Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Absolutt samtidig, 2001-2006

Av Knut Olav Åmås

Etter fem år er en kort etappe i Samtidens 116 år lange historie slutt.
Et register bakerst i dette nummeret gir en oversikt over alt vi har publisert. Det er én type artikler vi særlig har vært ute etter i disse årene: De kunnskapsbaserte sakene som analyserer sentrale temaer i kultur og samfunn, gjerne anskueliggjør dem gjennom konkrete eksempler, og gjennom en forfatter som selv har en holdning. Da kan sakprosa i beste fall bli til litteratur. Det har nettopp vært et mål for Samtiden de fem siste årene å dyrke de litterære sidene ved denne typen skrift.

Samtiden er et allmennkulturelt tidsskrift, og det finnes ingen temaer vi har vært uinteresserte i. De områder som etter hvert har vist seg å bli de viktigste for denne redaksjonen, er kjønn, etnisitet og mangfold, mediekritikk, internasjonale forhold, med særlig vekt på USAs utvikling fra andre synsvinkler enn dem som preger norske medier, og norsk politikk i bred forstand, med særlig vekt på dem som prøver å tenke annerledes om den, eller fra utsiden av den.

Kort sagt, vi har ønsket å plassere tidsskriftet midt mellom kultur og politikk, ved å anlegge kulturelle perspektiver på politikk og lese politikken kulturelt.

Vi har også ønsket å betrakte tidsskriftet som et lite forlag som fire ganger i året har utgitt 15-20 tekster. Et slags skriveverksted er dét vi har prøvd å tilby forfatterne underveis. De fleste artikler i Samtiden har vært gjennom flere redigerings- og diskusjonsrunder mellom redaktør, redaksjonsråd, konsulenter og skribent.

Særlig givende har det vært å være med på å dyrke frem helt nye skribenter, og gi dem både motstand og støtte underveis i arbeidet med sine første tekster. Like viktig har det vært å få gi mange av landets mer etablerte skribenter kritikk nok til å utvikle seg videre.

Samtiden har villet være et universitet på trykk, men da med vekt på de fascinerende sidene ved universitetet: viljen og evnen til å bruke sin kunnskap til å øve innflytelse på diskusjoner i kultur og samfunn gjennom artikler preget av engasjement.

Vi har prøvd å la et mangfold av skribenter fra mange forskjellige miljøer prege utgavene. Mangfold gjelder ikke bare kjønn, men like mye sosial bakgrunn og etnisitet. Her er det mye igjen å gjøre.

To visjoner har preget Samtiden i femårsperioden: For det første satte vi som mål at Samtiden skulle bli et av de viktigste premissgivende medier i Norge ved siden av de største avisene og de to store TV-kanalene. For det andre ønsket vi at noen av de viktigste skribentene som vil prege norsk kultur- og samfunnsdebatt de neste tiårene, skulle publisere sine første, solide artikler nettopp i Samtiden.

Dette har vi prøvd å få til gjennom to hovedtyper av saker. De som har fått størst oppmerksomhet er de 4-5 artiklene i hver utgave som har startet et større eller mindre ordskifte i medier eller fagmiljøer av forskjellig slag.

Minst like viktig har den andre typen av saker vært: de grundige analysene og litterære essayene som har andre kvaliteter, og som vil bli stående og lest lenge etter at diskusjonene omkring de andre har lagt seg. I denne andre kategorien har vi blant annet dyrket tre spesielle genrer: «Samtaler i Samtiden», «Bokessay» og «Intellektuelle selvbiografier».

Samtiden har ikke hatt et spesifikt politisk program disse årene, men et publisistisk: Målet har vært at artikler om aktuelle temaer skulle få innflytelse på kultur- og samfunnsdebatten og bidra til å løfte frem konflikt­linjer og problemstillinger som ofte bare diskuteres i lukkede miljøer. Politikk i vid mening forutsetter en evne til å håndtere konflikter og konfrontasjoner, for det ligger alltid rå makt bak ønsker om å avideologisere debatten og få gjennomslag for harmonimodeller av samfunnet.

Vi har trodd på verdien av åpen og artikulert uenighet, og har prøvd å gjøre noe med takhøyden for kritikk i kulturlivet og i utdannings- og forskningsmiljøer.

Underveis i dette prosjektet har det ikke vært et poeng å dyrke tidsskriftets adskilthet fra alle andre medier. Én slags eksklusivitet har vært der hele tiden, knyttet til det faktum at vi nesten bare har trykt artikler så lange og grundige at det bare er i et tidsskrift man finner dem i dag. Vårt mål har da vært å presentere dem slik at de har kunnet nå mange flere, og det har vært et mål å få til et samspill med andre, større medier.

Det har vært morsomt å gjøre tidsskriftet «urent», vi har ikke hatt noen berøringsangst overfor de store mediene, eller frykt for å tenke journalistisk. Vi har villet gjøre Samtiden til et «totalkunstverk» der originalartikkelen, mediedebatten og egne arrangementer rundt artiklene har utgjort en helhet. Spesielt glad er vi for å ha invitert en rekke utenlandske tenkere til Norge.

Vi har fått mye kritikk underveis, det er mye vi ikke har greidd. Men dette var selvangivelsen for Samtiden de siste fem år. Dette var det vi prøvde på.

Takk

Utenom de flere hundre skribentene og fotografene som har fylt Samtiden fra 3/2001 til 2/2006, vil jeg takke redaksjonsrådet som har levert så mange skarpe ideer, så mye konstruktiv kritikk av profil og enkeltmanus, og ikke minst kommet med så mange gode forslag til nye skribenter og overraskende temaer.

Takk til dem som har sittet i rådet helt frem til nå: Kjartan Fløgstad, Kristin Gjesdal, Anne-Britt Gran, Marianne Gullestad, Ola Mestad, Toril Moi, Erling Sandmo, Øystein Ustvedt, Nazneen Khan-Østrem – og til Henrik H. Langeland og Jonas Gahr Støre som måtte gi seg underveis pga. andre arbeidsoppgaver.

Takk også til Samtidens dyktige redaksjonssekretærer disse fem årene: Frøydis Osa, Even Andreas Øvald, Lars Vassenden, Andreas Delsett, Eva Løveid Mølster og Torstein Viddal. Takk til forlagssjef Trygve Åslund for uvurderlig støtte.

Til sist en spesielt stor takk til Samtidens forlegger, William Nygaard, for den utfordrende jobben jeg fikk i 2001, og for den ubegrensede friheten jeg har fått til å gjøre hva jeg ville med Norges viktigste tidsskrift.

En kritiker som anmeldte mitt første nummer av tidsskriftet, erklærte at det beste man nå kunne si om det nye Samtiden, var at det var blitt absolutt samtidig. Det var muligens ment negativt. Men i fem år har vi ikke ønsket noe annet enn dét.

Det var iallfall slik det ble.

Knut Olav Åmås

Redaktør


Samtiden