringene denne kvelden.

Ta den greske statsministeren, for eksempel, på vei ut av den svarte bilen som har stanset foran VIP-inngangen. Papandreou var blant de siste, men han tok seg tid til å svare på noen spørsmål fra oss som slåss om plassen foran den røde løperen. Det vil si, han tok seg tid til å komme med en erklæring:
«Vi skal gjenreise tilliten til vår økonomi og vår felles valuta. Vi skal sørge for arbeid og velferd for vårt folk og for Europa. Vi kan gjøre dette, vi må gjøre dette, og vi kommer til å gjøre dette,» sa den greske statsministeren.
Det så ut som han trodde det hjalp å si det høyt.
«Det er en felles utfordring, og vi svarer samlet,» sa Nicolas Sarkozy i ett-tida om natta, etter at møtet hadde vart tre timer lenger enn planlagt.
Det så ut som han håpet han kunne skremme spekulantene ved å se streng ut.
«Hele Europas framtid står på spill,» sa Angela Merkel.
Det burde hun ha sagt mye før.
Hvordan hadde man endt opp her? Hva var igjen av dette europeiske prosjektet, 60 år etter starten? Hva får vi i stedet, hvis EU-trettheten sprer seg? Og aller først: Hvem er denne eliten, som stadig drømmer om europeisk integrasjon?

I mørkets hjerte
På Brussel-kafeen der jeg starter dagen i blant, finnes en lang rekke papiraviser til utlån. På fransk har de den Sarkozy-vennlige Le Figaro og fransktalende belgieres hovedorgan, Le Soir, samt La Dernière Heure. Her er De Standaard for dem som foretrekker flamsk. Italienske Corriere della Sera og Repubblica. Engelske Times, og iblant Daily Mail. Kafeeieren heller vel forholdsvis klart mot sentrum/høyre i politisk grunnsyn, men spredningen i språk er det vanskelig å slå.

Det klarer likevel kioskeieren nedenfor leiligheten min, en bitte liten kiosk, ikke Narvesen på Continental, mer som en liten pølsebod, men han har et hav av aviser og magasiner fra inn- og utland, og selv de som kommer langveisfra er her tidlig om morgenen. Om papiravisene har mistet lesere og annonsører og selvtillit, har de ikke mistet dette – de er daglige, synlige symboler på alt som er lenger unna enn byen du bor i. Én kiosk. Et babelsk antall språk. Avisstativet er en integrasjonsinstallasjon.

Brussel er litt som den kiosken. Dette er byens imponerende kosmopolitisme – en umiddelbar følelse av å være i noe som heter Europa, snarere enn i ett land. Her, kan man forestille seg, går samtalene ledig om EUs rolle i verden, om Merkel og grekerne, om Sarkozy og tyskerne, om Obama og franskmennene. Lett og uanstrengt skifter man fra Geert Wilders og Geert Mak til Eric Besson og Dardenne-brødrene – intet innen europeisk politikk og kultur er samtalepartnerne fremmed.

Denne intellektuelle euroidyllen er stort sett en fiksjon, naturligvis. Og selv om det skulle være slik på hjørnekafeen min i blant, er det ikke et særlig representativt utvalg av befolkningen man snakker om. Noen velutdannede, kulturinteresserte EU-byråkrater, næringslivsfolk med jobb i internasjonale selskaper og en forkjærlighet for tsjekkisk poesi, en og annen akademiker, det er disse, ytterst få menneskene som er opptatt av Europa, framfor hvilken nasjonalstat de befinner seg i, sies det. Det er de eneste som tror på et postnasjonalt Europa, der folk snakker sju språk før de har rukket å spise lunsj, leser fem aviser på fire forskjellige språk, og har glemt hvilket land de opprinnelig kom fra.

Den britiske historikeren Tony Judt beskriver denne gruppa fint i sin mastodont av en europeisk samtidshistoriebok når han kommer til begynnelsen av 1990-tallet: Den sofistikerte eliten av europeere: menn og kvinner, gjerne unge, bereiste og velutdannede, de som har studert ved to, eller til og med tre, forskjellige universiteter på kontinentet:
«[t]his new class of Europeans traveled with confident ease across their continent – communicating, like medieval clercs wandering between Bologna, Salamanca and Oxford, in a cosmopolitan lingua franca: then Latin, now English.»[2]

Jeg bodde i Brussel som student på nittitallet, omtrent på den tida man begynte å snakke om «Eurogenerasjonen.» Jeg leide et rom i det som nærmest var en parodi på et eurokollektiv, med spanjolen som stekte frysepaella i altfor mye olje, italieneren som syntes spansk mat var for feit og harry, og heller tilbød fersk mozarellaost, sveitseren med midtskill og röstipoteter, den smarte svenske blondinen som snakket flere språk enn noen av oss andre, han fra Irland som aldri hadde kokt vann selv før. Jeg tror det var bra, Erasmus-opplegget, det visket ikke ut nasjonale forskjeller, men det var en reell europeisk erfaring i all sin hverdagslighet. Det gjorde oss heller ikke til ansiktsløse eurokrater, selv om en eller to av de jeg kjente ble igjen i byen for å jobbe i EU-systemet.

