Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Å legge stein til byrden

Av Cathrine Sandnes, redaktør

For ett år siden ble søsteren til Ahmed Fawad Ashraf kidnappet på Høvik, tvunget ned i bagasjerommet på en bil og, etter tre uker, funnet drept. I «Da Faiza forsvant» forteller Ashraf om hvilket mareritt det er å vente, håpe og ikke vite hva som kan ha skjedd. Men først og fremst er artikkelen en beretning om hvordan media går fram for å få tak i nytt stoff, «eksklusive» oppslag og egne vinklinger – og hvordan oppslagene deres virker inn på menneskene som blir rammet av dem.

For de av oss som fulgte saken, som passive tilskuere, var det en spektakulær, men ganske forvirrende sak. For var ikke det hele åpenbart? Hadde hun ikke selv ringt politiet, forklart hva som hadde skjedd og hvem som sto bak, og hadde ikke politiet allerede arrestert en mann? Likevel tok det kort tid før mediene, anført av TV2, begynte å tegne bildet av en ung kvinne som levde et turbulent dobbeltliv, som slett ikke var så tekkelig som vi kanskje trodde. Derfra var veien kort til spekulasjoner om dette kunne være noe familien mislikte så sterkt at de hadde «tatt grep». Før vi visste ordet av det, var forsvinningen koblet til ord som «ære» og «tvangsekteskap.» Man kunne høre ekkoet av den svenske Fadimesaken, hvor en muslimsk far drepte datteren som, etter sigende, hadde blitt for svensk. I dette tilfellet hadde vi åpenbart å gjøre med en ressurssterk kvinne, en 26-åring som var avdelingsleder på Hennes & Mauritz, og ellers levde et liv som til forveksling kunne ligne livet til enhver annen 26 år gammel nordmann. Det var som om det ikke fantes rom i norsk offentlighet for en norskpakistansk kvinne som levde så fritt, uten å komme på kant med familien sin. Følgelig valgte en rekke journalister å følge det sporet som åpenbart lå nærmest når familien heter Ashraf til etternavn – til tross for at holdepunktene i saken pekte i en helt annen retning.

«Jeg er skamfull, flau og forbannet over hvordan Faiza og familien har blitt behandlet av pressen,» skriver Ahmed Fawad Ashraf. «For oss ble det vanskelig bare å gå ut av huset. Vi følte at alle vi fikk øyekontakt med mistenkte oss for selv å ha skadet henne.» Broren til Faiza er selv journalist, i NRK, og har fått oppleve å bli objekt for journalistikken. Det har, skriver han, gjort ham desillusjonert. Han og søsknene ble nedrent og beleiret i eget hus. Gamle venner brukte bekjentskapet i håp om å få vite mer enn andre journalister. Løse rykter ble presentert som sannheter, mens søsteren var ute av stand til å svare. Derfor har broren valgt å formidle erfaringene sine fra disse tre ukene hvor han for det første var syk av engstelse for søsteren, dernest skulle holde familien sammen og, i tillegg, håndtere en pågående og aggressiv presse.

I denne artikkelen har vi valgt å navngi journalistene, samt å referere fra e-poster og sms-er. Det er uvanlig og kanskje kontroversielt. I dette tilfellet mener jeg det ikke bare er forsvarlig, men også nødvendig for å vise hvordan pressen jobber på vei til signerte artikler på trykk eller tv. Vi får et innblikk i hvordan de veksler mellom å være private bekjente og offentlige journalister, uten at grensene er tydelige. Vi får et innblikk i avstanden mellom journalistenes virkelighetsoppfatning og den virkeligheten de pårørende lever i, hvordan krimjournalister tenker, og hvor fort medfølelse kan snu til ufølsomhet når man setter jobben foran menneskelige hensyn.

Med jevne mellomrom trykker vi mediekritiske artikler i Samtiden. Det vil være en overdrivelse å si at de blir tatt imot med åpne armer av dem som blir truffet. Tvert imot: Den vanlige reaksjonen er at pressen som lever av å være kritisk mot andre, i påfallende liten grad er villig til å vedgå egne feil. Og, ikke minst, erkjenne at feilene de gjør kan få store konsekvenser for andre – slik som i dette tilfellet hvor familien, i en ekstremt sårbar situasjon, opplever pressen som en betydelig belastning. Det burde mane til mer enn ettertanke blant norske krimjournalister og redaktører. Det bør føre til en gjennomgang av arbeidsrutiner og instrukser for hvor langt man kan gå og hvor hardt man skal kunne presse pårørende. Det bør føre til økt varsomhet i omtalen av mennesker som ikke kan forsvare seg og, ikke minst, større omtanke for menneskene som lever videre med det som blir sagt og skrevet om en selv og ens nærmeste. Som Ahmed Fawad Ashraf påpeker, hva om Faiza aldri hadde blitt funnet? «Da hadde vi ikke bare levd livene våre videre i en rådvill og desperat tom tilstand. Det hadde også hvilt en sky av mistanke over oss, mye takket være menneskene som står overfor meg nå.» Så langt fram i tid tenkte neppe journalistene selv. Takket være Ashrafs artikkel får de muligheten til å tenke seg bedre om neste gang.

• • • • • • • • • •


Samtiden