Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Å elske kritikk

Av Knut Olav Åmås

Da jeg var filosofistudent ved Universitetet i Bergen på begynnelsen av nittitallet ble jeg interessert i den jødiske østerriksk-britiske filosofen Karl R. Popper (1902-94). Han var vitenskapsfilosof og politisk teoretiker, og sammenhengene mellom de to delene av tenkningen var det som fikk meg interessert. Popper la tilsynelatende de samme idealene til grunn for begge, en tenkemåte kalt «kritisk rasjonalisme».

I vitenskapsfilosofien innebærer den kritiske rasjonalismen at teorier og hypoteser må være så klart formulert at de kan kritiseres eller tilbakevises, «falsifiseres», som han kalte det. Den eneste rasjonelle innstilling i forskningspraksis er den som dyrker den hardest tenkelige kritikk som metode for å redusere og fjerne de svake sidene ved foreslåtte teorier. Hvis de tåler den, er det mer sannsynlig at de er «sannhetsnære», eller inntil videre kan anses som det. Popper foretrakk denne tenkemåten fremfor den som er oppsatt på å finne bekreftelser på fremsatte hypoteser.

En lignende metodologi stod han for i politisk teori: Veien til helvete er brolagt med gode hensikter. Det er ikke visjoner og forestillinger om fremtidige idealtilstander som må være tenkemåten innen politisk teori, heller ikke den antakelse at historier følger forutbestemte lover. Som alternativ utarbeider han ideen om «piecemeal social engineering», stykkevise og varsomme sosiale reformer som måten å forandre samfunnet på. For samfunnet skal ikke behandles som et laboratorium for mer eller mindre luftige politiske eksperimenter og -ismer.

Med disse teoriene ble Popper på den ene side en vitenskapsfilosof for nobelprisvinnere – fordi han understreket forskningens høyeste idealer, vanskelige å etterleve i forskningens ofte tråkige praksis – og en politisk filosof for de vestlige sosialdemokratiene.

Popper inspirerer fortsatt, til tross for at han er blitt en marginalisert figur i akademiske miljøer fordi hans vitenskapsfilosofi anses overskredet og hans politiske teori altfor enkle. Men dét er ikke noe dårlig tegn for en tenkers innflytelse i de sfærer der avgjørelser blir tatt, politikk og fremtidens samfunn formet.

Selv ble jeg påvirket av Popper-lesningen til å foretrekke tenkning som på et eller annet vis forholder seg aktivt og inngripende overfor politikk, kultur og samfunn, og det i en form som bestreber seg på å kommunisere best mulig, med størst mulig klarhet. Trolig er det derfor jeg lettest har interessert meg for anglo-amerikansk filosofi. Trolig er det også derfor jeg er blitt mer fascinert av å arbeide i grenselandet mellom akademia og større offentligheter, av å stå i en mellomposisjon og sette de to sfærene i forbindelse med hverandre.

Som de fleste som har hatt mye å gjøre med norske universiteter, lærte jeg raskt at rasjonaliteten og takhøyden for kritikk i akademiske miljøer – som dyrker et selvbilde som selve høyborgen for begge typen idealer – ikke er det minste større enn noen andre steder i samfunnet. Det var en overraskelse som det tok tid å venne seg til. De fleste har opplevd hvor mange ubehagelige situasjoner det kan føre til å fremme saklig kritikk og oppdage at den blir tatt sårende og personlig.

Et besynderlig inntrykk gjorde det i så måte å møte nettopp Karl Popper i 1992, halvannet år før han døde. Jeg intervjuet ham for Aftenposten. Jeg møtte en arrogant mann som latterliggjorde samtlige av sine kritikere på de mest irrasjonelle vis. I sin mangel på selvkritikk levde han i lav grad opp til egne rasjonalitetsidealer.

En spesielt aktuell problemstilling som setter rasjonaliteten og kritikkvilligheten på prøve både på arbeidsplasser og i det offentlige rom, er diskusjonene om varslernes skjebne. En varsler er en som sier fra internt, til en tilsynsinstans eller til mediene når han eller hun oppdager kritikkverdige eller kriminelle forhold. Den nye arbeidsmiljøloven trådte i kraft 1. januar i år, men fremdeles er ikke paragrafen om varsling klar. Bondevik-regjeringen fremmet en lovformulering som bare sa at sanksjoner og represalier mot varslere ikke er tillatt.

Dét er ingen offensiv holdning som kan styrke varsling som en klart ønsket og nødvendig type aktivitet – ja, som den eneste etisk forsvarbare innstilling når man oppdager misligheter som må korrigeres.

I stedet for å hylle dissenterne og de modige varslerne, valgte Bondevik-regjeringen og moderniseringsminister Morten A. Meyer å kjøre hardt på lojalitetsbegrepet – varsling er bare legitimt hvis varsleren sier fra «på en lojal måte».

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har nå det nye forslaget til varslerparagraf ute på høring, fristen går ut 23. mars. Stoltenberg-regjeringens paragraf om varsling er mer omfattende enn den forrige, med innholdet er stort sett identisk: En arbeidstaker har rett til å ytre seg om politiske og faglige spørsmål, men ytringen skal ikke skape unødig risiko for skade på arbeidsgiverens saklige og tungtveiende interesser, heter det i forslaget, alt ifølge Norsk Telegrambyrå.

Fortsatt er regjeringens holdning til varsling altfor defensiv. Varsling behandles fremdeles som en sak det først og fremst gjelder å sette grenser for.

Dette er en betenkelig innstilling til hva lojalitet er. For det eneste «lojale» når en borger oppdager kritikkverdige forhold, er å varsle. Dessverre viser all erfaring at det koster å si fra – arbeidstakere mister ofte både karriere og helse. Jeg tror det vil komme for dagen flere sterke varslersaker både i vår og i høst, i bøker og aviser.

På et like alvorlig, men mindre dramatisk, nivå, handler hele varslerdiskusjonen om å legge til rette for at ansatte og fagfolk innen helse- og sosialsektoren spesielt, offentlig forvaltning generelt og dessuten i det private næringsliv, får bruke sine kunnskaper i det offentlige rom, og ikke knebles av misforståtte og feige hensyn til strukturene og systemene de inngår i og får sin lønn fra.

Men borgeres ytringsfrihet problematiseres og hindres hver eneste dag på en bedrøvelig lang rekke arbeidsplasser og i de mest avanserte miljøer. Universitetene er ikke noe positivt unntak i så måte. Nye, profesjonaliserte styringsstrukturer og delprivatisering av offentlige virksomheter medvirker faktisk i tiltakende grad til å begrense enkeltmenneskers frihet.

Til sjuende og sist er dissens av alle typer en sikkerhetsventil for at et fritt og åpent samfunn, Poppers ideal, skal fungere i dybden og ikke bare på den vakre overflaten.

Christopher Hitchens sier det slik mot slutten av sin bok Letters to a Young Contrarian:

Beware the irrational, however seductive. Shun the «transcendent» and all who invite you to subordinate or annihilate yourself. Distrust compassion; prefer dignity for yourself and others. Don’t be afraid to be thought arrogant or selfish. Picture all experts as if they were mammals. Never be a spectator of unfairness or stupidity. Seek out argument and disputation for their own sake; the grave will supply plenty of time for silence.•

Knut Olav Åmås

Redaktør


Samtiden