Eurogenerasjonen finnes fortsatt, nå har de nettsteder som cafebabel.com, de skriver om utviklingen på ytre høyreside, om belgiske band, om gatekunst i Vilnius, kypriotisk identitet og europeiske pressefrihetsdilemmaer. Der finnes blogger som eurogeneration, hvor man leser litt selvforherligende og rørende manifester som dette:

De er barn av Erasmus-programmet, Interrail og billige flybilletter (…) Ordet «utenlandsk» finnes ikke i deres ordbok. De har allerede snakket et annet språk i senga. Enten for å forstå hverandre, eller bare for å vise seg (…) De fikk sin første lønnsutbetaling i Euro. De reiser uten pass. Og de vil diskutere, drømme og konversere med andre europeere. Om det Europa de ønsker seg. Om det Europa de er i ferd med å bygge. Nedenfra. Denne bloggen vil fortelle deg om dette Europa.

Det er ikke akkurat middelaldermunker på lærd vandring, men med litt godvilje kan det minne om en arv fra de beste dagene i Europas historie. Og det er et resultat av en villet politikk, et EU-styrt forsøk på integrasjon nedenfra, som kommisjonens president Barroso i disse dager vil videreføre i den enorme satsningen på utdanning som ligger i EUs nye strategiplan Europa 2020. «Youth on the move» har som mål at alle europeiske ungdommer skal ha en eller annen form for utveksling i løpet av sin skolegang eller tidlige arbeidserfaring. For Barroso er det en måte å tenke et mer effektivt og fleksibelt arbeidsmarked i Europa, men det er også en idealistisk måte å sveise landene tettere sammen på.

For skeptikerne derimot, minner det mer om et forsøk på å lage stadig nye kosmopolitter, unge mennesker som er ivrige etter å suge siste rest av liv ut av nasjonalstatene. I alle fall de av dem som får seg jobb som eurokrater i Brussel. I debatten om Europas framtid er det få som er ivrigere etter å fremme dette synet enn britene. I bokhandelen finnes en rekke ferske utgivelser som gjør at man forstår hvorfor Europhobia har blitt et begrep i britisk politisk debatt. Det er vanskelig å velge. Decline and Fall. Europes Slow Motion Suicide ser hissig ut, den handler om hvordan Europas storhet forgår idet de stolte nasjonalstatene blir ødelagt av EU-byråkratiet. The Last Days of Europe. Epitaph for an old continent, bør kunne være en fengende undergangsfortelling. Også her har EU skylda for at det går nedoverbakke – i tillegg til muslimske innvandrere, ser det ut til. Jeg lar dem begge ligge, og tar i stedet med meg The Great European Rip-Off. How the Corrupt, Wasteful EU is taking control of Our Lives. Som tittelen diskret antyder, er ikke den multilingvistiske euroeliten noe særlig å samle på. Forfatterne ser ingen tegn til ærlighet eller idealisme:

Og da, etter deres travle dager fylt med debatter om vektige emner og vedtak av nye lover, fortsatte Brussels euro-elite å gå på overdådige champagne-fylte mottakelser om kveldene, som om de var uberørte av finanskrisen, før de tok taxi til meget anerkjente restauranter for å fore seg selv på skattebetalerenes regning.[3]

Vi leser videre:
[…] blir våre penger sløst bort av en selvgod euro-elite bestående av inkompetente byråkrater og selvopptatte politikere, blir de fortært i en glupsk orgie av underslag og korrupsjon, der et par heldige insidere blir uforståelig rike på vår bekostning?

Det er, får vi anta, hva man kaller et retorisk spørsmål. Men jeg tror svaret er nei. Denne maniske forakten for inkompetente byråkrater og egoistiske politikere er nyttig for dem som vil bidra til en slags folkelig skepsis til «makta». Men det er et nokså uredelig bilde av arbeidet som utføres, i et byråkrati som er proporsjonalt mindre enn de fleste nasjonalstaters organisasjoner. Det er også en retorikk som i ytterste instans er en fare for demokratiet, fordi den later som at det eneste demokratiske styreformen er en slags en-til-en kontakt med velgerne, at alle mellomledd er «eliter» som bare tenker på seg selv. Balansen mellom viktige korrupsjonsavsløringer og uproduktiv politikerforakt er vanskelig i mange land. Men EU-systemet er lettest å ta for villige demagoger. Det betyr ikke at det er EU-systemet som fortjener det mest.

Selv om dette altså ikke har vært året der unionen har vært mest overbevisende om at den er svaret på folks spørsmål.

Den tunge tida
Saker og ting så annerledes ut sommeren 2008. Det ambisiøse målet for en europeisk leder som Nicolas Sarkozy, som inntok EUs roterende formannskap i juli det året, hadde vært å sette Europa på verdenskartet igjen. Med Obama var tilsynelatende en ny, mer europavennlig virkelighet allerede på plass. Nå gjensto det bare å befeste inntrykket av Europa som et reelt tredje alternativ til USA og et raskt voksende Kina. Det skulle skje på forskjellige vis. Toppmøtet i København skulle vise EU som en pådriver i klimakampen. Ratifiseringen av Lisboa-traktaten skulle bli et tydelig signal på Europas tilbakekomst – med en ny, permanent EU-formann og et helt diplomatkorps anført av en ny super-utenriksminister, ga traktaten mulighet for håp til dem som drømte om mer Europa i verden. Men det ble tungt, alt sammen.

Ta toppmøtet i København for eksempel, der ingen lot til å bry seg om at EU hadde planer om å «lede an» i klimakampen. Man var i alle fall ikke villige til å la Europa diktere retningslinjene. EU-skeptikerne koste seg med historier om EUs toppledere som, lik små barn, kranglet seg til å få et bilde av seg selv ved siden av Obama, mens de viktigste avgjørelsene ble tatt på et rom hvor EU-landene ikke var bedt.

Lisboa-traktaten kom på bordet som en erstatning for den store grunnloven, som ble nedstemt i flere land. Denne gangen var det bare Irland som skulle arrangere folkeavstemning. Irene sa nei i første runde, og nå var de bedt om å tenke seg om en gang til. Det ble et overveldende ja-flertall andre gang, og EU-lederne kunne puste lettet ut. Inntil Tsjekkias meget EU-skeptiske president Václav Klaus fikk femten minutters internasjonal berømmelse ved å nekte å ratifisere avtalen. Han tok ikke telefonen fra EUs ledere, opptatt som han var med lanseringsturen for den albanske utgaven av sitt klimaskepsis-manifest Blå planet i grønne lenker. Og da han var hjemme igjen, skremte han vettet av de øvrige medlemslandenes ledere ved å kreve besynderlige unntak fra traktaten før signering.

Enda skumlere var det med den britiske Tory-lederen David Cameron, som lovet sine velgere å legge traktaten ut til folkeavstemning uansett, hvis han skulle vinne valget i Storbritannia. Bekymrede EU-entusiaster fryktet det verste: Hvis Lisboa-traktaten skulle bli gjenstand for en folkeavstemning i Storbritannia, etter at alle EU-landene hadde godkjent den, ville det i praksis kunne bety at Storbritannia gikk ut av hele unionen.

Den 1. desember trådte imidlertid traktaten i kraft, og Cameron hadde tonet ned Euro-angrepene. Det nye teamet kunne innta sine posisjoner. Men hvem var de? Og hva skulle de gjøre?

Den lydløse drapsmannen
Med Lisboa-traktaten skulle det bli klart hvem man skal ringe til hvis man vil snakke med Europa, slik Henry Kissinger skal ha formulert det. Men arbeidsfordelingen så ikke umiddelbart klarere ut. Var det Spanias statsminister Zapatero som var EUs virkelige leder? Han inntok det roterende EU-formannskapet rett etter at traktaten trådte i kraft, og så ikke ut til ville ta et skritt tilbake. Var det fortsatt EU-kommisjonens president Barroso som var det sikreste kortet? Var det like greit å få Angela Merkel eller Nicolas Sarkozy på tråden, hvis man skulle få vite EUs holdning til en brennbar internasjonal konflikt? Eller var én av de nye best – baronesse Catherine Ashton, nå «EUs utenriksminister», for eksempel? Kanskje skulle man rett og slett ringe mannen med navnet som høres ut som en Harry Potter-skurk, den nye permanente presidenten for Det europeiske råd, Herman van Rompuy?

De ivrigste EU-entusiastene hadde ønsket seg en gjeng med større stjernekvaliteteter enn Ashton og Rompuy. EU-skeptikerne derimot, kunne ikke fått noen bedre. Nigel Farage fra det temmelig pussige britiske uavhengighetspartiet luftet skepsisen på en tydelig måte i februar, da han ønsket den nye formannen van Rompuy velkommen: «Du har like mye sjarm som et vått teppe», sa Farage i EU-parlamentets sal, og fortsatte slik:

«Hvem er du? Jeg hadde aldri hørt om deg før. Ingen i Europa har noensinne hørt om deg. […] Jeg snakker på vegne av flertallet av den britiske befolkningen: Vi vet ikke hvem du er, vi vil ikke ha deg […] Jeg er ikke i tvil om at din intensjon er å være en lydløs drapsmann som tar livet av Europas demokrati og de europeiske nasjonalstatene.

Van Rompuy, den lydløse drapsmannen. Om det er mye EU-skepsis i Norge, er det likevel vanskelig å matche den engelske. Riktignok var van Rompuy vant til å bli kalt mye forskjellig. I sin første tale som EU-president, snakket han om nødvendigheten av global styring i tida vi er inne i, en tid der lokale løsninger ikke lenger strekker til. Ettersom alt som handler om en «Ny verdensorden», «global styring» og også en «felles valuta» er ting som stadig minner folk om Johannes’ åpenbaring (jf den norske EU-debatten i ’94), var det flere som lurte på om ikke den diktende belgieren kunne være selveste antikrist. Sånn sett var «lydløs drapsmann» kanskje ikke så ille. Kritikken var riktignok drøy, og politikeren ble til og med idømt en bot. Men analysen av EU som skakkjørt prosjekt fikk flere underskrivere utover våren. Og Europas ivrigste forsvarere ble stadig mer nedstemte. For noen av dem hadde nedturen vart lenge, i alle fall siden EU-grunnloven ble forkastet av franske og nederlandske velgere i 2005. Tyske Joschka Fischer hadde formulert det slik:

Faktisk er det nå åpenbart hva Europa først og fremst mistet da de avviste den konstitusjonelle traktaten: troen på seg selv og sin felles framtid. Midt i den verste krisa siden 1929 har USA valgt en helt ny begynnelse med valget av Barack Obama, og er nå i ferd med å skape seg selv på nytt. Til sammenlikning virker det som om medlemslandene i EU hver dag driver lenger fra hverandre. I stedet for å skape seg selv på nytt står Europa, under presset fra krisa og sine egne indre uoverensstemmelser, i fare for å vende tilbake til fortidas nasjonale egoisme og proteksjonisme.

Det skrev Fischer i en artikkel kalt «Europa uten selvtillit» våren 2009.[4] Siden ble det bare verre. For da den greske økonomien for alvor begynte å skli utfor stupet, mistet den paneuropeiske solidariteten også fotfestet, så det ut til. En ny entusiasme for å dyrke nasjonale stereotypier gjorde det enkelt for tysk presse å beskrive grekere som arbeidssky snyltere. I første rekke var kampanjen mot tysk økonomisk assistanse drevet fram av medier som Bild, som var tidlig ute med å foreslå at grekerne burde selge noen ferieøyer før de kommer og maser om penger. Senere sendte avisa en medarbeider til Athen for å dele ut drakmer – for å overbevise grekerne om at det hadde vært best å trekke seg ut av eurosamarbeidet. Men også Focus så potensialet, og trykket forside av en gresk statue som viser fingeren. Uffe Ellemann Jensen bidro med dansk fargelegging av Hellas-skepsisen: «At man er født i demokratiets vugge betyr ikke at man kan oppføre seg som et politisk spedbarn».[5]

Greske politikere, på sin side, svarte tyskerne med å snakke om tyske krigsforbrytelser og nazistenes gullplyndring. Var det ikke en gjeld her, som ikke var tilbakebetalt?

Franske politikere og medier så bekymret på et Tyskland som ikke lenger ville være en sikker garantist for det europeiske fellesskapet. Kritikken mot at tyskerne «ikke lenger tar ansvar» ble tydeligere, i takt med tradisjonell fransk skepsis til det tyske, ikke minst på det estetiske nivået. Le Figaro, for eksempel, benyttet anledningen til å gjøre narr av hvordan det ser ut i den tyske forbundsdagen, hvor politikerne møtes «i et rom uten sjel», ifølge den franske avisa. Det finnes ingen antikviteter, og bare ett bilde på veggen – «et bilde som ikke under noen omstendigheter ville fått plass i det franske Elysée-palasset,» oppsummerte journalisten.[6]

Flere observatører overvar den nye tonen i den felleseuropeiske samtalen med økende nervøsitet.[7] Og da ukemagasinet Time hadde EU på forsiden i vår, var det ikke med gode nyheter for de eurofile. «The incredible shrinking Europe»[8] fortalte historien om et kontinent som blir mindre og mindre viktig. Eller som journalisten formulerte det:

«Det er ikke rart at Europa får ett av sine periodiske anfall av engstelig usikkerhet og tvil. Og det er ikke rart at resten av verden begynner å stille spørsmål: Hvor passer Europa inn i en verden som virker å være i ferd med å bli dominert av Kina og USA? Ville noen merket det hvis Europa forsvant?»

Populisme og elitisme
Krisa har sørget for store sprekker i det europeiske samarbeidet. For Nei-bevegelsen, som twitret krise-nyheter som om det var meldinger om fotballseire, eller for dem i EU-landene som kjemper mot en tettere sammenknytting, kunne det se ut som gode nyheter. Krisa, argumenterer man, viser jo bare svakhetene i en konstruksjon man hele tiden har kritisert. Hvis Europa «forsvinner» i den forstand at EU-samarbeidet sprekker opp, slik mange nå har antydet, kan konsekvensen bli at Europa vender tilbake til å bli mer autonome nasjonalstater. Videre integrasjonsplaner legges døde, og på sikt glemmes prosjektet som skulle knytte dem tettere sammen. Hva får vi i stedet? God, folkelig, nasjonal styring på kontinentet, frigjort fra overambisiøse økonomiske samarbeidseksperimenter som euroen?

Herman van Rompuy, presidenten for det Europeiske råd, ser det overhodet ikke slik. Etter 100 dager i posisjon, ga han sine første intervjuer, og til El País advarte han om at sprekkene i EU-samarbeidet skyldtes en gryende populisme: «Den største faren er den dominerende populismen, og som konsekvens av den: fraværet av europeiske kompromisser. Populismen kan ikke sørge for de tiltakene vi er nødt til å ta av hensyn til Europas framtid.»[9]

I mange EU-land har det ofte vært slik at fallende EU-entusiasme henger sammen med økende fascinasjon for et eller annet hjemmebrygget nasjonalt orientert parti, gjerne med ytterliggående tendenser.[10] Van Rompuy snakket imidlertid ikke først og fremst om ekstremisme, men om den tendensen som ble tydelig da Tyskland vaklet i sin krisehåndtering, da et delstatsvalg i hjemlandet på ett tidspunkt virket viktigere for Angela Merkel enn eurosamarbeidets framtid.

Tysklands rolle i Europa er unik, fordi landet har vært sett som selve motoren i EU-samarbeidet. EU-prosjektet har sammenfalt med det tyske, og landets sterke rolle i EU har gitt landet nødvendig legitimitet i hele etterkrigstida. Når Tyskland, ifølge mange observatører, nå skifter strategi og først og fremst tar hensyn til sine egne velgere, vil det kunne få store ringvirkninger for det videre integrasjonsprosjektet. Det er ikke vanskelig å se hensynet til egne velgere som kortsiktig populisme – også tyske velgere rammes av sen respons på Hellas-krisen. Man kan forstå at folk, i krisetider, ser etter lokale løsninger og blir mer skeptiske til «fjernstyring». Men det er ikke gitt at de får det bedre av den grunn. Det ville være fristende å tenke at det bare er byråkrater i Brussel og Strasbourg som rammes hvis unionen blir mindre sammensveiset og dermed mindre viktig. At det er elitene i den elitestyrte unionen som får svi. Men hvis dette i stedet handler om noe dypere, eller mer storslått, noe i nærheten av det man i festtaler omtaler som den europeiske idé, arven fra EUs stolte, spede barndom for 60 år siden – hva er det da som går tapt?

Den kjedelige freden
At EU fra starten var tenkt som et fredsprosjekt, er et klassisk argument fra EF/EU-debattene i Norge, et argument som for mange har fortonet seg som latterlig irrelevant – i alle fall for den norske EU-debatten – etter murens fall. Den greske krisen, med sine gjenfunne nasjonale stereotypier og sin aggressivitet, gjør det fristende å spørre om denne fredsommeligheten kanskje ikke er noe man kan ta for gitt.

Europa-entusiasten Timothy Garton Ash skrev for noen år siden en tekst der han skisserte muligheten for en gradvis svekkelse av det europeiske samarbeidet – at medlemslandenes kortsiktige egeninteresser sakte, men sikkert ville kunne gjøre de europeiske institusjonene irrelevante. I den samme teksten snakker han om hva det ville bety for tanken om et fredelig Europa. Han roper ikke ut varsler om naboslakting i Vest-Europa hvis EU skulle bli borte. Men den trege, møysommelige og til syvende og sist nokså effektive kompromisskulturen ville gå tapt, og det vil i seg selv kunne bety en mer ustabil politisk situasjon i Europa, mener Garton Ash:

Vi kan riktignok aldri bevise at et kontinent av uavhengige, helt suverene europeiske demokratier ikke ville oppføre seg på samme stort sett pasifistiske måte som de gjør uten EU. Kanskje ville de det. Men er det verdt å ta sjansen på det? Det gir mening å anta at en organisasjon som hadde forhindring av nye kriger som et av sine opprinnelige hovedformål, en organisasjon hvis uavlatelige beskjeftigelse er uendelige forhandlingsrunder for å løse konflikter av nasjonal og særlig interesse, hvis standardinnstilling er kompromisset, og hvis største produkt er myke landinger (med en viss grad av uklarhet), har bidratt til den kjensgjerning at konflikter mellom deres medlemsland aldri fører til bruken av vold.[11]

Dette handler ikke om å avverge en slags tenkt reprise på andre verdenskrig. For ettersom EU har blitt større, har også stabiliteten spredt seg, mener en mann som Mark Leonard, forfatter av boka Why Europe Will Run the 21th Century. Etter de siste månedenes hendelser kan det virke som en håpløst optimistisk tittel, men vi bør la ham si noen ord om forskjellen på amerikansk og europeisk utenrikspolitikk likevel. Sistnevnte er nemlig «ekstremt effektiv», mener Leonard. Den innebærer en ekstraordinær endringskraft, ved at den har trukket nye stadig nasjoner inn i EU-sfæren: «Sammenliknet med denne endringskraften er USAs militærmakt flyktig, den kan endre regimer, men ikke samfunn.»[12]

Amerikaneren Steven Hill underskriver dette synet i en ny bok ment som et innspill i amerikansk politisk debatt – Europe’s Promise. Why the European Way is the Best Hope in an Insecure Age: Han løfter fram EUs endringskraft, og nevner hvordan unionen har bidratt til å forandre militærdiktaturer i Spania, Portugal og Tyrkia, endre tidligere kommunistiske samfunn i Øst-Europa, og sørge for økonomisk vekst i Irland. Og det stopper ikke der, ifølge Hill:

Europa har praktisert en virksom multilateralisme ved å dra land og regioner som Russland, Kina, Sentralasia og Midtøsten inn i et nett av insentiver og disinsentiver, av handel, økonomiske bidrag og investeringer, skapt for å dytte dem sakte mot økonomisk integrasjon som grunnlag for menneskerettigheter og demokrati.[13]

Det er store ord, og vi får slå av litt for amerikaneren Hills iver etter å argumentere mot sine landsmenns arv fra Bush/Cheney-tida. Utvidelsen mot øst har nok ikke vært så knirkefri og demkratispredende som Hill vil ha det til. Høyrepopulistenes og det nyfascistiske Jobbik-partiets suksess i valget i Ungarn i vår kan være et eksempel på at EU-innflytelsen har dreid seg for mye om å skaffe billig arbeidskraft til vesteuropeiske firmaer, og for lite om å bidra til å bygge opp samfunnet.[14]

At utvidelsespolitikken ikke omdanner land til å bli stabile og velstående demokratier umiddelbart, betyr ikke at den er feilslått. Det er ingen som har påstått at EUs transformasjonskraft virker på én dag, men historien viser at den har vært effektiv og verdifull. Og med alle forbehold om at EUs utvidelsespolitikk ikke er så rosenrød som de ivrigste entusiastene hevder, virker det pussig å være helt sikker på at politikken ikke har hatt noe for seg. Så sikker som Senterpartiets Steinulf Tungesvik, for eksempel, da han etter en debatt i studentersamfunnet i Bergen i vår oppsummerte årene etter den norske folkeavstemningen om EU-medlemsskap slik: «Det har ikke skjedd noe spennende siden den gang. EU er ingen interessant politisk kraft i verden».[15]

Det er en nokså hårreisende påstand. Og den er symptomatisk for en debatt som har kommet ut av proporsjoner i Norge. En organisasjon som er en modell for regionalt samarbeid i hele verden, som er den største bidragsyteren til demokratifremmende arbeid, som har vært en avgjørende drivkraft i FNs reformarbeid, som har spilt en avgjørende rolle i avskaffelsen av dødsstraff i en rekke land[16] – en slik organisasjon kan ikke betegnes som uinteressant. «Ja-siden har hatt en tendens til å glorifisere EU,» sa Tungesviks partikollega Slagsvold Medum til Aftenposten i mai. Det kan være. Men nei-sidens svartmaling er mer iøynefallende.

I samme livbåt
EU-prosjektet har imidlertid andre ting å stri med enn en fastlåst norsk medlemskapsdebatt. Hverken optimismen eller den intense motstanden er representativt for hva de fleste europeiske innbyggere tenker om Brussel. De fleste bryr seg ikke, skal vi tro anerkjente observatører.

Historikeren Tony Judt, som jeg nevnte tidligere i artikkelen, snakker om «et kronisk fravær av interesse for EU i den europeiske offentligheten».[17] Oppslutningen om valgene til EU-parlamentet er dårlig i de aller fleste land. Og som grunnleggeren av nettidsskriftene signandsight.com og perlentaucher.de dystert har hevdet: «Uvitenheten er størst i de store vesteuropeiske landene, som hygger seg selvtilfreds med sine egne offentligheter. Man befatter seg med de nasjonale topp-politikerne, standup-komikerne og fotballskandalene.»[18]

Selv EU-korrespondenten for den ikke særlig tabloide Frankfurter Allgemeine Zeitung sukket nylig over sitt stoffområdes skjebne: «EU-nyheter går ikke akkurat som varme rundstykker»[19]

Aviskrisa har sørget for en viss nedgang i antall Brussel-korrespondenter, og de som er der får ikke nok plass, hevdet danske EU-parlamentarikere i vår. I en kronikk i Berlingske Tidende mente politikere fra tre danske partier at pressens manglende EU-dekning er et demokratisk problem, all den tid beslutninger fattet i Brussel stadig har større innvirkning på folks liv. De tre forlangte rett og slett en EU-kvote i danske TV-nyheter, ut fra public service-hensyn. Det kunne kanskje vært noe i Norge – hadde det ikke vært for at EU-spørsmål enten blir sett på som kjedelige, eller så kontroversielle, fordi de kan ses på som argumenter i en norsk medlemskapsdebatt, at det kan være mest fristende å la dem ligge.

Samtidig finnes en reell europasamtale, og det finnes en presse som formidler den, også fra EUs sentrum: Du skal fortsatt lete lenge for å finne flere akkrediterte journalister på et sted enn i Brussel. Diskusjonen om europeiske emner foregår i de store europeiske avisene som El País (som i vår har hatt en svær serie kalt «Hva tjener Europa til»), Financial Times  (som uten tvil har best tilgang på og dekning av kommisjonsstoff), Le Monde, (ikke minst), La Repubblica (for venstresiden i Italia har europeisk integrasjon alltid vært en hovedsak, i motsetning til en del unionsskeptiske høyrepartier) og mange andre. Og den foregår på blogger og nettsteder som eurotopics.net, presseurop.eu, signandsight.com og eurozine.com, som oversetter og formidler artikler fra en rekke europeiske språk. Det er en mange år lang debatt, dette med mangelen på en europeisk offentlig sfære. Jeg tror fraværet er litt overdrevet. Det er ikke slik at en europeisk samtale må foregå på ett språk, eller i et felles medium. Det avgjørende, for Europa som prosjekt, er at man forholder seg til de samme sakene, at saker som overlapper refereres i de ulike nasjonale mediene, at man hele tiden leter etter paralleller og ulikheter, for å finne andre løsninger på felles problemer.

Den nasjonale pressen kunne spilt en enda mer avgjørende rolle i å få europeere til å bli klar over at problemene de diskuterer, deles av de andre europeiske landene. Det er, til tider, lett å få inntrykk av at det bare er trusselen fra et hundretalls burkakledte kvinner som forener europeiske land. Samtidig finnes det reell vilje til å diskutere felles problemer – det handler stort sett om å se etter. Avisstativet utenfor kiosken nedenfor der jeg bor er kanskje ikke en representativ speiling av vanlige folks lesevaner i Europa. Men det betyr ikke at det ikke representerer noe som virker. Denne eksisterende offentlige samtalen er et pågående prosjekt som ikke kan avfeies som adspredelse for eliten.

Et nytt prosjekt
EU sliter med tilliten nå, litt over 60 år etter at Schuman-erklæringen ble undertegnet. Men kanskje tar pessimistene feil – kanskje er ikke EUs problemer første skritt på vei mot stupet. Mens tidligere kriser har ført til større oppslutning om nasjonalt orienterte partier i enkelte land, har de også banet vei for ytterligere integrasjon. Det er ikke vanskelig å se argumentene for at noe sånt er nødvendig nå. Et enkelt eksempel finnes i den greske krisen – grunnen til at EUs statistiske sentralbyrå ikke hadde oversikten over hvor stor gjeld Hellas egentlig hadde, er ikke fordi de er så dårlige til å regne i Brussel. Det er fordi medlemslandene ikke hadde lagt opp til mulighet for kontroll av statistikkene de forskjellige landene rapporterer inn – eller åpnet for sanksjonsmuligheter.

Det er en gammel konflikt som åpenbarer seg igjen: Av hensyn til valgkamper i hjemlandet unngår politikere en del kompromisser. Og når det skjærer seg, ikke minst fordi de nødvendige kompromissene aldri ble inngått, skylder man på EU-byråkratiet.

Motstanderne advarer mot at en integrasjonsprosess satt i gang etter krisa vil bære lukt mot en superstat, en ytterligere konsolidering av elitenes makt over de folkevalgte politikerne og deres folk. Det er neppe et prosjekt dagens EU-ledere orker å ta på seg, hvor mye de enn skulle ha lyst. Men en større grad av felles styring kommer til å bli nødvendig. Et fortsatt eurosamarbeid vil kreve en tettere stabilitetspakt – strengere spilleregler for dem som er med. Et tettere samarbeid kreves også for å få en bedre kontroll med finanssektoren – hvis slik kontroll skal bli noe mer konkret enn å være tom politiker-retorikk. Det er vanskelig å ikke se det demokratiske potensialet i dette. Overnasjonale bestemmelser om kontroll av finansmarkedene er ikke elitistiske selv om de tas på et nivå over nasjonalstaten. De er ganske enkelt nødvendige.

For å få tillit til at ytterligere integrasjon på en del punkter er nødvendig i en globalisert verden, må Europas befolkning bli overbevist om at det pan-europeiske prosjektet fortsatt har noe for seg. Er det mulig, i kjølvannet av krisa? Jürgen Habermas, den utrettelige europa-entusiast, har skrevet det igjen og igjen, etter å ha forklart at nasjonal identitet er en konstruksjon fra romantikken:

Derfor er det ingen grunn til å anta at framveksten av en politisk solidaritet må stanse opp ved nasjonstatens grenser. Hvorfor skulle ikke EU-statsborgerskapets tomme skall, som allerede har vært på plass en stund, kunne fylles med erkjennelsen av at alle europeiske innbyggere nå deler den samme politiske skjebnen?[20]

Vi deler den samme politiske skjebnen. Det høres ut som et håp fra en svunnen tid. Men om krisa splittet EU-landene på én måte, samlet den dem også – eurolandene var i samme båt, selv om et par av dem kanskje skulle ønske de hadde tenkt på en større livbåt for å kunne stikke av i situasjoner som dette. Det var en annen samling som fant sted også: Krisa tvang fram en diskusjon om Europas framtid i alle EU-landene. Den diskusjonen kommer det til å bli nervepirrende å følge i tida framover. Det er også en diskusjon vi med hell kunne tatt mer del i også i Norge. Mens den greske krisa raste som verst var det lett å få følelsen av at vi har observert det hele med litt skadefryd, i det minste som noe som finner sted langt, langt unna. Islands problemer har vi kjent litt nærere kroppen, med Eva Joly som den mest saga-aktige talsmannen for nordisk solidaritet. Som hun formulerte det i Morgenbladet: «Det er ikke mer enn rett og rimelig at vi strekker ut en hånd og hjelper dem som i århundrer gjemte på vår kulturarv der de frøs i jordhytter og sultet av mangel på korn og grøntfôr, men tviholdt på litteraturens betydning.»

Selv for de av oss som synes denne retorikken blir et hakk for heftig, er det ikke vanskelig å ha sympati med islendingene. Men hva med Hellas? De har vel også forvaltet en slags kulturarv? Handler ikke det om oss, bare fordi vi ikke er med i EU? Er det irrelevant for oss hva slags utfall denne krisa får for det europeiske samarbeidet?

Bortsett fra en del forsinkede diskusjoner om omstridte direktiver, kan det se ut som debatten om Norges europapolitikk blir kvalt av at EU-medlemskap er noe vi ikke skal snakke om. Regjeringens EØS-gjennomgang vil antakeligvis ende med en ny runde i EU-slagsmålet. Det kan vi ha godt av, ikke minst fordi vi stadig tilpasser oss EUs regelverk uten nevneverdig debatt.[21] men det er liten grunn til å vente på det vi kanskje trenger enda mer: en debatt om Norges ansvar for Europas utvikling. Norge er ikke kjent for å være flaue over å gjøre det klart hvilken verden vi vil ha. Hva slags Europa vi vil ha, derimot, er redusert til et spørsmål for spesielt interesserte eksentrikere.

Det kan godt tenkes at Norges interesser blir godt ivaretatt av EØS-avtalen. Det er, som Jonas Gahr Støre fortalte meg da han var i Brussel i vår, en avtale som betegnes som usedvanlig vellykket fra EUs side. Og Støre selv mente det er en avtale man faktisk «kan bli glad i». Det kan godt være. Men det er ikke en avtale som erstatter en bredere diskusjon om vårt bidrag til framtidens Europa. Det er uheldig at EU ofte ses som en statisk størrelse, en blokk man forhandler med, og som representerer én måte å tenke på. Et slikt syn gjør at man mister de interne interessekampene og konfliktlinjene av syne, og dermed også det dynamiske aspektet av unionen. EU kan gå i mange retninger nå. Det er ikke likegyldig – heller ikke for oss – hvilken retning det blir.

Et nytt Europa
På kafeen i nærheten av leiligheten min i Brussel går avisene på rundgang i dag også. Mellom butterdeigsmuler og kaffeflekker ser de fleste aviskommentatorer og kronikkforfattere ut til å enes om en forholdsvis enkel analyse hva angår EU framtid: Vi kan komme til å se mer Europa eller mindre Europa.

Blir det mer Europa, fordi krisen tvinger fram et tettere samarbeid, vil det kreve en annen fortelling om hva unionen skal tjene til. Den andre verdenskrigens redsler er ikke lenger nok til å sørge for integreringsvilje. At Tyskland ikke lenger føler et ansvar for å trekke lasset ut fra en skyldfølelse, er bare ett av tegnene. Europa trenger et nytt felles prosjekt å tro på. Og det kan ikke handle om å redde stumpene av en pengeunion.

Det kommer til å bli avsindig vanskelig i årene som kommer, men det finnes gode steder å starte. Det kan handle om den europeiske sosiale modellens framtid. Det kan handle om verdien av å fortsette arbeidet som har gjort Europa til verdens ledende region i klimaspørsmål. (At EU ikke fikk stjernestatus i København, betyr ikke at unionen har vært ubrukelig i klimasammenheng. EU er en mer miljøvennlig region enn noe annen del av verden, og tiltakene som tenkes ut i Europa danner skole.) Det kan handle om å arbeide videre med en felles utenrikspolitikk som utgjør et reelt alternativ. Det kan handle om å fortsette utvidelsesarbeidet, til Balkan og til Tyrkia.

Går det ikke slik, kan vi godt håpe at akkurat de tingene vi liker ved EU blir igjen, mens de andre forsvinner. At Europa som et felles marked i en eller annen form, kan fortsette å eksistere. At felles forsknings- og kulturprogrammer kan forbli viktige. Men jeg tror ikke vi kan ta det for gitt. Alle de «myke» integrasjonsprosjektene EU har satt i gang de siste tiårene har hengt sammen med en grunntanke om stadig tettere politisk og økonomisk integrasjon. Ligger ikke den tanken i bunn, er det vanskelig å argumentere for støtte til utdanningsutveksling, for eksempel. (Eller fremmedspråksundervisning: Er det tilfeldig at Norge snart er det eneste landet i Europa som går tilbake fra tanken om å ha to fremmedspråk på skolen, takket være politikere som tror språk på skolen er virkelighetsfjerne, teoretiske fag?)

Det kan være lurt å høre én gang til på belgieren Herman Van Rompuy. Selv om han sikkert ikke er den mest sjarmerende politikeren i Europa (eller kanskje nettopp derfor) fortjener hans advarsel om en gryende populisme i Europa å bli tatt på alvor. Hvis det igjen skal argumenteres høylytt overfor velgerne om at løsningen på vanlige folks problemer utelukkende kan finnes innenfor nasjonalstatens grenser, kan unionens kompromisskultur stå for fall. Hva Europa får i stedet, er høyst uklart. Men det er ikke gitt at det blir så trivelig. Verken for eliter eller folk flest.


[1] Habermas, Jürgen: Takketale ved overrekkelsen av Bruno Kreisky-prisen i Wien 9.3.06, gjengitt i Europe. The Faltering Project. Polity Press 2009 s. 56
[2] Judt, Tony: Postwar. A History of Europe Since 1945, Pimlico 2007 s. 757
[3] Craig, David og Elliott, Matthew: The Great European Rip-Off. How the Corrupt, Wasteful EU is Taking Control of Our Lives. Random House Books 2009 s. 2.
[4] Fischer, Joschka: «Europa uten selvtillit», trykket i Dagbladet 8.3.2009
[5] http://uffeellemann.blogs.berlingske.dk/2010/02/15/gr%25c3%25a6kenland-og-eu-tragedie-eller-farce/
[6] Sitert i International Herald Tribune 14.4
[7] Guy Verhofstadt, en tidligere belgisk statsminister, var blant de mest nervøse: «Den tyske debatten om Hellas forurenser lufta, og skaper en antieuropeisk stemning. I løpet av noen få uker er vi i ferd med å ødelegge alle våre forsøk på å bringe Europa nærmere sammen,» sa Verhofstadt til International Herald Tribune 25.3.10
[8] Time, 3.3.10
[9] El País, 9.4.10
[10] Se for eksempel Tony Judt, s. 730
[11] Garton Ash, Timothy: Free World. America, Europe and the Surprising Future of the West. Random House 2004 s. 198-204
[12] Mark Leonard, intervjuet i Hill, Steven: Europes Promise. Why the European Way is the Best Hope in an Insecure Age. University of California Press 2010 s. 204 -205.
[13] Hill, Steven, Op. Cit s. 215
[14] Forfatteren Péter Nédas snakket om dette i et intervju med Die Zeit, 15.4.10. Gjengitt på engelsk på nettstedet signandsight: http://www.signandsight.com/features/2019.html: og på norsk her http://www.vagant.no/article/107084: (Hvem sa at det ikke finnes en europeisk offentlig sfære?)
[15] Paulsen, Nora: «Ingen vil diskutere EU» Artikkel i «Brostein» 30.4.10: http://brostein.uib.no/index.php?page=printArticleApplyXsl&object_ID=525&xsl_stylesheet=XML/XSL/index_object_full.xsl
[16] For langt flere eksempler, og en god diskusjon av EUs utenrikspolitiske rolle, se Eriksen, Erik O: The Unfinished Democratization of Europe, Oxford University Press 2009, f. eks kapittel 6.
[17] Judt, Tony: Op. Cit s. 730
[18] Chervel, Thierry: «Let’s talk European.» Gjengitt på norsk på Vox Publicas nettsider: http://voxpublica.no/2007/02/lets-talk-european/
[19] Artikkel på EU-parlamentets nettsider, http://www.europarl.europa.eu/news/public/story_page/037-69683-060-03-10-906-20100226STO69653-2010-01-03-2010/default_en.htm
[20] Habermas, Jürgen: Op. cit s. 87
[21] For en god gjennomgang av konsekvensene av en fraværende EU-medlemskapsdebatt i Norge, se Fossum, John Erik: «Norway’s European ’Gag Rules’» i European Review, Vol 18, No 1 2010, s73-92

 


Samtiden